Tutto andrà bene – vi står han av!

0

Den nærmest totale stenginga av Italia har lagt et tungt teppe av usikkerhet og depresjon over landet. Folk har fått beskjed om å holde seg hjemme. Gater og plasser er folketomme. Det sosiale livet, som er så typisk for italienerne, er borte.

lave som de totale dødstallene er i Italia og så få som faktisk blir alvorlig sjuke, er det all grunn til å reise spørsmål ved om denne unntakstilstanden har vært nødvendig. Men det er en sak man får oppsummere etter hvert. Denne epidemien og den måten den blir taklet på reiser mange spørsmål som ennå står ubesvart. Nå gjelder det å komme seg gjennom.

Og folk tar det med verdighet. Jeg har stått i et par køer til kolonialen og til brødbutikken og der går praten om situasjonen. Ei dame sa: «Vi må holde oss hjemme. Hva skal jeg gjøre? Jeg rydder og gjør reint og lager mat. Og så spiser vi. Det er ikke noe annet å gjøre.»

Folk er opplagt frustrerte. Folk kommer til å tape enormt på dette i form av tapte inntekter, kanskje for lang tid framover. Likevel denne verdigheten. Den er så slående at jeg lette etter en parafrase over Dag Solstads roman Genanse og verdighet som tittel til dagens kommentar. Men det var inntil italienerne demonstrerte en annen side av seg som er enda mer oppløftende.

Når man ikke får lov til å gå ut i gatene, så kan man jo synge og spille fra balkongene, var tydeligvis den spontane meningen.

Italia forener seg i musikk og sang. Klokka 12 ble det også spilt musikk fra høyttalere i Tolfas folketomme gater. Vår venn Egidio, som mekker alt som har med konserter å gjøre her i byen, hadde rigget dette for kommunen slik at musikkstuntet kunne gjennomføres. (Artikkelen fortsetter under klippet.)

I tidligere kommentarer har jeg pekt på at kriser som dette kan få fram noe av det verste i menneskedyret, og at det eneste som kan berge oss fra avgrunnen er å opptre organisert som et samfunn. Men de kan også få fram noe av det beste.

Siden det i praksis er portforbud og forsamlingsforbud, er det jo noen praktiske hindringer for organisering. Men musikk og sang fra balkongene er ikke forbudt, så hvorfor ikke? Det var helt rørende å se hvordan dette blåste mot og humør inn i en hardt prøvet befolkning.

På sosiale medier skrev man: Tutto andrà bene! Alt skal gå bra! Eller kanskje heller: Vi står han av!

Og dette forhåpentlig en av de verdiene italienerne kan ta med seg ut av denne krisa, hente tilbake noe av den optimismen og framtidstroen som jeg opplevde veldig sterkt under mitt første besøk i landet i 1965, men som har vært nesten totalt fraværende det siste tiåret eller mer.

Politikerne, den politiske kasten, la casta politica, har langt på vei fratatt italienerne troen på at det lar seg gjøre å få til noe som helst. Og bedre har det ikke vært med Brussel, som med sin nedskjæringspolitikk og sin tyske euro-disiplin har knuget Italia ned i grusen.

Men en ting er å miste troen på politikerne. Det kan man gjøre noe med. Det er mye verre om et folk mister troen på seg sjøl.

Jeg har holdt en del taler i Tolfa de seinere årene, og i alle sammen har et kjernebudskap vært: Vent ikke på at Roma eller Brussel skal redde dere. Skal vi få til noe, må vi begynne her. All verdi kommer fra naturen og det menneskelige arbeidet. Naturen har vi rundt oss. Arbeidet, det er vi. Så la oss sette i gang!

Derfor må jeg innrømme at jeg fikk en klump i halsen da folk fra nord til sør i Italia tok fram instrumenter eller grytelokk eller sangstemmen og gjorde det italienere virkelig kan og elsker, spilte og sang i vilden sky.

Og da tror jeg det går an å si:

Tutto andrà bene! Vi står han av!

Kjærlighet i koronaens tid

Unntakstilstandens uuholdelige letthet

Den tynne hinnen vi vandrer på


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelIraks militære forlanger umiddelbar tilbaketrekking av USAs tropper i landet
Neste artikkelMarxister og separatister styrker seg i Belgia
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).