Ekslusivt intervju med Syrias president Dr. Bashar al-Assad

1

Den syriske presidenten ga denne uken et ekslusivt intervju til de to syriske TV-stasjonene al-Sourya og al-Ikhbarya.
I intervjuet tar presidenten opp både interne utfordringer, relasjonene til USA, Tyrkia og Israel, virksomheten og utspillene til FNs spesialutsending for Syria, norske Geir Pedersen, samt hvordan den siste terroristenklaven Idlib skal frigjøres.

Oversatt av Kari Angélique Jaquesson

Journalist: Hallo, og velkommen til dette spesialintervjuet med presidenten for Den syriske arabiske republikken, Hans eksellens Dr. Bashar al-Assad. Takk for at De mottok oss herr president. Det siste intervjuet Deres med syriske medier var for flere år siden, og derfor har vi mange spørsmål. Vi vil begynne med politiske spørsmål og deretter gå over til interne spørsmål.

President Assad: Du er velkommen, og som alltid, la oss snakke med full åpenhet.

Journalist: Herr president, tusen takk for at De tok oss imot. Siden de politiske spørsmålene presser på i øyeblikket, vil vi starte med politikk, herr president. USA kunngjorde for noen dager siden at lederen for terrororganisasjonen IS, Abu Bakr al-Baghdadi, ble drept. Og de takket Russland, Syria, Irak, tyrkerne og kurderne for å ha hjulpet med å drepe Abu Bakr al-Baghdadi. Trump takket Syria, men vi har ikke hørt noen kommentar fra Damaskus. Hva er Deres synspunkt på at Trump takker Syria? Tok Syria virkelig del i denne operasjonen?

President Assad: Overhodet ikke, vi hørte om dette bare gjennom media. Kanskje grunnen til å inkludere et antall land som deltakere i denne operasjonen er å gi den troverdighet, slik at disse landene ikke vil føle seg forlegne, men har ønske om å være at en del av en «storslagen» operasjon, slik amerikanerne har prøvd å skildre den. Og på den måten blir de æret for å ha kjempet mot terrorisme. Vi trenger ikke slik ære. Vi er de som faktisk kjemper mot terrorisme. Vi har ingen relasjoner med, og har ikke hatt noen kontakt med noen amerikanske institusjoner.

Enda viktigere er at vi egentlig ikke vet om operasjonen faktisk skjedde eller ikke. Ingen fly ble påvist på radarskjermer. 

Hvorfor ble ikke levningene av Baghdadi vist? Dette er det samme scenariet som ble fulgt med Bin Laden. Når det kommer til å bruke forskjellige påskudd for ikke å vise levningene, så la oss huske hvordan president Saddam Hussein ble tatt til fange og hvordan hele operasjonen ble vist fra A til Å; de viste bilder og videoklipp etter at de fanget ham. Det samme skjedde da de drepte sønnene hans flere måneder senere; de viste likene. Så, hvorfor skjulte de alt om Bin Laden-operasjonen og nå også Baghdadi-operasjonen? Dette er en del av triksene som amerikanerne har spilt. Det er grunnen til at vi ikke skal tro alt de sier med mindre de kommer med bevis. Amerikanske politikere er faktisk skyldige til de er bevist uskyldige, ikke omvendt.

Journalist: Hr. President, hvis Baghdadi faktisk er blitt drept, betyr det det slutten på organisasjonen hans, eller er det som vanlig at det kommer nye ledere og nye organisasjoner som blir forberedt for øyeblikket når kortene til deres forgjenger har blitt utbrent?

President Assad: For det første representerer Baghdadi IS, og IS representerer en type doktrine, som er den ekstremistiske Wahhabi-doktrinen. Denne typen tanker er mer enn to århundrer gammel. Så lenge denne tanken er i live og ikke er trukket tilbake, betyr dette at Baghdadis død, eller til og med døden til IS som helhet, ikke vil ha noen innvirkning på denne ekstremistiske tenkemåten.

Når det gjelder Baghdadi som individ, er det velkjent at han var i amerikanske fengsler i Irak, og at de slapp ham ut for å spille denne rollen. Så han er noen som kan erstattes når som helst. Ble han virkelig drept? Ble han drept, men på en annen måte, på en helt annen måte? Ble han kidnappet? Ble han gjemt? Eller ble han fjernet og gitt en ansiktsløftning? Bare Gud vet. Amerikansk politikk er ikke forskjellig fra Hollywood; den er avhengig av fantasien. Ikke engang science fiction, bare ren fantasi. Så du kan ta amerikansk politikk og se den i Hollywood, eller  du ta med Hollywood og se den gjennom amerikansk politikk.

Jeg tror at hele saken med denne operasjonen er et triks. Baghdadi vil bli gjenskapt under et annet navn, et annet individ, eller IS i sin helhet kan reproduseres etter behov under et annet navn, men med samme tanke og samme formål. Regissøren for hele scenariet er den samme, amerikanerne.

Journalist: Det har blitt reist spørsmål om den russisk-tyrkiske avtalen, særlig dette med å opprettholde status quo i regionen som var underlagt den tyrkiske aggresjonen, Tal Abyadh og Ras al-Ain med en dybde på 32 kilometer. Det noen forsto med avtalen var at den legitimerte den tyrkiske okkupasjonen, særlig at avtalen ikke inkluderte noen syrisk rolle innenfor disse områdene som ble diskutert i avtalen. Hva er Deres respons på det?

President Assad: For det første har de russiske prinsippene vært klare gjennom hele denne krigen, og til og med før den russiske basen som begynte å støtte den syriske hæren i 2015. Disse prinsippene er basert på folkerett, syrisk suverenitet og Syrias territoriale integritet. Dette har ikke endret seg, verken før eller etter, heller ikke med skiftende omstendigheter. Russisk politikk forholder seg imidlertid til realitetene på bakken. Disse realitetene på bakken har oppnådd to ting; tilbaketrekning av væpnede grupper fra nord til sør i samarbeid med den syriske hæren, og som sådan fremskrittet til den syriske hæren mot nord, til det området som ikke er okkupert av tyrkerne. Disse to elementene er positive, men de nuller ikke ut ikke de negative sidene ved den tyrkiske tilstedeværelsen før de blir drevet ut på en eller annen måte. Denne avtalen er midlertidig, ikke permanent. Hvis vi for eksempel tar de-eskaleringområdene i en bestemt tidsperiode, trodde noen at de var permanente og at de ville gi terrorister retten til å forbli i sine områder på ubestemt tid. Faktum var at det var en mulighet til å beskytte sivile, og også til å snakke med terroristene med det formål å drive dem ut senere. Så, vi må skille mellom endelige eller strategiske mål på den ene siden og taktiske tilnærminger på den andre. 

På kort sikt er det en god avtale – og la meg forklare hvorfor; den tyrkiske inntrengingen, gjenspeiler ikke bare Tyrkias territorielle grådighet, men uttrykker også amerikanske ønsker. Det russiske forholdet til Tyrkia er positivt fordi det holder i tøylene tyrkiske ambisjoner. På den annen side utmanøvrerer den det amerikanske spillet i nord. La meg forklare dette. Det nylige tyske forslaget som umiddelbart ble støttet av NATO – og tyskerne ville ikke kommet med dette, om det ikke var på amerikanernes vegne, NATO er det samme som Amerika. Forslaget snakket om å gjenopprette sikkerhet til denne regionen i internasjonal regi. 

Dette betyr at området ville vært utenfor kontrollen til den syriske staten og dermed gjøre separasjon til en realitet på bakken. Gjennom denne avtalen holdt russerne tøylene på tyrkerne, utmanøvrerte amerikanerne og avbrøt oppfordringen til internasjonalisering som ble foreslått av tyskerne. Derfor er denne avtalen et positivt skritt. Den oppnår ikke alt, i den forstand at det ikke vil presse tyrkerne til å forlate umiddelbart. Imidlertid begrenser den skaden og baner vei for frigjøring av denne regionen i fremtiden, eller den nærmeste fremtiden, som vi håper på.

Intervensjon: Med Guds vilje

Journalist: Siden De beskrev avtalen som midlertidig, men Tyrkia, som vi har kjent det, overholder ikke avtaler. Følgelig er spørsmålet, hva om Tyrkia fortsetter å okkupere områdene det har kontrollert som et resultat av sin nylige aggresjon? De sa gjentatte ganger at den syriske staten vil bruke alle mulige midler for å forsvare seg. Men praktisk talt, hindret ikke den russisk-tyrkiske avtalen muligheten til å prøve å bruke slike midler?

President Assad:  La oss ta et annet eksempel, som er Idlib. Det er en avtale gjennom Astana-prosessen som tyrkerne vil forlate. Tyrkerne overholdt ikke denne avtalen, men vi frigjør Idlib. Det var en forsinkelse i et år; den politiske prosessen, den politiske dialogen og forskjellige forsøk ble gitt en mulighet til å drive terroristene ut. Alle mulighetene var oppbrukt. Til slutt frigjorde vi områder gradvis gjennom militære operasjoner. Det samme vil gjelde i den nordlige regionen etter å ha uttømt alle politiske alternativer.

Vi må huske at Erdogan, fra krigens begynnelse, hadde som mål å skape et problem mellom det syriske folket og det tyrkiske folket, å gjøre det til en fiende, som vil skje gjennom et militært sammenstøt. I begynnelsen av krigen støttet den tyrkiske hæren den syriske hæren og samarbeidet med oss ​​i størst mulig grad, inntil Erdogans kupp mot hæren. Derfor må vi fortsette i denne retningen, og sikre at Tyrkia ikke blir en fiendestat. Erdogan og hans gruppe er fiender, fordi han leder denne politikken, men til nå er de fleste av de politiske kreftene i Tyrkia mot Erdogans politikk. Så vi må sørge for ikke å gjøre Tyrkia om til en fiende, og her kommer vennenes rolle – den russiske rollen og den iranske rollen.

Journalist: For å ta opp tråden på dette, Hr Presidenten, handlingene som tyrkerne har iverksatt nylig, og Erdogan spesielt, som tyrkifisering, bygging av universiteter og innfører obligatorisk bruk av visse språk. Dette er handlinger som er iverksatt av noen som ikke tenker å forlate – bare en oppfølging av idéen Deres, siden De sa at de vil forlate før eller senere. Hva med disse handlingene?

President Assad:  Hvis han tenkte på å komme seg ut, ville han forlatt Idlib. Du kan si at det ikke er noen tyrkisk hær, i teknisk forstand, i Idlib. Men vi er på én arena, hele den syriske arenaen er én – ett operasjonsteater. Fra det lengste punktet i sør til det lengste punktet i Nord-Tyrkia er den amerikanske proxyen – stedfortrederen – i denne krigen, og overalt hvor vi har kjempet har vi kjempet mot denne stedfortrederen. Så når han ikke drar etter at vi har brukt opp alle mulige midler, vil det ikke være noe annet valg enn krig, dette er selvinnlysende. Jeg sier at vi i nær fremtid må gi rom til den politiske prosessen i dens forskjellige former. Hvis det ikke gir resultater, da er dette en fiende, og du går til krig mot den; det er ikke noe annet valg.

Journalist: Likevel sa noen mennesker at den amerikanske tilbaketrekningen fra Nord-Syria, hvoretter den tyrkiske aggresjonen kom, og deretter den russisk-tyrkiske avtalen. Alt dette inngikk i en amerikansk-russisk-tyrkisk avtale. Hva sier De til det?

President Assad: Dette var ment å vise at Russland godtok den tyrkiske inntredenen, eller at Russland ønsket å snu et blindt øye til dette. Det er faktisk ikke sant. I over ett år var russerne bekymret for alvoret i et slikt forslag. Vi visste alle at det tyrkiske forslaget var alvorlig, men den ble forhindret av amerikanske ordrer eller ønsker. Noen mennesker kan komme til å kritisere russerne for dette resultatet på grunn av deres posisjon i FN. Som jeg sa for kort tid siden, russerne forholder seg til realiteter på bakken, følgelig prøver de å sikre at alle politiske forhold er på plass for å bane vei for sin avgang fra Syria og begrense skader etter tyrkerne eller regjeringen, tøyle den tyrkiske intensjonen om å påføre mer skade og okkupere mer land. Men russerne var absolutt ikke en del av denne avtalen – Russiske avtaler er alltid offentlige. Den russisk-tyrkiske avtalen ble kunngjort umiddelbart, med alle dens elementer; avtalen mellom oss og kurderne, med russisk mekling og støtte, ble også offentliggjort helt fra starten. Det er ingen skjult agenda i russisk politikk, noe som gir oss forsikringer.

Journalist: Men de amerikansk-tyrkiske møtene blir ikke kunngjort. De sa gjentatte ganger at Erdogans mål, å skape buffersonen, var Erdogans hovedmål fra dag én av krigen mot Syria. President Obama nektet å godta denne buffersonen, mens vi i dag ser visse handlinger på bakken. Betyr dette at Obama var bedre enn Trump?

President Assad: Vi bør ikke satse på noen amerikansk president. For det første, når Erdogan sier at han bestemte seg for å utføre et angrep eller at de fortalte amerikanerne det, prøver han å tegne Tyrkia som en supermakt eller å late som om han tar sine egne avgjørelser; alt dette er skuespill mellom ham og amerikanerne. I begynnelsen fikk ingen lov til å blande seg, fordi amerikanerne og Vesten mente at demonstrasjoner vil spre seg og avgjøre resultatet. Demonstrasjonene spredte seg ikke som de ville, så de gikk over til å bruke våpen. Da våpen ikke bestemte utfallet, beveget de seg mot ekstremistenes terrororganisasjoner med deres vanvittige ideologi for å avgjøre resultatet militært. Det klarte de ikke. Her kom rollen til IS sommeren 2014 for å splitte innsatsen til den syriske arabiske hæren, som de klarte, på dette tidspunktet kom den russiske intervensjonen. Når alle satsinger i felten mislyktes, var det nødvendig for Tyrkia å blande seg inn og skifte posisjoner; dette er deres rolle.

Når det gjelder Trump, kan du stille meg et spørsmål, og jeg gir deg et svar som kan høres rart ut. Jeg sier at han er den beste amerikanske presidenten, ikke fordi politikken hans er god, men fordi han er den mest transparente presidenten. Alle amerikanske presidenter begår alle slags politiske grusomheter og alle forbrytelser, og vinner likevel Nobelprisen og fremstiller seg som forsvarere av menneskerettigheter og edle og unike amerikanske verdier, eller vestlige verdier generelt. Realiteten er at de er en gruppe kriminelle som representerer interessene til amerikanske lobbyer, det vil si de store olje- og våpenselskapene og andre. Trump snakker gjennomsiktig og sier at det vi ønsker er olje. Dette er realiteten i amerikansk politikk, i det minste siden andre verdenskrig. Vi ønsker å bli kvitt en slik og en slik person, eller vi ønsker å tilby en tjeneste i retur for penger. Dette er realiteten i amerikansk politikk. Hva mer trenger vi enn en gjennomsiktig motstander? Derfor er forskjellen bare i form, mens virkeligheten er den samme.

Journalist: Lederen for de oppløste syriske demokratiske styrkene, Mazloum Abdi, uttalte til media at Trump lovet dem at han før tilbaketrekning ville kontakte russerne for å finne en løsning på det kurdiske spørsmålet ved å inngå en avtale med russerne og den syriske staten for å gi kurderne en mulighet til å forsvare seg. Var det virkelig en slik avtale, og hva er skjebnen til regioner uten grenser i den syriske Jazeera, regionene som var under kontroll av de væpnede militsene kalt SDF? Har disse regionene blitt overlevert til den syriske staten, og i så fall på hvilken måte? Er det bare i militær forstand; eller har de syriske institusjonene  til slutt kommet tilbake til disse regionene?

President Assad: Mener du en amerikansk-kurdisk avtale?

Journalist: Amerikanerne lovet kurderne å finne en løsning på deres sak ved å påvirke russerne til å oppnå en forståelse med den syriske staten for å gi dem en mulighet til å forsvare seg.

President Assad:  Uansett om det er tatt kontakt eller ikke, som jeg sa tidligere, uansett hva amerikanerne sier har det ikke noen troverdighet, enten de sier det til en fiende eller en venn, er resultatet det samme – det er upålitelig. Det er grunnen til at vi ikke kaster bort tiden vår på ting som dette. Den eneste russiske avtalen med kurderne var det vi snakket om når det gjelder en russisk rolle i å oppnå en avtale med kurdiske grupper – vi skal ikke si med kurderne, fordi dette er unøyaktig og vi kan ikke snakke om ett segment – gruppene som kaller seg SDF med den syriske hæren som skal utplasseres. 

Den syriske hæren kan selvfølgelig ikke utplasseres bare for å utføre rene sikkerhet- eller militære handlinger. Utplasseringen av den syriske hæren er et uttrykk for tilstedeværelsen av den syriske staten, som betyr tilstedeværelsen av alle tjenestene som bør ytes av staten. Denne avtalen ble inngått, og vi nådde de fleste regioner, men ikke fullstendig. Det er fortsatt hindringer. Vi griper inn fordi vi har direkte og gamle forhold – før den tyrkiske inntredenen – med disse gruppene. Noen ganger besvarer de, andre steder gjør de det ikke. Men absolutt, den syriske arabiske hæren vil nå disse områdene samtidig med fulle offentlige tjenester, som betyr tilbakevending av full statlig myndighet. Jeg vil gjenta at dette skal skje gradvis. For det andre vil ikke situasjonen komme tilbake som før. Det er fakta på bakken som må løses, og dette vil ta tid. Det er nye fakta knyttet til mennesker på bakken som fant sted da staten var fraværende. Det er væpnede grupper; vi forventer ikke at de vil overlate våpnene sine umiddelbart. Politikken vår skal være gradvis og rasjonell, og bør ta hensyn til fakta. Men det endelige målet er å gå tilbake til situasjonen som den var tidligere, som er full kontroll over staten.

Journalist: Etter alt som skjedde: De rammet målrettet den syriske staten, syriske borgere, den syriske arabiske hæren. Gjennom krigsårene spilte de en dårlig rolle og var amerikanske stedfortredere. Tross alt dette, er vi som syrere i stand til å leve med kurderne igjen?

President Assad: For å være nøyaktig, dette temaet reises gjentatte ganger, og noen ganger i private sammenkomster. Og jeg vet at en del av rollen din er å gjenta det du hører, uavhengig av personlig overbevisning. Det som skjedde under denne krigen er en forvrengning av begreper; å si at denne gruppen har en viss karakteristikk, negativ eller positiv, er verken objektivt eller rasjonelt. Det er også upatriotisk. Blant kurderne var det folk som var amerikanske agenter eller stedfortredere. Det stemmer, men blant araberne var det lignende tilfeller i Jazeera-området og i andre områder i Syria. Dette gjelder de fleste deler av det syriske samfunnet. Feilen som ble gjort var at denne handlingen ble gjort av en gruppe kurdere som gjorde seg til representanter, ikke bare for kurderne, men for araberne og andre samfunnssegmenter i al-Jazeera-regionen. Amerikanerne, gjennom sin støtte med våpen og penger – selvfølgelig er ikke pengene amerikanske, de kommer fra noen arabiske gulfstater – bidro til å etablere autoriteten til disse gruppene over alle samfunnssegmenter, noe som førte til at vi trodde at i dette området var alle kurdere. 

Så, vi har faktisk å gjøre med de forskjellige kurdiske partiene. Når det gjelder kurderne selv, hadde de fleste av dem gode forhold med den syriske staten, og de var alltid i kontakt med oss ​​og foreslo ekte patriotiske idéer. På noen av områdene vi gikk inn, var kurdernes reaksjon ikke mindre positiv, eller mindre glad og begeistret enn andre menneskers reaksjon der. Så denne evalueringen er ikke nøyaktig. Ja, veldig enkelt, vi kan leve med hverandre igjen. Hvis svaret var nei, betyr det at Syria aldri vil bli stabilt igjen

 Journalist: Men hva er problemet med kurderne, også før krigen? Hvor ligger problemet med dem?

President Assad: Selv om vi sto sammen med disse gruppene i flere tiår, og vi kunne ha betalt prisen i 1998 gjennom et militært sammenstøt med Tyrkia på grunn av dem, sto vi sammen med dem basert på de kulturelle rettighetene til disse gruppene eller i dette segmentet av det syriske samfunnet. Hva anklager de den syriske staten for? De anklager den for å være sjåvinistisk, og noen ganger beskylder de Ba’th-partiet for å være et sjåvinistisk parti, selv om folketellingen som ble foretatt i 1962 ikke var under Ba’th-partiet, fordi det ikke hadde makten den gangen. De anklager oss for å frata denne gruppen sine kulturelle rettigheter. La oss anta at det de sier er riktig. Kan jeg som individ på samme tid være åpen og trangsynt? Det kan jeg ikke.

Kan staten på samme tid være åpen eller tolerant og intolerant og trangsynt? Det kan den ikke. Hvis vi bruker som eksempel armenerne, den siste gruppen som ble med i det syriske vevestoffet. Armenerne har vært en patriotisk gruppe par excellence. Dette ble bevist uten en skygge av tvil under krigen. Samtidig har denne gruppen sine egne samfunn, sine egne kirker og mer sensitivt, den har sine egne skoler. Og hvis du deltar på en armensk feiring, et bryllup eller et annet arrangement – og jeg pleide å delta på slike arrangementer fordi jeg tidligere hadde venner blant dem – synger de sine tradisjonelle sanger, men etterpå synger de nasjonale, politisk orienterte sanger. Finnes det noen form for frihet som overstiger dette? De syriske armenerne er de minst, blant andre armenere i verden, assimilerte i samfunnet. De er integrerte, men ikke assimilerte i det syriske samfunnet. De har opprettholdt alle sine karakteristikker.

