Søvngjengerne

3
Oppsigelsen av INF-avtalen og USAs nye atomstrategi bringer atomkrigen mye nærmere.

Av Scott Ritter.

At INF-avtalens mulige død ikke har sendt sjokkbølger rundt hele verden, er i og for seg, urovekkende. Den ‘avslappede’ reaksjonen fra….USAs NATO-allierte, til det som—i virkeligheten—innebærer slutten på våpenkontroll – er alarmerende.

Denne artikkelen av Scott Ritter ble først publisert i Truthdig. Oversatt til norsk av Eric Kamov og publisert i Midt i fleisen.


Forrige måned avdekket vitenskapsmenn fra organisasjonen The Bulletin of the Atomic Scientists sin ‘’Dommedagsklokke’’ for 26. gang siden den ble skapt i 1947, og erklærte at viserne på klokken ville bli stående i samme posisjon som ved forrige innstilling, i 2018.

Rachel Bronson, the organisasjonens president, beskrev miljøet hvor rapporten bedømmer trusslene verden i dag står overfor (og som har blitt utvidet til å omfatte klimaforandring og cyberfarer) som den ‘’nye unormalen,’’ og la til, at ingen burde søke trøst i at viserne på klokken ikke har beveget seg.

‘’Denne nye unormalen,’’ skrev Bronson, i uttalelsen som forklarer avgjørelsen;‘’er en truende og farlig utvikling fra den tiden da USA søkte en lederskapsrolle i å utforme, og støtte globale avtaler som fremmet en tryggere og sunnere planet. Den nye unormalen beskriver et tidspunkt hvor fakta er blitt umulig å skille fra fiksjon, og det undergraver hele vår evne til å utvikle og anvende løsninger for det som er vår tids største problem.’’

William Perry, tidligere forsvarsminister under president Bill Clinton, hjalp til med avdekkingen og gjennomgangen av Dommedagsklokken for 2019. I sine bemerkninger, fremhevet han president Donald Trump’s erklæring om fratredelse fra den historiske mellomdistanse-rakett-avtalen for kjernefysiske våpen (Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty, INF) fra 1987, som en indikasjon på sammenbruddet i forholdet  mellom USA og Russland.‘’ Når du trekker deg fra avtaler, mister du dette viktige redskapet for dialog,’’ sa Perry. ‘’Etter min oppfatning, i forhold til for et år siden – er vi nå noe dårligere stilt.’’

Jeg er enig med Perry, verden er dårligere stilt nå enn for et år siden. Imidlertid, er jeg uenig i hans bruk av ordet ‘’noe’’ i beskrivelsen av den situasjonen vi står overfor, og jeg protesterer mot rapportens avgjørelse om å la viserne på Dommedagsklokken stå som før. Menneskeheten går i søvne mot global utslettelse, støttet av et kollektivt hukommelsestap når det gjelder den trusselen kjernefysiske våpen utgjør, spesielt i omgivelser helt uten meningsfull våpenkontroll.

Gorbatsjov og Reagan undertegner IMF-avtalen i 1987 (Wikimedia)

Den 2. februar trakk USA seg tilbake sine fra sine forpliktelser ihenhold til INF-avtalen, og startet en 180-dagers prosess som, når den er over, vil medføre at avtalen blir forlatt. Og Russland fulgte opp. INF-avtalens død representerer mye mer enn bare slutten på en æra. Det betyr slutten på en prosess — en holdning — som erkjente de kjernefysiske våpnenes realitet som dommedagsvåpen — og søkte en reduksjon og eventuelt deres eliminasjon.

Faren ved kjernefysiske våpen har alltid vært i sentrum for dommedagsklokken. Ifølge formåls-paragrafen, ble the Bulletin of the Atomic Scientists etablert i 1945 av vitenskapsmenn bak Manhattan-prosjektet– som ‘’ikke kunne forholde seg reserverte i forhold til (de mulige) konsekvensene av sitt arbeid.’’ To år senere, i 1947, avdekket Bulletin sin ikoniske klokke, hvor viserne var faretruende satt til 7 minutter før midnatt. Nå avdøde, Eugene Rabinowitch, en av rapportens grunnleggende redaktører, påpekte, at ‘’the Bulletin’s klokke’’ ikke er noe instrument for å måle svingningene i de internasjonale maktkampene; den har til hensikt å reflektere grunnleggende forandringer i nivået av kontinuerlig fare som menneskeheten lever i – i den kjernefysiske tidsalderen—og vil fortsette å leve i, inntil samfunnet justerer sine grunnleggende holdninger og institusjoner.’’

I 1953, hadde Sovjetunionen utviklet sin hydrogenbombe. Denne handlingen, i hælene på Korea-kigen, førte til at the Bulletin begynte å gruble over den ubegrensede utviklingen av kjernefysiske våpen, og mangelen på ethvert meningsfullt forsøk på våpenkontroll for å holde den kjernefysiskespredningen i sjakk, og dette fikk the Bulletin til å stille Dommedagsklokken frem til 2 minutter før midnatt.

Siden den gang, har viserne på klokken blitt justert frem og tilbake ved flere anledninger; tilbake-stilling har i hovedsak skjedd p.g.a. våpenkontroll-forsøk har vært foretatt av stormaktene, og fram-stilling p.g.a. mislykkede forsøk på å få istand varige forandringer. På høyden av den kalde krigen, i 1984, da USA og Russland var låst fast i et enormt våpenkappløp, ble viserne på Dommedagsklokken flytte til 3 minutter før midnatt; i 1988, i erkjennelsen av INF-avtalen, ble viserne stilt tilbake til 6 munutter før midnatt, og så i 1990, for å markere slutten på den kalde krigen – enda 10 minutter, og til 17 minutter før midnatt i 1994 – i anledning the Strategic Arms Reduction Treaty (START I). Fellesnevneren for denne omvendte bevegelsen (tatt i betraktning betydningen av ordet ‘’midnatt,’’ er det en god ting), var omfavnelsen av en meningsfull våpenkontroll og den beroligende effekten dette hadde nasjonene imellom.

I løpet av tre år, hadde optimismen som fikk the Bulletin til å flytte viserne på Dommedags-klokken tilbake, begynt å svikte; fiaskoen av at USA og Russland ikke greide å komme til enighet om START 3-avtalen og utvidelsen av NATO, gjorde at viserne i 1994 ble flyttet til 14 minutter før midnatt, mens de kjernefysiske prøvesprengningene foretatt av India og Pakistan i 1988, gjorde at viserne ble skrudd ytterligere 5 minutter framover, til ni minutter på tolv. (den største justeringen fram siden 1968, da kjernefysiske tester ble foretatt av Frankrike og Kina forårsaket samme resultat) I 2002 gjorde ABM-avtalens død (Anti-Ballistic Missile Treaty) at viserne ble skrudd fram til 7 minutter på midnatt; Fiaskoen i forhandlingene om Ikke-spredningasavtalen i sammenheng med Nord-Korea og Iran gjorde at viserne i 2007 ble flyttet til 5 minutter på. Valget av president Obama skapte en sjelden optimisme i the Bulletin, som skrudde viserne tilbake til 6 minutter på tolv, i 2010.

Imidlertid gjorde det at hans regjering mislyktes i å ratifisere den Omfattende Test-forbuds-avtalen (CTBT – Comprehensive Test Ban Treaty) i 2014, at viserne ble stilt tilbake 5 minutter, og valget av Donald Trump gjorde at viserne ble flyttet  2,5 minutter tilbake. USA og Russlands mislykkede forsøk i 2018 på gå tilbake til forhandlingsbordet bragte viserne til deres nåværende posisjon – 2 minutter før midnatt.

INF-avtalens død er symptomatisk med et større problem—kollapsen av våpenkontroll som en institusjon. Viktor Mizin, en av Sovjets forhandlere involvert i INF-avtalen, bemerket denne realiteten, og konsekvensene dette ville få. ‘’Sovjets våpenkontroll-forhandlere fikk sin første start med de  første forhandlingene om avtaler for delvise prøvesprengningsforbud på 50-tallet). Dette var folkene der den delvise avspenningen mellom USA og Sovjet,og ideen om en fredelig sameksistens begynte … dette var en hel generasjon med glimrende diplomater, soldater of spesialister fra forsvarsindustrien. Det er ingen tilfeldighet at de mest kompetente folkene som fantes på den tiden var de som deltok i disse forhandlingene … vi har ikke slike som dem nå. Både her og i Amerika, har det vært kollaps i det institusjonelle minnet, og det er ingen som husker det som skjedde under disse forhandlingene, og det er ingen som innehar de samme evnene til forhandlinger.’’ Hva som er enda verre, bemerket Mizin, ‘’Vi mislykkes absolutt i å oppdra neste generasjon.’’

INF-avtalen vokste fram fra en ide—’’Double Zero’’—som var blitt lansert i 1982 av president Reagan i en tale han holdt ved sin gamle skole, Eureka College. Idén som ble presentert i talen, var unnfanget av Richard Perle, den erkekonservative viseforsvarsministeren med ansvar for gobale strategiske anliggender. Hovedpoenget med dette forslaget som Reagan satte frem, var at Sovjetunionen ville eliminere hele sin beholdning av SS-20 mellomdistanseraketter. SS-20 var en ny, mobil rakett bestykket med tre 750-kilotonn kjernefysiske stridshoder, og dens utplassering i 1976, ble sett på av USA og NATO som noe som forandret hele den militære balansen.

I bytte mot at Sovjet sa seg enig i å eliminere disse våpnene, ville USA avstå fra utplasseringen av to rakettyper—Pershing IIog Ground Launched Cruise Missile(GLCM)- som fremdeles var under utvikling. Kort fortalt, var USAs posisjon at Sovjetunionen ville avskaffe mer enn 1.400 raketter, mens USA ikke kvitte seg mend noen. Dette forslaget, ifølge Thomas Graham, på den tiden en høytstående amerikansk våpenkontrollør, ble sett på som umulig og latterlig.’’

Å omsette det ‘’umulige og latterlige’’ til virkelighet, var jobben til en gruppe forhandlere ledet av to erfarne amerikanske diplomater—Paul Nitze og Maynard Glitman. Nitze, best kjent som arkitekten bak USAs kald krig-politikk som innebar en oppdemming av Sovjetunionen, var medlem av den første SALT1-delegasjonen, og som var oppfattet å være den mest anerkjente forhandlingsdelegasjonen USA noen gang hadde satt sammen. Denne erfaringen kom godt med under hans tjenestetid som leder for INF-delegasjonen. I et forsøk på å bryte stillstanden som var skapt etter USAs ‘’Zero Option’’posisjon, foretok Nitze sin nå så berømte ‘’spaserturen i skogen’’ med sim motpart, Julij Kvitinsky, der de to, på egen hånd, ble enige om en nedrustningsformel som ville redusere trusselen fra INF-systemene. Reagan var i utgangspunktet positiv til Nitzes forslag, men trakk støtten tilbake da Richard Perle protesterte heftig. ‘’Problemet med deg,’’ fortalte Perle til Nitze etterpå, ‘’er at du bare er en inngrodd problemløser.’’

I 1983, gikk Sovjets representanter fra INF-forhandlingene, frustrerte over mangelen på fremgang som ble gjort. Tre år senere, etter forfremmelsen av Mikhail Gorbatsjov som leder av Sovjetunionen, ble samtalene gjenopptatt, denne gang ledet av Maynard Glitman, som hadde vært Nitzes underordnede under de første rundene av samtaler fra 1981 til 1983. Glitman viste seg å være en stødig, og edruelig tilstedeværelse, og innen slutten av 1987 hadde han bidratt til å fremforhandle en avtale som førte til eliminasjon av alle USAs og Russlands INF-våpen—en virkelig ‘’Null-løsning’’ (Richard Perle, som var imot INF-avtalen, gikk av i protest).

