Hvor står egentlig PYD/PKK?

18
Fra en demonstrasjon til støtte for Abdullah Öcalan i Milano. Shutterstock.

Etter at USA delvis har trukket styrkene sine ut av Nordøst-Syria og Den syriske hæren for første gang på sju år igjen tar kontrollen over strategiske byer og knutepunkter i regionen, ser det ut til at Syria igjen vil kunne bli en samlet stat. Rojava eller «Føderasjonen Nord-Syria» ser ut til å bli historie. Drivkrafta bak Rojava har vært PKK/PYD, og hva står så de for? Hva slags ideologi og politikk står de for?

«Demokratisk konføderalisme»

Den som mer enn noen annen har fremmet Rojavas sak i Norge er Erling Folkvord. Han har også skrevet flere artikler om Kurdistan, PYD og Rojava som er blitt publisert på steigan.no. Det er derfor naturlig å vende seg til hans artikler for å få en tilhengers definisjon av Rojava-prosjektet. En av de mer programmatiske artiklene til Folkvord om dette er publisert i tidsskriftet Gnist i 2015: Den sterkaste demokratiske krafta i Midt-Austen. Der skriver Folkvord:

«Ein tyrkisk militærdomstol dømte den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan til døden i 1999. Etter intern strid omgjorde tyrkiske styresmakter dette til fengsel på livstid. I fengslet har han mellom anna studert bøker som amerikanske Murray Bookchin (1921–2006) har skrivi om kommunalisme. Det blir sagt om Bookchin at han som tolvåring agiterte for kommunismen på store folkemøte. Da han var 18 år gammal, vart han ekskludert frå det amerikanske kommunistpartiet fordi han retta hard kritikk mot Stalin. Han var anarkist ein stor del av livet, men distanserte seg frå anarkismen på 1990-talet. Abdullah Öcalan har tatt til seg ein god del av Bookchin sine idear om kommunalisme. Demokratisk konføderalisme er nytenkjing som bygger både på PKK sine eigne erfaringar, idear frå Bookchin og på djup kunnskap om historia og den noverande situasjonen ikkje berre i Tyrkia, Irak, Syria og Iran, men og i resten av Midt-Austen.»

Den tidligere marxist-leninisten (?) Öcalan har altså forlatt marxismen og gått over til kommunalismen, slik den er definert av Murray Bookchin. Vi kommer tilbake til Bookchin, men la oss først se på Öcalans versjon. Folkvord skriver:

I boka Demokratisk konføderalisme skriv Abdullah Öcalan mellom anna:
«Dess sterkare deltakinga er, dess sterkare er demokrati av dette slaget. Medan nasjonalstaten står i motsetning til demokratiet, og til og med fornektar det, så er demokratisk konføderalisme ein vedvarande demokratisk prosess.»

Noe av det interessante ved ei bok, eller en pamflett, som skal forsøke å analysere Midtøsten av i dag og finne en vei ut av diverse kriser der, er det den utelater.

Nasjonalismen som hovedproblemet

Den tidligere marxisten Öcalan nevner ikke imperialismen i det hele tatt. Han snakker om «imperial powers», men han ser ikke ut til å ha noen forståelse av imperialismen som kapitalismens høyeste fase og som en logisk konsekvens av det kapitalistiske systemet. Derimot definerer han nasjonalismen som hovedproblemet. I avsnittet Nation-state and Power skriver Öcalan:

«With the appearance of the nation-state trade, commerce and finance pushed for political participation and subsequently added their power to the traditional state structures. The development of the nation-state at the beginning of the Industrial Revolution more than two hundred years ago went hand in hand with the unregulated accumulation of capital on the one hand and the unhindered exploitation of the fast growing population on the other hand. The new bourgeoisie which rose from this revolution wanted to take part in the political decisions and state structures. Capitalism, their new economic system, thus became an inherent component of the new nation-state. The nation-state needed the bourgeoisie and the power of the capital in order to replace the old feudal order and its ideology which rested on tribal structures and inherited rights by a new national ideology which united all tribes and clans under the roof of the nation.»

Som leseren vil se, snur Öcalan her Marx på hodet. Det var ifølge ham ikke kapitalismen som trengte nasjonalstaten, men nasjonalstaten som trengte kapitalismen. Analysen blir dermed ikke materialistisk og klassebasert, men metafysisk og idébasert. Hele Marx’ analyse og metode kastes ut av vinduet gjennom et par setninger, og inn kommer metafysikken. Öcalan rehabiliterer Hegel på bekostning av Marx.

