Arbeiderklassens enorme utfordringer i Norge

0
Klassenes utvikling i oljelandet- bakgrunnsbilde: Shutterstock

I Europa har vi sett tendenser til en skarp polarisering mellom arbeidere og andre arbeidsfolk utenfor de store byene på den ene sida og eliten og deler av småborgerskapet i byen på den andre. Det er nok å nevne de «gule vestene», brexit, bondedemonstrasjonene i Tyskland, Frankrike, Irland og Nederland – eller vindkraft- og ACER-motstanden i Norge.

I Norge fantes det under folkeavstemningene i 1972 og 1994 en klasseallianse mellom store deler av arbeiderklassen og småprodusentene og andre arbeidsfolk i utkant-Norge som sikret et Nei-flertall begge ganger.

Nasjonalstat mot globalisering

Mange av de nevnte konfliktene handler om nasjonal sjølråderett mot overnasjonal styring, og det viser seg at i praksis er nasjonalstaten det eneste vernet arbeiderklassen og småprodusentene i primærnæringene har mot internasjonal storkapital og imperialistiske allianser som EU og FN-systemet, der milliardærklubben World Economic Forum til og med formelt har tatt styringa.

Kampen mot EØS, kampen mot Acer, kampen mot vindkraftkapitalen handler alle sammen om det. Og vi ser at EØS har rasert deler av fagbevegelsen og viktige deler av det organiserte norske arbeidslivet for til dels å erstatte det med reine slavekontrakter.

Les: Avdekket slaveliknende forhold i fiskeindustrien

Acer handler både om nasjonal styring av resursene og om arbeidsplasser, ikke minst i kraftkrevende industri, som har vært en bærebjelke i norsk økonomi.

Les: Sørlandet raser mot Acer: Tillitsvalgte i industrien har fått nok av Arbeiderpartiet

I forbindelse med vindindustriens rasering av norsk natur for å gi rask profitt for internasjonal kapital ser vi også at det er utkantene som har reist opprørsfanen, mens det har vært en utbredt oppfatning blant småborgelige intellektuelle i byene om at dette er et fint «miljøtiltak».

Vil Nei-flertallet sprekke ved neste korsvei?

Flertallet mot EU er solid og stort i Norge. EU-motstanden er skyhøy i Norge og hele 67 prosent sier nei til EU-medlemskap i den siste tilgjengelige målingen for instituttet Sentio. Dette skriver Nettavisen som samtidig trøster Europabevegelsen med at når folk blir spurt om de vil erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale så svarer 35% ja og 35% nei. 31% sier at de ikke vet.

Nå er jo Norges EØS-avtale langt på vei et de facto medlemskap, siden politikerne har bestemt å underlegge oss EU i nær sagt alle spørsmål.

I en diskusjon på et nettforum nylig ble det reist spørsmål ved om det er en fare for at Nei-flertallet ryker ved neste korsvei, fordi småborgerskapet i byene i realiteten er positive til EU. Dette kan godt tenkes, men det underliggende problemet er enda større.

Radikale endringer av klassestrukturen

Gjennom fagbevegelsen og de radikale bevegelsene i utkant-Norge har det eksistert en klasseallianse som også har omfattet mange av de intellektuelle og lavere funksjonærene i byene. Men klasseforholdene i Norge har endret seg kraftig siden 1994, for ikke å snakke om siden 1973. I 1973 var det nesten 400.000 industriarbeidere i Norge, 100.000 i bygg og anlegg og over 100.000 i jordbruk og skogbruk. Det var et helt annerledes samfunn.

Selv fra 1999 til 2018 har yrkesstrukturen og dermed klassestrukturen endret seg ganske mye (Kilde SSB: Arbeidskraftundersøkelsen):

Eller som grafer:

Kilde: SSB. Grafikk: steigan.no
Kilde: SSB. Grafikk: steigan.no

Yrke gir naturligvis ingen eksakt klasseplassering. Man kan være sjølstendig næringsdrivende og for den del kapitaleier og ha «akademisk yrke», eller man kan være offentlig ansatt. Det er også slik at i «den samfunnsmessige totalarbeideren» inngår også enkelte akademiske yrker som er nødvendige for produksjonen. I en kompleks økonomi er merverdiproduksjonen avhengig av ingeniører og teknikere i mye høyere grad enn før. Likevel gir tabellen og grafene en antydning av hvordan klassefordelinga i Norge ser ut.

I 2018 er det flere som jobber i akademiske yrker enn det er bønder, fiskere, industri- og transportarbeidere tilsammen. 27% mot 17%. I 1999 var forholdet 10% mot 22%. Dette er intet mindre enn dramatisk.

Høyskoleyrker er ingen klassebetegnelse, og svært mange høyskoleutdannede tilhører antakelig eller grenser svært nært inntil arbeiderklassen. Men likevel er jobbene deres som oftest et godt stykke unna den fysiske produksjonen. Derfor gir det fra ett perspektiv mening å si følgende: I 1999 var det 40% som var ansatt som ledere, i akademiske yrker eller i høyskoleyrker. I 2018 var andelen 52%.

