Den tynne hinnen vi vandrer på

0
Et bilde av Norge 2020: Hamstring av doruller.

Refleksjoner i en ulvetid.

I går 12. mars 2020 gjorde Italias statsminister Giuseppe Conte det klart at alle har å holde seg hjemme på grunn av koronaviruset. Vi lever under en unntakstilstand som Italia, og knapt noe annet europeisk land, har opplevd i fredstid.

Det gjør at vi må fortsette våre refleksjoner over dystopier og utopier sett fra toppen av Tolfa-åsene. Og det første vi ser er bildene av tomme hyller hjemme i Norge. Folk hamstrer som gale. Galskap, usolidarisk, sier kommentarene i sosiale medier, og naturligvis er det det.

Det er et varsel om at vi beveger oss på en svært tynn og sårbar hinne av sivilisasjon. Brister den, åpner vi for kaos og barbari. Da er det i prinsippet ikke lenge før folk dreper hverandre i kampen om toalettruller.

Mennesket er et sosialt dyr. Vi er evolvert til å leve i samfunn. Samfunn gir oss beskyttelse, samhøringhet, trivsel, sikkerhet, sex, omsorg. Rives samfunnsveven i stykker og vi blir overlatt til en kamp alle mot alle, synker vi ned på det dyriske stadiet. Da blir vi som apene på markedene i Thailand når de slåss om de få matbitene de finner fordi turistene som pleide å gi dem mat er forsvunnet.

YouTube player

Hamstring er egoistisk og asosialt, og den uttrykker også en mistillit til samfunnet. Når folk ikke lenger tror at samfunnet kan gi dem den tryggheten de trenger, reagerer de sånn.

Den kapitalistiske velferdsstaten ga i mer enn en generasjon virkelig trygghet. I det sosialdemokratiske Norge kunne folk være trygge på at posten, strømmen, vannet, skolene, velferden fungerte slik at alt ville gå trygt og godt for seg. Det har også gjort oss bortskjemt. Vi har tatt det som en selvfølge.

I mer enn tre tiår har markedsliberalistene hakket løs på denne veven og revet tråder ut av den. Alt skal privatiseres, er det nye evangeliet om både Høyre og Arbeiderpartiet har vært enige om.

Gjennom Klimakur 2030 vil Solbergregimet gå enda lengre. Nå skal norsk landbruk raseres og mye av samfunnet skal følge med i dragsuget. Matvaresikkerheten, som allerede er nokså tvilsom, skal elimineres. Denne markedsgalskapen har allerede gjort samfunnet vårt, ja det italienske også, naturligvis, og det svenske og det tyske, mye mer sårbart.

Les: «Klimakur 2030» – et program for å rasere Norge

Så når den perfekte stormen rammer oss, ryker samfunnsveven. Den er ikke sterk nok til å tåle stresstesten. Og da brister den tynne hinnen som vi beveger oss på, da blir vi i verste fall aper i jakt på den siste dorullen.

Og hva er så motgiften mot denne elendigheten? Unnskyld meg for å ikke være original: Det er organisering, organisering, organisering. Hva er svaret når safunnet ikke kan garantere for oss? Det er ikke å fly i strupen på naboen, men det er heller ikke å sitte hjemme overlatt til oss sjøl.

Vi må organisere oss sammen med andre folk for å skape den tryggheten og de samhandlingene vi trenger for ikke å styrte ned i avgrunnen. Som sosiale dyr trenger vi å skape samfunn. Når EU har sviktet sine medlemsland og når de enkelte statene svikter sine innbyggere, må innbyggerne sjøl organisere seg. Alternativet er barbariet.

Les også: Kjærlighet i koronaens tid

Unntakstilstandens uuholdelige letthet


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.«Klimakur 2030» – et program for å rasere NorgeDu kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelPerfekt storm: børskrakk, oljekrise og virusepidemi
Neste artikkelBenny Andersson, klassekampen og finanskapitalen
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).