Arbeiderklassens enorme utfordringer i Norge

211
Klassenes utvikling i oljelandet- bakgrunnsbilde: Shutterstock

I Europa har vi sett tendenser til en skarp polarisering mellom arbeidere og andre arbeidsfolk utenfor de store byene på den ene sida og eliten og deler av småborgerskapet i byen på den andre. Det er nok å nevne de «gule vestene», brexit, bondedemonstrasjonene i Tyskland, Frankrike, Irland og Nederland – eller vindkraft- og ACER-motstanden i Norge.

I Norge fantes det under folkeavstemningene i 1972 og 1994 en klasseallianse mellom store deler av arbeiderklassen og småprodusentene og andre arbeidsfolk i utkant-Norge som sikret et Nei-flertall begge ganger.

Nasjonalstat mot globalisering

Mange av de nevnte konfliktene handler om nasjonal sjølråderett mot overnasjonal styring, og det viser seg at i praksis er nasjonalstaten det eneste vernet arbeiderklassen og småprodusentene i primærnæringene har mot internasjonal storkapital og imperialistiske allianser som EU og FN-systemet, der milliardærklubben World Economic Forum til og med formelt har tatt styringa.

Kampen mot EØS, kampen mot Acer, kampen mot vindkraftkapitalen handler alle sammen om det. Og vi ser at EØS har rasert deler av fagbevegelsen og viktige deler av det organiserte norske arbeidslivet for til dels å erstatte det med reine slavekontrakter.

Les: Avdekket slaveliknende forhold i fiskeindustrien

Acer handler både om nasjonal styring av resursene og om arbeidsplasser, ikke minst i kraftkrevende industri, som har vært en bærebjelke i norsk økonomi.

Les: Sørlandet raser mot Acer: Tillitsvalgte i industrien har fått nok av Arbeiderpartiet

I forbindelse med vindindustriens rasering av norsk natur for å gi rask profitt for internasjonal kapital ser vi også at det er utkantene som har reist opprørsfanen, mens det har vært en utbredt oppfatning blant småborgelige intellektuelle i byene om at dette er et fint «miljøtiltak».

Vil Nei-flertallet sprekke ved neste korsvei?

Flertallet mot EU er solid og stort i Norge. EU-motstanden er skyhøy i Norge og hele 67 prosent sier nei til EU-medlemskap i den siste tilgjengelige målingen for instituttet Sentio. Dette skriver Nettavisen som samtidig trøster Europabevegelsen med at når folk blir spurt om de vil erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale så svarer 35% ja og 35% nei. 31% sier at de ikke vet.

Nå er jo Norges EØS-avtale langt på vei et de facto medlemskap, siden politikerne har bestemt å underlegge oss EU i nær sagt alle spørsmål.

I en diskusjon på et nettforum nylig ble det reist spørsmål ved om det er en fare for at Nei-flertallet ryker ved neste korsvei, fordi småborgerskapet i byene i realiteten er positive til EU. Dette kan godt tenkes, men det underliggende problemet er enda større.

Radikale endringer av klassestrukturen

Gjennom fagbevegelsen og de radikale bevegelsene i utkant-Norge har det eksistert en klasseallianse som også har omfattet mange av de intellektuelle og lavere funksjonærene i byene. Men klasseforholdene i Norge har endret seg kraftig siden 1994, for ikke å snakke om siden 1973. I 1973 var det nesten 400.000 industriarbeidere i Norge, 100.000 i bygg og anlegg og over 100.000 i jordbruk og skogbruk. Det var et helt annerledes samfunn.

Selv fra 1999 til 2018 har yrkesstrukturen og dermed klassestrukturen endret seg ganske mye (Kilde SSB: Arbeidskraftundersøkelsen):

Eller som grafer:

Kilde: SSB. Grafikk: steigan.no
Kilde: SSB. Grafikk: steigan.no

Yrke gir naturligvis ingen eksakt klasseplassering. Man kan være sjølstendig næringsdrivende og for den del kapitaleier og ha «akademisk yrke», eller man kan være offentlig ansatt. Det er også slik at i «den samfunnsmessige totalarbeideren» inngår også enkelte akademiske yrker som er nødvendige for produksjonen. I en kompleks økonomi er merverdiproduksjonen avhengig av ingeniører og teknikere i mye høyere grad enn før. Likevel gir tabellen og grafene en antydning av hvordan klassefordelinga i Norge ser ut.