Eller minst like klart: I 1999 var det 173.000 som var ansatt som ledere og 182.000 som prosess- og maskinoperatører, transportarbeidere mv.. I 2018 var tallene henholdsvis 237.000 og 149.000. Det er altså langt flere ledere enn industri- og transportarbeidere.

Og med samme tendens: Det var i 2018 733.000 ansatte i akademiske yrker, mens det var 447.000 bønder, fiskere, industri- og transportarbeidere tilsammen.

– Industriarbeiderne finnes, men de er i Kina

Vi vet fra andre undersøkelser at Kina ikke bare er verdens, men også Norges fabrikk. Vi importerer billige industrivarer fra Kina, som vi i prinsippet ellers måtte ha produsert sjøl til en høyere pris. Vi har derfor kunnet unne oss en høyere levestandard enn vi ellers hadde kunnet, og vi kan klare oss med langt færre industriarbeidere enn vi ellers ville ha gjort. Det samme gjelder landbruket. Vi produserer bare 40% av den maten vi trenger sjøl, resten produseres i utlandet.

Den sektoren som derimot sørger for at Norge har store kapitalinntekter og dermed også opprettholder arbeidsplasser i andre sektorer er olje- og gassindustrien.

I tillegg har statens enorme oljeinntekter gjort det mulig å ha langt flere ansatte i «ikke-produktive» yrker enn vi ellers hadde kunnet ta oss råd til. De oppblåste statsstøttede organisasjonene ville for eksempel ikke kunnet vært så store eller ha så mange ansatte.

Den norske klassestrukturen er altså i høy grad preget av at vi er et rikt, imperialistisk land.

Integrasjonen med EU

Integrasjonen med EU har ført til at vi har fått en ny sektor av underbetalte arbeidere, ikke minst fra Øst-Europa. I noen tilfeller i bygg- og anlegg og i fiskeindustrien har det vært avslørt det som med rette er kalt «slaveliknende forhold». Det er også typisk for en imperialistisk økonomi.

Men integrasjonen har også en annen side: Svært ange folk jobber nå i prosjekter som er «EU-finansiert», det vil si, Norge betaler penger til forskningsprosjekter og annet i EU i stedet for å bevilge dem til norske institusjoner. For at de norske institusjonene skal få del i disse pengene må de bli med i flernasjonale EU-prosjekter. For å kvalifisere må de leve opp til EUs premisser, og ingen får midler derfra hvis de ikke «bidrar til å fremme europeisk integrasjon». Det betyr at mange forskere og andre akademisk ansatte, men også folk i andre yrker er avhengige av å reprodusere EU-ideologi for å ha en jobb.

Klassegrunnlag for globalismen

Denne endringa av samfunns- og klassestrukturen i Norge gjør at det er et mye større klassegrunnlag for globalismen i Norge i dag enn i 1973 og sjøl enn i 1994. Hundretusener av folk lever ikke bare svært langt fra den fysiske produksjonen av livsnødvendigheter. De har også jobber som ikke på samme måte er utsatt for konkurranse, verken utenfra eller fra importert arbeidskraft. Foreløpig.

Når mediene og den offentlige diskusjonen er så gjennomsyret av pro-EU-ideologi og anti-nasjonal ideologi, så kommer det naturligvis i hovedsak at disse mediene, som vi har påvist andre steder, eies av kapitalgrupper som ser seg tjent med en slik politikk. De får ikke jobb der, stort sett, om du formidler noe annet.

Men det kommer også av at denne ideologien går hjem blant de hundretusener av folk som tilhører den urbane middelklassen, og som føler sterkere tilknytning til Brussel og Manhattan enn til Sauda og Frøya.

Enorme utfordringer for arbeiderklassen

Siden 1973 har arbeiderklassen ikke bare blitt svekket tallmessig, organisatorisk og politisk. Men den har også tapt allierte. De allierte i primærnæringene er blitt færre og de allierte blant de intellektuelle er blitt færre, sjøl om dette sjiktet er veldig mye større enn før.

Sjøl om tre partier sier seg å representere arbeiderklassen, kan man ikke si at noen av dem er skapt av og for arbeiderklassen. I beste fall snakker de til og om arbeiderklassen.

I og med at organisasjonsgraden i mange arbeideryrker dessuten er gått tilbake betyr det at arbeiderklassen mangler både faglige og politiske redskaper for å kjempe for sine interesser.

For å lykkes som klasse trenger arbeiderklassen å bedre sin klasseorganisering faglig og politisk, og den trenger å styrke alliansene sine.

Dette innebærer blant annet at en kjempejobb med å organisere de folkene som er importert til å ta lavtlønte jobber i industri, transport, bygg og service. Og det betyr å styrke alliansen med arbeidsfolk på landbygda. Det er mer å hente der enn i den urbane middelklassen.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.