Hvorfor skal vi være åpne her og lukket med andre? Årsaken er at det er separatistiske proposisjoner. Det finnes kart som viser et syrisk Kurdistan som en del av et større Kurdistan. Altså, er det vår rett til å forsvare vår territoriale integritet og være på vakt mot separatistiske forslag. Men vi har ikke et problem med syrisk mangfold. Tvert imot, det syriske mangfoldet er noe rikt og vakkert som kan oversettes til styrke. Vi har ikke et negativt syn på dette; men rikdom og mangfold er én ting, og å skille og fragmentere landet er noe annet, en motsetning. Dét er problemet.

Journalist: Bare for å ta opp tråden på dette, herr president, å leve med hverandre. I svaret Deres sa De at vi til slutt må leve med hverandre. Problemet her er ikke bare med den kurdiske komponenten. Det var grupper av befolkningen som bodde i forskjellige områder utenfor kontrollen til den syriske staten i årevis. Hva med dem? Hva er statens plan for å integrere dem i idéen om å bo sammen, spesielt barna blant dem, for vi snakker om Syrias fremtidige generasjon med barn? Hva er planen for disse menneskene?

President Assad:  Faktisk er problemet først og fremst det med barn og deretter, i andre omgang,  med unge mennesker. Det er flere spørsmål, hvorav det ene er at denne generasjonen ikke kjenner betydningen av staten og rettsstaten. De har ikke bodd under staten, de har bodd under væpnede grupper. Men den verste og farligste virkningen er på barna, som i noen områder ikke har lært seg arabisk, og andre som har lært gale begreper – ekstremistiske begreper eller begreper mot staten eller hjemlandet og andre begreper som ble fremsatt utenfor Syria og undervist for dem i formelle skolepensum. 

Dette ble gjenstand for diskusjon de siste ukene, spesielt i løpet av de siste dagene, fordi utplasseringen av den syriske hæren i store områder i de nordlige regionene fremhevet dette problemet i stor skala. For tiden studerer departementene, særlig utdanningsdepartementet og også forsvars- og innenriksdepartementene denne saken. Jeg tror det vil komme en uttalelse og en løsning som foreslås om kort tid, om enn generelt i den første fasen som vil bli fulgt av administrative tiltak for å assimilere disse menneskene i systemet med den syriske staten. Hvem vil for eksempel verve seg til den syriske hæren, hvem vil inn i politiet, hvem vil melde seg inn på skoler? Noen som er tolv år gamle: hvordan vil de integreres i det syriske skolesystemet hvis de ikke kan noe av pensumet? Det samme gjelder de som er på barneskoler. Jeg tror løsningen er å assimilere alle innenfor det nasjonale systemet, men det bør være spesielle tiltak for å integrere dem i dette systemet, og jeg tror vi vil ha et endelig bilde av dette i løpet av de neste dagene.

Journalist: For å gå tilbake til politikken, og spesielt til USA, president Donald Trump kunngjorde  at han hadde til hensikt å holde et begrenset antall av troppene sine i Syria mens han omdisponerte noen av dem på den jordanske grensen og på den israelske fiendens grense, mens noen av dem vil beskytte oljefeltene. Hva er Deres stilling hva gjelder dette, og hvordan vil den syriske staten svare på denne illegale tilstedeværelsen?

President Assad: Uavhengig av disse uttalelsene, er realiteten at amerikanerne er okkupanter, enten de er i øst, nord eller sør, er resultatet det samme. Nok en gang skal vi ikke være opptatt av uttalelsene hans, men heller ta for oss virkeligheten. Når vi er ferdige med områdene i henhold til våre militære prioriteringer, og vi når et område som amerikanerne er til stede i, skal jeg ikke hengi meg til heltemot og si at vi vil sende hæren for å møte amerikanerne. Vi snakker om en supermakt. Har vi egenskapene til å gjøre det? Jeg tror at dette står klart for oss som syrere. Velger vi motstand? Hvis det er motstand, vil amerikanernes skjebne være lik deres skjebne i Irak. Men motstandskonseptet trenger en folkelig sinnstilstand som er det motsatte av å være agenter og stedfortredere, proxyer, en patriotisk folkestat som utfører motstandshandlinger.

Statens naturlige rolle i dette tilfellet er å sørge for alle nødvendige betingelser og nødvendig støtte til all folkelig motstand mot okkupanten. Hvis vi legger til side den kolonialistiske og kommersielle amerikanske mentaliteten som fremmer koloniseringen av visse områder for penger, olje og andre ressurser, må vi ikke glemme at hovedagentene som brakte amerikanerne, tyrkerne og andre til denne regionen, er syrere som opptrer som agenter for utlendinger – syriske forrædere. Å håndtere alle de andre tilfellene er bare å håndtere symptomene, men det vi bør gjøre er å ta for oss årsakene.

Vi bør ha med disse syrerne å gjøre, og prøve å reformulere den patriotiske ånden i det syriske samfunnet – for å gjenopprette patriotisme, gjenopprette meningsenheten og sikre at det ikke er noen syriske forrædere. For å sikre at alle syrere er patrioter, og at forræderi ikke bare er et spørsmål om mening, en uenighet over et politisk spørsmål. Vi bør alle være samlet mot okkupasjon. Når vi når denne staten, forsikrer jeg deg om at amerikanerne vil forlate på egen hånd fordi de ikke har noen mulighet til å forbli i Syria; selv om Amerika er en supermakt, vil den ikke være istand til å forbli i Syria. Dette var noe vi så i Libanon på et bestemt tidspunkt og i Irak på et senere tidspunkt. Jeg tror dette er den rette løsningen.

Journalist: Forrige uke foretok De en omvisning på frontlinjene i Idlib som De overrasket syrerne og verden med. Da De henvendte Dem til soldatene fra den syriske arabiske hæren, sa De at slaget er i øst, men Idlib er en avansert utpost til fienden i vest som har som mål å spre styrkene til den syriske hæren. Noen så besøket som nulltimen for det kommende slaget ved Idlib. Er det slik?

President Assad: Nei, det var ingen kobling mellom mitt besøk og noe nulltime. Først, jeg gjennomfører turer til områdene som regnes som “hot spots” og farlige  ganske så ofte, fordi disse heltene utfører de vanskeligste oppgavene, og det er naturlig for meg å tenke på å besøke dem. Dette har vært vanlig praksis for meg; spesielt besøket til Idlib var fordi verden kanskje trodde at hele Syria-spørsmålet er oppsummert i det som skjer i nord, og saken har nå blitt en inntrengning av tyrkisk hær på syrisk territorium, og glemmer at alle de som kjemper i Idlib er faktisk en del av den tyrkiske hæren, selv om de kalles al-Qaida, Ahrar al-Sham og andre navn. Jeg forsikrer deg om at de krigerne er nærmere Erdogans hjerte enn den tyrkiske hæren selv. Vi bør ikke glemme dette, fordi politisk og i forhold til Tyrkia spesielt, står hovedkampen Idlib fordi den er knyttet til slaget i den nord-østlige regionen eller Jazeera-regionen.

Dette er grunnen – Jeg ønsket å understreke at det som skjer i Jazeera-regionen, til tross for dets betydning og til tross for det brede operasjonsområdet, ikke distraherer oss fra betydningen av Idlib i det samlede slaget.

Journalist: De sier, herr president, at det ikke er noen kobling mellom besøket Deres i Idlib og nulltimen, men er det en kobling mellom besøket Deres i Idlib og møtet som fant sted samme dag mellom Tyrkia og Russland?

President Assad: Egentlig da jeg var der, hadde jeg helt glemt at det ble holdt et toppmøte samme dag. Det husket jeg ikke. Jeg visste at et toppmøte ville finne sted og at det ville være på tirsdag, men …

Journalist: Men uttalelsene Deres ga inntrykk av at det var en forebyggende avvisning eller noe mot møtet.

President Assad: Det er sant.

Journalist: Eller imot dette møtet.

President Assad: Noen artikler og kommentarer sa til og med at det var en følelse av sinne mot toppmøtet, og at toppmøtet var mot oss. Faktum er at jeg ikke var sint, og uttalelsene mine mot Erdogan er kontinuerlige. Jeg sa at han var en tyv, og fra de første dagene begynte han å stjele alt som hører til Syria. Så han er en tyv. Jeg kalte ham ikke noe; Jeg beskrev ham. Dette er et adjektiv, og denne beskrivelsen er sann. Hva kaller du noen som stjeler fabrikker, avlinger og til slutt land? En velgjører? Han er en tyv, det finnes ingen andre navn. Tidligere i talen min for folkeforsamlingen sa jeg at han er en politisk kjeltring. Han utøver dette politiske bølleriet i største skala. Han lyver til alle, driver utpressing mot alle. Han er en hykler og det i full offentlighet. Vi finner ikke på et tilnavn; han erklærer seg selv gjennom sine sanne attributter. Så jeg beskrev ham bare.

Når det gjelder avtalen, som jeg sa for en stund siden, mener vi at russisk engasjement hvor som helst er i vår interesse, fordi våre prinsipper er de samme og kampen vår er én. Så russisk engasjement vil absolutt ha positive resultater, og vi begynte å se en del av det. I motsetning til hva du sa, var vi glade for dette toppmøtet, og vi er fornøyd med det russisk-tyrkiske forholdet generelt, i motsetning til hva noen mennesker tror, at russerne roer ned tyrkerne. Det har ikke noe å si om russerne roer ned tyrkerne eller ikke, eller om de spiller et taktisk spill med dem. Det som er viktig er strategien. Derfor kan jeg si at det ikke er noen kobling mellom uttalelsene mine og toppmøtet.

Journalist: Fortsatt Idlib, men fra et annet perspektiv, FNs spesialutsending for Syria, Geir Pedersen, i et intervju med en avis om situasjonen i Idlib, beskrev den som komplisert, og jeg vil nevne poengene han kom med: han påkaller en løsning som garanterer sikkerheten til sivile. Han snakket også om tilstedeværelsen av terrororganisasjoner og viktigheten av å unngå en full militær kampanje som etter hans mening langt fra vil løse problemet, men har en alvorlig humanitær konsekvens. Hva synes De om det han sa, og vil operasjonen bli utsatt eller stoppet på grunn av internasjonalt press eller basert på Pedersens bemerkninger?

