Uten klasseanalyse er det umulig å lage brukbar rød politikk

23. juni 2020

Hele samfunnets historie fram til nå er historien om klassekamper, skriver Marx og Engels i Det kommunistiske manifest.

Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn – kort sagt, undertrykkere og undertrykte har stått i stadig motsetning til hverandre, har ført en uavbrutt snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdannelse av hele samfunnet eller med de kjempende klassers felles undergang.

Og man kan mene hva man vil om Marx og Engels og Det kommunistiske manifest, men ingen kommer utenom at også dagens samfunn er preget og definert av innbitt klassekamp. Eller som multimilliardæren Warren Buffet, den nærmeste forretningspartnere til Bill Gates, sa:

«Det pågår en klassekrig der ute, og det er min klasse, de ultrarike, som vinner!»

Det betyr at for å forstå samfunnet er det nødvendig å foreta en klasseanalyse, og uten en slik analyse er det bortimot umulig å utvikle en fornuftig rød politikk.

For det er jo ikke slik at klassene er statiske. Den teknokogiske og sosiale utviklinga gjør at klassene ser annerledes ut nå enn for 30 eller 50 år siden. Klassekampen er dynamisk og den teknologiske og økonomiske utviklinga har ført til store forandringer. Grunntrekkene er de samme, eller for å si det enkelt: arbeid mot kapital, men på hver side av denne grunnkonflikten har det vært store endringer.

Men i det man med et passende diffust begrep kan kalle de røde bevegelsen i Norge er det ikke gjort noen klasseanalyse av betydning siden 1970-tallet.

Gamle klasseanalyser

Den materialistiske forståelsen av samfunnet har lange tradisjoner i Norge, og ikke minst historiefaget var preget av den klasseanalytiske forståelsen til nestorer som Andreas Holmsen og Edvard Bull.

I 1965 utga NKPeren Hans I. Kleven verket Klassestrukturen i det norske samfunn, og den boka ble skjelsettende for en del av oss unge radikalere den gangen. Av Kleven lærte jeg sjøl mye om å finne fram nødvendige statistiske data og sette dem i en sammenheng. Jeg gledet meg hver høst til at Statistisk Årbok kom ut i oktober, slik at jeg kunne sjekke utviklinga siden året før.

Men Klevens analyser, enda så gode de var, manglet noe saft og kraft og dynamikk. Det fikk vi til gjengjeld av Torstein Hjellum i hans grensesprengende storartikkel i Kontrast nr. 6 1971 med tittelen Bergenskapitalismen. Det nye med Hjellums arbeid var at han begrenset seg ikke til statistikken, han gikk også løs på nettverkene og familieforbindelsene. Dermed fikk han fram en mye bedre innsikt i borgerskapets reelle makt. En bergenskapitalist ble så fortørnet over dette at han klagde sin nød og sa: «Nå går de løs på konene vår også!» Hjellum hadde nemlig vært så ufin at han viste at en del kapitaleiere hadde satt en del på kona, samt at han så på inngifte og forbinelser mellom de rike familiene. Av Hjellum lærte jeg å studere trebindsverket Håndbok over norske obligasjoner og aksjer av Carl Kierulf. Da ble det mulig å kartlegge edderkoppnettverket i den norske kapitalismen anno ca 1970.

Den klasseanalysen AKP lagde i 1974 viste at industriarbeiderklassen i Norge da var på omtrent 400.000 yrkesaktive personer. Det var større en noen gang tidligere, og vi baserte vår politikk på det med satsing på proletarisering og organisasjonsoppbygging i industrien.

Men 10 år seinere var allerede industriarbeiderklassen karftog redusert. 1974 var toppåret. Hjørnesteinsbedriftene forsvant en etter en. Oslo gikk fra å være en stor industriby, landets største, til nesten ikke å ha industri i det hele tatt. «Oslo er så til de grader blitt en funksjonærby, at det snart er slipstvang på Gjelleråsen,» som en av fagforeningslederne i Oslo Jern og Metall, sa.

Men siden søttitallet har ikke våre etterkommere gjort noen ny klasseanalyse, verken av Norge eller av verden. Hadde de gjort det, ville de ha sett at det har skjedd dramatiske endringer, enorme endringer. Norge har i likhet med andre tidligere industriland flagget ut sin industri til Asia, og ikke minst til Kina. Samtidig har vi fått et stort mellomsjikt av folk som ikke driver med noen form for direkte produksjon. Antallet bønder og fiskere har gått voldsomt ned. I 2018 var det flere som jobbet i akademiske yrker enn det var bønder, fiskere, industri- og transportarbeidere tilsammen. 27% mot 17%. I 1999 var forholdet 10% mot 22%. Dette er intet mindre enn dramatisk.

I samme periode er Norge definitivt blitt et aktivt imperialistisk land, ikke minst på grunn av vår rolle som oljeproduserende land. Gjennom det er vi også blitt knyttet tett til den globaliserte kapitalismen. Og den har også forandret seg dramatisk siden 1970-tallet.

Den som kanskje har studert overklassens utvikling grundigst er Magne Flemmen som i Tidsskrift for samfunnsforskning viste at fra 1993 til 2004 økte de 5 000 rikeste sine inntekter med 213 prosent. I 2004 hadde de en gjennomsnittlig årsinntekt på 10,8 millioner kroner, og de akkumelerte mange titalls millioner kroner i formue på få år. Og de utgjorde bare en promille av landets befolkning.

I den samme perioden er fagbevegelsen og arbeiderklassen innen bygg, anlegg og transport blitt undergravd av import av arbeidere uten erettigheter og med svært dårlige lønns- og arbeidsforhold. Vi har fått en ny tjenerklasse i Norge og vi har fått forhold som til tider bllir kalt slavekontrakter.

På verdensarenaen er norsk kapital knyttet nært sammen med global finanskapital med Oljefondet i første rekke. Og global finanskapital er blitt så konsentrert at ei supergruppe av tre selskaper kontrollerer over 40 prosent av USAs kapital og samtlige av de store industrisektorene fra råvarer til våpen, fra medier til teknologifirmaene og merkevarene. Så på globalt nivå er motsetningen henholdsvis mellom arbeid og kapital og mellom imperialismen og verdens folk de to grunnleggende motsetningene.

Elitenes opprør og sviket mot demokratiet

Og denne finanskapitalen fører nå en massiv og rå klassekamp mot arbeiderklassen over hele verden og mot hele nasjoner og folk. Forstår man ikke det og legger opp politikken deretter, vil man nødvendigvis ghavne i bakleksa.

Tre selskaper eier de største korporasjonene i USA

Imperialisme, klasseanalyse og enhetsfront

Kapitalistklassen, klasseanalysen og den nasjonale sjølråderetten

Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?

I mitt parti Rødt finnes det ikke noen felles klasseanalyse. Det betyr at politikken utformes uten at man har noe redskap til å kunne gi noe godt svar på spørsmålet om hvem som er våre fiender og hvem som er våre venner. Da blir det lett slik at politikken blir utformet utfra personlige følelser og synspunkter og ikke på grunnlag av analyse.

Det betyr ikke at en analyse gir en bestemt politikk. Analysen må være hensynsløst klar. Man kompromisser ikke i en analyse. Det gjør man derimot i politikken. Og politikk må utvikles i en kontinuerlig dialog med dem denne politikken gjelder for. «Massene er de virkelige heltene,» sa Mao, «sjøl er vi ofte dumme og uvitende.» «Underviseren må sjøl undervises,» sa Marx i Teser om Feuerbach. Men uten et redskap til å forstå interessene til de ulike klassene kommer kan ikke særlig langt.

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.