I 2018 er det flere som jobber i akademiske yrker enn det er bønder, fiskere, industri- og transportarbeidere tilsammen. 27% mot 17%. I 1999 var forholdet 10% mot 22%. Dette er intet mindre enn dramatisk.

Høyskoleyrker er ingen klassebetegnelse, og svært mange høyskoleutdannede tilhører antakelig eller grenser svært nært inntil arbeiderklassen. Men likevel er jobbene deres som oftest et godt stykke unna den fysiske produksjonen. Derfor gir det fra ett perspektiv mening å si følgende: I 1999 var det 40% som var ansatt som ledere, i akademiske yrker eller i høyskoleyrker. I 2018 var andelen 52%.

Eller minst like klart: I 1999 var det 173.000 som var ansatt som ledere og 182.000 som prosess- og maskinoperatører, transportarbeidere mv.. I 2018 var tallene henholdsvis 237.000 og 149.000. Det er altså langt flere ledere enn industri- og transportarbeidere.

Og med samme tendens: Det var i 2018 733.000 ansatte i akademiske yrker, mens det var 447.000 bønder, fiskere, industri- og transportarbeidere tilsammen.

– Industriarbeiderne finnes, men de er i Kina

Vi vet fra andre undersøkelser at Kina ikke bare er verdens, men også Norges fabrikk. Vi importerer billige industrivarer fra Kina, som vi i prinsippet ellers måtte ha produsert sjøl til en høyere pris. Vi har derfor kunnet unne oss en høyere levestandard enn vi ellers hadde kunnet, og vi kan klare oss med langt færre industriarbeidere enn vi ellers ville ha gjort. Det samme gjelder landbruket. Vi produserer bare 40% av den maten vi trenger sjøl, resten produseres i utlandet.

Den sektoren som derimot sørger for at Norge har store kapitalinntekter og dermed også opprettholder arbeidsplasser i andre sektorer er olje- og gassindustrien.

I tillegg har statens enorme oljeinntekter gjort det mulig å ha langt flere ansatte i «ikke-produktive» yrker enn vi ellers hadde kunnet ta oss råd til. De oppblåste statsstøttede organisasjonene ville for eksempel ikke kunnet vært så store eller ha så mange ansatte.

Den norske klassestrukturen er altså i høy grad preget av at vi er et rikt, imperialistisk land.

Integrasjonen med EU

Integrasjonen med EU har ført til at vi har fått en ny sektor av underbetalte arbeidere, ikke minst fra Øst-Europa. I noen tilfeller i bygg- og anlegg og i fiskeindustrien har det vært avslørt det som med rette er kalt «slaveliknende forhold». Det er også typisk for en imperialistisk økonomi.

Men integrasjonen har også en annen side: Svært ange folk jobber nå i prosjekter som er «EU-finansiert», det vil si, Norge betaler penger til forskningsprosjekter og annet i EU i stedet for å bevilge dem til norske institusjoner. For at de norske institusjonene skal få del i disse pengene må de bli med i flernasjonale EU-prosjekter. For å kvalifisere må de leve opp til EUs premisser, og ingen får midler derfra hvis de ikke «bidrar til å fremme europeisk integrasjon». Det betyr at mange forskere og andre akademisk ansatte, men også folk i andre yrker er avhengige av å reprodusere EU-ideologi for å ha en jobb.

Klassegrunnlag for globalismen

Denne endringa av samfunns- og klassestrukturen i Norge gjør at det er et mye større klassegrunnlag for globalismen i Norge i dag enn i 1973 og sjøl enn i 1994. Hundretusener av folk lever ikke bare svært langt fra den fysiske produksjonen av livsnødvendigheter. De har også jobber som ikke på samme måte er utsatt for konkurranse, verken utenfra eller fra importert arbeidskraft. Foreløpig.

Når mediene og den offentlige diskusjonen er så gjennomsyret av pro-EU-ideologi og anti-nasjonal ideologi, så kommer det naturligvis i hovedsak at disse mediene, som vi har påvist andre steder, eies av kapitalgrupper som ser seg tjent med en slik politikk. De får ikke jobb der, stort sett, om du formidler noe annet.

Men det kommer også av at denne ideologien går hjem blant de hundretusener av folk som tilhører den urbane middelklassen, og som føler sterkere tilknytning til Brussel og Manhattan enn til Sauda og Frøya.

Enorme utfordringer for arbeiderklassen

Siden 1973 har arbeiderklassen ikke bare blitt svekket tallmessig, organisatorisk og politisk. Men den har også tapt allierte. De allierte i primærnæringene er blitt færre og de allierte blant de intellektuelle er blitt færre, sjøl om dette sjiktet er veldig mye større enn før.

Sjøl om tre partier sier seg å representere arbeiderklassen, kan man ikke si at noen av dem er skapt av og for arbeiderklassen. I beste fall snakker de til og om arbeiderklassen.

I og med at organisasjonsgraden i mange arbeideryrker dessuten er gått tilbake betyr det at arbeiderklassen mangler både faglige og politiske redskaper for å kjempe for sine interesser.

For å lykkes som klasse trenger arbeiderklassen å bedre sin klasseorganisering faglig og politisk, og den trenger å styrke alliansene sine.

Dette innebærer blant annet at en kjempejobb med å organisere de folkene som er importert til å ta lavtlønte jobber i industri, transport, bygg og service. Og det betyr å styrke alliansen med arbeidsfolk på landbygda. Det er mer å hente der enn i den urbane middelklassen.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Geirijo says:

    Nostalgisk kommunistisk klassekamp er en blindgate

    Den utvikling og endring som Pål Steigan her har beskrevet er riktig og reell, og vil bli forsterket i fremtiden med stadig mer automatisert og robotisert industriell produksjon. Det finnes ingen vei tilbake til kommunismens fundament i en ensartet patriotisk industri-arbeiderklasse.

    Den aller viktigste kampen er å kjempe for nasjonal patriotisk samling, i motsetning til globalisert splittelse ved at nasjoner utvikler multi-diaspora samfunn av arbeider grupper med liten patriotisk tilknytning til landet hvor de arbeider.

    Norge påvirkes dramatisk av den raske demografiske endringen i den norske arbeidsstyrken. Å organisere arbeidsstyrken rundt én felles nasjonal tilhørighet, solidaritet og patriotisme - blir stadig vanskeligere - når en voksende andel av arbeidsstyrken lever med et motiv for å vende tilbake til opprinnelseslandet, og av den grunn holder fast ved opprinnelig språk, kultur, religion og samfunnsnormer, samt overfører en betydelig andel av egen verdiskapning i Norge til sitt “fedreland” .

    Under diaspora betingelser vokser de konfliktene vi etterhvert har blitt så kjent med i Norge, og i de aller fleste europeiske land. EU-doktrinen for “fri flyt” og mobil arbeidskraft mellom nasjonene er selve drivkraften i utviklingen av så mange ulike diaspora grupper i den norske arbeidsstyrken. Den sprer seg i tillegg til de akademiske yrker og til samfunnets lederskap.

    Det nordmenn helt reelt og alvorlig må ta stilling til er om vi skal akseptere at nordmenn som nasjonal patriotisk gruppe skal la seg endre til en nasjon uten eget folk. Til en nasjon som kun består av diaspora grupper, som medvirker til nasjonal ustabilitet, i stedet for å medvirke til nasjonal enhet og stabilitet.

    Jeg mener norsk politikk må vise bevissthet om, og treffe tiltak mot, den oppløsning av nasjonal enhet som faktisk er under utvikling i Norge. Historisk vet vi hvor store og varige konflikter som følger av diaspora gruppers vekst i nasjoner hvor de egentlig ikke ønsker å være for annet enn å skaffe seg verdier nok til å flytte dit de egentlig føler seg hjemme.

