Amerikanske kaldkrigere eskalerer nærmere en virkelig krig på Østfronten

2
The Nuclear Posture Review bringer atomkrigen mye nærmere.
Amerikanske kalde krigere eskalerer nærmere en virkelig krig med Russland. Den førti år lange kalde krigen flørtet ofte med varm krig, og det ser også ut til å være på dagsordenen også nå. Ord, som russerne sier, er også gjerninger. De har konsekvenser, spesielt når de sies av viktige folk i innflytelsesrike aviser.

av Stephen F. Cohen.

Til tross for konsekvensene, eller kanskje de ønsker dem velkommen, har Amerikas kalde krigere og deres medier nylig forsterket sin retorikk mot Russland, spesielt i mars.

Enhver som levde gjennom eller studerte den forrige førti år lange kalde krigen, vil gjenkjenne de illevarslende likhetene med de farligste periodene av den, da en reell krig var på horisonten eller en reell politisk valgmulighet. Her er bare noen få tilfeldige, men representative, eksempler:

  • I en kronikk den 8. mars i Washington Post advarte to amerikanske professorer, ingen av dem med noen åpenbar håndfast kunnskap om Russland eller den kalde krigens historie, om at Kreml prøver å «undergrave vår tillit til institusjonene som opprettholder en sterk nasjon og et sterkt demokrati. Media, vitenskapen, akademia og valgprosessen er alle regelmessige mål.» For flere tiår siden sa J. Edgar Hoover, den kalde krigens politimann, det samme, og gjorde det til en operativ doktrine.
  • Den angivelige trusselen er ikke bare mot Amerika. Ifølge (pensjonert) general David Petraeus og senator Sheldon Whitehouse, også i samme avis den påfølgende dagen, blir «verden igjen polarisert mellom to konkurrerende visjoner for hvordan man skal organisere samfunnet.» For Putins Kreml, er «eksistensen av USAs regelbaserte verden iboende en trussel.» Dette er en «intensiverende verdensomspennende kamp». Forkastet er ideen til de som avskrev det postsovjetiske Russland som bare en «regional»makt», inkludert tidligere president Barack Obama, og for den nærsynte forestillingen om at en ny kald krig ikke var mulig.
  • Men den forrige kalde krigen ble motivert av en intens ideologisk konflikt mellom den sovjetiske kommunismen og vestlig kapitalisme. Hvor er den ideologiske trusselen i dag, med tanke på at det postsovjetiske Russland også er et kapitalistisk land? I et meget uvanlig, nesten 10.000 ord langt manifest den 14. mars Washington Posts mest fremtredende nyhetssider, ga Robert Kagan svaret: «I dag har autoritarisme steget fram som den største utfordringen som den liberale demokratiske verden står overfor – en dyp ideologisk, så vel som strategisk, utfordring.» Det betyr at «autoritarisme» har erstattet sovjetkommunismen i våre tider, med Russland igjen i første linje.

Kagans «autoritarisme» som «en ideologisk kraft» er en tynn suppe, knapt tilstrekkelig for en kort kronikk, ofte inkonsekvent og sjelden basert på bevis. Ideen er at en gruppe «sterke menn» (Putin fremtredende, selvfølgelig) til tross for deres svært forskjellige samfunnsformer, politiske kulturer, stater og historier, og til tross for deres forskjellige typer nasjonalisme og regjeringsmåter. Likevel bør man gi Kagan ære for ambisjonene om å være den ubestridte ideologen til den nye amerikanske kalde krigen, mens Washington Post fortjener mindre ære for å ta det ordrike resultatet så seriøst.

Scenebilde fra filmen «Dr. Strangelove»

Les:– Hvem lot Dr. Strangelove skrive The Nuclear Posture Review?

Den førti år lange kalde krigen flørtet ofte med varm krig, og det ser også ut til å være på dagsordenen også nå. Ord, som russerne sier, er også gjerninger. De har konsekvenser, spesielt når de sies av viktige folk i innflytelsesrike aviser. Bare se på et par eksempler som med rimelighet kan betraktes som krigshissing:

  • Magasinet Foreign Policy fant spalteplass for den skandaleombruste tidligere georgiske presidenten Mikhail Saakasjvili: «Det er ikke et spørsmål om [Putin] vil angripe, men hvor.» (Saakasjvili er kanskje den mest diskrediterte «demokratiske» lederen i nyere tid, etter å ha brakt Vesten nær randen av en krig med Russland i 2008, for siden å måtte flykte fra sitt eget land og deretter stikke av selv fra det USA-støttete Ukraina.)
  • NBC News, en pålitelig kilde til kaldskrigs-mani, rapporterte, basert på estisk «etterretning», en like vedvarende kilde til samme mani, at «Russland sannsynligvis vil angripe de baltiske landene først, men en konflikt mellom Russland og NATO ville innebære angrep på Vest-Europa.»
  • Også i mars, i the Economist, uttrykte en annen pensjonert general, Ben Hodges, tidligere leder for den amerikanske hæren i Europa, et lignende apokalyptisk perspektiv: «Dette handler ikke bare om NATOs østfront.» (Leserne kan godt merke seg at «Østtfronten» er betegnelsen brukt av det nazistiske Tyskland for sin invasjon i Sovjet-Russland i 1941. Russerne husker det sikkert.)
  • Det er mange innflytelsesrike amerikanske kaldkrigs-fanatikere som er ivrige etter å yte sitt beste, blant annet John E. Herbst, en gammel traver i Atlantic Council (NATOs propaganda-«tankesmie» i Washington) og Washington Posts nestredaktør Jackson Diehl. Begge ønsker at godt væpnede amerikanske og NATO-krigsskip skal sendes til det russerne noen ganger kaller sine «innhav» på grensene, Asovhavet og Svartehavet. Å gjøre det vil trolig bety den «krigen» NBC ser for seg.

Lesere som tror at alt dette bare er «tomprat» fra opinionsledere, bør vurdere en oppsummering av loven som utarbeides av en amerikansk senatskomité, med et frykt-inngytende akronym, DASKA – the Defending American Security from Kremlin Aggression Act of 2019 (Forsvar av amerikansk sikkerhet fra Kremls aggresjon 2019). I tillegg er Russland rituelt anklaget for «ondartet innflytelse» og «aggresjon» over hele verden. Kvaliteten på komiteens tenkning er kortfattet uttrykt av en republikansk senator: «Putins Russland er et fredløst regime som definitivt ønsker å undergrave folkeretten [international law] og ødelegge den amerikansk-ledede verdensomspennende orden.» Det finnes ikke noe bevis for disse påstandene. Russiske politikere appellerer konstant folkeretten og USAs «liberale globale orden», hvis den noen gang eksisterte, har gjort en god jobb med å oppløse seg selv. Men med et «fredløst regime» kan det ikke være noe diplomati, og senatorene foreslår heller ikke det, bare krig.

Et tilbakevendende tema i min nylig publiserte bok War with Russia? er at den nye kalde krigen er farligere, med større fare for varm krig enn den vi overlevde. Alle de ovennevnte utsagnene bekrefter denne påstanden, men det er mer. Historier om den førtiårige amerikansk-sovjetiske kalde krigen forteller oss at begge parter kom til å forstå sitt gjensidige ansvar for konflikten, en anerkjennelse som skapte politisk plass for stadige fredsskapende forhandlinger, inkludert avtaler om kontroll av atomvåpen, ofte kjent som detente. Men som jeg også forklarer i boken, gir dagens amerikanske kalde krigere bare Russland skylden, spesielt «Putins Russland», og etterlater ikke noe rom eller incentiv til å revurdere en eneste amerikansk politikk mot det postsovjetiske Russland siden 1991.

Enda mer, som jeg også lenge har påpekt, følger Moskva nøye med på hva som blir sagt og skrevet i USA om forholdet mellom USA og Russland. Også her har ord konsekvenser. Den 14. mars økte Russlands Nasjonale sikkerhetsråd, ledet av president Putin, offisielt sin oppfatning av amerikanske hensikter mot Russland fra «militære farer» (opasnosti) til direkte «militære trusler» (ugrozy). Kort sagt, Kreml forbereder seg på krig, uansett hvor defensiv hensikten er.

Til slutt, fortsetter det å ikke finnes noen effektiv, organisert amerikansk motstand mot den nye kalde krigen. Også dette er et viktig tema i boken min og en annen grunn til at denne kalde krigen er farligere enn forgjengeren. På 1970-tallet og 1980-tallet var folk som ønsket detente godt organisert, godt finansiert og godt representert, fra grasrot-politikk og universiteter til tankesmier, hovedstrømsmedier, kongressen, utenriksdepartementet – og til og med Det hvite hus. I dag er det ingen slik motstand noen steder.

En viktig faktor er selvfølgelig «Russiagate.» Som det fremgår av kildene som jeg nevner ovenfor, er mye av den ekstreme amerikanske iveren vi ser i dag for en kald krig, et tankeløst svar på president Trumps løfte om å finne måter å «samarbeide med Russland» og til de fortsatt ubeviste påstandene som skapes av utsagnet. Det demokratiske parti er definitivt ikke et opposisjonsparti i den nye kalde krigen. Nancy Pelosi, en viktig leder i partiet, arrangerte unødvendig en tale til kongressen av NATOs generalsekretær i april, som vil bli betraktet som en provokasjon av Moskva. Hun avviste også som «forferdelig» Trumps diplomati med Russlands president Putin, som hun avfeiet som en «thug», en kriminell bølle. Slik er dagens statskunst i Det demokratiske parti.

Partiets nye kandidater virker lite annerledes. Beto O’Rourke, nå en erklært kandidat til den demokratiske presidentnominasjonen, lover å lede vårt «uunnværlige land», en forestilling blandt våre eliter som har inspirert mange amerikanske kriger og kalde kriger. En annen som ønsker å bli demokratisk leder, Alexandria Ocasio-Cortez, synes å ha fullstendig godtatt Russiagate-kampanjen som idealiserer amerikanske etterretningstjenester. Hun tvitret den 12. januar, «FBI måtte åpne en etterforskning om hvorvidt den mektigste personen i USA faktisk jobber for Russland.»

Åpenbart forstår hverken hun eller O’Rourke at den voksende kalde krigen er uforenlig med en progressiv politikk hjemme, hverken i Amerika eller i Russland.

Blant demokratene er det ett unntak, Tulsi Gabbard, som også er en erklært kandidat til den demokratiske president-nominasjonen. Ikke overraskende, ble hun villedende svertet av NBC News for å ha beklaget Russiagates bidrag til den forverrede nye kalde krigen og ha oppfordret til nye tilnærminger til Russland. Gabbard, en veteran fra USAs militære styrker, kjemper videre som den eneste demokratiske presidentkandidaten som sier hun ønsker en slutt på denne meget farlige nye kalde krigen.


Stephen F. Cohen er professor emeritus i russiske studier, historie og politikk ved New York University og Princeton University. Han er bidragende redaktør til The Nation, og forfatter av mange bøker. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av The Nation.

Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Les også:

The Nuclear Posture Review bringer atomkrigen mye nærmere

Et USA-budsjett for krig

Søvngjengerne

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere