Hvordan gikk forhandlingene mellom Italia og Kina?

1
Et besøk på Colosseum sto på programmet til Xi Jinping. Samarbeid om kultur og arkeologi har en framtredende plass i de avtalene som ble undertegnet. Foto: Shutterstock.

Kinas president Xi Jinping var på et par dagers besøk i Italia og målet var å knytte Italia som første G7-land til det store silkeveibeltet og å undertegne en serie med andre avtaler. Både USA og EU-kommisjonen la press på Italia for å stoppe avtalene, og Italias regjering var splittet. Legas Matteo Salvini var imot avtalene, mens hans visestatsministerkollega Luigi Di Maio i Femstjernersbevegelsen var en sterk tilhenger av dem. Hvordan gikk det?

Omfattende avtaler undertegnet

Besøket til Xi gikk som planlagt. Avtalene ble undertegnet og partene forventer store resultater. Salvini boikottet møtene med Xi og stilte ikke en gang opp i den offisielle middagen. Da Di Maio ble konfrontert med Salvinis kritikk, svarte han at «Han har rett til å snakke, min jobb er å handle.»

Ingen overdreven hjertelighet der altså, men det går tydelig fram at det er store forventinger i Italia til disse avtalene.

Det ble inngått i alt 29 avtaler, 19 institusjonelle og 10 kommersielle. Blant dem er en avtale om at Italia kan låne penger av Bank of China via såkalte pandaobligasjoner. De vil bli utstedt i yuan renminbi, og er altså enda et skritt bort fra dollarhegemoniet. Det italienske statsforetaket Eni undertegnet en avtale om å kunne drive olje- og gassleting i Kina, mens Ansaldo Energi avtalte med Shanghai Electric å utvikle gassturbiner sammen.

Det ble avtalt å gå videre med flere havneprosjekter der Kina skal investere i infrastrukturen. Havnene i Trieste og Genova står på den lista, antakelig også havna i Palermo. Det ble også avtalt italienske investeringer i Silk Road Fund, slik at italienske selskaper kan være med på prosjekter langs den nye silkeveien. Det ble også inngått avtaler om industrisamarbeid innen elektronisk industri og romfart.

En del av avtalene handler om kultur og arkeologi. I Kina er det stor interesse for italiensk kultur, og kineserne ønsker å involvere Italia i kulturprosjekter i Kina.

Avtalene har en verdi på 2,5 milliarder euro, men det sies at de kan komme til å ha en verdi på 20 milliarder.

Huawei foreløpig i fryseboksen

Stort sett var det hele altså et nederlag for USA og EU-kommisjonen – med ett unntak: Huawei. Avtalen om et forskningssamarbeid med den kinesiske telekomgiganten ble ikke undertegnet, med tvert om lagt på is.

Et nytt kapittel

I Kina hylles avtalene som et nytt kapittel i samarbeidet mellom Italia og Kina, og der forventes det at samarbeidet kommer til å bli utvidet. Når det gjelder Huawei blir det pekt på at selskapet allerede har en italiensk avdeling som driver teknologiutvikling i Italia sammen med sine italienske partnere. Kineserne er pragmatiske og er mer opptatt av å finne løsninger enn å lage store proklamasjoner.

Igjen ser vi det samme mønsteret: Verdens eneste supermakt, USA, har ikke stort annet å tilby sine vasaller enn sanksjonspolitikk og krig. Konkurrenten Kina derimot kommer med investeringer og industrisamarbeid. Der er ikke vanskelig å se hva som har framtida for seg.

Salvinis viktigste kritikk av avtalene var at «Kina er ikke noe fritt marked». Og det er sant nok, men det er da virkelig ikke Italia heller.

Kort sagt: To dager i Italia og silkeveibeltet ruller ustoppelig fram. Det mest spennende er om Italia evner å dra nytte av det på en god måte for et land som har tapt sju prosent av sitt BNP på tjue år.

Vil du være med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. USA var engang den største produsenten av varer til forbrukere, men har nå lagt produksjonen og dermed også kompetansen til sivil produksjon til bla Kina. Derimot er den amerikanske krigsvåpen-industrien vokst til det største industrien også i verden, med 3,2 millioner ansatte i det amerikanske militære. Det er klart at da må de ha høye militære spenninger og pågående kriger for sysselsettingens skyld.

    Krigsvåpen-industrien har også en enorm sivil underleverandørindustri, som leverer alt som krigsvåpen-industrien ikke produserer selv. Som kulelager, akslinger, tannhjul, elektriske kabler, signalkabel, fiberoptikk, elektroniske komponenter, glass, metall, kjemi etc. Ikke rart at mange amerikanere ikke protesterer mot bevilgningene til forsvaret når det er deres arbeidsgiver.

    Militær keynesianisme, at staten øker forsvarsbudsjettet for å holde hjulene i gang når økonomien stagnerer har vært i bruk siden 50 tallet i USA. USA har feks lagt krigsvåpen-produksjon til stater med høyest arbeidsledighet. Det militær-industrielle komplekset har nå så stor makt at det er bare en økonomisk kollaps som kan stoppe dem.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere