Forfatteropprop for toleranse og fri debatt, mot utfrysing og knebling

11. juli 2020

rushdie-rowling — Salman Rushdie og J.K. Rowling er blant underskriverne. Shutterstock

J.K. Rowling, Salman Rushdie, Noam Chomsky og Margaret Atwood er blant underskriverne av et åpent brev med tittelen A Letter on Justice and Open Debate som ble offentliggjort i Harper’s Magazine 7. juli 2020.

Brevet retter seg mot den økende tendensen til sensur, yrkesforbud og de-platforming som sprer seg i Vesten og argumenterer for fri og åpen debatt og mot det underskriverne kaller «en forblindet moralsk selvsikkerhet«.

Brevet er helt åpenbart et kompromiss mellom underskriverne og ikke noen skarp analyse av situasjonen – bare det sier litt om hvor trangt det intellektuelle klimaet er blitt. Her er noen poengterte utdrag av brevet:

Kulturinstitusjonene våre står overfor et prøvelsens øyeblikk. Kraftige protester for rase- og sosial rettferdighet fører til overmodne krav om politireform, og omfattende appeller for større likhet og inkludering som sådan i samfunnet vårt, ikke minst innen høyere utdanning, journalistikk, filantropi og kunst. Men dette nødvendige oppgjøret har også forsterket et nytt sett med moralske holdninger og politiske forpliktelser som har en tendens til å svekke våre normer for åpen debatt og toleranse av forskjeller til fordel for ideologisk konformitet. Når vi applauderer den første utviklingen, hever vi også våre stemmer mot den andre.

Den frie utveksling av informasjon og ideer, livsnerven i et liberalt samfunn, blir daglig mer innsnevret. Mens vi har kommet til å forvente dette fra den radikale høyresiden, sprer sensuren seg også bredere i vår kultur: en intoleranse mot motstridende synspunkter, en trend med offentlig utskjemming og utfrysing, og tendensen til å oppløse komplekse politiske spørsmål i en forblindet moralsk selvsikkerhet.

Redaktører får sparken for å ha publisert kontroversielle saker; bøker trekkes tilbake for påstått mangel på autentisitet; journalister er forhindret fra å skrive om visse emner; professorer blir etterforsket for å sitere litteraturverk i klassen; en forsker får sparken for å sirkulere en fagfellevurdert akademisk studie; og lederne av organisasjoner blir fjernet for det som noen ganger bare er klønete feil.

Denne kvelende atmosfæren vil til slutt skade de viktigste sakene i vår levetid. Innsnevringen av debatten, enten av en undertrykkende regjering eller et intolerant samfunn, gjør alltid vondt for dem som mangler makt og gjør alle mindre i stand til demokratisk deltakelse. Måten å beseire dårlige ideer er ved eksponering, argumentasjon og overtalelse, ikke ved å prøve å tie eller ønske dem bort.

Som forfattere trenger vi en kultur som gir oss rom for eksperimentering, risikotaking og til og med feil. Vi må bevare muligheten for uenighet i god tro uten alvorlige faglige konsekvenser. Hvis vi ikke forsvarer det som vårt arbeid er avhengig av, bør vi ikke forvente at offentligheten eller staten vil forsvare det for oss.

Hele brevet kan leses her.

Kommentar:

Det er på høy tid at det kommer en høyprofilert reaksjon på den reaksjonære trenden til å kreve sensur, yrkesforbud og utfrysing på basis av såkalt forsvar for sårbare grupper eller hva slags påskudd man nå måtte bruke. Den nymachartismen som har spredd seg fra universitetene i USA og Storbritannia er et intellektuelt virus som truer det offentlige ordskiftet og ikke bare det – det bereder grunnen for et politisk diktatur, ikke ulikt fascismen, slik vi har pekt på i mange år på steigan.no.

I Ray Bradburys roman Fahrenheit 451 har hovedpersonen, Guy Montag, i oppgave å brenne alle forbudte bøker. Bradbury sjøl sa i et intervju i 1956 at dette var inspirert av forfølgelsene av annerledes tenkende under McCarthysmen:

«Jeg skrev denne boka på et tidspunkt for fire år siden da jeg var bekymret for hvordan ting skulle gå her i landet. For mange mennesker var redde for skyggene sine; det var trusler om bokbål. Mange av bøkene ble fjernet fra hyllene den gang.«

I artikkelen Sverige og Fahrenheit 451 skrev vi:

