oss 150 kroner!
Økonom Richard Werner om IMF, Soros og sentralbanken i Thailand.
I et nylig intervju med Tucker Carlson som har gått viralt på X, hevder den anerkjente tyske økonomiprofessoren Richard Werner at den asiatiske finanskrisa i Thailand i 1997 ikke var et resultat av tilfeldige markedsfeil eller uheldig politikk, men en bevisst konstruert boom-bust-syklus. Werner var til stede som offisiell rådgiver for Asian Development Bank (ADB) like etter krisa og konkluderte med at Thailands sentralbank samarbeidet med IMF for å svekke landet og åpne for utenlandske oppkjøp.
Bakgrunnen for krisa
Thailand opplevde på midten av 1990-tallet en kraftig økonomisk oppgang drevet av stor kredittvekst, spesielt i eiendomssektoren. Mye av gjelda var i dollar og usikret. Da spekulative angrep (blant annet knyttet til George Soros’ Quantum Fund) presset Thailands valuta baht, besluttet myndighetene å slippe valutaen fri 2. juli 1997. Bahten falt dramatisk – over 50 prosent – og utløste en bank- og gjeldskrise. BNP krympet med rundt 10,5 prosent i 1998.
I januar 1997 (altså måneder før krisa brøt ut) shortet Quantum Fund thailandske baht – de solgte baht de ikke eide (via forward-kontrakter eller lån), i forventning om at den var overvurdert og ville falle. Soros har selv uttalt at dette sendte et markedssignal om at baht var overvurdert. Estimater tyder på at de satset rundt 1 milliard USD av en større portefølje på dette.
De tjente stort på short-posisjonene (estimater varierer fra hundrevis av millioner til rundt 1 milliard USD eller mer på Thailand alene, med total profitt fra krisen høyere). De kjøpte tilbake baht billig etter fallet.
IMF kom inn med ei «redningspakke» på om lag 17,2 milliarder dollar. Pakka krevde strenge sparetiltak, finansielle reformer, rentehevinger og strukturelle endringer. Kritikere, inkludert Werner, mener disse tiltakene forverret krisa i stedet for å løse den, og at de tvang frem salg av thailandske banker, bedrifter og eiendeler til utenlandske investorer til sterkt reduserte priser.
Werner: En planlagt operasjon
Werner, som bidro til ADB-rapporter om Thailand, hevder at sentralbanken bevisst bidro til boblen gjennom kredittstyring og deretter lot den sprekke. Målet skal ha vært å svekke nasjonale eiere og åpne markedet for utenlandsk eierskap. Han beskriver det som et tvilsomt samarbeid mellom lokal sentralbank og IMF.
Dette henger sammen med hans breiere kritikk i boka Princes of the Yen, der han analyserer hvordan sentralbanker kan bruke kredittmekanismer til å forme økonomier og samfunn – ofte til fordel for visse interesser fremfor nasjonal velferd. Werner har også skrevet spesifikt om «Macroeconomic Management in Thailand: The Policy-induced Crisis» for ADB.
Motstridende syn og utfall
Hovedstrømsforklaringen legger vekt på strukturelle svakheter: Overdreven gjeld, svak regulering, fast valutakurs som inviterte spekulasjon, og manglende sikring. IMF-tiltakene er omstridte – mange mener de var for strenge og pro-sykliske.
Thailand kom seg relativt raskt etter at de brøt med IMF-programmet tidligere enn planlagt. Økonomien vokste igjen med rundt 4,4 prosent allerede i 2000. Landet har seinere bygget opp større reserver og forsvar mot kapitalflukt. Likevel førte krisa til varige endringer i eierskap og økt utenlandsk innflytelse i flere asiatiske økonomier.
Breiere perspektiv
Werners kritikk passer inn i en lengre debatt om IMF og Verdensbankens rolle i utviklingsland. Liknende mønstre er blitt pekt på i Indonesia, Sør-Korea, Øst-Europa etter kommunismens fall og andre tilfeller der kriser førte til tvungne privatiseringer og salg av verdier. Tilhengere av institusjonene ser dem som nødvendige stabilisatorer som krever reformer for bærekraftig vekst. Kritikere ser en mekanisme for økonomisk nykolonialisme der gjeld og kriser åpner dører for globale aktører.
Richard Werners vitnesbyrd er spesielt interessant fordi han ikke er en perifer «konspirasjonsteoretiker», men en akademiker med direkte erfaring fra ADB-misjonen i Thailand.
Samtalen mellom Carlson og Werner berører mange flere temaer enn dette.