President Assad: Hvis Pedersen har midler eller kapasitet til å løse problemet uten en full militær operasjon, vil det være bra. Hvorfor løser han ikke problemet? Hvis han har en klar plan, har vi ingen innvendinger. Det er veldig enkelt. Han kan besøke Tyrkia og be tyrkerne om å overbevise terroristene, eller be Tyrkia om å skille de sivile fra de militante. La sivile bo i ett område og de militante i et annet. Det ville være enda lettere om han kunne identifisere hvem som er militant og hvem som ikke er det. Bekjempelse av terrorisme oppnås ikke ved å teoretisere, komme med retoriske uttalelser eller ved å forkynne. Når det gjelder utsettelse, hadde vi ventet på et internasjonalt vedtak – og med internasjonal avgjørelse mener jeg amerikanere, briter, franskmenn og de som står sammen med dem – ville vi ikke ha frigjort noen region i Syria  overhodet siden de første dagene av krigen.

Disse pressene har ingen innvirkning. Noen ganger er vi involvert i visse politiske omstendigheter; Som sagt gir vi politisk handling en mulighet slik at det ikke er noen påskudd, men når alle disse mulighetene er utmattet, blir militære aksjoner nødvendige for å redde sivile, fordi jeg ikke kan redde sivile når de er under de militantes kontroll. Vestlig logikk er en forsettlig og ondsinnet opp-ned-logikk. Den sier at den militære operasjonen bør stoppes for å beskytte sivile, mens tilstedeværelsen av sivile under terroristenes myndighet utgjør en form for beskyttelse for de sivile. Det motsatte er faktisk sant. Den militære intervensjonen tar sikte på å beskytte de sivile, ved å la sivile leve under terroristers styre, gjør du terroristene en tjeneste og deltar i å drepe sivile.

Journalist: De venter ikke på en internasjonal beslutning, men venter De på en russisk en? Kan russerne utsette begynnelsen av den militære operasjonen? Vi så tidligere at militære operasjoner ble stoppet i Idlib, i den grad at noen mennesker sa at russerne la press hver gang for å stoppe operasjonene som et resultat av spesiell forståelse med tyrkerne. Er det sant?

President Assad:  “Press” er ikke det rette ordet. Vi, russerne og iranerne er involvert i den samme militære kampen og den samme politiske kampen. Vi er alltid i samtaler med hverandre for å avgjøre omstendighetene som gjør det mulig for en operasjon å gå videre. Ved flere anledninger ble vi enige om en bestemt tidsplan for en viss operasjon, som senere ble utsatt på grunn av militær eller politisk utvikling. Denne dialogen er normal. Det er saker vi ser på den interne arenaen, og det er spørsmål sett av Iran på den regionale arenaen, og det er de spørsmålene russerne har sett på den internasjonale arenaen. Vi har en integrert tilnærming basert på dialog. Den siste måneden har jeg hatt fem møter med russiske og iranske tjenestemenn, med mindre enn en ukes mellomrom. 

Mellom de to møtene skjedde det militær og politisk utvikling slik at det som ble avtalt i det første møtet deretter ble endret eller endret i det andre, tredje og fjerde møtet, og det siste var i går. Det raske tempoet i utviklingen gjør det noen ganger nødvendig å utsette operasjoner. På den annen side har vi kontakter med sivile i disse områdene. Vi prøver virkelig hardt å gjøre det mulig for sivile å flytte fra disse områdene til områdene våre for å redde liv; Hvis en politisk løsning var mulig, og noen ganger lykkes vi i å finne en slik løsning, ville det dessuten reddet livene til syriske soldater, som er en prioritering som vi ikke bør se bort fra. Så det er mange elementer, som er vanskelige å gå inn på nå, som påvirker denne beslutningen og utsetter den; det er ikke et spørsmål om press. Russerne er like begeistret for å bekjempe terrorisme som vi er, hvorfor skulle de ellers sende jagerflyene sine? Tidspunktet avhenger av dialog.

Journalist: Men president Putin kunngjorde slutten på de store militære operasjonene i Syria. Vil Russland være med oss i Idlib? Vil det ta del i den militære operasjonen?

President Assad: Russland var med oss i befrielsen av Khan Skeikhoon og dens omgivelser; å kunngjøre en slutt på militære operasjoner betyr ikke en slutt på bekjempelse av terrorisme. De store kampene er faktisk nesten ferdige, fordi de fleste områder enten overgir seg frivillig eller er gjenstand for begrensede operasjoner. Khan Sheikhoon-operasjonen kunne på kartet se ut som en stor kamp, men det var faktisk en kollaps fra militantenes side. Så kanskje det er dette som var ment med slutten på de store operasjonene. Deres uttalelser om at Idlib skulle komme tilbake til kontroll av den syriske staten og deres vilje til å slå ned på terrorisme har ikke endret seg.

Journalist: For å fortsette med Idlib og på samme punkt, for det blir mye sagt om dette. Angående terroristene i Idlib, og de er de samme terroristene som Pedersen snakket om, hvordan skal de håndteres? Skal de bli deportert? Det har vært tilfeller som dette før: terrorister som ble deportert fra forskjellige regioner i Syria til Idlib. Nå er terrorister i Idlib. Ville tyrkerne akseptere at terroristene deporteres til Tyrkia, eller hvordan skal de håndteres dem?

President Assad:  Hvis Tyrkia ikke aksepterer det, er det Tyrkias problem, og det angår ikke oss. Vi kommer til å håndtere dem på samme måte som vi har gjort tidligere. Noen vil kanskje spørre: tidligere var det områder som terrorister fikk lov til å trekke seg tilbake til, men nå er det ikke noe annet sted terrorister kan bli sendt fra Idlib. Så hvor skal de dra? Hvis de ikke drar til Tyrkia, har de to alternativer: enten komme tilbake til den syriske staten og løse problemene sine eller møte krig. Det er ikke noe annet valg, verken for oss eller for dem. Dette er de to eneste alternativene.

Journalist: Noen medier har sirkulert lekkasjer om møter med tyrkerne. Er det sant, på hvilket nivå, og hva var resultatet av disse møtene, hvis de hadde funnet sted?

President Assad: Alle disse møtene ble holdt mellom sikkerhetsoffiserer, men på forskjellige nivåer. Få møter, sannsynligvis to eller tre, ble holdt i Kasab innenfor de syriske grensene eller i nærheten av de felles grensene, og et eller flere møter ble holdt i Russland. Jeg husker ikke tallet nøyaktig, fordi de fant sted i løpet av de siste to årene. Men det har ikke vært reelle resultater. I det minste hadde vi forventet å komme til en løsning angående tilbaketrekningen som ble avtalt i Astana femten kilometer vest og nord i de-eskaleringsssonen i Idlib. Det skjedde ikke.

Journalist: Så De bekrefter at det har vært møter med den tyrkiske siden, men det var før avtalen …

President Assad: Naturligvis, det var trepartsmøter med russisk mekling og russisk tilstedeværelse. Vi insisterte på den russiske tilstedeværelsen fordi vi ikke stoler på tyrkerne, slik at det er vitner.

Journalist: Ikke bilaterale møter?

President Assad: Nei, trilaterale møter.

Journalist: Trilateralt, med russerne til stede? Var det før det siste russisk-tyrkiske møtet?

President Assad: Naturligvis

Journalist: Er De forberedt på i dag å sitte med tyrkerne etter aggresjonen og etter avtalen?

President Assad: Hvis du spør meg hvordan ville jeg følt det hvis jeg personlig måtte håndhilse på en person fra Erdogan-gruppen, eller noen med lignende tilbøyeligheter eller som representerer hans ideologi – ville jeg ikke bli beæret av et slikt møte og Jeg ville følt avsky. Men vi må legge våre personlige følelser til side når det er nasjonale interesser som står på spill. Hvis et møte ville oppnå resultater, vil jeg si at alt som gjøres i nasjonal interesse, bør gjøres. Dette er statens ansvar. Jeg forventer ikke at et møte vil gi noen resultater med mindre omstendighetene endrer seg for tyrkerne. Og fordi tyrkerne av Erdogan-typen er opportunister og tilhører en opportunistisk organisasjon og en opportunistisk ideologi, vil de gi resultater etter skiftende omstendigheter, når de er under press, avhengig av deres interne eller eksterne omstendigheter eller kanskje deres fiasko i Syria. Deretter kan de gi resultater.

Journalist: Det følsomme spørsmålet i denne forbindelse er: tyrkerne er okkupanter, så hvis jeg er villig, eller hvis jeg har sjansen, eller hvis jeg tror at jeg kan møte tyrkerne, tyrkerne er okkupanter, akkurat som israelere, så det ville være mulig å møte israelerne. Dette er en sensitiv sak, men den blir reist.

President Assad: Det ble faktisk tatt opp da vi startet disse møtene: hvordan kan vi møte okkupanter i Afrin eller andre områder, selv om det ikke er okkupanter, støtter de terrorisme; de er fiender i nasjonal forstand. Forskjellen mellom dem og Israel er at vi ikke anerkjenner legitimiteten til dens eksistens som en stat. Vi anerkjenner ikke det israelske folks eksistens. Det finnes ikke noe israelsk folk bortsett fra det som eksisterte i flere århundrer f.Kr., nå er de en diaspora som kom og okkuperte land og forviste folket. Mens det tyrkiske folket eksisterer, og de er et nabofolk, og vi har en felles historie, uavhengig av om denne historien er god eller dårlig eller i mellom; det er uten betydning.

Tyrkia eksisterer som en stat og det er en nabostat. Alexandretta-spørsmålet er forskjellig fra situasjonen der et folk uten land erstatter et land og et folk; sammenligningen er ikke gyldig. Selv da vi forhandlet med Israel på 1990-tallet, anerkjente vi det ikke. Vi forhandlet for å oppnå fred. Hvis dette ble oppnådd og rettighetene ble returnert, vil vi anerkjenne det; Som sagt er sammenligningen ugyldig. Tyrkia vil fortsette å eksistere, og tyrkerne bør forbli et broderlig folk. Erdogan satset i begynnelsen på å mobilisere det tyrkiske folket bak seg for å skape fiendtlighet mot det syriske folket, og følgelig bli gitt en fri hånd. Vi må være forsiktige med å se på ting på samme måte. Jeg understreker igjen at noen mennesker, ikke de politiske kreftene, men innen den tyrkiske hæren og sikkerhetsinstitusjoner er mot Erdogan. Dette var bakgrunnen for vår innsats for å møte dem.

Videre, og dette var gjenstand for diskusjon med våre russiske og iranske venner – som sa at ja, vi forsvarer dere, men til slutt er det dere som er eiere av saken. Dette er sant, landet er vårt, og saken er vår, og derfor har vi en plikt til å gjennomføre ved å møte dem direkte, selv om vi ikke forventer resultater. Kanskje det kommer en dag hvor vi kan oppnå resultater, spesielt med skiftende omstendigheter i Tyrkia, i verden og i Syria.

