oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Mange av de ledende norske avisene har dessverre tatt standpunkt for å bygge ut mye vindkraft i Norge i troen (illusjonen) på at vindkraft i norske fjell vil kunne reduserer oppvarmingen av kloden – det gjelder både Aftenposten, Dagbladet, VG og faktisk også Klassekampen (som heldigvis likevel reagerer litt på forslaget om at staten bør overkjøre kommuner som ikke vil ha vindkraft). Men bladet Nordlys her oppe i Tromsø skriver ikke om vindkraft i norske fjell, men snarere om andre sider av noe avisa tror kan være ledd i et «grønt skifte». Dessverre blir det tre gedigne misforståelser ut av dette.
1. Norge bør satse på «fangst og lagring av CO2». Dette kunne naturligvis ha vært en god idé dersom den hadde vært realistisk, men det er den dessverre bare i meget begrenset grad. Tross mange forsøk har utviklingen av CO2-lagring stått omtrent stille i 20 år. Flere land prøver seg stadig nye «prøveprosjekter» uten å lykkes. Den eventuelle globale oppvarmingen vil nok komme ganske langt før resultatene eventuelt vil vise seg.
2. Nordlys mener videre at Norge bør bygge ut hydrogenproduksjon fra naturgass. Det er som kjent vesentlig billigere å produsere hydrogen fra gass enn fra vind- eller vannkraft. Men når man produserer hydrogen fra gass, så sitter man igjen med det som for mange er problemet, nemlig utslipp av klimagasser. Og så lenge klimagassene ikke kan lagres noe sted, blir det ikke noe «grønt skifte» av hydrogenproduksjon fra gass.
3. Til slutt mener Nordlys at Norge bør satse på «flytende vindkraft», men har ellers åpenbart store illusjoner om hvor det er aktuelt for norsk industri å satse på havvind. Bortsett fra et par prøveprosjekter i norske farvann, er all norsk havvindutbygging rettet mot samarbeidsprosjekter med andre land som trenger slik kraft – og det gjør ikke Norge. Vi har helt andre alternativer som er både billigere og bedre.
Det er merkelig hvordan ellers fornuftige organer og enkeltpersoner plutselig trekker opp løsninger på «klimaproblemet» som ikke fungerer. Dette har nok sammenheng med en forestilling om at vitenskapen og industrien tilsynelatende har løst all verdens problemer etter hvert som de har oppstått. Men teknologioptimismen har dessverre også sine begrensninger – selv om menneskene for lengst har landet på Månen og vi snart kommer til Mars, er slike bragder bare småtteri i forhold til dagens energiutfordringer, som heller bør sammenlignes med en reise til nærmeste stjerne i Melkeveien – avstanden dit er ikke to lysminutter, men fire lysår, og til Andromeda er det 2.5 millioner lysår.
