Imperiets herskere

0
Illustrasjon: Shutterstock

Gjennom fem artikler har vi sett på hvem som har kontrollen over noen av de viktigste strategiske sektorene i den USA-dominerte imperialismen. Det er på tide å sammenfatte hva vi har funnet ut. Men la oss først gå over 100 år tilbake.


Les forrige artikkel: Hvem eier IT-gigantene?

Denne artikkelen er den sjette i en serie på seks artikler om imperialismen av i dag. Den ble publisert første gang sommeren 2019, men vi har fått svært mange nye lesere siden den gang som vil ha nytte og glede av artiklene. Dessuten har utviklinga det siste halvannet året vist hvor viktig det er å forstå maktstrukturene i dagens verden. Dermed vil antakelig også et gjensyn være nyttig for dem som har lest artiklene før.


– Karteller er typiske for den internasjonaliserte kapitalismen

I Boka «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium» gjorde Lenin en tilsvarende jobb. Han hentet fram tall og fakta sektor for sektor og klarte gjennom det å vise tydelig hvor konsentrert kapitalen var i hans tid og hvordan grupper av kapitalister og til og med kapitalistiske familier hadde lykkes i å skaffe seg enorm kontroll over store deler av verdensøkonomien. Han nevnte folk som Rockefeller, Rothschild og Nobel blant andre, og beskrev hvordan de kapitalistiske kartellene hadde delt verden mellom seg. Rockefellers American Standard Oil Co og Rothschild og Nobel med sin kontroll over de enorme oljeforekomstene i Baku, hadde delt verden mellom seg. Lenin argumenterte for at kapitalistiske karteller følger med nødvendighet utfra den store konsentrasjonen av kapital. Han påviste også karteller innen elektrisitetsproduksjon, stålindustri, jernbane, sinkindustri og flere andre truster og karteller.

En samtidig karikatur av Standard Oils makt over verden ca. 1900

I dag mer enn 100 år seinere er konsentrasjonen av kapital kommet mye lengre og, som denne serien har vist, har den ført til utvikling av finansinstitusjoner som kontrollerer alt fra banker, til våpenindustri, merkevarer, medier og teknogigantene – og som igjen er sammenfiltret med hverandre. Skulle Lenin ha gjort sin analyse på nytt ville han ha vært nødt til å føye til et nytt nivå i konsentrasjonen av kapitalen – superkorporasjonenes epoke.

En finansiell superorganisme

Forskere ved ETH Zürich i Sveits gjennomførte en svær datamaskinanalyse av bedriftsinformasjoner for hele verden i finansdatabasen Orbis. De startet med en liste på 43.000 transnasjonale selskaper. Så begynte de å se på eierskapsforhold og forbindelser for å se hvem som kontrollerer hva. På denne måten kartla de over en million eierskapsforbindelser og kunne for første gang bygge en datamodell som synliggjør global finansiell makt. De kom fram til at i 2007 var det 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av kapitalen i samtlige selskaper i basen. Disse 147 selskapene er ikke bare dominerende, men de eier også hverandre. Tre fjerdedeler av eierskapet til aksjene i kjernen tilhører kjernen sjøl. Vi snakker altså om en tett sammenvevd gruppe av selskaper. Les rapporten her. (pdf) Grafisk ser modellen slik ut. De røde punktene er selskapene i kjernen. Til høyre et utsnitt som viser forbindelsen mellom finansselskapene

147 multinasjonale selskaper er så tett knyttet sammen at de utgjør en megastruktur som kontrollerer 40% av storkonsernenes kapital

Disse selskapene er «superconnected», dvs. at krysseierskapet og personalunionene er så tette at de framstår som en finansiell superorganisme. Forskerne bak studien skriver:

Man kan tenke på toppkontrollørene innen denne kjernen som en økonomisk «super-enhet» i det globale nettverket av korporasjoner.

De navnga 50 av de 147 selskapene og de femten viktigste av dem er disse:

Rank Economic actor name

  1. 1  BARCLAYS PLC
  2. 2  CAPITAL GROUP COMPANIES INC, THE
  3. 3  FMR CORP
  4. 4  AXA
  5. 5  STATE STREET CORPORATION
  6. 6  JPMORGAN CHASE & CO.
  7. 7  LEGAL & GENERAL GROUP PLC
  8. 8  VANGUARD GROUP, INC., THE
  9. 9  UBS AG
  10. 10  MERRILL LYNCH & CO., INC.
  11. 11  WELLINGTON MANAGEMENT CO. L.L.P.
  12. 12  DEUTSCHE BANK AG
  13. 13  FRANKLIN RESOURCES, INC.
  14. 14  CREDIT SUISSE GROUP
  15. 15  WALTON ENTERPRISES LLC
  16. 16  BANK OF NEW YORK MELLON CORP.
  17. 17  NATIXIS
  18. 18  GOLDMAN SACHS GROUP, INC., THE
  19. 19  T. ROWE PRICE GROUP, INC.
  20. 20  LEGG MASON, INC.

Vi kjenner igjen de fleste av selskapene fra våre studier, og da særlig Vanguard og State Street. Hadde studien vært gjennomført i dag, ville den ikke ha kommet utenom BlackRock, som nå er blitt den største av de tre.

Makt: Between a BlackRock and a hard place

«The Big Three»

Forskerne Jan Fichtner, Eelke Heemskerk og Javier Garcia-Bernardo, som alle forsker på midler fra EUs Horizon 2020-program har avdekket dette eierskapet og pekt ut de mektigste fondene.

Det dreier seg om Vanguard, BlackRock og State Street. Dette er såkalt passive formuesforvaltere. Det betyr at de ikke på samme måte som aktive fond prøver å slå markedet, men heller å følge det. De tar derfor et mye mindre gebyr fra investorene og siden finanskrisa i 2008 har det vært en flom av investorpenger fra aktive fond til indeksfond. Indeksfondene hadde fått en kapitaltilførsel på 1400 milliarder dollar etter 2008 ifølge  2017 Investment Factbook. Ved utgangen av fjerde kvartal 2020 hadde BlakRock alene 7.800 milliarder dollar til direkte forvaltning. Gjennom sitt egenutviklede forvaltningssystem Aladdin forvalter de indirekte omlag 20.000 milliarder dollar. Bare i løpet av 2020 har de trukket inn giganter som Citigroup, Northern Trust og Santander i dette systemet.

Bare i første kvartal 2017 fikk de en tilførsel på 200 milliarder dollar, noe som slår alle tidligere rekorder. De tre fondene som kommer ut som vinnere er BlackRock, Vanguard og State Street , de såkalte Big Three. Til og med Wikipedia omtaler dem nå slik: «Along with Vanguard and State Street, BlackRock is considered one of the Big Three index funds that dominate corporate America.«

Tilsammen hadde disse tre i 2017 nesten 11.000 milliarder dollar til forvaltning. Forskerne har kartlagt eierskapet til Big Three og påvist at hvis man ser på dem samlet er de største eier i 40% av alle børsnoterte selskaper. Dette har de gjort i et prosjekt som kalles CORPNET, og som har som mål å kartlegge de globale korporasjonene. Prosjektet styres fra universitetet i Amsterdam.

De har også studert S&P 500-indeksen, som er en indeks over de 500 største selskapene i USA, og der er konsentrasjonen enda mer ekstrem. Samlet sett er Big Three største eier i 90% av disse selskapene. 

De tre forskerne har studert fondenes stemmegivning og avdekket hvor aktive de faktisk er. De har en koordinert og sentralisert stemmestrategi og utøver dermed eierskapskontroll.

Hvem står bak «The big three»?

BlackRock ble grunnlagt i 1988 og ble børsnotert i 1998. I 1999 forvaltet fondet 165 milliarder dollar. Nå forvalter det 6.840 milliarder, eller 6,84 trillioner som man sier i USA. Fondet er blitt kalt verdens største skyggebank, og det bør være opplagt at BlackRock og de andre store ikke har oppstått av intet. Men kundelistene deres er ikke offentlig tilgjengelig, så vi kan ikke umiddelbart vite hvem som har skutt kapital inn i fondene.

Flere artikler om BlackRock her.