    EU/EØS kampen er viktig på langt flere områder enn det som kun vedrører klassisk kommunistisk arbeiderkamp. Det er nødvendig å utfordre konsekvensene av EU doktriner som “fri flyt” og “multi-kultur”. Det vi ser utvikle seg er hverken fri flyt, eller multikultur. Men tvungen mobilitet i arbeidsstyrken og multi-diaspora kultur, som destabiliserer Norge som nasjon, folk og arbeidsstyrke.

  2. FMD says:

    “Mange av de nevnte konfliktene handler om nasjonal sjølråderett mot overnasjonal styring, og det viser seg at i praksis er nasjonalstaten det eneste vernet arbeiderklassen og småprodusentene i primærnæringene har mot internasjonal storkapital og imperialistiske allianser som EU og FN-systemet, der milliardærklubben World Economic Forum til og med formelt har tatt styringa.

    Nydelig. Skal det endelig prates om elefanten i rommet nå? De endeløse angrepene på nasjonalstaten som konstruksjon, og mennesker som er tilhengere av den er direkte knyttet til de samme overnasjonale kreftene som Steigan henviser til i sitatet ovenfor.
    Det kalles propaganda, eller “Public Relations” på nytale. Bernays la grunnlaget for den mest effektive formen for hjernevask noensinne, og virkningene av den har vært katastrofale.

    “Dette innebærer blant annet at en kjempejobb med å organisere de folkene som er importert til å ta lavtlønte jobber i industri, transport, bygg og service.”

    Dette er ønsketenkning som kun er basert på ideologi på avveie, internasjonal solidaritet handlet aldri om å importere arbeidskraft og var aldri ment å skulle gå foran nasjonal solidaritet. Den importerte arbeidskraften må eksporteres. Hilsen en med reell erfaring på området.

  3. En annen viktig endring er at skatt nå bare er for vanlige folk. De som har organisert sine inntekter, formuer, eiendommer og askeutbytter gjennom sine selskaper, lever under et helt annet annet skatteregime enn vanlige folk, et regime preget av skattefrihet eller redusert skatt.

    Selvfølgelig, for å gi på tooppen, oppnå at noen få skal få verdiskapningen som vi alle bidrar til, eller at noen få skal eie alt det som er verdt å eie, eller at noen få skal ha all makt, er det nødvendig å kutte i bånn. Derfor ser vi en bevisst og systematisk avvikling av velferdsstaten, litt her, litt der, kontinuerlig og ustoppelig. Nå er det laveste standard som skal gjelde, alt dreier seg om privatisering av gevinstene og sosialliisering av kostnadene. Det siste er at dette også innføres vedr. klimaet. Arbeiderklassen (ikke å forveksle med Arbeiderpartiet) ser knapt hva som skjer.

    Jeg vil utfordre venstresiden (igjen: ikke å forveksle med AP) til å lage en skattekonferanse på tre sesjoner med et par ukers mellomrom der venstresidens skatteeksperter deltar. Den ene dagen kan man gå gjennom hva som faktisk KAN beskattes, og på den andre kan man se hvordan det faktisk BLIR beskattet i dag med statistikk fra de siste 10 årene. En tredje sceanse kan konkludere med HVORDAN man kan gjennomføre en god, sunn og rettferdig beskatning i dette samfunnet.

    Selvfølgelig vil Høyresiden, som EU, kjempe mot alt slikt, fordi de ønsker at laveste standard skal gjelde. De ser klimakrisen (i den grad de kan sende regningen til vanlige folk), men de ser ikke etikk-krisen og galskapen i det de selv holder på med.

  4. Igjen en viktig artikkel av Pål. Han skriver om de “småborgerlige intellektuelle i byene” og “småborgerskapet i byene” og vi må vel si at den såkalte venstresida i Norge nå kulturelt og politisk er preget av denne klassen og dette sjiktet.
    Uten prognoser for framtida ingen god politikk.
    Tenketankene innen EU har valgt å framstille klimapolitikken som en slags politisk apokalypse. Dette korresponderer til Greta-kultismen med ungdom som fanatiseres og går til yttergrensene.
    Helt åpenbart har EU under Frau Ursula tenkt å nylansere EU som verdens klimafrelser. Grüne Europa.
    Vi kan derfor ikke se bort fra at det som tradisjonelt var venstre i Norge allierer seg med klimafrelser EU og velger å se bort fra (1) utplyndring av pensjonister og fattige (2) total oppløsning av arbeidslivet som det var organisert for tyve år siden (3) ekstrem militær satsning på å gjøre EU-hæren til en størrelse innen Weltpolitik.(4) straffelover for alle som skriver ukorrekte meninger,organisert av Directorate-general Connect.Internettsensur.
    Allerede nå kan vi se konturene av en ny EU-debatt og i den grad folk fra den såkalte breie venstresida melder seg på, finnes ikke mine 4 punkter i virkelighetsbeskrivelsen i det hele tatt. Nichts.
    Da er det viktig å få med seg forvandlingen til SVs søsterparti,Vänsterpartiet, som snudde 180 grader og skulle inn i EU for å forvandle det demokratisk innenfra.
    Og hvorfor skulle det ikke være slik at norske partier som har medvirket til bombing av Jugoslavia og Libya og ødeleggelse av Syria,skulle se på Europahærens imperialisme som noe å hefte seg ved? Syns man ikke vestlig imperialisme er bra?
    Eller fyrtårnet Syriza som drev krig mot fattigfolket i Hellas og la landet åpent for Israel og USA. Det var jo modellen i mange år.
    Den såkalte venstresida i Norge i 2020 er noe helt annerledes enn ved avstemningen i 1993. Alt som har med marxisme å gjøre er utryddet og den politiske korrekthet dominerer totalt. Post-marxismen. Det grønne EU og det grønne sosialdemokrati er nå drømmen om å danse.
    Vi må belage oss på sjokk.

  5. KLN says:

    Intressant artikel om omstruktureringen av norsk arbetskraft. Jag känner inte till norska förhållanden så väl men jag är ganska övertygad om att proletariseringen -precis som i Sverige – pågår med full kraft! Det vill säga att det är större andel lönearbetare i Norge 2019 än det var 1999. Ta till exempel tillväxten av de akadeniska yrkena så finns det en kraftig ”motström” som består av att de fria yrkena som lärare, jurister med flera blir allt mindre fria och att de ökande grad dras in i den obönhörliga klasskampen. En aspekt av detta är ”avprofessionaliseringen” som pågår och som Lasse Ekstrand har skrivit en intressant artikel om på Knut Lindelöf blogg. Läs på länken: https://www.lindelof.nu/det-gar-ett-spoke-genom-sverige/

    Hälsningar

    Kenneth Lundgren

  6. EU vil implementere en neo-liberal markedsøkonomi, og i denne type økonomi er det ikke bare arbeiderklassen som blir arbeidende fattige og svake grupper som blir utfattige og får kutt med en avviklet velferdsstat. Det gjelder også middelklassen, som ikke må tro at fri flyt av kapital, billigste tilgjengelige arbeidskraft, varer og tjenester ikke berører dem.

    Frankrike er det EU landet i Vest-Europa som også nå går løs på middelklassen, “den sosiale misnøyen har nå også spredt seg til middelklassen, regjeringens forlag til pensjonsreform har utløst protester blant folk som aldri tidligere har demonstrert sammen: advokater, sykepleiere, leger, ansatte i flyselskap, osv”.

    EU ble unnfanget i USA som frigitte dokumenter viser, og en amerikansk lignende markedsøkonomi kan synes å være målet for EU, og amerikansk middelklasse har gått kraftig tilbake siden reaganomics. Mange i lavere middelklasse i USA har ikke råd til både helseforsikring og college til barna, de må velge.

  7. Dias says:

    Det er ihvertfall et resultat av et høyere utviklet samfunn. Jo ferre hender som trengs til å skaffe mat, jo flere kan ha yrker som igjen øker vår utvikling. Det dramatiske her er den enorme utnyttelsen en liten elite har av hele menneskeheten. Den økningen i effektivitet og samfunnsutvikling som har vært blir i stor grad spist opp av en grådig elite, som høster og bruker fruktene av vår felles innsatts til å drive krig imot oss.

  8. Bra at du argumenterer mot eget svake argument. Du må skille mellom naturressursens iboende verdi og arbeidet med å utvinne/foredle naturressursen. Sjøl om du trekker i fra høye lønninger til ingeniører for å hente opp olje eller generere strøm fra fossefall, så har fortsatt oljen i grunnen og vannet på toppen av fjellet enorm verdi. Og i mitt regnestykke kan man hente 2/3 av dagens statsbudsjett fra naturressurser alene. Dette er nok til å finansiere grunnleggende infrastruktur og ei ubetinga borgerlønn.

    Ditt videre argument er at feks. oljeingeniører vil si opp sin jobb hvor de tjener 600-700.000 kroner i året fordi man innfører ei ubetinga borgerlønn på 120.000 kroner. Du tror mennesker vil slutte å søke mening, status og virke fordi det eksisterer ei borgerlønn. Javel, da har du så lite kjennskap til menneskenaturen at det er vanskelig å kommunisere med deg.

    Faktisk er det slik at du incentiverer passitivitet når du gjør uførhet til en betingelse for å motta overføring fra staten. Og du incentiverer korrupsjon når du kan påvirke mellommenn i staten til å overføre penger til alskens prosjekter, som feks. vindmøller. For å unngå korrupsjon må statens inntekter overføres ubetinga.

    Om mennesker er like mye verdt, så må staten tilby lik makt/frihet til hver person. Jeg har aldri sagt at vi skal oppnå lik makt/frihet i samfunnet; sjølsagt påvirker vi dette sjøl. Men staten kan ikke forskjellsbehandle om staten som demokratisk organisasjon skal reflektere alle borgeres interesser på lik linje. Og den desidert enkleste måten å tilby lik verdi/makt/frihet er gjennom ei ubetinga borgerlønn. I tillegg behøver samfunnet en del infrastruktur som rettsvesen, bankvesen, å organisere naturressursene, veier, strøm, vann & kloakk, osv.

    Dette er bare synsing og føling. Her viser du at du ikke tenker prinsipielt, sjøl om jeg har forklart i 100 kommentarer her på forumet hvorfor naturen må eies av fellesskapet, og mennesker må eie seg sjøl/sin egen atferd. Du kan lese om dette på https://www.sjølstyre.no
    Men om ingen andre enn Erland forstår eller gidder å lese det jeg skriver om sjølstyre, så er det bedre jeg lager videoer.

    Kort forklart så er det ikke mennesker som har skapt naturen, og da må dens verdi tilhøre oss på lik linje om vi er like mye verdt. Og videre kan ikke jeg eie eller kontrollere deg eller hva du gjør - dette er slaveri; og derfor er inntektsskatt djupt umoralsk. Kun atferd som har betydelige negative konsekvenser for andre kan reguleres om vi skal være fri hverandre.

    Jeg er opptatt av å øke sjansen for menneskehetens overlevelse ved å lage isolerte “øysamfunn” som ikke eier hverandres natur- eller menneskeressurser, så nei, dette er ikke modellen jeg etterlyser. Jeg vil stenge grensene og innføre visumplikt. Og vi har allerede norske ingeniører som jobber i oljenæringa.

    Jeg antar vi har et vindu på 20 år, før den teknologiske singularitet, hvor vi bør prøve å innføre mer fredelige og stabile modeller for samfunnets organisering.

    Så du innrømmer at menneskelig verdi ikke er synonymt med å møte opp til “arbeid” klokka 08:00 og reise hjem klokka 16:00?

    Kanskje jeg skal la deg være i fred og la deg fortsette å tenke på dette sjøl.


    Eller 4-8 oversubsidierte mennesker som tilbringer tid med 1 mongolid, og så tror de har skapt en reell verdi på 2-3 millioner kroner, sjøl om disse 5-9 menneskene ikke har skapt noen praktisk nytteverdi for resten av samfunnet og egentlig er en utgiftspost.

    Det hver av dem egentlig hadde fortjent er ei borgerlønn som tilsvarer deres brøkdel av hva naturressursene er verdt, minus utgifter til grunnleggende infrastruktur.

    …comprende?

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

203 flere kommentarer

Deltakere