Elitenes opprør og sviket mot demokratiet

0
Dyre yachter, privatfly og skatteparadiser er nøkkelord for den nye eliten. Shutterstock

Dollarmilliardærene ønsker å rasere nasjonalstatene og forme verden i sitt eget bilde. Programmet deres er ingen hemmelighet. Det er publisert i all offentlighet på nettsidene til milliardærklubben World Economic Forum. Før kalte de det Global Redesign Initiative, nå heter det The Great Reset, men det handler om hvordan de multinasjonale korporasjonene skal ta politisk kontroll over hele verden.

Elitenes opprør

For milliardærene, som opererer over hele verden, på tvers av alle landegrenser, er nasjonalstaten en anakronisme, en levning fra en gammel tid, som de ønsker å kvitte seg med, eller i det minste redusere til en ubetydelighet. Denne prosessen har vært i gang i noen tiår allerede, og det kan være nyttig å hente fram igjen ei bok som ble publisert på norsk av Pax forlag i 1996. Den har tittelen Elitenes opprør og sviket mot demokratiet og er skrevet av den amerikanske forfatteren og historikeren Christopher Lasch. Originalens tittel er The Revolt of the Elites: And the Betrayal of Democracy.

Lasch skriver at det har oppstått en avgrunn mellom eliten i USA og resten av samfunnet. Det han da ser på er hvordan de mest velstående 20 prosent av USAs befolkning har rykket fra resten og fått en velstand og en livsstil som skiller dem fullstendig fra de tradisjonelle arbeidende klassene. De skiller seg også fra det tradisjonelle, stedsbundne borgerskapet. For den nye eliten er hele verden deres lekeplass. De er turister i sitt eget land, skriver Lasch. De ser på seg sjøl som «verdensborgere, men uten å godta noen av de forpliktelsene som statsborgerskap vanligvis medfører.» De knytter seg til en internasjonal kultur for arbeid, fritid og informasjon, og mange av dem er fullstendig likegyldige til utsiktene til nasjonal nedgang. Istedetfor å finansiere offentlige tjenester satser de nye elitene på å bygge ut sine private ghettoer, private skoler, privat politi og private sjukehus. De går simpelthen til opprør mot resten av samfunnet.

Her beskriver Lasch en verdensanskuelse som ikke bare gjelder milliardærene, men som de et stykke på vei har til felles med de 20 prosent mest velstående i de nye sjiktene av konsulenter, medieansatte, journalister, teknokrater og akademikere. Og hvis vi ser på verden i dag, ser vi at milliardærenes globalistiske program i større og mindre grad finner gjenklang i nettopp disse sjiktene. De ser ned på og forakter tradisjonelle arbeidsfolk og alle former for nasjonale verdier, som de ser på som reaksjonære og modne for historiens skraphaug. Men Lasch sier også at denne nye middelklassen vil bli innhentet av de økonomiske dynamikken. Snart vil de leve under like dårlige forhold som de klassene de ser ned på. De har slukt forestillinga om sosial mobilitet og har en entusastisk tro på at denne vidunderlige nye verden gjelder dem, men som Lasch allerede da viste, var mulighetene til sosial mobilitet oppover i ferd med å tørke ut allerede for et kvart århundre siden.

Korporasjonenes makt

De som kontrollerer den globale kapitalflyten er de som har den egentlige makta. Dette gjelder eierne og administratorene av de multinasjonale korporasjonene, men det gjelder også, skriver Lasch de som styrer filantropiske institusjoner og har kontrollen over høyere utdanning og kulturproduksjonen.

Dermed forskanser også den politiske debatten seg i de dominerende elitene og deres ideologier mister all kontakt med vanlige folk. Og eliten er beskyttet mot de problemene som rammer resten av samfunnet: den industrielle nedgangen, arbeidsløsheten, den økende fattigdommen, kriminaliteten og så videre.

På steigan.no har vi i årevis beskrevet hvordan det smale sjiktet av ultrarike mennesker har vokst fram som noe som kan beskrives som en egen klasse, en transnasjonal kapitalistklasse. Vi kan se det svært godt i rapporten Global Wealth Report som storbanken Credit Suisse oppdaterer annenhvert år.

Her ser vi at det er 0,8 prosent av verdens innbyggere, 42 millioner mennesker, som kontrollerer 44,8 prosent av ll eiendom, mens nesten 64% eller 3,2 milliarder mennesker til sammen eier 1,9 prosent.

Hvis vi nå går et stykke videre og ser på toppen av pyramiden, de 42 millionene, så deler de seg også skarpt:

De som her en investerbar kapital på over 50 millioner dollar er bare 150.000 mennesker eller 0,002 prosent av menneskeheten. Men selv blant dem er det et skille. De ultrarike som har en investerbar kapital på over 500 millioner dollar. Det er 4.390 personer skriver Credit Suisse. Det er 0,00006 prosent av menneskeheten, og det er i dette sjiktet den virkelige kontrollen over kapitalen ligger. De har så stor eiendom, så store formuer og så stor makt at de kan trosse nasjonalstater og overkjøre dem. Og de aller rikeste av dem igjen, multimilliardærene av typen Jeff Bezos, Bill Gates og Warren Buffett har formuer som er rundt 200 ganger så store som de som bare så vidt kommer inn blant de 4.390. En mann som Larry Fink figurerer ikke på lista over de aller rikeste, men gjennom BlackRock kontrollerer han en kapital på over 20 (amerikanske) trillioner dollar eller 20.000 milliarder, om man vil. Det er på nivå med ett års BNP i USA.

Les: BlackRock tar kontrollen

For dette sjiktet av multimilliardærer har demokratiet ingen interesse. De eier alt fra bankene og finansinstitusjonene som låner nasjonalstatene penger til våpenindustrien, mediene, teknologigigantene og den farmasøytiske industrien. De lar seg ikke sperre inne av noen nasjonale grenser eller noen nasjonale lover. For dem er det deres egen lover som gjelder. Og gjennom sitt kontroll over mediene, filmidustrien og ideologiproduksjonen, kontrollerer de tenkninga særlig til det sosiale sjiktet på rundt 20 prosent av befolkninga som Lasch skriver om.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelAdvokat: – Påstandene fra Faktisk.no mot steigan.no uholdbare
Neste artikkelVestens identitetskrise
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).