oss 100 kroner!
Av Tollef Hovig.
I Kapitalen Bind 2, framstiller Karl Marx to former for sirkulasjon av kapitalen. Han kaller den lille sirkulasjonen for «enkel reproduksjon» og den store sirkulasjonen for «akkumulasjon og utvidet reproduksjon». For å forstå hvordan kapitalismen fungerer, hvordan den arter seg nå og vil arte seg i framtiden vil det være en fordel å forstå dette «kapitalismens blodomløp».
Kapitalens «lille» sirkulasjon
La oss først se på den lille sirkulasjonen. Den kan framstilles som figuren under.
Først må det understrekes at kapitalen kan ha tre forskjellige former. Kapitalen kan opptre som timeverk, disse kan være både «levende», dvs. timeverk som utføres i periode, og «størknede», dvs. som timeverk utført i tidligere perioder. Kapitalen kan ha form av fysiske enheter, dvs. som arbeidere, maskiner, varer og tjenester, og endelig kan kapitalen opptre i form av pengestørrelser. I gullstandardens tid var sedler, banknoter og gull det man forbandt med penger. I dag er det tall på en konto som er penger. Mynt og sedler står bare for rundt 3% av pengemengden. På de forskjellige stasjonene i sirkulasjonen opptrer kapitalen i forskjellige former.
Vi tenker oss at vi starter den lille sirkulasjonen med en startkapital, som består av alle de fysiske enhetene som senere inngår i produksjonen. Disse enhetene går over i neste fase, som er produksjonen. Her deler de seg i to deler, den konstante kapitalen som har to former; den konstante kapitalen opptrer i form av fysiske enheter som maskiner, råvarer, halvfabrikata, energi mv., men den opptrer også i form av en sum størknede timeverk. Størknede timeverk er timeverk som var levende timeverk i tidligere perioder, men som nå har fått form av størknede timeverk nedlagt i de fysiske produktene. Den andre delen, den variable kapitalen, opptrer fysisk i form av alle som inngår i produksjonen, og i form av levende timeverk som nedlegges i periodens produksjon etter hvert som den skrider fram.
Summen av disse to faktorene som inngår i produksjonen skaper produksjonens totalprodukt. Dette totalproduktet kan opptre i form av en sum levende og størknede timeverk, eller som fysiske størrelser i form av en sum varer og tjenester. Dette totalproduktet realiseres så i en sum penger gjennom salg. I den lille sirkulasjonen anvendes denne summen penger til å handle de fysiske enhetene man trenger til ny startkapital. Slitt maskineri må erstattes, forbrukte råvarer og halvfabrikata etc. må erstattes, noe som skjer i avdeling 1, hvor alle varer og tjenester til den konstante kapitalen befinner seg. Lønn må betales til arbeidskraften så den kan handle i avdeling 2 hvor alle varer og tjenester til den variable kapitalen befinner seg. Så samles ressursene til en ny startkapital. Dette er den lille sirkulasjonen, som vi også kan kalle vare- og tjenestesirkulasjonen.
Gitt at sirkulasjonen foregikk på denne måten, hadde den gamle teorien om overproduksjonskrise virket fornuftig. Da hadde en nedgang i lønna til den variable kapitalen ført til at den kunne kjøpe mindre varer og at det hadde blitt overproduksjon i avdeling 2. I realiteten foregår ikke sirkulasjonen som dette, men som i den den store sirkulasjonen vist under.
Kapitalens «store» sirkulasjon
Den lille sirkulasjonen kan vil lett forestille oss foregår i en periode på f.eks. 1 år. Vi må, når det gjelder den store sirkulasjonen, tenke oss at den foregår som et kontinuerlig blodomløp i kapitalismens levetid. Det blir feil å se på den i en avgrenset tidsperiode. I den store sirkulasjonen opptrer to nye størrelser. For det første opptrer en ny del av totalproduktet: fortjenesten. Fortjenesten oppstår i produksjonen når forholdet mellom sum størknede og levende timeverk (antall og/eller verdi) reduseres i forhold til sum varer og tjenester som er skapt i perioden. Fortjenesten, som består av forbedringens profitt med kilde i den konstante kapitalen og arbeidets merverdi med den variable kapitalen som kilde, oppstår altså når det benyttes færre timeverk pr. produsert enhet enn i tidligere perioder.
Den andre nye størrelsen er at de tre kapitalformene nå trekkes inn i den store sirkulasjonen. Når totalproduktet gjøres om til penger, kan disse pengene enten investeres i avdeling 1 og 2 som i den lille sirkulasjonen, eller de kan investeres i en av kapitalformene. Disse lever et mer langsiktig liv ved siden av vare- og tjenestesirkulasjonen. F.eks. bygninger som inngår i formues- og/eller produksjonskapitalen kan vare i mange, mange år. De tre kapitalformene, finanskapital, formueskapital og produksjonskapital påvirker hverandre, men de påvirkes også av den mengden penger som kommer fra produksjonen. Dess høyere fortjenesten som skapes i produksjonen er, dess mer penger vil det være mulig å investere i kapitalformene. Dette gjør det totale systemet ganske fleksibelt. Kapitalformene kan variere ganske mye i størrelse, mens vare- og tjenestesirkulasjonen går sin gang. Så lenge det er en forventning om fortjeneste ved å investere i en av kapitalformene fungerer dette blodomløpet fint. Da strømmer kapitalen lett gjennom systemet.
Det som skjedde på 1970-tallet var at finanskapitalen ble frigjort fra å være avhengig av investeringer fra totalproduksjonen omgjort til penger, for å kunne vokse. Finanskapitalen kunne skape kapital på egen hånd. Vi fikk situasjonen vist under:
Dette medførte en selvstendig økning av finanskapitalen, noe som igjen førte til at finanskapital gikk fra å være en knapphetsvare til en overflodsvarer. Totalt sett medførte dette en reduksjon av den samlede kapitalens verdi, men i perioden hvor renten sank fra ca. 18% ned til 1% økte finanskapitalens mengde i samme takt som dens verdi sank. Dette medførte en økning i formueskapitalens og produksjonskapitalens verdi fordelt på to faser. I første fase strømmet finanskapital til formueskapitalen, så etterspørselen økte og formueskapitalen steg i verdi. I andre fase sank finansrenta under avkastningsrenta til produksjonskapitalen, noe som medførte at denne ble stimulert både i form av en økning i vare- og tjenestesirkulasjonen og av produksjonskapitalens verdi.
Det faktum at finanskapitalen kan skapes på selvstendig basis og at mulighetene for fortjeneste ved investering i kapital stadig har blitt lavere, har ført til en ny forstoppelse i kapitalismens blodomløp som kan illustreres som vist under:
Det er i ferd med å bygge seg opp en overflod av finanskapital. Det bygger seg opp en overproduksjonskrise i høyinntektslandene, ikke av typen i den gamle overproduksjonsteorien med overproduksjon av varer, men i form av en helt ny type overproduksjonskrise, en overproduksjon av finanskapital.
Karl Marx beskrev den store sirkulasjonen i Kapitalen Bind 2, men da ut ifra hvordan sirkulasjonen artet seg på hans tid. Han beskrev utviklingen i produksjonskapitalen, og pengekapitalen som det den var den gang, et underbruk av produksjonskapitalenen. Dagens kapitalformer, og utviklingen av dem hadde han ingen forutsetninger til å kunne observere. Hvordan utviklingen framover kan bli skal jeg se litt på i en senere artikkel.