Journalist: Når det gjelder Israel, beskriver noen det som den fraværende tilstedeværende i hendelsene i Syria, den mest begunstigede av det som skjedde i Syria. Som analytikere sier, med svekkelse av Syria, Hizbollah og Iran, er det (Israel) faktisk mer bekvemt nå enn i sammenligning med noen annen tid.

President Assad: Det er alltid tilstedeværende. Det har aldri vært fraværende. Det kan være fraværende med tanke på språk, fordi vi kjemper mot dens stedfortredere, agenter, lakeier eller verktøy, på forskjellige måter, noen militære og noen politiske. De er alle verktøy som tjener Israel direkte eller gjennom amerikanerne. Siden kampen på bakken er med disse styrkene, er det normalt at terminologien beskriver disse styrkene og ikke Israel. Israel er faktisk en hovedpartner i det som skjer, og som en fiendestat, forventes det. Vil den stå ved og se på? Nei. Det vil være proaktivt og mer effektivt for å slå til mot Syria, det syriske folket, det syriske hjemlandet og alt som har med Syria å gjøre.

Journalist: Dra nytte av det som skjedde?

President Assad: Dette er en selvfølge. Selv om vi ikke diskuterer det, er det en av våre nasjonale selvfølgeligheter i Syria.

Journalist: Etter alle de aggresjonene som den israelske fienden har utført mot Syria, har vi aldri sett en arabisk posisjon, og den arabiske ligaen har aldri beveget på seg. Da den tyrkiske aggresjonen startet, møttes den arabiske liga på utenriksministernivå. De første inntrykkene var gode, og den endelige kunngjøringen ble beskrevet som positive. Til gjengjeld har vi ikke hørt en uttalelse fra den syriske staten.

President Assad: Husker du da Syrias medlemskap i den arabiske liga ble frosset? Utstedte vi en uttalelse? Vi gjorde ikke det. Så hvis vi ikke la ut en uttalelse som et resultat av Syrias avgang fra den arabiske ligaen, hvorfor ville vi da gitt ut en når de begynte å diskutere Syrias tilbakekomst til den arabiske ligaen? Jeg tror implikasjonene av svaret mitt er klare for alle de som vil forstå. Jeg tror ikke at seerne dine mener at å løfte denne saken fortjener mer enn de få setningene jeg nettopp har sagt.

Journalist: Sant. Hvis vi går over til ren politikk angående konstitusjonskomitéen. Hva er Deres forklaring på kritikken fra den andre siden til dette utvalget, selv om det har vært et av kravene deres i årevis?

President Assad: De trodde ganske enkelt at vi ville avvise dannelsen av denne komitéen, og kanskje var de sjokkerte over at vi var i stand til å danne den, fordi de pleide å reise hindringer og skylde på den syriske regjeringen. Vi håndterte disse hindringene på en spesifikk diplomatisk måte, uten kompromisser på grunnleggende spørsmål, men på noen spørsmål som vi anser som relatert til form. De ble sjokkerte til slutt, og det er derfor de satte i gang et alvorlig angrep på den. Det er det som skjedde, i korte trekk.

Journalist: Den syriske staten ga ingen innrømmelser under russisk eller iransk press?

President Assad: Nei. Hadde vi gitt reelle innrømmelser, ville de ikke ha angrepet det. De ville ha berømmet komiteens dannelse. Angrepet deres viser at vi ikke har gitt noen innrømmelser og at ingen innrømmelser kan gjøres. Forfatningsutvalget og resultatene det kan gi senere, vil bli brukt som en utskytningsrampe for å angripe og streike mot strukturen til den syriske staten. Dette er hva Vesten har planlagt i årevis, og vi vet dette. Derfor var det ikke et alternativ å kompromisse grunnleggende forhold og spesielle forhold knyttet til Syrias interesse. Det var andre detaljer som var ubetydelige, som det faktum at de kamuflerte seg under paraplyen til den såkalte moderate opposisjonen. I mange tilfeller foreslo de navn tilknyttet al-Nusra Front, som vi avviste på grunn av denne tilknytningen

Journalist: Terrorister?

President Assad: De er terrorister. Til slutt ble vi enige om en rekke av dem, som kan ha kommet som en overraskelse. Vi bestemte at resultatet ville være det samme uansett: den samme bakgrunnen, den samme tilknytningen, den samme mesteren.

Journalist: Sant

President Assad: Og beslutningstaker, så signalet for avgjørelsen ville være fra samme kilde. Så, hvilken forskjell gjør det?

Journalist: Ikke annet enn marionetter

President Assad: Akkurat. Vi var enige. Dette er bare et eksempel. Det er mange andre detaljer, men det er det som overrasket dem. Vi har ikke kompromisset på noen grunnleggende spørsmål.

Journalist: Pedersen snakket om møter i den konstitusjonelle komiteen i Genève og sa at det ville åpne døren for å nå en omfattende løsning på den syriske krisen, og etter hans syn inkluderer den løsningen å holde parlaments- og presidentvalg under FNs tilsyn og i samsvar med med Sikkerhetsrådets resolusjon 2254. Han snakket også om å sikre deltakelse av syriske utlendinger. Vil du godta internasjonalt tilsyn med parlaments- og presidentvalget? Og er dette problemet innenfor forhåndsvisningen av dette utvalget? Og hvem har praktisk sett stemmerett?

President Assad: For han å si at dette utvalget forbereder grunnen for en omfattende løsning,  dette er ikke sant. Det gir en del av løsningen, kanskje. Men ved å si dette ignorerer han terroristenes tilstedeværelse. Et konstitusjonelt utvalg mens terroristene fortsatt er der, vil løse problemet – hvordan? Dette er umulig; den blir avvist. Løsningen starter med å slå til mot terrorisme i Syria. Det starter med å stoppe ytre innblanding i Syria. Enhver syrisk-syrisk dialog utfyller, bidrar og spiller en viss rolle, men den erstatter ikke det første og det andre elementet. Jeg sier dette for ikke å la en del av uttalelsen stå som om vi har sagt ja til det.

Hvis han mener at resolusjon 2254 gir myndighet til et hvilken som helst part, internasjonalt eller på annen måte, til å føre tilsyn med valget, betyr dette at de kommer tilbake til mandatets æra. Jeg vil minne om at den første delen av resolusjonen viser til Syrias suverenitet, som kommer til uttrykk av den syriske staten alene og ingen andre. Valgene som skal holdes vil være under tilsyn av den syriske staten fra A til Å. Hvis vi ønsker å invitere noen annen part – et internasjonalt organ, visse stater, organisasjoner, samfunn, enkeltpersoner eller personligheter, vil det fortsatt være under tilsyn av den syriske staten og under den syriske statens suverenitet. Grunnlovskomitéen har ingenting med valget å gjøre, de har bare oppgaven med grunnloven. Hvis de tror at de vil komme tilbake til mandatens dager, ville det bare være i drømmene deres.

Journalist: Igjen, i Pedersens uttalelser, sa han at den blotte aksepten for å danne et konstitusjonelt utvalg er en implisitt aksept av den andre siden og utgjør et samlet engasjement for det syriske folket om å prøve og bli enige, under FNs regi, om de konstitusjonelle ordningene for Syria. Noen mennesker motsatte seg denne underforståtte aksepten av den andre siden av komitéen, siden den ikke representerer det syriske folket og ikke er valgt av det syriske folket. Hva er svaret Deres på det?

President Assad:  Alle spørsmålene dine er gyldige, i det minste fra et juridisk perspektiv. La oss først identifisere den første parten og den andre; noen mennesker tror den første parten er den syriske staten eller den syriske regjeringen. Nei, dette er ikke tilfellet, den første parten representerer den syriske regjeringens synspunkt, men den syriske regjeringen er ikke en del av disse forhandlingene og heller ikke i disse diskusjonene.

Journalist: Den første parten støttes av den syriske regjeringen.

President Assad: Nettopp. Regjeringen støtter denne parten fordi vi mener at vi har samme synspunkt. De er mennesker som tilhører det samme politiske klimaet som den syriske regjeringen. Dette innebærer ikke at regjeringen er en del av forhandlingene. Juridisk sett er vi ikke en del av det konstitusjonelle utvalget, og dette innebærer ikke regjeringens anerkjennelse av noe parti; dette problemet skal være klart. Så han viser til en side som representerer synspunktet til den syriske regjeringen. Her må vi stille spørsmål: hva mener han med «underforstått aksept», hva er det vi aksepterer?

Den første parten godtok innledningsvis å være en del av Sotsji og sette seg ned med den andre parten i Sotsji; senere aksepterte de å nedsette et konstitusjonelt utvalg og diskutere idéer angående grunnloven. Å akseptere å sette seg sammen med dem, innebærer ikke at vi aksepterer deres natur. Den første parten eksisterer i Syria, bor i Syria, tilhører alle deler av det syriske folket; Tilsvarende er det en stat som har samme synspunkt, er valgt av det syriske folket og nyter støtte fra flertallet av folket. Den andre parten er utnevnt av hvem? Den er utnevnt av Tyrkia.

Hvorfor ble dannelsen av konstitusjonskomiteen forsinket? I et helt år har vi forhandlet med Tyrkia via statsgarantistene, Russland og Iran. Den andre parten ble ikke utnevnt av noen syrisk side; noen få representerer terroristene og flertallet representerer statene som stod bak dem; det er utelukkende Tyrkia, og selvfølgelig de som står i bakgrunnen, amerikanerne og andre. Og der er den andre parten, som som sagt representerer terroristene. Så hva er det jeg aksepterer? Jeg aksepterer terroristen for å være en patriot, eller jeg godtar de som er utnevnt av andre, eller jeg aksepterer agenter for å være patrioter. La oss snakke ærlig. Hvorfor skal vi lyve og snakke diplomatisk? Realiteten er at det er en patriotisk part som arbeider med en part som er en agent og en terrorist, det er så enkelt som det. Men for å være diplomatisk og ikke opprøre alle, vil jeg kalle det en syrisk-syrisk dialog, men bare når det gjelder et identitetskort, pass og nasjonalitet. Men når det gjelder tilhørighet, er det en annen diskusjon, som vi alle vet svaret på, sett bort fra den diplomatiske diskursen.

Journalist: Pedersen mente at lanseringen av komiteens arbeid faktisk er en retur til Genève. Har vi returnert til Genève etter fire år? Og hva med Sotsji og Astana?

President Assad:  Nei, vi har bare returnert til Genève geografisk, mens vi politisk er en del av Sotsji, og alt som skjer har Sotsji som referanseramme og er en videreføring av den. Det er ikke noe Genève, det er ikke en del av denne prosessen. At FN er representert og deltar i Sotsji, gir det en internasjonal dimensjon, noe som er nødvendig; men det betyr ikke at Genève underkaster Sotsji. Det er ikke noe Genève.