Dette er ingen tilfeldighet, Dette er Murray Bookchin opp av dage. Bookchin, som er en vesentlig grundigere tenker enn Öcalan, klargjør sitt standpunkt i artikkelen Nationalism and the “National Question”. Der fordømmer han «nasjonalismen» og nasjonalstaten og kaller dem «regressive atavismer». (En atavisme er en egenskap fra tidligere slektsledd som kommer tilbake.) Bookchin vokste opp som sønn av russisk-jødiske immigranter i New York. Han var med i det kommunistiske ungdomsforbundet, men han graviterte ganske tidlig i retning av trotskismen og anarkismen. Fra 1958 definerte han seg som en økologisk anarkist. Han har også kalt seg «libertariansk sosialist».

Ser vi på det han sjøl skriver, så tar han ikke utgangspunkt i noen kapitalismekritikk. Imperialismen blir bare nevnt i forbigående. Han har ingen klasseanalyse, og er i det hele kritisk til begrepet klasse. Han er mer opptatt av hierarkiske strukturer og relasjoner. Hans mål er ikke sosialismen eller kommunismen, men det han kaller «kommunalismen». Han har også kalt det «libertariansk munisipalisme».

Filosofisk og teoretisk tar han et oppgjør med Marx, Engels, Lenin og til og med Luxemburg. Dem erstatter han med Bakunin, Kropotkin og Prouhon, altså sentrale anarkistiske teoretikere. Se: Social Anarchism or Lifestyle Anarchism: An Unbridgeable Chasm. Bookchins dialektikk tar ikke utgangspunkt i Marx, men i Hegel.

Hans revolusjon, hvis den kan kalles det, retter seg ikke mot kapitalisme og imperialismen, men mot nasjonalismen. Det er nasjonalismen som er «regressiv«.

I Murrays oppfatning av Midtøsten var det den arabiske nasjonalismen som var problemet, og ikke Israel.

Öcalans konvertering til Bookchin

Etter at han ble tatt til fange og i sine fengselsår konverterte Abdullah Öcalan fra marxismen til Bookchins tenkning. I forbindelse med sin «Declaration of Democratic Confederalism in Kurdistan» anbefalte han kurderne å ta til seg Bookchins The Ecology of Freedom. Öcalan skrev også til Bookchin og erklærte seg som en student av ham og prøvde å arrangere et møte. Også hans oversetter Reimar Heider forsøkte å etablere en slik forbindelse og viste til at Öcalan hadde sørget for at Bookchins verker, og særlig The Ecology of Freedom ble lest i hele Kurdistan. Bookchin var imidlertid for sjuk til å komme, og døde kort etter i 2006. Da kalte PKK ham for «en av samfunnsvitenskapens fremste folk i det tjuende århunde» og lovte å sette hans teorier ut i livet. Bookchins partner gjennom mange år, Janet Biehl, har skrevet om Bookchins påvirkning på Öcalan.

Det er ingen overdrivelse å si at PKKs ideologi og program er Bookchins lære i Öcalans tapning.

Økologi og lokaldemokrati

Undertegnede mener at hele bærebjelken, filosofien og metoden i Bookchins/Öcalans teorier svikter. Det betyr ikke at det ikke finnes riktige observasjoner. Bookchin var svært påvirker av Rachel Carson og hennes epokegjørende verk «Den tause våren». De er begge påvirket av de positive sidene ved feminismen og tanken om å trekke beslutningene mest mulig ned på jorda til dem som berøres av dem, er punkter som kommunismen og anarkismen har felles.

Men det er helt unødvendig, og svært kontraproduktivt, å kaste ut Marx for å inkludere en økologisk tenkning i et sosialistisk prosjekt. Dette har jeg sjøl forsøkt å vise i boka Sammenbruddet og det har John Bellamy Foster gjort i mange av sine bøker og artikler, se for eksempel Marxism and Ecology.

Problemet er imperialismen og angrepet på nasjonalstaten

Nasjonalstaten har, som Bookchin ganske riktig sier, sine problemer, og den har tjent som det rammeverket kapitalismen har eksistert innenfor. Men det er helt uriktig å si at problemet kommer fra nasjonalstaten, og enda verre at det er nasjonalstaten som er problemet i dag.

I Europa er det storkapitalen og EU-kommisjonen som prøver å utrydde nasjonalstatene og nasjonalismen. Og vi ser på kampen mot EØS, de gule vestene og kampen mot vindkraftmafiaen at dette er en klassekamp der motstanden mot finanskapitalen nettopp må forsvare nasjonal sjølråderett for å forsvare arbeiderklassens interesser.

Vi lever i ei tid da den globaliserte kapialismen har sprengt rammene for nasjonalstaten og opplever den som en hindring for fri flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker. Milliardærklubben World Economic Forum og de multinasjonale korporasjonene ønsker å gravlegge nasjonalstatene, og da oppdager folk at de plutselig ikke har noe sted å forankre et sjølstyre. Hvor praktisk er det ikke da for imperialismen å få en «venstreorientert» begrunnelse for å nedkjempe nasjonalstaten?

Og vi ser dette også konkret i PYD/PKKs politikk. Men sin fraværende kritikk av imperialismen og sionismen, har de ingen problemer med å samarbeide med den største morderstaten i siste halvdel av det tjuende århundre og først del av dette, nemlig USA, og heller ingen problemer med å etablere et vennskaplig partnerskap med Israel mot «arabiske nasjonalister» som Bashar al-Assad. Men de har ingen analyse av eller forståelse av systemkrisa i dagens kapitalisme eller den fasen av imperialismen vi er oppe i, der USAs hegemoni blir utfordret og det rådende paradigmet rakner.

Den frihetlige, feministiske konføderalismen deres var da heller ikke sterkere enn at den til sjuende og sist var avhengig av at USA etablerte en de facto flyforbudssone over det nordøstlige Syria. Da USA trakk flystøtten tilbake raknet også føderasjonen.

Les også: Ingen andre venner enn fjellene – og Israel

Hvor var jeg da venstresida kastet ut Marx og tok ombord Hegel og Bakhunin?

Det lar seg lett dokumentere at PKK/PYD og Öcalan har en svært sterk politisk stilling i partiet Rødt. Dette går veldig klart fram gjennom svært mange artikler i partiets teoretiske tidsskrift, tidligere Rødt, nå Gnist. Men jeg kan ikke finne noe sted der man går i dybden i Öcalans tenkning eller hans tilknytning til Bookchin og anarkismen. Teoretisk lar det seg ikke gjøre å være tilhenger av både Öcalan og Marx. Det blir som å forene olje og vann. Men jeg finner ingen steder der noen forklarer hvorfor man går over til tenkere som så klart forkaster marxismen.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. aford says:

    thormothr, ok, innlegget ditt beveger seg vel gradvis noget off topic, uten at akkurat jeg har særlig til merittliste å fremvise mht. å holde seg strengt til artiklenes tema – snarere tvert i mot, men vurdert for hva innlegget er, er det i mine øyne utmerket, da vi åpenbart er temmelig på linje ang. det meste her. Fortsetter du sånn, står du i fare for å gjenvinne en god porsjon respekt herfra, i verste fall pådra deg noe nær innpå en … om ikke direkte unnskyldning, da slike fortidige begivenheter må betraktes i fortidens kontekst, så uten tvil en tydelig nyansering, et positivt supplement til min indre versjon av din nettpersona, en utstrakt hånd og et eksplisitt forslag om formell avrøkning av (virtuell) fredscigar. (Jeg vet jo du dykker, så jeg antar ritualer m/ røyk & frie radikaler, hvis overhodet, bør være cigar, som tradisjonelt ikke innebærer dypere inhalasjon enn munnhule ned til (den virtuelle) drøver’n. Vi har for mye felles til noe annet.

    Klarer du også, i tillegg til å produsere lesverdig tekst, å fortsette å dosere ut den mest breiale og nedlatende siden din litt mer gjerrig, i hvert fall så du lander på et nivå cirka ikke så inderlig mye verre enn meg sjæl – og da har du egentlig fremdeles en rimelig raus kvote, og jeg i tillegg slutter å mislike folk, skal jeg slutte å mislike deg først. Nesten først i hvert fall.

    Men kjære, vene … hvor har du vært og ikke lest Pål mye? Dette har han da forlengst gjort, kapitalismen som den rene antikrist ligger i marxistens DNA.

    Marxismebegrepet er markedsføringsmessig, som f.eks Moxnes har forstått, en absolutt dørlukker for en hel masse mennesker (i tillegg til å være ordet for det virus som rir de rammede internt). Effekten er delvis teoretisk erkjent i sentralkomitéen, men kraftig undervurdert.

    Den dype motviljen hos den eldre garde marxister mot å avsverge ordet for det presumptivt godes beste, skriver seg mye fra en personlig og gruppemessig identitet, sementert gjennom et helt liv. Man har fått mapper og blitt overvåket sammen for den identiteten. Sånt styrker tro og tighter bånd. Får man ikke ha rød fane og Marx under seiersparaden, kan det nesten være det samme.
    Husk Påls motto for seg selv og nettstedet: “En vinner er en drømmer som aldri gir opp”.

  2. AnneBrit says:

    Jeg har hørt det hevdet at dersom du kun har en hammer, vil alt bli behandlet som spiker. Uten at jeg vil beskylde Pål for å mangle verktøy, av den grunn. Men å hamre Pål for å være marxist, er som å slå sin egen tommeltott.

  3. Johnny says:

    Dette er feil, Norges oppgave er å støtte USAs krigføring i Syria, og her er både høyre og venstresiden i Norge enige, bare spør politikerne i Rødt.

