I natt jag drömde

0
Shutterstock

Av Lars Birkelund.

CGTN, et statlig kinesisk TV-selskap har sagt at Israel/sionister/jøder har mye innflytelse på USAs politikk og at det blant annet skjer gjennom kontroll over finans og Internett. “Some people believe that U.S. pro-Israeli policy is traceable to the influence of wealthy Jews in the U.S. and the Jewish lobby on U.S. foreign policy makers.” Dette ifølge Associated Press 19. mai. 

Og dermed beskylder Israel naturligvis Kina for å være jødehatere. «Vi er forferdet over å se åpenbar antisemittisme uttrykt i et offisielt kinesisk medieselskap», heter det i en tweet fra Israels ambassade i Kina. Realiteten i CGTNs påstand er som vanlig uinteressant når dette temaet dukker opp. Og realiteten er at Israel-lobbyen har stor makt i USA. Er ikke dette ting man bør kunne undersøke nærmere? Og kunne påpeke hvis det faktisk er sånn?

Zheng Junfeng er anker i programserien «Global business» på CGTN.

Det har ingen betydning hvem som eier mediene, sier de mest naive, gjerne de på høyresida som tror på markedskreftenes blinde rettferdighet. Dessuten er det journalistiske prinsipper som er overordnet og styrende for mediene, sier de. Men hvis man viser til hva et russisk eller kinesisk medium sier har eierskapet plutselig betydning allikevel. Bare spør Twitter som merker slike medier med advarende etiketter. Steigan.no har opplevd lignende fra Facebook. Dette mens USA/NATO/EUs propaganda flyter helt uhindret gjennom NATO-landenes sosiale medier. Men allikevel er det altså irrelevant å stille spørsmål ved hvem som eier mediene?

Det kan ikke være uten grunn at USA stort sett er det eneste landet i verden som forsvarer Israel i tykt og tynt. Men årsakene til det skal vi helst ikke snakke om. Redselen for å bli kalt jødehater har ført til at knapt noen i Norge/Vesten tør å si noe om hvem som eier USA/Vestens børser, banker, medier osv. Jeg understreker at jeg ikke vet stort om det, er kun opptatt av at man bør kunne snakke om det, for å få kunnskap. Men kineserne er ikke redde for å bli kalt jødehatere. Derfor tør de å si det som er tabu i Norge/Vesten. Dette vestlige tabuet er faktisk et handicap, et hinder for å komme fram til realiteter og dermed fornuftige løsninger på problemer.  

For noen dager siden våknet jeg opp med et noe spesielt «klarsyn». Hvor klart det vil vise seg å være er en annen sak. Det vil i beste fall ta mange år, for det gjelder nettopp konflikten mellom Israel og palestinerne, der USA sitter med nøkkelen. Ja, det finnes bare EN grunn til at verden lar Israel få holde på med sine okkupasjoner, samt utvide dem og grunnen heter USA, som legger ned veto mot alle FN-resolusjoner som kunne ha fått en virkelig effekt og som dessuten pøser inn militær og annen støtte til Israel, langt mer til Israel enn til noe annet land.

Men USA er i ferd med å miste sitt verdenshegemoni og Kina peker seg ut som den nye supermakten. Og det var på denne bakgrunnen at mitt «klarsyn» kom inn: at Kina i samarbeid med Russland med tålmodig diplomati vil kunne få Israel til å inngå de kompromissene som er nødvendige for fred, mellom Israel og palestinerne og mellom Israel og Syria.  Dette betinger da at USA i mellomtiden vil bli såpass svekket, relativt sett, at de ikke lenger makter å beskytte Israel, eller opprettholde NATO, for den saks skyld.

Kina har ifølge Associated Press lenge vært en sterk støttespiller for palestinernes sak og har blant annet de siste dagene kritisert USAs veto mot FN-resolusjoner knytta til den krigen mellom Israel og Hamas som nylig gikk inn i en våpenhvile. Kina har allikevel, siden 1992, hatt tette forbindelser til Israel, økonomisk, teknologisk og militært, inkludert kjøp av israelske droner, sier AP. Den oppadstigende supermakten Kina er altså i en god posisjon til å kunne øve et nødvendig press på Israel.

22. mai skrev Klassekampens Ole Øyvind Holth og Eirik Grasaas-Stavenes forresten om hvordan Israels propaganda ikke lenger har samme innflytelse grunnet sosiale medier: «Israelsk propaganda drukner i videoer og dokumentasjon i sosiale medier». Mens Rolling Stone 21. mai hadde en artikkel der det ble hevdet at unge jøder i USA har fått nok av Israel, at de har nådd «a tipping point» grunnet brutaliteten til Netanyahus regime.   Så det er håp i hengende snøre, det vil si flere trender som trekker i samme retning.   

Mange frykter Kina. Men de kjenner neppe til at det er mer enn 40 år siden Kina har vært i krig, og da med naboen Vietnam, mens USAs kriger i mellomtiden har drept flere millioner mennesker i flere verdensdeler. Kina brer seg ut i verden ved å investere av sitt økonomiske overskudd. Detaljer når det gjelder måten Kina gjør det på kan sikkert diskuteres. Men Kinas metode er i alle fall bedre enn USAs, som i mer enn 70 år har gått ut på bruke krig mot de landene som ikke har villet underkaste seg på andre måter.


Signerte artikler står for forfatterens synspunkter. Red.

Forrige artikkel«Nullutslipp» eller IEAs «grønne» helvete
Neste artikkelNorge slutter opp om det dysfunksjonelle demokraturet i USA