Journalist: Kunne Pedersens uttalelser, alle uttalelsene vi har gjennomgått her, ta sikte på å forhindre komitéens arbeid, eller er de helt utenfor konteksten av dens arbeid? Og spesielt når det gjelder grunnloven, er det som skjer en fullstendig endring av grunnloven, en diskusjon om grunnloven eller endring av noen bestemmelser i grunnloven?

President Assad:  Det vil være et forsøk på å rette komitéens arbeid i en viss retning. Dette er helt sikkert, og vi er klar over dette og tillater det ikke. Derfor er alt som er kunngjort utenfor komitéen uten verdi; det er absolutt null, så enkelt som det. Derfor bør vi ikke kaste bort tiden vår på slike utsagn eller gi dem noen betydning. Hva er det andre poenget?

Journalist: Om arten av komitéens arbeid: diskuterer den bestemmelsene i grunnloven, endrer noen bestemmelser eller fullstendig endring av grunnloven?

President Assad:  Dette utgjør en stor del av diskusjonen om å opprette konstitusjonskomitéen: skal vi endre grunnloven eller få en ny grunnlov? Vår holdning var at når vi endrer en bestemmelse i grunnloven og setter den til folkeavstemning, blir det en ny grunnlov. Så det er ingen reell forskjell mellom å endre grunnloven eller å ha en ny, fordi det finnes ikke noe til å definere den nye grunnloven, en helt ny grunnlov. Alt dette er teoretisk og har ingen reell mening. Det som angår oss er at alt som produseres av møtene i dette utvalget og er i tråd med nasjonal interesse – selv om det er en ny grunnlov fra A til Å, skal vi godkjenne. Og hvis det er en endring av en enkelt bestemmelse i grunnloven, som er i strid med nasjonal interesse, ville vi motsatt oss den. Så for ikke å kaste bort tiden vår på slik sofisteri, bør vi fokusere på implikasjonene. Vi er fullstendig klar over spillet de skal spille. De har som mål å svekke staten og transformere den til en tilstand som ikke kan kontrolleres innenfra og følgelig styres utenfra. Spillet er klart, som det skjer i nabolandene som vi ikke trenger å nevne. Dette kommer ikke til å skje; men de vil prøve, og vi vil ikke godta det. Dette er sammendraget av måneder med fremtidig dialog, og kanskje lenger, jeg vet ikke. Jeg mener selvfølgelig fremtidig dialog.

Journalist:   Vi diskuterte i det vide konstitusjonskomitéen og alle uttalelsene som ble gitt om dette. Jeg vil gå over til å snakke om den interne situasjonen i Syria, siden vi snakker om forsøk på å påvirke, det som betyr noe er den interne situasjonen. I løpet av krigsårene led syrerne under høye priser, manglende produksjon, mangel på jobbmuligheter, mange konsekvenser av terrorisme, sanksjonene og den vanskelige militære situasjonen over store deler av det syriske territoriet. Det naturlige resultatet var en forverring av levekårene for syriske familier. Men nå har forholdene på bakken militært forbedret seg, det meste av landet har kommet tilbake til kontrollen av den syriske staten. Hva med levekårene? Er det tegn på en forbedring av denne situasjonen, eller vil situasjonen forbli slik den er inntil alt syrisk territorium er frigjort?

President Assad:  Om årsaken bare hadde skyldtes situasjonen på bakken, terrorisme osv., Ja, da hadde det vært bedre å vente. Men dette gir ikke mening. Som du vet, er det noen som har skylden for sikkerhetssituasjonen, og det er ingen tvil om at det har stor innvirkning, men det er ikke absolutt. Dette svarer på den siste delen av spørsmålet. Venter vi? Nei, for hvis vi skulle vente, selv om situasjonen på bakken endret seg, ville ikke levekårene bli bedre. Levekårene vil ikke bli bedre med mindre vi beveger oss ganske enkelt som stat og som samfunn på alle nivåer. Å frigjøre noen områder kan ha innvirkning på den økonomiske situasjonen hvis disse områdene blir brukt og integrert i utviklings- og økonomisyklusen i Syria.

Journalist:  Spesielt områder der det er ressurser.

President Assad:  Det kan være ressurser, eller det kan være et turistområde. For øyeblikket er det ingen turisme, så dette området vil ikke ha innvirkning på den økonomiske situasjonen, men et jordbruksareal som de nordlige regionene, dette er viktig; i dag importerer vi noen av de tingene vi pleide å eksportere, og fordi de importeres på en måte som må omgå sanksjonene, betaler vi mer for dem. Hvis vi for eksempel tar Aleppo, er det hjertet i syrisk industri, og med Damaskus er de sentrum for den syriske økonomien. Så områdene er forskjellige, men hvis vi frigjør områder uten å gjøre nødvendige tiltak for å styrke økonomien, vil ikke tingene bli bedre. Så som stat må vi akselerere ombyggingen av infrastruktur – som å gjenopprette elektrisitet og andre verktøy, og rollen til statlige institusjoner, for å tilrettelegge tilbakekomst av produktivitetssyklusen. Her viser jeg ikke til større næringer og store prosjekter. Allerede før krigen hadde vi den oppfatning at store prosjekter er viktige, men at de ikke er løsningen.

For et land som Syria ligger styrken i økonomien i de små og mellomstore bedriftene. Dette vil bidra til å styrke økonomien. Problemet er at noen mennesker venter; de sier la oss vente med å se hva som skjer. Hvis vi skal vente, bør vi ikke forvente å se tegnene du henviste til. Er det tegn? Ja, selvfølgelig er det forbedringer, det er bransjer som har dukket opp, verksteder som har kommet tilbake til jobb. Antallet mennesker som har kommet tilbake til landet er høyere enn utviklingen i økonomien, og følgelig vil noen kanskje si at disse forbedringene er immaterielle, dette er riktig. Utfordringen nå er å integrere disse menneskene i den økonomiske syklusen. Svaret på spørsmålet: (kan vi gjøre det?) Selvfølgelig, det kan vi også. Vi skal ikke si at omstendighetene hindrer oss, nei; vi har litt latskap, vi har noen avhengigheter og noen ganger har vi ikke visjonen om hvordan vi skal bevege oss. Og med oss ​​mener jeg oss alle som samfunn, som stat og som borgere. Staten er ansvarlig for å sørge for nødvendige forutsetninger og infrastruktur, men den kan ikke åpne alle butikker, verksteder og næringer.

Journalist:  Hvis vi kan, hvorfor ser vi da ikke en reell respons fra regjeringen på Deres kontinuerlige direktiver til statsrådene om å forholde seg transparent til innbyggerne. Hvorfor er det denne likegyldigheten og improvisasjonen i arbeidet til regjeringsinstitusjoner og fraværet av noen planlegging eller et forebyggende alternativ, som noen sier, noen mennesker som holder regjeringen direkte ansvarlig for å sløse med blodet til martyrene og de sårede og ofrene syrerne har gjort.

President Assad: For det første, hvis vi ønsker å henvende oss til offentlige institusjoner, og for å være objektiv, kan jeg ikke snakke om dem samlet; det er de departementene som jobber, mens det er latskap og ineffektivitet hos andre. Innen departementene er det institusjoner som fungerer som de skal, og andre som ikke oppfyller sine oppgaver. Så hvis vi ønsker å snakke objektivt, må vi identifisere bestemte sektorer for å skille mellom dem; eventuelle generaliteter gjenspeiler ikke ordentlig. I våre egne private diskusjoner kan vi snakke generelt – staten fungerer ikke, regjeringen fungerer ikke osv., men jeg er en tjenestemann, og jeg kan ikke annet enn å snakke på en vitenskapelig, objektiv og håndgripelig måte. I virkeligheten er det tilfeller av uaktsomhet, og det er motsatt. Hvis jeg ser på de positive aspektene, om ingen av institusjonene virker, hvor får vi lønn fra? Hvordan går elevene på skolen?

 Det er martyrer i utdannings- og el-sektoren. Elektrisitetsanlegg ble målrettet angrepet og deretter ble problemer løst og løsninger funnet. Til tross for vanskene som skyldes sanksjonene, er vi i stand til å tilby grunnleggende varer som olje, hvete og annet. Så det jobbes. Selvfølgelig vil du fortelle meg at det bare er normalt å snakke om smerter. Dette er naturlig, og jeg forventer ikke at folk refererer til det positive. Det er menneskets natur å snakke om smerter. Når jeg er frisk, snakker jeg ikke om å være ved god helse hver dag, men når jeg er syk, vil jeg snakke om sykdommen min; igjen, dette er bare naturlig. Men for å kunne vurdere situasjonen på riktig måte, bør vi vurdere alle vinkler. Når det gjelder det negative, ligger utfordringen i å skille mellom årsaker knyttet til krisen og krigen og årsaker relatert til vår forsømmelser.

Når folk kritiserer staten, snakker de som om det ikke er krig. Tilsvarende, når en tjenestemann snakker, klandrer de ofte alt på krigen; utfordringen er hvordan man skiller de to. Det er dette vi gjør nå. Da vi hadde bensin- og dieselkrisen, var problemet virkelig forårsaket av sanksjonene og vår evne til å skaffe disse ressursene. Problemet er at staten selv er under sanksjon, så den kan ikke importere. Den importerer ved hjelp av andre kanaler, som jeg ikke vil røpe, for å få disse ressursene. Det meste av tiden lykkes vi, men andre ganger gjør vi det ikke; disse sistnevnte tilfellene er utenfor vår kontroll. Når det gjelder strøm, er planene og infrastrukturen kontinuerlig under angrep, holder vi tjenestemennene ansvarlige for terroristenes raketter?

Vi må være saklige om visse spørsmål, for eksempel kunne vi gjenvinne noen gassbrønner, noe som forbedret el-situasjonen, men behovene til de hjemvendte og verkstedene som har åpnet er mye større enn strømmen vi klarte å gjenopprette. Vi må se alle disse problemene. Så vi er i stand til å produsere, men vi går tilbake til det samme spørsmålet: hvordan skiller vi mellom forsømmelser og gyldige årsaker. Dette er hva vi bør vurdere, men vi diskuterer ikke situasjonen fra dette perspektivet. På statens nivå prøver vi å nå disse resultatene, og vi har vært i stand til å nå dem i forhold til forsømmelser. Tjenestemenn som ikke oppfyller sine plikter, bør fjernes; forsømmelser skal ikke gis en mulighet til å fortsette. Det er også spørsmålet om korrupsjon. Pliktforsømmelse er én ting og korrupsjon er noe annet. Utfallet kan være det samme noen ganger, men her viser jeg til en tjenestemann som ikke er korrupt, men enten ikke er i stand til å utføre sin plikt eller ikke har en klar visjon. Når det viser seg at de ikke har noen av disse egenskapene, bør de forlate sin post øyeblikkelig.