Korstoget mot uønsket litteratur og kunst føres under «progressive» faner. Man er «anti-rasistiske», «feministisk», «inkluderende» og hva det måtte være. Men bokutryddelsen har sine direkte forgjengere. De tyske nazistene snakket om Entartete Kunst, kunst som de så på som «utartet» og «degenerert». Kort etter Hitlers maktovertakelse i 1933 begynte nazistene å tenne bokbålene. Kunstnere og musikere ble fjernet fra lærerstillinger og kuratorer som hadde vist sympatier med den degenererte kunst ble avsatt og erstattet med medlemmer av NSDAP. Det er mulig denne sammenlikninga vil falle enkelte «progressive» tungt for hjertet. Men ideen om å desinfisere bibliotek og museer for uønsket litteratur og kunst er en alen av samme stykke. Dette er liberal fascisme, enten man skjønner det eller ikke. Dette er tankegodset til Joseph McCarthy. Det var under mccarthyismen USA fikk sin Comics Code Authority, som nettopp gikk ut på å verne de uskyldige mot skadelig innhold. Disse «krenkelsesprofetene» er ekstremt autoritære og undertrykkende i all sin «progressive inkludering». Det fikk den gamle feministen Germaine Greer merke i Cardiff. Ultrafeminister hadde fått det for seg at hun angivelig hadde krenket transer og de klarte derfor å hindre henne i å tale på universitetet.

Sverige er det landet i Skandinavia som har vært mest mottakelig for dette fordummende og antidemokratiske viruset. Der har det vært kampanjer for å fjerne bøker fra bibliotekene på grunn av uønsket innhold. RFSL, Riksförbundet för homosexuellas, bisexuellas, transpersoners, queeras och intersexpersoners rättigheter, har i mange år drevet med det som kalles Hbtqi-certifiering, som blant annet er et prosjekt for å renske biblioteker og bringe dem i samsvar med RFSLs ideologi. I tillegg er det svært lukrativt for RFSL.

I 2015 skrev forfatteren og journalisten Jesús Alcalá en kronikk i Morgenbladet der han beskrev dette problemet og analyserte det. I ingressen heter det:

I Sverige later det til å være et herskende samfunnssyn at dersom man utrydder ord og bilder som uttrykker upassende følelser, vil de upassende følelsene simpelthen fordampe, bli borte.

Siden vi begynte å advare mot de sensurkåtes bokbål og yrkesforbudskampanjer har denne politiske tendensen vokst til orkans styrke. Derfor kunne vi i juni 2020 ønske Velkommen til bokbålenes og billedstormernes tid!

Der konkluderte vi slik:

Kampen for ny innsikt og ny kunnskap slutter aldri. Det er en farlig tanke at man må forby tanker for å ta vare på samfunnet. Det viser all historie. Man kan gjerne tro at man kan løse problemet ved å brenne en kjetter på bålet, men man klarer ikke å brenne ideer. Å forby andres meninger leder rett inn i diktaturet. Dessuten er det utrolig dumt.

Noam Chomsky sa en gang at «Dersom vi ikke tror på ytringsfrihet for folk vi forakter, så tror vi ikke på den i det hele tatt.»

Motkampanje

Enda så forsiktig brevet fra de 150 forfatterne er, har det naturligvis pådratt seg en motkampanje. En av reaksjonene er formulert i A More Specific Letter on Justice and Open Debate, som i stor grad forsøker å benekte at problemet eksisterer, samtidig som underskriverne gjentar anklagene som tok sikte på å lyse J. K. Rowling i bann med påstandene om at hun skulle være «transfobisk» og så videre. Dette svarbrevet er i seg sjøl en studie verdt for å begripe det betente politiske klimaet vi beveger oss i, slik som når de i fullt alvor skriver om cis white intellectuals. Dette er en repetisjon av ideene om å gjøre hudfarge til et politisk argument og så selge det som «antirasisme».

Vi står oppe i den verste økonomiske krisa i kapitalismen noensinne. Hundrevis av millioner jobber er gått fløyten verden over og massearbeidsløsheten og sulten er på vei tilbake. I stedet for å bekjempe monopolkapitalens massive plyndring av flertallet av verdens befolkning, har disse kretsene bestemt seg for å legge alle sine krefter inn i å senke takhøyden, fryse ut kritiske røster og stemple enhver motstander. At dette gjøres i full harmoni med noen av de største kapitalistiske selskapene i verden, synes ikke å affisere de nye sensurentusiastene. De tror fortsatt at de er progressive.

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.