Atlantic Council med strategi for kald krig mot Kina

0
Atlantic Council: Kald Krig 2.0

USA har sendt hangarskipet USS Theodore Roosevelt og dens hangarskipsgruppe til Sørkinahavet, og har på den måten bidratt til å øke spenninga i regionen. Men det er lite denne gruppa kan gjøre mot Kinas posisjoner. Samtidig kommer tenketanken Atlantic Council med et forslag til en Kald Krig 2.0 mot Kina. Det dokumentet bør studeres grundig.

PACOM (United States Indo-Pacific Command) har kritisert de kinesiske militære aktivitetene i Sørkinahavet som «et mønster av aggressive og destabiliserende oppførsel». Det hadde vel vært mer aggressivt og destabiliserende om Kina hadde sendt ei hangarskipsgruppe til Mexicobukta enn til sine egne nærområder? Fra Beijing sies det at USAs flåteoppbygging «ikke fremmer fred og stabilitet i regionen», og det er vel en nokså presis beskrivelse?

Mer interessant er det at tenketanken Atlantic Council, som er NATOs tenketank, og som svært ofte har fått gjennomslag for sine strategiske og taktiske anbefalinger, nå foreslår en Kald Krig 2.0 mot Kina. Strategien som anbefales tar sikte på å bevare USAs hegemoni, nedkjempe Kinas forsøk på å bli verdensleder og ikke minst utløse regimeskifte i Beijing.

Dokumentet har tittelen THE LONGER TELEGRAM Toward a new American China strategy. Denne litt subtile tittelen viser at Atlantic Council sjøl oppfatter sine anbefalinger som en strategi for en kald krig. Det opprinnelige «lange telegrammet» som det henspilles på var nemlig George Kennans historiske «lange telegram» fra 1946 om den strategien mot Sovjetunionen som bledet vi kjenner som den kalde krigen.

Atlantic Council har valgt å holde navnet til forfatteren av dokumentet hemmelig, men det understreker jo bare at tenketankens som sådan stiller seg bak det. Hele dokumentet finnes her (pdf), det kan også leses her.

Innrømmer Kinas styrke, vil prøve å så splittelse

Det går klart fram av dokumentet at Atlantic Council ser det som en reell fare, sett fra USAs side, for at Kina vil gå forbi USA økonomisk og teknologisk og dermed detronisere USAs som hegemonisk makt. Man mener også at fram til nå har ikke USA hatt noen strategi for å møte denne utfordringa.

Strategene bak dokumentet gjør det klart at aggressive anti-Kina uttalelser fra USAs side ikke må forveksles med strategi. De mener også at det er illusorisk å rette angrepene mot hele Kinas Kommunistiske Parti, som i parantes bemerket med sine over 90 millioner medlemmer må være verdens største politiske organisasjon.

Det de derfor anbefaler er at en ny strategi må være rettet inn mot det de kaller «bruddlinjene» i det kinesiske samfunnet, og spesielt mellom Xi Jinping og hans ledergruppe og resten av kommunistpartiets ledere og medlemmer. Angrepene på disse bruddlinjene må ha «laserpresisjon», skriver den anonyme forfatteren.

«Gitt den virkeligheten at dagens Kina er en stat der Xi har sentralisert nesten all beslutningsmakt i sine egne hender, og brukt den makten for å endre Kinas politiske, økonomiske og utenrikspolitiske bane vesentlig, må USAs strategi forbli laserfokusert på Xi, hans indre sirkel og den kinesiske politiske konteksten de regjerer i.»

Ti strategiske grep

Den nye kalde krigen skal bygge på ti strategiske grep, heter det. Vi noterer oss spesielt følgende:

«For det fjerde må USAs strategi koordineres fullt ut med store allierte, slik at det blir enhetlig handling overfor Kina. Dette har ingenting å gjøre med å få allierte til å føle seg bra eller bedre enn de har gjort. Det er fordi USA nå trenger dem for å vinne. … Realiteten er at, når gapet mellom kinesisk og amerikansk makt lukkes i løpet av 2020-tallet, er den mest troverdige faktoren som kan endre denne situasjonen, at USAs makt forsterkes av sine viktigste allierte.»

Problemet for USA er at deres viktigste allierte ser sine egne interesser best tjent med å handle med og samarbeide med Kina, og det er lite USA har å tilby dem for at de skal la være med det. Dette er omtalt i neste punkt:

«For det femte må USAs Kina-strategi også adressere de bredere politiske og økonomiske behovene til sine viktigste allierte og partnere i stedet for å anta at de vil velge å innta en felles, koordinert strategisk posisjon overfor Kina av sine hjerters godhet. Med mindre USA også takler det faktum at Kina har blitt den viktigste handelspartneren for de fleste, om ikke alle, de største allierte, vil denne underliggende økonomiske virkeligheten alene ha økende innflytelse over tradisjonelle alliertes vilje til å utfordre Kinas stadig mer sjølsikre internasjonale oppførsel.»

Enda mer oppsiktsvekkende er denne:

«For det sjette må USA balansere forholdet til Russland enten man liker det eller ikke. Å styrke amerikanske allianser effektivt er avgjørende. Å skille Russland fra Kina i framtida er like viktig. Å la Russland drive helt inn i Kinas strategiske omfavnelse det siste tiåret vil gå ned som den største største geostrategiske feilen til påfølgende amerikanske administrasjoner.»

Geopolitikerne taler

Det siste punktet viser at det her er geopolitikerne som taler. Vi har mange ganger pekt på at det har vært en sjølødeleggende strategi fra USAs side å drive Russland og Kina i armene på hverandre gjennom å sanksjonere dem begge.

Les: Kina og Russland har inngått strategisk partnerskap

Strategene i Washington har gjort omtrent alle de feil det er mulig å gjøre hvis målet er å splitte motstanderne for å styrke sitt eget hegemoni. I stedet har USA bidratt til å skape en politisk-økonomisk-militær blokk som spenner over mesteparten av det eurasiske kontinentet, og som ser ut til å få den styrken som skal til for å gjøre USA rangen stridig og både utfordre og bidra til å erstatte den USA-dominerte verdensordenen med noe annet.

St. Petersburg forumet i 2019 viste at Kina og Russland nå har mistet alle illusjoner om USA og at de tar viktige skritt framover som vil utfordre USAs hegemoni på nær sagt alle områder.

Med dokumentet fra Atlantic Council er det Kissinger-skolen som er tilbake. Henry Kissinger la som kjent grunnlaget for en forsoning mellom USA og Kina gjennom å sørge for møtet mellom Richard Nixon og Mao Zedong i 1972. Hensikten var å slå en varig kile mellom Sovjetunionen og Kina.

Skulle geopolitikerne gjøre et liknende trekk i dag, måtte det være å kutte ut aggresjonen mot Russland, godta Russlands kontroll over Krim, godta Nord Stream 2 og innstille forsøk på regimeskifte mot Vladimir Putin og hans regjering.

Vi vil ikke påstå at det ville være umulig, men herskerklassen og deres politikere i USA har ikke gjort det lett for seg hvis de tenker å legge om kursen så drastisk. En må også huske på at de har svært få år på seg, noe de sjøl innrømmer.

Krig?

For det åttende, USAs strategi må aldri glemme den medfødte realistiske karakteren til den kinesiske strategien den søker å beseire. Kinesiske ledere respekterer styrke og forakter svakhet. De respekterer konsistens og er foraktelige overfor vakling. Kina tror ikke på strategiske vakum.

For det niende må den amerikanske strategien forstå at Kina for øyeblikket fortsatt er veldig engstelig for militær konflikt med USA, men at denne holdningen vil endre seg når den militære balansen skifter i løpet av det neste tiåret. Hvis militærkonflikt skulle bryte ut mellom Kina og USA, og Kina ikke klarte å vinne avgjørende, ville Xi trolig falle og regimets generelle politiske legitimitet kollapse.

De skjønner at de har kort tid og vurderer krig mens USA ennå kan påføre Kina større tap enn Kina kan påføre USA. Men det er likevel noe lettvindt urealistisk over denne leken med krig. Forfatterne spør seg ikke om USA fortsatt vil eksistere etter en slik krig.

De nye (eller gamle) geopolitikerne bak Kald Krig 2.0 har lest sin Sun Tzu, og de har lest sin Mao. Men de undervurderer det store strategiske arsenalet Kina har i sin måte å oppfatte verden på. De ser ut til å tro at Kina og den kinesiske ledelsen vil sitte rolig og la seg plukke ned på denne måten. Den strategiske tenkninga i Sun Tzus Krigskunsten og i Maos militære skrifter inneholder langt mer sofistikerte verktøy enn som så. Vi kan ikke skjønne annet enn at både Vladimir Putin og Xi Jinping vil humre godt over mye av det som legges fram i strategien, sjøl om forslagene er dødsens alvorlige.

Forrige artikkelDanske myndigheter foreslo ikke nedstengning slik Mette Fredriksen påstod
Neste artikkelGlenn Greenwald rister den såkalte venstresida
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).