INF-avtalen har gjennomgått sin del av prøvelser og motgang. Som en av de første (amerikanske) våpeninspektørene utpekt til oppgaven med å overvåke rakettfabrikasjonen ved Votkinsk i Sovjetunionen, hvor SS-20-rakettene hadde blitt satt sammen, var jeg involvert i å forhindre forsøkene fra slike konservative politikere som Jesse Helms, som prøvde å benytte utsettelser av inspeksjonsprosedyrene ved Votkinsk som en unnskyldning for å få lagt avtalen død. At disse utsettelsene kom som resultat av feil og svakheter fra amerikansk side, hadde ingen betydning for Helms og hans allierte. Heldigvis, seiret fornuften, og inspeksjonene ble foretatt i full omerenstemmelse med avtalen.

USAs avgjørelse om å trekke seg fra enda en fundamental våpenkontrollavtale i 2002—ABM-avtalen (Anti Ballistic Missile treaty)— styrket frustrasjonene i Russland over det de opp-fattet som INF-avtalens ubalanserte natur, som forbød Russland å inneha mellomdistanseraketter, mens USA utvidet NATO og utplasserte rakettforsvarssystemer i Europa, og at andre nasjoner – som Kina, India og Pakistan – ble tillatt å ha mellomdistanseraketter – uten restriksoner. Russlands president Vladimir Putin gav uttrykk for disse bekymringene i 2007, ved å uttale; ‘’Vi trenger at andre inter-nasjonale deltagere innretter seg etter de samme forpliktelsene som skal gjelde for Den russiske føderasjonen og USA.’’

Året etter, detekterte amerikansk etterretning en prøveoppskytning i Russland som de vurderte å være et brudd på INFs begresninger med hensyn til rekkevidde. Ytterliger tester ble observert, og som førte til at Obama-regjeringen i 2014, rapporterte til kongressen at Russland ikke overholdt INF-avtalen. Russland benektet disse beskyldningene på det sterkeste og ba USA legge fram beviser på hvor disse beskyldningene kom fra, noe USA har nektet å gjøre. En serie med beskyldninger og mot-beskyldninger fulgte, og som kulminerte i at USA identifiserte det krenkende rakettsystemet—9M729—med krav om at Russland etterlevde [INF-avtalen].

Det er en mulig løsning på dette—INF-avtalen legger til rette for tilstedeværelsen av en spesialkommisjon for verifikasjon, hvis uttrykkelige mandat er å løse uenigheter som kan oppstå så lenge avtalen gjelder. Spesialkommisjonen har blitt engasjert i forbindelse med denne saken, men USAs avslag på å bakke opp sin påstand om at Russland ikke etterlever avtalen – med beviser, og de gjentatte benektelsene fra Russland om at de har brutt INF-avtalen, har gjort diplomatiet vanskelig. Imidlertid, er ikke problemet de tekniske aspektene ved uenigheter m.h.t. overholdelse av INF-avtalen—som en veteran i forbindelse med flere slike ueneigheter, kan jeg attestere at disse kan løses til begge parters tilfredshet, forutsatt at begge parter er engasjert i (og forplikter seg) til prosessen. I dag er saken den, at USA i sitt diplomatiske arsenal – ikke lenger har våpenkontroll-forhandlere av Nitze eller Glitman’s kaliber. Disse mennene er nå døde, og, som Mitzin beklager, ikke noe har blitt gjort – i forsøk på å trene eller forberede deres etterfølgere.

The Nuclear Posture Review bringer atomkrigen mye nærmer

Les: The Nuclear Posture Review bringer atomkrigen mye nærmere

Den siste tjenestegjørende amerikanske eksperten på våpenkontroll, Thomas Countryman, ble uhøytidelig avskjediget av Trump like etter at han ble president. Jeg kjente Countryman fra da han hadde USAs oppdrag i New York’s kontakt med FN’s Special Commission on Iraq (UNSCOM). På tidspunktet for hans avskjed, var Countryman siktet for å ha forhandlet, implementert og verifisert internasjonale våpenkontroll-avtaler.

‘’Verden stopper ikke å gå rundt bare fordi det er kommet en ny amerikansk regjering,’’ observerte Joseph Cirincione, president i nedrustningsorganisasjonen the Ploughshares Fund, i tiden etter Countryman’s avgang. ‘’Det er et globalt våpenregime som må tas hånd om. Uten amerikansk lederskap, vil ikke avgjørelser bli tatt -eller de vil ble tatt på måter som vil skade vår nasjonale sikkerhet.’’

Kvinnen som ble utnevnt til å etterfølge Countryman’s rolle som sjefsforhandler for våpenkontroll, Andrea Thompson, er en 25-årig veteran fra hæren, som er spesialisert innen etterrettning, men uten noen bakgrunn fra våpenkontroll. Hun kom til Det Hvite Hus I 2017 fra McChrystal Group Leadership Institute, en rådgivergruppe opprettet av tidligere general Stanley McChrystal, som Thompson arbeidet med i både Irak og Afghanistan. I Det Hvite Hus, tjenstegjorde Thompson som presidentens viseassistent og nasjonal sikkerhetsrådgiver for visepresidenten, stillinger som vektlegger politisk lojalitet -fremforekspertise – uansett emne.

Under sin 2019 tale til nasjonen (SOTU),  skisserte Trump den holdningen han har inntatt i forbindelse med INF-avtalen. ‘’Under min administrasjon,’’ erklærte han, ‘’vil vi aldri be om unnskyldning for å fremme Amerikas interesser. For eksempel; USA inngikk for flere tiår siden i en avtale med Russland der vi ble enige om å begrense og redusere vår rakettkapasitet. Vi har fulgt avtalen til punkt og prikke, Russland har gjentatte ganger brutt avtalen. Dette har pågått gjennom mange år. Dette er årsaken til at at jeg har annonsert at USA offisielt trekker seg fra the Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty, eller INF-avtalen. I virkeligheten har vi ikke noe valg.’’

Det var ett valg—seriøse forhandlinger—men Thompson er ikke noen Nitze, hennes tilnærming til våpenkontroll-forhandlinger var destruktiv. Hun møtte sin Russiske motpart i Geneve i januar  i et siste desperat forsøk på å berge INF-avtalen. ‘’Jeg skisserte overfor min Russiske motpart spesifikt hva Russland måtte gjøre for å gå tilbake til etterlevelse av avtalen – på en måte som USA kunne bekrefte.’’

Thompson uttalte på en pressekonferans etter dette møtet; ‘’Til syvende og sist handler dette om en verifiserbar ødeleggelse av Russlands uforenlige rakettsystem.’’[som jf. USA bryter med med INF-avtalen, o.a.]

‘’Russerne,’’ anmerket Thompson, ‘’kom bare med tomt prat i forhold til åpenhet. De tilbød (oss) informasjon, en statisk demonstrasjon av sitt rakettsystem. De fortsatte å unngå spørsmålene. De fortsatte å fremsette falsk informasjon i forhold til rakettenes kapasiteter og aktivitetene i forbindelse med sin testing. For eksempel, en demonstrasjon av at Russland ikke på noen måte vil snakke om det faktum at de tidligere har testet raketten, og jeg gjentar, de har tidligere testet raketten til rekkevidde som er forbudt i h.h.t avtalen..’’

Den fysiske inspeksjonen av raketter har hele tiden vært en del av våpenkontroll-avtalene. Russerne hadde fremstilt 9M729-raketten for visning etter Thompson’s briefing, der de inviterte militær-attachéer for inspisering av raketten og dens utskytningsplatform. En video av hendelsen bekreftet til og med den russiske påstanden om at 9M729 ikke var stort annet enn en forbedret vesjon av en rakett INF-avtalen tillot – 9M728, der samme motor for fast brennstoff ble benyttet. Selv om en statisk visning alene ikke ville være tilstrekkelig for å roe ned USAs bekymringer, ville det ha vært et gigantisk skritt i forhold til å komme til en løsning på USAs påstander.

Men, Thompsom var ikke ute etter en løsning. Hun var ute etter en kapitulasjon. ‘’Som undersekretær for våpenkontroll og internasjonal sikkerhet og en leder innen denne regjeringen,’’ uttalte hun på briefingen, ‘’for at våpenkontroll skal tjene sin hensikt, må brudd (på avtaler) få konsekvenser. Som jeg sa til Russiske motparter i går, står Russland overfor et valg: De kan enten ha sitt rakettsystem som bryter med avtalen, eller de kan ha INF-avtalen. Men de kan ikke få begge deler.’’

Utenriksminister Sergei Lavrov har erklært at Russland har testet 9M729-raketten på avstand tillatt under INF-avtalen, og at USA ikke har fremlagt noe bevis for det påståtte bruddet. ‘’Bare I løpet av siste høst, oppga (USA) to datoer da det, ifølge deres beregninger, skal tester som har vært brudd på INF-avtalen blitt foretatt. Vi har forklart dem at testene i virkeligheten har funnet sted, men rekke-vidden var innenfor det avtalen tillater. Vi ba dem om å legge fram konkrete beviser på brudd på rekkevidden, slik som satelittbilder eller noe annet, men vi har ikke mottatt noen ting,’’ uttalte Lavrov på pressekonferansen.

At INF-avtalens mulige død ikke har sendt sjokkbølger rundt hele verden, er i og for seg, urovekkende. Den ‘avslappede’ reaksjonen fra den amerikanske kongressens side og USAs NATO-allierte, til det som—i virkeligheten—innebærer slutten på våpenkontroll – er alarmerende. En sak er at kongressen og NATO uten spørsmål aksepterer de uholdbare påstanden fra både Obama- og Trump-regjeringene om Russiske brudd på INF-avtalen—Europeiske forbindelser med Moskva har vært anstrengte siden Russlands anneksjon av Krim i 2014, og russer-hets har vært på moten i USA siden etterettningsorganisasjonenes påstand om russisk innblanding i presidentvagkampen i 2016 ble publisert io 2017.

Men avslutningen av INF-avtalen er uløselig knyttet til det fullstendige sammenbruddet i de siste gjenværende rester av amerikansk-russisk våpenkontroll—den nye START-avtalen, som setter tak på antall og typer av strategiske kjernefysiske våpensystemer som kan utplasseres av begge parter. Den nye START-avtalen utløper i 2021, og den uhøytidelige tilnærmingen Thompson har demonstrert i forbindelse med å løse tvister rundt etterlevelsen av INF-avtalen, har hatt en skadelig effekt på forsøkene på å oppnå en forlengelse av denne avtalen før den utløper. ‘’Forholdene er ikke slik at jeg kan diskutere den nye START-avtalen.’’uttalte Thompson på presskonferansen om INF-avtalen. Lavrov, på sin side, observerte, at; ‘’Hele arkitekturen for våpenkontroll, inkludert den Nye START, omfatter utsiktene for vidre kjernefysisk nedrustning og bærekraften i Ikke-spredningsavtalen – er nå truet.’’

Etter at atombombene har falt. Illustrasjon: Shutterstock.

Les: USA fantaserer om en begrenset kjernefysisk krig

Russland har alltid fryktet USAs mellomdistanseraketter i som er utplassert i Europa. – Kubakrisen I 1962 hadde i stor grad sitt utspring i Russlands behov for respons til den trusselen USAs Jupiter-raketter som var utplassert i Tyrkia, representerte. Og INF-avtalen ble undertegnet på grunn av russisk bekymring i f.m. den amerikanske Pershing II-raketten, som kunne nå Moskva i løpet av 7 minutter eller mindre etter utskytning fra Tyskland, og dermed eliminere Moskva’s muligheter for å avgjøre om et varsel om en rakettutskytning var reell eller falsk. Vidre, Russlands kjernefysiske holdning—rakettutskytning ved påvisning (som betyr at Russland ville avfyre sine raketter med en gang et kjernefysisk angrep hadde blitt verifisert)—måtte endres til ‘’avfyring ved varsel,’’ eller, ennå verre, et ‘’føre-var kjernefysisk angrep.’’ (forebyggende/beskyttende) Ønsket om (og behovet for) å unngå å skape forhold for et kjernefysisk ragnarok fikk Sovjetunionen til å undertegne INF-avtalen i 1987. ‘’INF-avtalen kom istand I første rekke for å unngå at det kom et kjernefysisk angrep med veldig kort varslingstid,’’ observerte den britiske sikkerhetseksperten Annie Machon. ‘’Og dette var et skritt i riktig retning på denne tiden—at dette nå rives opp er veldig bekymringsfullt.’’

USAs kjernefysiske holdningskontroll som ble publisert av Trump-administrasjonen, har angitt spesifikke scenarioer der kjernefysiske våpen kan benyttes—inkludert mot Russland i Europa. Med INF-avtalen borte, og eliminasjonen av ‘tak’ på strategiske kjernefysiske våpen på grunn av det forventede opphøret av den Nye START-avtalen, er det i USA en reelll bekymring for at USA og Russland er i ferd med å gå inn i et kjernefysisk våpenkappløp som vil rivalisere det som utspant seg mellom disse supermaktene på 1980-tallet. Forskjellen denne gang, er at ingen av sidene har en stall av erfarne våpenkontroll-eksperter som arbeider på sidelinjene for å unngå katastrofe. I stedet, anført av karakterer som Andrea Thompson —plystrer USA ubekymret mens de slentrer bortover veien mot kjernefysisk ødeleggelse.

Thompson ville gjøre seg tjent med å fordøye ordene Vladimir Putin kom med under en presentasjon under Valdai-forumet sist oktober. Konfrontert med et scenario som involverte et amerikansk kjernefysisk angrep, pekte han på, at; ‘’aggressoren må vite at gjengjeldelse er uunngåelig, at den vil bli ødelagt,’’ Den russiske presidenten gikk ikke rundt grøten når det gjaldt å identifisere konsekvensene av et russisk kjernefysisk gjengjeldelsesangrep. ‘’Vi er offer for aggresjon, som martyrer vil vi komme til himmelen,’’ uttalte Putin til forsamlingen. ‘’Og de vil ganske enkelt dø.’’

Bulletin of Atomic Scientists begår en feil i å la viserne på Dommedagsklokken bli stående i posisjon 2 minutter før midnatt. Situasjonen er mye mer alvorlig enn Bulletin’s vurdering ‘’den nye unormalen’’ skulle antyde. – USA er i ferd med å skape forhold for en kjernefysisk krig med Russland, og den russiske presidenten snakker rolig om global utslettelse om en slik hendelse skulle finne sted.

Verden står på kanten av den kjernefysiske avgrunnen. Det er et minutt før midnatt, og vi oppfører oss som vi fremdeles har god tid. Det har vi ikke . . . .


Scott Ritter er en tidligere etterretningsoffiser i Marinekorpset. Han har tjenestegjort i det tidligere Sovjetunionen der han implementerte avtaler om våpenkontroll; i Den persiske bukt under operasjon Desert Storm i 1991; og i Irak som overvåker av fjerningen av masseødeleggelsesvåpen. Han er forfatteren av «Deal of the Century: Hvordan Iran blokkerte vestens vei til krig» (Clarity Press, 2017). Oversatt av Eric Kamov.


Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    Jeg tror ikke Trump egentlig er amerikansk president, jeg tror han først og fremst er svigerfar til en potensiell antikrist, om han ikke er det selv da. Hver seanse med Donald er veldig Disney.

  2. Mercurial says:

    Ser den hyperlinken på Andrea Thompson er antageligvis feil person, en skuespillerinne. Går ut ifra at det var https://www.state.gov/r/pa/ei/biog/281315.htm
    Denne Andrea Thompson det er snakk om.
    Ikke for det… skuespillere er dem vel begge to :wink:

  3. SHO says:

    Det sies at klimautfordringene er vår tids største utfordring.
    Men det er nok egentlig faren for atomkrig som er vår tids største utfordring.
    I andre land kan derimot oppfattelsen være at det er mangel på sikkerhet, mat og vann som er de største utfordringene.
    Ulike folk har ulike perspektiv, men det er en stor serie med problemer som trengs å løses.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere