«Nullutslipp» eller IEAs «grønne» helvete

Månedsrapporten fra det internasjonale energibyrået IEA ble lagt fram 20. mai 2021. Budskapet var at skal man kunne holde temperaturen i verden på et «akseptabelt» nivå, må letingen etter nye oljefelt stanses, og mye av den fossile energien erstattes av (særlig) vindkraft og solkraft. Odd Handegård har gitt en sylskarp kommentar til rappporten her: Er den grønne fiaskoen endelig dokumentert? Han tviler på at dette blir realiteten, og det har han god grunn til. Men la oss likevel dvele ved hva IEA foreslår, for det er nok av dem som tar dette på alvor.

EU har vedtatt plan om null utslipp innen 2050

Europakommisjonen la 4. mars 2020 frem forslag til en forpliktende klimalov for unionen. Dette er hovedinnholdet, skriver Energi og klima:

• Nullutslipp: Senest i 2050 skal EU samlet nå et mål om netto nullutslipp. Det vil si at klimagassutslipp og fjerning av utslipp (gjennom naturlige karbonsluk eller karbonfangstløsninger) innenfor EUs grenser skal være i balanse.
• 2030-målet: Innen september i år skal Kommisjonen gi sin vurdering av om EUs mål om kutt i klimagassutslipp i 2030 skal skjerpes til 50 eller 55 prosent (i forhold til 1990-nivået). Innen midten av 2021 skal Kommisjonen foreslå lovendringer så politikken samsvarer med 2030- og 2050-målene.
• Etter 2030: Hvert femte år skal Kommisjonen kontrollere om EU holder kursen til 2050-målet, og foreslå nye tiltak om nødvendig.
• Lovsjekk: Alle EU-lover må kontrolleres for å se om de er i samsvar med nullutslippsmålet for 2050.

Dette får direkte konsekvenser for Norge, fordi det politiske establishment her til lands har underlagt oss EU-kommisjonen gjennom EØS-avtalen. Dessuten er forestillingene om det «grønne skiftet» så kanonisert i Norge at nær sagt alle politiske partier sverger til evangeliet.

Men hva betyr det konkret?

IEAs rapport Net Zero by 2050 forsøker å svare på hva det i praksis betyr å «redusere utslippene til null» innen 2050, og det de kommer opp med burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen hver.

Utgangspunktet er tillforlatelig. Man ønsker å gjøre noe med klimagassutslippene og man ønsker å dreie forbruket vekk fra fossil energi til «fornybar» energi. Og den omlegginga IEA foreslår kan uttrykkes gjennom denne grafen (NZE = Net Zero Energy):

Ifølge denne planen skal det totale energiforbruket ned, men bruken av fossil energi skal mye mer ned, fra 80 prosent til 20 prosent på knapt 30 år. Gapet skal fylles av såkalt «fornybar» energi. Handegård sammenfatter dette greit slik:

«Det trengs angivelig vel 80.000 nye vindturbiner hvert år framover (alle større enn de man har i dag) både på land og til havs, altså i alt ca. 2.5 millioner nye vindturbiner innen 2050. Solkraft skal årlig gi enda mer kraft enn vind, nemlig inntil ca. 5.000 TWh (630 GW) og vindkraft nesten 4.000 TWh (390 GW), samlet elektrisitet på 30 år: ca. 25.000 TWh, altså nesten det som trengs. Og prisen? Investeringene skal økes til 820 milliarder dollar årlig fram til 2050, mens strømprisen til oss skal tredobles.«

En ekstremistisk plan

Denne planen er ikke bare utopisk, den er dystopisk, den er ekstrem. Hvor ekstrem den er kan man se hvis man sammenstiller utviklinga av energiforbruket fram til i dag med den foreslåtte planen og setter dette på samme tidsakse. Først det historiske energiforbruket fram til 2019:

Her ser man den nesten eksponentielle veksten i verdens energiforbruk, og man ser at den har vært fullstendig basert på fossil energi – olje, kull og gass. Og man ser at veksten har vært like sterk i alle de 40 årene man har diskutert behovet for reduksjoner. Det eneste hakket i kurven ser vi i 2010, og det skyldtes ikke noen klimaavtale, men finanskrisa. Det er opplagt at en slik vekst ikke kan fortsette. Spørsmålet er hva man gjør med det. IEA og EU foreslår i realiteten å avvikle den fossile energien i løpet av 30 år. For å forstå rekkevidden av det, bør den første grafen settes inn i samme målestokk som grafen over faktisk energibruk, og da ser det slik ut:

Det vi har gjort her er å komprimere IEAs graf i lengderetninga slik at den har samme tidsakse som den foregående. Og da ser man dramaet i forslaget. I løpet av tretti år vil man bringe verdens bruk av fossil energi ned på 1950-nivå, i en verden som vil ha minst tre ganger så mange innbyggere. Som man ser krever det noe nær fritt fall.

Og gapet skal fylles opp med «alternativ» og «fornybar» energi, hvilket i hovedsak vil bety vindkraft og solceller. At ingen av delene er verken bærekraftige eller fornybare kan man enkelt og greit se utfra IEAs antydning om hva dette vil kreve i mineralutvinning:

Derfor mener vi det er grunnlag for å kalle dette en ekstremistisk plan. Det er en plan tenkt ut av folk som vil bevare kapitalismen, koste hva det koste vil. Og om ikke IEA har noen makt til å gjennomføre dette, så har EU makt til å vedta planer og lover som peker i den retninga, noe de allerede er i ferd med å gjøre.

Vil ikke bli gjennomført, men vil gjøre stor skade i forsøket

Odd Handegård har liten tro på at dette blir resultatet, og det er vi enige med ham i. Hovedgrunnen til at det ikke blir noe av er at det ikke vil være mulig å avvikle fossil energi på denne måten. En annen viktig grunn er at verken Kina eller Russland eller Asia eller Afrika kommer til å føye seg etter disse planene. Kort sagt: De delene av verden der den viktigste økonomiske utviklinga vil skje, kommer til å følge sine egne planer, og verken IEAs eller EUs.

Men som vi har sett fra Tyskland, EU vil forsøke, og Norge vil dilte etter. I Europa er sjølskading blitt en dyd. Den mest aktuelle forbundskanslerkandidaten i Tyskland, Annalena Baerbock fra De grønne, vil kle 2 prosent av Tyskland areal med vindmøller, og det er bare starten, hvis IEAs og EUs planer skal gjennomføres.

Og for finanskapitalen og investorene er dette glimrende. Det betyr at områder som til nå ikke har kunnet bli utnyttes av kulturelle eller sosiale grunner, nå vil bli lagt åpne for en hensysnløs plyndring, en vanvittig profittjakt i «det godes tjeneste». Og alle som gjør motstand vil være «reaksjonære», «klimafornektere» og hva som ellers vil bli de foretrukne moteordene.

Kan bare gjennomføres i form av et «grønt» diktatur

De tiltakene som må tas mot vanlige folks hverdag, mot samfunnslivet, mot produksjonslivet og omgivelsene våre er så ekstreme at de ikke vil kunne gjennomføres i form av noen form for demokratiske prosesser. Skal det gjennomføres må det skje ovenfra og diktatorisk. Forbud, restriksjoner, beslaglegging av natur, massive prisøkninger, og naturligvis også blackouts fordi vi får en strømforsyning som er totalt ustabil.

Hvis du har likt unntakslovene, forbudene og påbudene under koronaregimet, vil du elske det «grønne» klimadiktaturet.