    Nei, den vestlige Guden har alltid vært mammon, kristendommen har vært verktøyet eliten brukte til å kue folket. Les gjerne litt om kristningen av Norge.

    Eliten har gjort alt de kunne for å ødelegge “identiteten til arbeideren”, og de har gjort en veldig god jobb for bare et fåtall av befolkninga ser på seg selv som “en arbeider”. Men fakta er at flertallet av befolkninga tilhører arbeiderklassen enten de vil eller ikke, men de vet det ikke selv, klassebevisstheten deres har blitt vasket bort av en uendelig strøm med høyrepropaganda.

    Dette er riktig, en arbeidstaker får du først når kapitalisten kommer for å berike seg på andres arbeid!
    Hvis folk ikke vil så tvinges de, gjerne med våpen i hånd.(les om fagforenings-knusinga i USA)

    Pål Steigan har levd et langt liv og han har sett og lært mye!
    Lytt og lær er mitt råd.

    Hilsen
    Den illuminerte

  4. aford says:

    – Den tradisjonelle arbeidaridentiteten eksisterer i beste velgåande, men han er trass alt framleis ein rein bi-ting, seier ein talsdrone for sjølveste dronninga. Foreninga Flittige Maur protesterer høglydt relativt lågmælt på dette utsegnet, og seier i ein pressemelding at “deira medlemmar er stolte arbeidarar, som seinast i føremiddag velta eit utruleg stort lass i Tørdal”.

  5. aford says:

    Hilsen
    Den ille underminerte (– Fyr heeer!)

  6. Johnny says:

    I bibelen står det følgende; “Gå til mauren du late, se på dens strev og bli vis.”
    Dette med flittige maur er en myte, forskere som undersøkte maur fant ut at 55% av arbeidsstokken var inaktive, de gikk bare rundt og latet seg. Visdommen i dette bibelverset vil jeg ikke røpe, du får finne ut av dette selv. :slight_smile:

  7. Dias says:

    Hvis jeg husker riktig så var det Lenin som klaget til sine oppdragsgivere at selv med et toglass fullt av Tyske mark så ville han ikke greie å samle pleben med Sosial-liberalistiske ideer.
    Marx sine ideer var mer effektive mente Vladimir Iljitsj Uljanov Lenin og satte seg på toget fra Tyskland til Russland hvor han var en del av historiens største folkemord.

    Det var forresten Arthur Zimmerman som utbetalte og sende Lenin på Folkemordekspressen til Moskva.
    Dette sies det ikke lenger noe om i historie bøkene våre.

  8. aford says:

    Dette slo meg som en mulighet på et eller annet tidspunkt senere, og jeg antar uten å grave i hodet eller i forumhistorikken etter eksemplene, at det samme kanskje var tilfelle for visse andre formuleringer fra din side. Radar aktivert og følsomheten oppjustert: Done.

    Jeg holder jo selv på sånn en del; planter ironiske utsagn uten vaskeseddel inni tekst som ellers er ment å leses for pålydende. Og blir nok da bare unntaksvis lest riktig, dessverre. Villet dobbeltkommunikasjon, mer eller mindre subtile former for ironi, satire og sarkasmer, endog afor(d)ismer kommer ofte fryktelig dårlig gjennom i skriftlig form, og aller dårligst i nettopp vår aktuelle kontekst - skriftlig form, på nettet, i en kakofoni av stemmer på et forum, fra folk hvis stil og real life muntlige form man ikke kjenner, og hvis tonefall, kroppsspråk og mimikk leseren naturlig nok ikke får som lesehjelp. Enkelte forstår i grunnen aldri ironi uten overtydelig merking uansett, og her vil ens kulturelle preferanser og bakgrunn ofte ha stor betydning. Jeg har gått på en del “lost in interpretation”-smeller selv, men skitt au. Å slutte helt med sånt for å sikre at litt fler leser det man skriver helt korrekt og på samme måte, ville for min del føles som å skjære av seg halve tunga, så det blir ikke aktuelt. Da heller holde kjeft. Men det er utvilsomt en problematisk affære, og noen ganger kan det virkelig forkludre kommunikasjonen såpass grundig at man etterpå innser at det var et elendig trekk å bruke slike språklige virkemidler og regne med å bli forstått. Man blir sittende igjen sammen med fanden som ikke beregnet sitt publikum i en ballbinge full av svineperler.

    Jeg vet du ikke er en fiende av ytringsfrihet. Det sier seg nesten selv, og jeg beklager at jeg gjorde det mulig å få et annet inntrykk. La oss glemme alt surret som oppsto for oss i den tråden. Jeg tror vi egentlig er såre enige på alle vesentlige punkter i den sammenheng.

    -AF :handshake:

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

10 flere kommentarer

Deltakere