oss 100 kroner!
Invasjonen skjedde den 20. desember 1989. Det er gjort forsøk på å redegjøre for de dødelige konsekvensene av den USA-amerikanske invasjonen, men omfanget av hendelsene og forvirringen fra disse årene gjør det til en vanskelig oppgave.
Kommentar fra TeleSUR, oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Den 20. desember 1989 invaderte USA Panama, i det som senere skulle bli kjent som «Just Cause». Operasjonen involverte 25 000 amerikanske soldater, i tillegg til troppene som til vanlig befant seg i basene nær Panamakanalen.
Målet deres var å fange daværende president Manuel Antonio Noriega, en offiser og politiker som hadde fortsatt et diktatur som hadde blitt skapt og opprettholdt av andre militære i landet siden 1968. Hans mandat begynte i 1983, og han fulgte Rubén Darío Paredes og Omar Torrijos.
Fra å være en av de mest lojale samarbeidspartnere til Central Intelligence Agency (CIA) og Drug Enforcement Administration (DEA), gikk Noriega til å bli en av Washingtons fiender.
Konflikten kom da diktatoren kunngjorde at US School of the Americas, et militærakademi som hadde operert i Panama siden 1946, måtte forlate territoriet. Skolen, beskrevet av media som «leiemorderes skole», var hvor han selv hadde blitt utdannet.
Etter å ha ledet en kampanje med etterretningsoperasjoner for å destabilisere den sentralamerikanske nasjonen, begrunnet USAs daværende president George Bush Sr. invasjonen av fire grunner: for det første beskyttelsen av livene til amerikanske borgere bosatt der; for det andre, gjenopprettelsen av det demokratiske systemet; det tredje, ønsket om å sikre at kanalen fungerer som den skal; i tillegg lovet han å ta general Noriega til fange for hans oppførsel overfor USAs justissystem.
Klassifiserte dokumenter som ble avslørt lenge etterpå, redegjorde imidlertid for de virkelige hensiktene Det hvite hus hadde med denne lite troverdige operasjonen. En av dem var å oppheve traktatene som involverte Panamakanalen og sikre dens kontroll utover år 2000, og videre å kansellere kontraktene med Japan om alternativer til kanalen og hindre deres oppstigning til verdensmakt.
Hvilke konsekvenser fikk invasjonen?
Blant de første målene som inntrengerne tok sikte på var militærbasene til Panamas forsvarsstyrke, men aksjonene mot disse stedene hadde konsekvenser i de omkringliggende sivile områdene, rammet både av de amerikanske troppenes direkte handlinger og av den påfølgende plyndringen.
Det som i utgangspunktet var fokusert på de panamanske militærstyrkene, ble utvidet til sivilbefolkningen og infrastrukturen i forskjellige boligområder. Tallene på døde og skadde var dramatiske og varierer avhengig av kilder.
Ifølge data levert av den panamanske katolske kirken, ble 655 panamanske dødsfall forårsaket av invasjonen, hvorav 314 var militære og 341 sivile. Når det gjelder de sårede, stiger tallet til 2007, og av dem bare 124 militærpersonell.
I mellomtiden registrerte Panamas rettsmedisinske institutt (IMPL) 255 dødsfall og 93 forsvinninger. Av sistnevnte var 39 militære, resten sivile.
Den panamanske menneskerettighetskomiteen regnet på sin side 556 dødsfall og 93 forsvinninger. Andre organisasjoner, som Foreningen av de falnes familier, beregnet antallet ofre til rundt 4000 fra den 20. desember 1989.
På den USAs side rapporterte US Southern Command 26 omkomne og 324 sårede. Til tross for avviket, er alle tallene nevnt som referanse høye.
I tillegg til de menneskelige tapene, forårsaket denne invasjonen ødeleggelsen av en stor del av landets infrastruktur, og etterlot tusenvis av mennesker hjemløse, tvunget til å flytte fra hjemmene sine og søke tilflukt andre steder.
Selv om Panama by ble hardest rammet av denne militære operasjonen, var det også ofre i byene Colón og Río Hato. Disse områdene, ifølge den interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter (IACHR), «ble vilkårlig bombet og brent. En annen av de mest berørte boligområdene var El Chorrillo, hvor mer enn 30 000 mennesker bodde på rundt 20 hektar.
Det høye antallet boliger og bygninger som ble rammet av invasjonen, viser at de amerikanske troppene ikke anstrengte seg for å begrense seg til militære mål og unngå skade på liv og eiendom til den panamanske sivilbefolkningen.
Resultatet var at 18 000 sivile ble hjemløse, ifølge klagen som ble sendt til IACHR.
Til tross for inntrengernes løfter om å kompensere for skaden som ble forårsaket for flyktningene, er sannheten at det ikke har vært nok støtte til de berørte.
En studie fra det norske instituttet Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) fremhevet at i finanssektoren er de aller fleste pengene «av amerikansk opprinnelse, noe som gjør Panama til det største skatteparadiset under amerikansk innflytelse.»
På dette vis slo tusenvis av selskaper seg ned i landet i løpet av de første årene av det tredje årtusenet, og hundrevis av multinasjonale selskaper har etablert seg.
Denne virkeligheten står i kontrast til fattigdomstallene i Panama. I panamanske byer i dag eksisterer store skyskrapere, eid av profitable selskaper, og de veldig fattige hjemmene til vanlige borgere.
I 1997 levde 37,3% av befolkningen i fattigdom, inkludert 18,8% i ekstrem fattigdom. I 2017 hadde ikke situasjonen endret seg mye, fordi ifølge data fra ECLAC, forble fattigdommen på 20,7% pluss 9,8% i ekstrem fattigdom, det vil si en generell andel på 30,5%.
Selv i dag har ikke rettferdighet blitt oppnådd for de tusenvis av ofrene i disse begivenhetene, og flere panamanske grupper uttaler seg hvert år på denne datoen for å markere den og kreve rettferdighet.