Journalist:  På dette temaet med å ha en klar visjon, hvis vi snakker om valutakursen for dollaren, er det logisk at under krigen øker valutakursen hvis ikke som et resultat av selve krigen, som et resultat av embargo og økonomiske sanksjoner mot landet vårt, men den nylige økningen er uforståelig og påvirker detaljene i det daglige livet. Hva er Deres forklaring på denne uforståelige økningen?

President Assad:  Som jeg sa, noen problemer er selvfølgelige, for det første har sanksjoner innvirkning på statens inntekter i dollar eller hard valuta generelt. Dette påvirker valutakursen, som igjen påvirker prisene. Statens inntekter har også sunket som følge av mindre eksport og mangel på turisme; ingen turister vil besøke et land under en krig. Land som vi er avhengige av for eksport, bidrar til sanksjonene på en eller annen måte. Likevel har vi klart å identifisere uoffisielle kanaler for eksport, noe som har bidratt til innstrømningen av noe hard valuta. Det er også spekulasjonsspillet, hvorav noen skjer i Syria og noen skjer utenfor; I tillegg er det spekulasjoner på sosiale medier, som vi blir dratt med inn i.

Den farligste av disse faktorene er den psykologiske. Når vi hører at det syriske pundet har falt, skynder vi oss å kjøpe dollar. Vi tror på denne måten at vi har spart penger ved å gjøre våre pund om til dollar, men som en konsekvens av at valutakursen synker på en alvorlig og akselerert måte, og følgelig stiger prisene betydelig; hva borgere har spart ved å konvertere pund til dollar har de tapt på grunn av høyere priser. Det er mange aspekter ved dette problemet. Kan staten gripe inn? Ja den kan det, men med begrensede inntekter og enorm etterspørsel – på grunn av høyere priser på grunnleggende varer som hvete, olje, drivstoff og andre, er det en avveining mellom bruke opp dollar på spekulasjoner eller utgifter til grunnleggende behov. Hvis alt i dollar er oppbrukt, vil dette bety at vi ikke har hvete og olje; dette er vår virkelighet. Inntektene våre er ikke som de pleide å være, og som sådan har våre prioriteringer vært fokusert på våpen og ammunisjon og stramme inn på hva vi kan for å skaffe de nødvendige våpnene.

Journalist:  Er det ingen tiltak staten kan gjøre for å kontrollere valutakursen?

President Assad:  Selvfølgelig er det det. Hvis du sammenligner vår situasjon med andre land i vår region, når dollarkursen påvirkes, finner du ut at den øker flere ganger i løpet av noen dager. Så det er et mirakel at valutakursen, som var i de øvre førti- eller femti før krigen, fremdeles er rundt seks hundre etter ni år. Dette gir ikke mening; pundet var forventet å kollapse i slutten av 2012. Hadde det ikke vært for spesielle metoder, som jeg dessverre ikke kan røpe på grunn av deres skjulte natur, ville pundet ha kollapset. La meg gi deg et eksempel: en faktor som folk ikke er klar over, er at frigjøringen av et område ikke nødvendigvis tjener det syriske pund, fordi vi ved å frigjøre et område, fjerner dets tilgang til dollar som ble utbetalt til terroristene. for å dekke deres behov og utgifter.

 Dette er et av verktøyene vi dro nytte av. Jeg mener at ting ikke er absolutte, og vi kan ikke si at terrorister tjente oss i denne forbindelse. Ikke hvert positivt trinn har en positiv innvirkning. Derfor sier jeg at problemet er komplisert. Noen eksperter sier at det er en prosess med uttørking av dollar i regionen, og at hele regionen betaler prisen for dollaren. Men legg merke til forskjellen mellom oss og nabolandene. Den tyrkiske lira, for eksempel, mistet omtrent to prosent av sin verdi de siste dagene; i går tror jeg på grunn av en avgjørelse tatt av den amerikanske kongressen. Landene er totalt utsatt for disse svingningene. Til tross for omstendighetene våre, bukker vi ikke helt under – vi lider, vi forsvarer, vi kjemper med alt, mens vi har hatt en krig mot oss. Mens disse andre landene ikke har en krig som føres mot dem, kan de likevel knapt støtte sin egen valuta, og dessuten støttes valutaen deres av eksterne økonomiske og politiske tiltak.

Så det er utfordringer, men nok en gang er løsningen ikke vanskelig. Løsningen er ikke dollarspillet, men et økonomisk spill. Hvis vi går tilbake til ditt første spørsmål og begynner å se på den økonomiske syklusen som grunnlaget, ikke spekulasjoner. Hvis vi klarer å få den økonomiske syklusen i bevegelse, kan vi lage flere verktøy for pengemyndighetene og for samfunnet for å forbedre de økonomiske forholdene og redusere avhengigheten av dollaren. Små eller mellomstore næringer hjelper oss med å redusere vår avhengighet av import av materialer og dermed redusere presset på det syriske pundet. Vi har mange verktøy som vi kan bruke, men spekulasjonsspillet er ikke løsningen. Det er det jeg tror.

Journalist: Så jeg forstår ut fra hva Deres eksellense sa, at disse retningslinjene eller tiltakene kan ta lengre tid for å gi resultater, men at de er mer effektive og vellykkede.

President Assad: Det jeg vil si som svar på alle økonomiske spørsmål er at løsningen er der. Det er de som sier at når jeg presenterer alle disse faktorene, er det fordi vi ikke har en løsning. Nei, løsninger finnes og er ikke umulige, og det vi har gjort, beviser at de ikke er umulige; men dette betyr ikke at vi har gjort vårt beste. Dette er utgangspunktet og dette krever en økonomisk dialog, jeg presenterer de større overskriftene som vi er i stand til å oppnå. Faktisk er dollaren, økonomien og levekårene deler av en syklus. De er ikke separate deler. Løsningen ligger i å akselerere statlige tjenester og fasiliteter for å presse prosjekter fremover, og det er det vi gjør; vi venter på svar, fordi det er mye press på utenlandske investorer på ikke å investere i Syria.

Journalist: Og løsningen ligger også i bekjempelse av korrupsjon. Det er det mye snakk om nå. Det er snakk om en omfattende kampanje som inkluderer et antall forretningsfolk og tjenestemenn som er mistenkt for korrupsjon. Stemmer det, herr president? Er denne kampanjen en del av tiltakene som er iverksatt for å bekjempe korrupsjon, og vil den omfatte andre individer?

President Assad:  Det er sant, men det er ikke en kampanje, fordi ordet “kampanje” gir inntrykk av at vi nettopp har startet, fordi en kampanje har en begynnelse og en slutt, og er midlertidig. Dette er ikke sant, for enten pleide vi å godta korrupsjon og plutselig godtar vi det ikke lenger, eller vi erkjente den ikke. Nei, den er synlig, og begynnelsen er nå over tre år gammel. Hvorfor? For i begynnelsen av krigen var ikke den interne situasjonen i det hele tatt prioritert. Vi pleide å tenke på å tilfredsstille våre grunnleggende behov, bare for å leve, men det var en prosess på gang med å rive opp staten og hjemlandet av terrorister og i større skala av de korrupte. Det var problemet. Landet tåler ikke det, og staten kan ikke tåle det.

Journalist: Vi ville bare holde oss i live.

President Assad:  I de første årene. Etterpå da, opprivningen økte, kom vi tilbake til å bekjempe korrupsjon som vi hadde startet tidligere, men omstendighetene var annerledes før krigen, og prioriteringene var annerledes. Nå ble bekjempelse av korrupsjon prioritert på grunn av de økonomiske forholdene vi lever under, og fordi dette reservoaret, som er staten, blir punktert på mange steder, så eventuelle inntekter som gikk inn i det ble filtrert ut og vi kunne ikke dra nytte av dem. Hvor begynte vi? Vi startet med den militære enheten. Ingen stat starter med krav om ansvarlighet i hjertet av det militære under en krig; denne institusjonen er hellig. Fordi den er hellig, spesielt under krigen, og fordi det står for disiplin, tillater ikke denne enheten seg selv å være et symbol på korrupsjon. Så ansvarlighet startet i militæret og mange høytstående offiserer ble satt i fengsel med andre offiserer på forskjellige nivåer. De som ble bevist uskyldige ble løslatt, og det er de som fremdeles blir stilt for retten frem til nå og etter mange år; så det var ingen favorisering. Spørsmålet ble reist: er det mulig mens militæret er involvert i en krig? Vi sa at militæret kjemper mot terrorisme og bekjemper korrupsjon. Den kjemper mot alt, og fordi det er det militæret, skal den være i front i alt. Den samme prosessen ble også fulgt i innenriksdepartementet, telekommunikasjonsdepartementet. Mange institusjoner var involvert. Men spørsmålet ble reist fordi det er aspekter ved samfunnet, personligheter og institusjoner som er gjenstand for folks oppmerksomhet. I samfunnets søkelys fikk saken en fremtredende rolle, mens det faktisk ikke er noe nytt. Når det gjelder ansvarlighet, er det en pågående prosess. Som svar på spørsmålet ditt, ja, det er pågående.

Journalist:  Kommer vi til å se flere individer bli stilt til rette?

President Assad: Så lenge det er korrupsjon vil bekjempelse mot den fortsette. Det er sikkert. Under disse omstendighetene og i andre omstendigheter. Dette er en del av utviklingen av staten. Vi kan ikke snakke om å utvikle staten når det gjelder administrasjon og andre aspekter uten å bekjempe korrupsjon. Dette er selvinnlysende.

Journalist: Det er de som luftet idéen om at staten trengte penger, eller at våre allierte ba staten betale for gjeld, så staten bevilget penger fra kjøpmenn på en hevngjerrig måte, i den grad noen mennesker beskrev det som Ritz Carlton Syria . Hvordan kommenterer De dette?

President Assad:  De beskriver alltid Syria som et regime. De sier ikke en stat. Deres mål ved å si det er å få oss til å fremstå som en gjeng, en junta osv. Men staten har grunnleggende prinsipper, en grunnlov, forskrifter, klare kontroller. Vi er en stat, ikke et sjeikvelde, som tilfellet er i noen land. Staten har en grunnlov og en lov. Den første tingen i grunnloven, eller en av dens viktigste bestemmelser, er beskyttelsen av privat eiendom. Vi kan ikke fortelle noen, under noen omstendigheter, at vi tar denne eiendommen. Det er mange appropriasjoner av eiendommer som tilhører terrorister, som har blitt appropriert midlertidig, men de har ikke blitt gjort til statlig eiendom, fordi det ikke er noen rettsavgjørelse, selv om disse personene er terrorister, er det fortsatt behov for en rettsavgjørelse. Det betyr ikke at denne eiendommen automatisk går til staten. Den trenger en rettsavgjørelse. Innenfor denne rammen kan ikke staten under noen omstendighet si «du er korrupt, så gi meg pengene dine.» Dette er i strid med de grunnleggende prinsippene i staten.