Derimot gir BlackRock oss noen ledetråder. Selskapet skrev tidligere på sine nettsider at de har noen av de aller største stiftelsene og private fondene som sine kunder. Det må bety at de har stiftelser som Rockefeller Foundation, Ford Foundation, Carnegie og kanskje også Rothschild Foundation på kundelista. Det er ikke noe risikabelt veddemål å gjette på at det er gamle dynastipenger som har gjort det mulig for disse fondene å bli så sterke og mektige så fort.

Nylig har sjefen for BlackRock, Larry Fink, sagt at de største kapitalgruppene i verden «må ta mer ansvar for politiske og sosiale spørsmål». Dette fikk en av hans kolleger i bransjen, multimilliardæren Sam Zell til å bemerke: «Jeg visste ikke at Larry Fink er blitt oppnevnt til Gud.»

Kommentar til kritikk

Vi har mottatt noe kritikk av denne serien som vi vil kommentere:

  1. Fondene forvalter på vegne av andre

Ja, naturligvis. Det er det bankene alltid har gjort. De bankene som gjorde finanskapitalen til «fyrstene» i imperialismen for over 120 år siden var ikke noe annet enn forvaltere av andres penger. Og nettopp derfor ble de så mektige. Det var denne enorme konsentrasjonen av kapital i noen få hender som gjorde det mulig for dem å dele den kapitalistiske verdenen mellom seg og ta monopolkontroll over hele sektorer. Disse fondene opptrer som superbanker og gjennom krysseierskap har de maksimalisert denne kontrollen.

2. Fondene har tusenvis av småinvestorer og er dermed ikke én kapital

Samme argumente gjelder her. Det er nettopp det som er styrken til finanskapitalen. I Imperialismen siterer Lenin en av de fremste tyske mogulene, Siemens, som 7. juni 1900 sa til den tyske Riksdagen at «ettpunds aksjen er grunnlaget for den britiske imperialismen». I Tyskland var det nemlig lovforbud mot aksjer mindre enn 1000 mark. Nettopp det å suge opp i seg småsparernes kapital var en styrke ved den britiske imperialismen framfor konkurrentene, og slik hadde denne tyske kapitalisten «en mer «marxistisk» forståelse av imperialismen enn visse russiske marxister», skrev Lenin.

BlackRock, Vanguard og State Street har tatt dette prinsippet et kvantesprang opp. Gjennom dette kontrollerer de ikke bare sektorer av imperialismen. De har sine tentakler i alle de strategiske sektorene og har skapt et superkartell.

3. Det er «konspirasjonsteori» å se for eksempel BlackRock som en slik superkapitalist

Denne kritikken kommer faktisk til en viss grad fra folk som kaller seg antiimperialister. Det viser at de aldri har forstått hva imperialismen er. De kan umulig å lest Lenins bok fra 1916, for hadde de gjort det, ville de ha sett at deres argumentasjonsmåte ville plassert Lenin blant de fremste «konspirasjonsteoretikerne».

Skal man utvikle en sosialistisk politikk i dag, holder det ikke bare å peke på forskjells-Norge, altså de store økonomiske forskjellene mellom rik og fattig. Det er riktig og viktig nok, men det er bare første steg. Man er nødt til å gå videre til det som virkelig teller, nemlig makt.

I vårt arbeid har vi bare brukt offentlig tilgjengelig materiale og fakta. Vi har ikke basert oss på noen former for spekulasjoner eller «teorier», men vist gjennom tall og børsopplysninger hvordan eierskapsforholdene er i dagens imperialisme.

Og det som framstår er et monster, en Leviathan, der makta er mer konsentrert enn den har vært i noe despoti noen gang i historien. De virkelige fyrstene i dagens imperialisme er bare en håndfull folk, noen få titall, og de har makt over hverdagen til milliarder av mennesker. Dette er tørr og nøktern klasseanalyse anno 2020.


Og her avsluttet vi denne artikkelserien om makt. Forut for denne artikkelen er de i rekkefølge:

De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene

Det militærindustrielle farmasøytiske komplekset

Merkevarene, ikke mangfold, men enfold

Medieoligarkene

Hvem eier IT-gigantene?

Hvis noen skal drive en studiesirkel på imperialismen, er vi så lite beskjedne at vi vil anbefale denne serien som litteratur.


En av dem som anbefaler steigan.no er:

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.