oss 100 kroner!
Et kurdisk ordtak sier at «vi har ingen andre venner enn fjellene». Når man ser hvordan imperialistmaktene gang på gang har sviktet kurderne, så er det lett å forstå det. Men fullt så ensomme er de ikke. De har en venn som har vært ganske trofast, og det er Israel.
Man skal ikke lese mye i israelsk presse før man ser den sterke sympatien for kurderne og for SDF/YPG. Statsminister Benjamin Netanyahu er en av de fremste sympatisørene med kurdernes sak. I en tale i 2017 sa han:
«Israel har stor sympati for kurdernes forhåpninger og verden bør bekymre seg for deres sikkerhet og deres framtid.»
Natanyahu sa dette i en tale ved en minnehøytidelighet for den høyreekstreme israelske turistministeren Rehavam Ze’evi, som ble drept av palestinere i Jerusalem i 2001. Ze’evi var en av dem som arbeidet med kurderne i Irak og var med på å etablere et israelsk militært felthospital der. Ifølge Netanyahu gjorde besøket dypt inntrykk på Ze’vi som ble imponert over den varme støtten til Israel som han møtte blant kurderne der.
Israel har vært det eneste landet som åpent støtter kurdisk uavhengighet, skriver Haaretz og Netanyahu har tatt til orde for «de legitime rettighetene til det kurdiske folket til å skape sin egen stat.»
Israels støtte til kurderne i Irak går tilbake til seksti- og syttitallet da Israel ga dem militær og humanitær hjelp. Den irakiske kurderlederen Mustafa Barzani har da også sagt at «det er bare jødene som bryr seg om kurderne».
Men det betyr ikke at Israels støtte til kurderne begrenser seg til kurderne i Irak. Sionistiske krefter i Israel er svært tydelige på sin støtte til SDF og YPG i Syria. Jonathan Spyer som er forsker ved Jerusalem Institute for Strategic Studies har reist i store deler av Syria, også under krigen, har besøkt den såkalte «Føderasjonen Nordøst-Syria» og hatt samtaler med kurdiske ledere. Hans oppfatning er klar:
«Israels interesser er klare. Å bevare denne enklaven i Øst-Syria og en base ved al-Tanf betyr å holde en vesentlig fysisk hindring for Irans håp om en «korridor». Det vil også hindre en fullstendig iransk triumf i krigen og gi Vesten en plass ved bordet når det skal forhandles om Syrias framtid.
Israel burde derfor heve sin røst i de tilgjengelige kanalene i Washington, både blant lovgiverne og i administrasjonen, til støtte for å opprettholde SDF-enklaven i det østlige Syria.
Spesielt bør det legges innsats i å sikre en formell erklæring fra USA om opprettelse av en flyforbudssone øst for Eufrat. Et slikt trekk, som kan sammenliknes med flyforbudssonen over det irakiske Kurdistan etter Gulfkrigen i 1991, ville med ett slag sikre at det SDF-kontrollerte området kan overleve. Den SDF-kontrollerte sonen, eller «Den demokratiske føderasjonen Nordøst-Syria» bør anerkjennes formelt. Denne enheten søker ikke uavhengighet fra Damaskus, så Vestens bekymring om en formell oppsplitting av Syria vil ikke bli påvirket av et slikt trekk.»
Dette instituttet er klart sionistisk i sin karakter og sier seg å være rådgiver for «de høyeste nivåene i Israels regjering».
Den høyreorienterte sionisten Ayelet Shaked, som leder Yamina-partiet, har også gått sterkt inn for opprettelsen av en kurdisk stat i Syria. I forbindelse med Tyrkias invasjon i Nord-Syria skrev hun:
«Jeg har sagt det tidligere: Det er i interessene til både Israel og USA for sikkerhet og stabilitet i regionen at det blir opprettet en kurdisk stat.»
Første gang hun offentlig tok til orde for dette var i 2016 da hun var justisminister. Samtidig som Yamina-partiet ønsker en kurdisk stat er de like kategoriske på at de ikke ønsker en palestinsk stat.
Israelske medier er også svært sympatisk innstilt til SDF og Rojava, slik som Jonah Naghi som skrev i Jerusalem Post om Why Rojava matters for Israel. Denne sympatien kom også til uttrykk da Tyrkia invaderte Nordøst-Syria. Israelske politikere fra alle partier uttrykte sin fordømmelse og sin støtte til kurderne. Israelske reserveoffiserer fra IDF publiserte et opprop der de appellerte til støtte SDF og kurderne i det nordlige Syria: «Israel er et land som har midlene til å støtte det kurdiske folket, og nå er tidspunktet for å gjøre det,» skrev de.
Og en av SDFs militære ledere sendte en appell til Israel om støtte gjengitt i Times of Israel:
«Jeg er sikker på at det jødiske folket forstår situasjonen til det kurdiske folket best fordi det har levd med denne typen farer gjennom store deler av sin historie. Jeg er sikker på at det ikke vil sitte passivt mens vår region står overfor Tyrkias terror.»
Israels støtte til kurderne er forståelig
Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Israel støtter kurderne og en eventuell opprettelse av en kurdisk stat. Dette har klare geopolitiske årsaker. Et Kurdistan ville slå en kile i Israels arabiske omgivelser. Israel ville få en alliert mot Syria, Irak og Iran. Fra et israelsk standpunkt hadde det vært en stor fordel om Rojava-prosjektet hadde lykkes. Det ville ført til en kantonisering av en av Israels argeste motstandere – og en av palestinernes sterkeste støttespillere, nemlig det sekulære Syria. Dermed ville det også gagne drømmen om å skape et Stor-Israel.
Israel ville ha alt å vinne og ingenting å tape dersom det skulle lykkes å skape et uavhengig Kurdistan.
I tillegg til det er et skapt et ideologisk og følelsemessig fellesskap med kurderne i Israel. Kurderne blir sett på som en slags jøder, eller folk med en liknende posisjon. Netanyahu snakker da også om «the gallant Kurdish people». Den israelske Midtøsten-eksperten Mordechai Zaken sier til nettavisa Media Line at:
«De sterke følelsene mellom våre nasjoner er gjensidige. Ikke bare er kurderne veldig populære i Israel, men Israel og jødene har en god del respekt og sympati blant kurderne.»
Det har ikke vært taktisk gunstig for noen av partene om denne sympatien skulle bli altfor godt kjent. SDF/PYD/YPG henter en god del av sin støtte fra grupperinger som er motstandere av Israel og som støtter Palestina. Disse gruppene vil få problemer dersom denne alliansen ble for godt kjent. Og Israel på sin side foretrekker å ligge lavt med sine planer om å splitte opp nabolanda, av åpenbare grunner. Ikke desto mindre er den kurdisk-israelske alliansen og gjensidige sympatien et ubestridelig faktum.