Journalist: Dette er tiltak truffet på juridisk grunnlag.

President Assad:  Selvfølgelig. Det er mange tilfeller som folk blander sammen. Det var et møte mellom en gruppe forretningsmenn og statlige tjenestemenn for å støtte det syriske pundet da det begynte å falle raskt på grunn av tilstanden av frykt og angst. Ellers var det ingen økonomisk årsak til kollapsen av det syriske pundet. De ble bedt om å hjelpe statlige institusjoner, særlig sentralbanken, og de gjorde det. Dette betyr ikke at de ga gaver til staten, de bidro med harde valutaer og tok syriske pund til gjengjeld. Ingen tilbyr staten noe gratis.

Journalist: Bare få bevegelse i økonomien.

President Assad:  Ja, på en bestemt måte og i henhold til en viss avtalt plan. De gjorde det, og det ga raske resultater. Det er også kampen mot korrupsjon som du spurte om for kort tid siden. Det er tjenestemenn og enkeltpersoner i privat sektor, fordi korrupsjon skjer i partnerskap. I privat sektor ble alle de som kastet bort offentlige midler bedt om å returnere dem fordi målet er å skaffe pengene tilbake uten nødvendigvis å være hevngjerrig, før vi straffeforfølger og må gå til domstolene i årevis. Det er dokumenter. Er du forberedt på å returnere statens penger? Mange av dem uttrykte vilje til det. Så det er aspekter ved emnet.

Journalist: Men hvorfor ble saken fremstilt, eller at folk noen ganger forstod årsakene De nevnte slik at påtalemyndighet eller ansvarstillelse bare var rettet mot forretningsfolk, men vi har ikke hørt om tjenestemenn. Vi hørte bare om kjøpmenn eller forretningsfolk.

President Assad:  Og det er grunnen til at jeg sa at ansvarlighet startet i hæren, innenriksdepartementet, samferdselsdepartementet og andre institusjoner, og at det fortsatt pågår, alt dette retter seg for det første mot embetsmenn. Og alle som er i fengsel er statlige tjenestemenn fra forskjellige nivåer. Du kan ikke straffeforfølge én part når de har en annen partner. Det er alltid et partnerskap, men noen ganger nevnes ikke navnet på den offisielle fordi folk ikke er interessert eller navnet på personen fra privat sektor blir ikke nevnt fordi folk ikke kjenner denne personen. Spørsmålet er dette med mediemarkedsføring, og vi har aldri vært avhengige av, og vil aldri stole på mediemarkedsføring eller propaganda for å si at vi kjemper mot korrupsjon. Vi er mer interessert i å faktisk bekjempe korrupsjon i stedet for å lage et stort oppstyr rundt det.

Journalist:  Det er derfor det er snakk om en lov om redegjørelse av finansielle eiendeler for alle de som jobber i offentlig sektor.

President Assad: Diskusjonene startet for noen måneder siden, og det var en workshop forrige uke i regi av departementet for administrativ utvikling. Det er en viktig lov. Dette er faktisk ikke nytt. Dette ble lansert et år før krigen, men den gang ble den ikke formulert som en lov. Det var snarere i form av en beslutning for enhver person ansatt i staten om å oppgi sine finansielle eiendeler slik at denne erklæringen blir en referanseramme for eiendelene vedkommende anskaffer under sin ansettelse. Mange spurte hvorfor statlige tjenestemenn ikke ble spurt om eiendelene deres og hvordan de ble anskaffet. For å gjøre det, vil det kreve juridiske rammer, og det er det vi gjør for øyeblikket. Essensen i å bekjempe korrupsjon ligger i lovene. Ved å redegjøre for finansielle eiendeler betyr denne loven som vil utgjøre en viktig referanse for enhver person ansatt i staten; etter ett år eller tjue år kan du spørre dem om hvordan de anskaffet eiendelene sine.

Journalist: Hvilke tiltak vil bli tatt i dette henseende?

President Assad: Loven om redegjørelse av finansielle eiendeler er en del av den, å straffeforfølge korrupte personer for visse forseelser er en annen. Men hvis du går tilbake til diskusjonen om korrupsjon, spesielt på sosiale medier, snakker folk om alt bortsett fra kilden til korrupsjon. I vårt tilfelle ligger kilden i lovene og de tilknyttede utøvende dekret og tiltak osv. Korrupsjonens juridiske struktur er problemet, de fleste saker som er henvist til domstolene er funnet å være en implementering av loven, som er veldig vag og har mange smutthull. Så lenge dette er tilfelle, selv om du er helt overbevist om at de er korrupte, er de juridisk uskyldige, fordi de har ‘implementert loven.’ Våre lover gir vidtrekkende myndigheter, og åpner for mange unntak. Dette er grunnen til at jeg i mitt forrige møte med regjeringen, etter omskiftingen, snakket om å nedsette et utvalg for å endre lovene og spesielt om å kansellere unntak. Unntak er ikke nødvendigvis i form av å gi rom for tjenestemenn å utstede dem, men også i form som de kan implementere på forskjellige måter etter eget skjønn.

Jeg kan implementere det i god tro og skape uoverensstemmelser mellom mennesker, og jeg kan implementere det i dårlig tro og motta penger og følgelig bli korrupt i ordets økonomiske forstand. Derfor startet vi med å fokusere på unntakene som ble gitt til republikkens president. Ved å tillate unntak, hvis jeg ønsket å implementere loven rettferdig, kan jeg ikke det, fordi jeg vil gi deg muligheten til å implementere bestemmelsen på en viss måte mens noen andre er fratatt denne muligheten, fordi jeg ikke møtte ham eller han ikke har tilgang til meg. Som sagt startet vi med å avlyse unntakene fra republikkens president. Videre eventuelle unntak som er påkrevd på spesielle områder, for eksempel tolloven; i disse tilfellene bør det være klare grenser og kontroller over disse unntakene. De skal ikke overlates til skjønn av noen tjenestemenn, uavhengig av ansiennitet. Så vi pleide å ha så mange unntak uten kontroller, inkludert i sysselsetting og andre områder. Igjen, våre lover er fulle av smutthull som må fikses ved å vedta nye lover. Dette har allerede begynt, spesielt med lokale administrasjonslover fordi bruddene vi ser overalt er delvis lovlige. Dette er hva vi trenger å gjøre. Vi fokuserer på antikorrupsjonsloven fordi det vi gjør nå med tanke på bekjempelse av korrupsjon bare adresserer symptomene, men løser ikke  problemet.

Journalist: Så det handler om å bekjempe det korrupte miljøet og ikke de korrupte individene.

President Assad: Akkurat.

Journalist: Og her spør jeg til slutt om vår rolle i media, og takker for Deres tålmodighet med oss, herr president, og for å svare på alle disse spørsmålene.

Persident Assad:  Ikke i det hele tatt, du er velkommen.

Journalist: Som medier, innenfor rammen av å bekjempe det korrupte miljøet, har vi en rolle, og hvordan ser De det?

President Assad:  Dere har en avgjørende rolle på to områder. For øvrig var mitt siste møte med regjeringen utelukkende dedikert til medienes rolle. Først fordi jeg vet at media vil ha mange fiender innenfra staten, spesielt når det gjelder spørsmålet om korrupsjon. Dette er av mange grunner, ikke bare på grunn av interesser, men også fordi det er vår natur og vår kultur at vi ikke liker kritikk. Selv når det er generelt, gjør vi det til noe personlig, og reaksjoner begynner å dukke opp, som skaper et stort antall problemer – enten gjennom å prinsipielt kjempe mot media generelt eller bekjempe informasjonen du trenger for å gjøre jobben din i dette tilfellet.

Så møtet var dedikert til å fremme statsmediene; først fordi det utgjør det viktigste verktøyet i bekjempelse av korrupsjon. Korrupsjon er vidtgående og inkluderer mange sektorer, forholdet mellom mennesker og staten, forholdet mellom ulike sektorer i staten er ikke bare et daglig forhold, det manifesteres på timebasis. Følgelig kan vi ikke, uansett mekanisme, følge opp alle disse sakene. Her kommer medienes rolle, siden media antas å være i alle samfunnets hjørner. Så det utgjør et viktig hjelpeinstrument for å avsløre tilfeller av korrupsjon. Det viktigere poenget jeg rørte ved tidligere da jeg refererte til lovene, er miljøet som trenger radikal reform. Media bør lede dialogen rundt denne reformen. Staten har hentet inn juridiske eksperter for å studere manglene, men juridiske eksperter har ikke nødvendigvis visjonen.

Advokater kan formulere lovene, som bare er en del av prosessen. Den andre delen er visjonen. Hvem har denne visjonen? Tjenestemennene alene – nei. Det er detaljer som tjenestemenn, etter deres erfaring og stilling, ikke ser. Og hvert enkelt individ i samfunnet, i kraft av sin tilstedeværelse i et bestemt domene, kan ikke se hele løsningen, de kan se en del av løsningen. Media kan bringe oss sammen for å diskutere denne løsningen. Fra et annet perspektiv ser vi kaoset i diskusjonen på sosiale medier. Her er de nasjonale medienes rolle å skifte denne diskusjonen fra overfladiskhet, personalisering, hengivenhet, hevn og manipulasjon utenfra, til og med uten vitende vilje. Media kan lage en reell metodikk for seriøs dialog, en moden dialog, en nasjonal og følgelig produktiv dialog. Det er faktisk store forhåpninger som er festet til dere, selv om dere fremdeles er i begynnelsen gjennom programmene dere har startet nylig. Muligheten til å oppgradere denne dialogen, for å bekjempe korrupsjon, adressere lovene og de korrupte – horisonten  dere har foran dere er bred og åpne for at dere kan spille en viktig rolle. Jeg personlig fester store forhåpninger til dere og støtter de offisielle mediene i denne forbindelse.

Journalist:  Takk for støtten Deres, herr president, som er praktisk bemyndigende, men som også overlater oss et stort ansvar.

President Assad:  Takk skal du ha. Jeg er glad for å ha denne dialogen med to viktige og store nasjonale medieinstitusjoner. Det er ingen tvil om at folk har store forhåpninger til rollene som tjenestemenn og staten i Syrias fremtid, enten det er i bekjempelse av korrupsjon, bekjempelse av terrorisme eller de mange andre spørsmålene du har prøvd å få gjennom synspunkter fra de syriske borgerne; På sin side legger vi håp om at media i å være – som du har vært – en del av kampen mot terrorisme, mot korrupsjon og mot enhver feil som kan føre landet bakover i stedet for å føre det fremover.

Bare hyggelig,
(You are welcome)

Journalist: Takk, herr president.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Det er fake news av NRK og TV2 å ikke sende dette intervjuet i sin helhet.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere