Kjærlighet i koronaens tid

3
Illustrasjon til Boccaccios Decameronen

Sammen med 60 millioner andre sitter jeg nå i karantene i Italia på grunn av koronaviruset. Tiltakene er omfattende. Utelivet er stort sett stengt. Reising er bare tillatt når det er tvingende grunner til å reise. Skolene er stengt til 3. april. De verdensberømte turistmålene i Italia er folketomme.

Her i Tolfa slipper butikkene, også kjøpesentrene, inn en og en kunde. Vi har fått streng beskjed om å ikke kysse og klemme hverandre, også det da. Her i byen kysser og klemmer vi folk i alle aldre, menn, kvinner, unge og gamle, stygge og pene. Et lett luftkyss på begge kinn og eventuelt en hjertelig omfavnelse. Til nå. Nå er det slutt.

Heldigvis takler folk dette humoristisk. Da jeg sto i kø utenfor slaktebutikken var det en fyr som fleipet med dette og sa at han ville opprette nettstedet abbraccio.online.com. På norsk ville vel det bli klem.no.

Gnisten lever

I slike tider er humoren helt grunnleggende. Jeg fikk kjeft av en leser da jeg foreslo at man jo kunne samle noen spennende mennesker i et gammelt italiensk kloster og fortelle hverandre pikante historier som man så kunne publisere under tittelen Dekameronen – de ti dagers fortellinger, siden den tittelen ikke er beskyttet av copyright.

At jeg kunne spøke med noe slikt!

Men det er jo nettopp det man må. Min lille spøk var jo som alle skjønner et henvisning til Boccaccios epokegjørende verk Dekameronen, som ble skrevet under Svartedauen. Den ble påbegynt da pesten var på sitt verste i 1348 og avsluttet mens ettervirkningene fortsatt i høyeste grad herjet Italia i 1353. Dekameronen innledet en helt ny epoke i vestlig fortellerkunst, og må kalles Europas første novellesamling.

Illustrasjon til åpningskapittelet i Dekameronen

Rammefortellinga er at sju unge kvinner og tre unge menn rømmer fra pestens herjinger i Firenze sammen med sine tjenere. De er alle adelige, må vite. De samles så på et slott og bestemmer seg for å velge en konge eller dronning for hver dag, og vedkommende skal utpeke hvem som skal fortelle dagens fortellinger. Fortellingene er humoristiske, eroitiske, pikante og spøkefulle. De er altså den rake motsetninga til pesten, døden og elendigheten.

Dette handler blant mange andre ting om å bevare det menneskelige i krisetider og om humoren rolle som mental beskyttelse.

Refleksjon over kommende kriser

Nå er ikke korona Svartedauen, men epidemien og karantenen gjør det nødvendig å reflektere grundigere over situasjonen i verden i dag. Dagliglivet vårt ser så trygt og oversiktelig ut, men i virkeligheten lever vi på en svært tynn hinne. Under den lurer katastrofen og sammenbruddet.

Bare tenk på en ting: Norge har ikke nok medisiner. Vi er 100% avhengige av import. Globalister som Erna Solberg synes at det er helt greit, for vi kan jo bare importere. Men hva om det ikke finnes noe å importere.

Det samme med matvaresikkerheten. Gjennom Klimakur 2030 vil regjeringa totalrasere norsk landbruk, fordi «klima». Det vil bety at Norge gjøres klart for en massiv sultkatastrofe når det blir ei virkelig stor internasjonal krise. Slike politikere holder vi oss med.

I en liten landsby i Italia er det mye lettere å se hvor nær vi kan være kaos. Ikke det at det har skjedd mye dramatisk. Men vi har opplevd langvarig utkopling av henholdsvis vann, strøm og gass.

Jeg skal si at det første problemet som oppstår med en vannutkopling ikke er at du blir tørst. Men i løpet av få timer får du stinkende påminnelser om hva som er svakheten ved vannklosett. La det vare noen dager, så vil man se hva det får å si for hygiene og helse.

En gang forsvant gassen i hele byen. Det er kjedelig fordi vi kommer på gass og bruker gass til oppvarming. Men det lot seg takle. Verre var det at alle kjøle- og fryseskap i butikker og restauranter gikk på gass. De ble varme i løpet av få timer og all maten råtnet.

Det samme med strømmen. Vi kan tenne stearinlys og hvis vi har gass for vi kokt mat. Men vi får ikke ladet en telefon eller PC, og svært mange kritiske funksjoner i samfunnet som er avhengige av strøm, går ned.

Nå lager Europa et strømnett som er som skapt for å utløse strømutkoplinger. Fordi «klima» gjør man seg avhengig av såkalt «fornybar» energi, som verken er fornybar eller pålitelig. Dermed går det mot store sammenbrudd i strømnettet. Hvis slike sammenbrudd varer i noen dager, vil folk dø av det.

Når bryter sivilisasjonen sammen?

Derfra er det ikke vanskelig å tenke seg til en situasjon der flere av disse forholdene inntreffer samtidig, og der de ikke tar slutt! Hvor lang tid går det da før vi begynner å ta kverken på hverandre i kampen om mat eller vann? Når sprekker den siviliserte fernissen og blir avløst av barbariet?

En annen tanke som må tenkes er at sett at det ikke var et nytt virus, men en biologisk krig, og at dødtallene ikke var i tusener, men i millioner. Hva da?

Dette er dessverre tanker som må tenkes, sjøl om de er aldri så dystopiske, nettopp for å se hva som eventuelt kan gjøres for å ikke havne der. Og skal man holde på med det, så trenger man i høy grad både humoren og kjærligheten i koronaens tid. Ellers ville man jo bli sprø.


Tittelen på denne artikkelen er naturligvis et plagiat av Gabriel García Márquez’ Kjærlighet i koleraens tid.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. aford says:

    Her tok Pål sats og hoppa bakken ut med 5 ganger 20 og fjellstøtt nedslag. En fornøyelse å lese noe omkring coronaviruset hadde jeg ikke regnet med at det kunne bli på en stund, for å si det mildt. Meget velskrevet. Og hyperrelevant. Hats off og hjertlig takk! :ok_hand:

  2. Det er i krisetider man får se hva som bor i folk, inkludert en selv. Det er lett å vise omtanke, kjærlighet, medfølelse, en viss ettergivenhet, gavmildhet osv. når man har overflod. Men når det kniper både på den ene og andre måten kommer “jeg`et” fram i oss i mye større grad. Mora mi fortalte hun hadde vært på et apotek for noen dager siden for å kjøpe håndsprit. En mann hadde bedt sin kone som stod i køen om å “kjøpe alt de hadde siden de snart gikk tomme”. Nå hadde hun tydeligvis ikke gjort det siden min mor også fikk kjøpe 4 små flasker, men det viser den innstillingen vi kan gripes av når vi desperat prøver å hamstre.

    Steigan peker på noen vesentlige svakheter ved vår moderne vestlige sivilisasjon. Jeg tror nok det er lurt å begynne å tenke noe i retning av det man ennå kan finne f.eks i Øst-Europa, mao. i hvert fall en delvis forrådshusholdning slik vi hadde her til lands også tidligere. Man bør ha endel basisvarer på lager i heimen nok til noen måneders forbruk. Dessuten èn ting til: Skulle koronaviruset og krisa den utløser plutselig forsvinne nesten som dogg for sola; ikke gå i fella og tenk at det ikke skjer igjen enten det gjelder sykdom eller andre ting.

  3. Mari says:

    Min eneste sorg med Steigan er at jeg ikke oppdaget ham før. Det er så mye å lese seg opp i og så liten tid på døgnet. Lurer på om han også leste Twain mens han vokste opp for han legger merke til ting folk flest ser ut til å overse.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere