FNs nykoloniale migrasjonspakt godkjent, men de store problemene kommer seinere

69
FN-administrasjonen jubler over at de har fått sin migrasjonspakt. Men hva skjer siden? (FN-foto)
Pål Steigan

Av Pål Steigan.

Som ventet ble FNs migrasjonsavtale, eller Global Compact for Migration, som den nå kalles offisielt, godkjent i Marrakesh 10. desember 2018. FNs generalsekretær António Guterres kalte den «et veikart for å hindre lidelse og kaos«. Den er naturligvis alt annet. Sjefen for FNs migrasjonsavdeling, Louise Arbour, kalte det et «vidunderlig øyeblikk» da avtalen ble godkjent ved akklamasjon. Et overraskende stort mindretall av FNs medlemsland unnlot å undertegne avtalen. Tilhengerne av avtalen sier på den ene sida at den er historisk og på den andre sida at den «ikke er bindende». Det siste er en sannhet med betydelige modifikasjoner. La oss se på bakgrunnen og hvorfor denne avtalen er vedtatt. 

To store problemer for imperialismen, fri flyt og demografi

Migrasjonsavtalen har en lang forhistorie og den er knyttet til den globaliseringa av den kapitalistiske verdensordningen som særlig skjøt fart etter Sovjetunionens sammenbrudd. Da ble det for alvor mulig for særlig amerikansk kapital å legge verden under seg og slå i stykker nasjonale markeder og regimer for å sikre seg både hegemoni og adgang til ressurser.

Rutene for menneskesmugling gjennom Afrika

Hvordan sikre fri flyt av arbeidskraft?

Det som hindrer kapitalens vekst er nasjonale økonomiske og politiske særordninger som legger bånd på den frie flyten av varer, kapital og arbeidskraft. Den frie flyten av varer og kapital er stort sett løst gjennom WTO og andre internasjonale systemer. I Europa har EU gått et langt stykke i retning av å hindre nasjonene i å styre sine egne ressurser og sitt eget arbeidsmarked. Men globalt har ikke kapitalen, i betydninga finanskapitalen og de multinasjonale selskapene, hatt den kontrollen de ønsker.

Verdens 1000 rikeste selskaper er samlet i organisasjonen World Economic Forum, som både er deres interesseforening og deres strategiske redskap for å drive verdenspolitikken i sin retning. Av deres egne dokumenter, konferanser og rapporter går det fram at de ønsker å omforme hele verdensordene i sitt blide. De kaller det Global Redesign Initiative (GRI),
og vår skribent Erik Plahte forklarer her hva dette initiativet er. GRI-dokumentet er digert, 604 sider, men Plahte oppsummerer slik hva det går ut på:

De transnasjonale storkonsernene, mega-bankene og finansfyrstene finner seg ikke lenger i å bli holdt utafor det tradisjonelle globale beslutningssystemet som bygger på nasjonalstatene og de internasjonale FN-institusjonene. De vil være med å bestemme, og de vil sjøl legge føringene for hvordan dette skal skje. De vil altså sette de demokratiske og folkevalgte organene til side, uten å sjalte dem helt ut. De skal fortsatt få være med, men i et nytt, mer omfattende system der de transnasjonale konsernene og kapitalkreftene – etter eget ønske og ut fra sine egne interesser –  skal styre på lik linje med nasjonalforsamlinger, nasjonalstater og de internasjonale, mellomstatlige institusjonene.

«Governance is the art of governing without government», som Susan George har skrevet i den lettleste lille boka Shadow Sovereigns – How Global Corporations are seizing Power (Polity Press, Cambridge, 2015).

Illustrasjon til Margaret Atwood: Oryx and Crake. Et par av de framtidsvisjonene som utmales av WEF er ikke særlig ulike dette.

Global Redesign Initiative – et initiativ for å nytegne den rådende verdensorden

Når det gjelder global tilgang på arbeidkraft for kapitalen er WEFs holdninger uttrykt i dokumentet The Business Case for Migration.

I dokumentet heter det:

«Det er et ubestridelig faktum at veladministrert migrasjonspolitikk kan bidra til nasjonal, regional og global økonomisk vekst. Innvandrere i begge ender av kompetansespekteret kan spille en rolle – ved å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke er villig til å gjøre (selv under lavkonjunktur), så vel som å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke kan gjøre fordi de mangler ferdighetene. Konkurranseevnen til selskaper, som de fleste moderne økonomier er avhengige av, kan styrkes markant av innvandrere og migrasjon. Begrensende og ufleksibel regjeringspolitikk setter selskapene i fare for å tape i den globale konkurransen om begrensede ferdigheter, og kan undergrave deres generelle konkurranseevne. Videre er innvandrere big business – både som entreprenører som skaper arbeid, og som forbrukere som skaper etterspørsel.»

«… gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke er villig til å gjøre (selv under lavkonjunktur) …» Les: dårlig betalt, dårlige arbeidsforhold eller farlig.

Les: Massemigrasjon og profitt

For å drive igjennom denne agendaen i FN sørget man for at det ble opprettet et migrasjonsforum i FN-regi. Den sentrale pådriveren var Peter Sutherland, Goldman Sachs. Han var arkitekten for og den sentrale lederen for Global Forum on Migration and Development (GFMD) for å legge til rette for storstilt migrasjon, fordi han mente at dette tjener kapitalens behov. Det er dette forumet som har skrevet Global Compact for Migration.

Etter at Sutherland døde er det Louise Arbour som har tatt over den stafettpinnen. Hun er beryktet for sin rolle under den famøse rettssaken mot Slobodan Milošević, og hun var fra 2009 til 2014 sjef for den Soros-finansierte International Crisis Group. Hun skal lede det sekratariatet som skal koordinere implementeringa av migrasjonsavtalen. Og i sin erklæring om dette gjorde hun det helt klart at denne implementeringa skal starte nå og den skal være effektiv.

Den kaotiske massemigrasjonen fra Afrika og Midtøsten har tjent en hensikt fordi den har mørnet Europa for den politikken som skal implementeres, men den er ikke optimal sett fra et kapitalistisk perspektiv. Det er også et hovedelement i migrasjonsavtalen: Nå må migrasjonen bli velorganisert. Den illegale migrasjonen skal bringes inn i lovlige former. Massemigrasjon er milliardindustri. Interpol sier at menneskesmugling i dag genererer 28 milliarder dollar i året, og er den raskest voksende kriminelle bransjen i verden. I mange afrikanske land er den blitt en del av nasjonale økonomien. Dette drives av mafiaorganisasjoner, jihadistgrupper og andre kriminelle nettverk, og de behersker hele verdikjeden fra Guineabukta til Skandinavia. I tillegg til fortjenestene ved illegal transport, illegale papirer, bestikkelser og så videre kommer profitt i narkohandel, prostistusjon, slavearbeid og annen kriminell virksomhet. Gjennom migrasjonsavtalen kan dette nå normaliseres. De kriminelle nettverkene kan omdanne deler av virksomheten sin til NGOer, som kan bli partnere med FN og EU.

Overføringer etter kontinent. Verdensbanken

Nykolonialisme

Jeg har kalt migrasjonsavtalen nykolonial, og det er ikke ment som et skjellsord, men som et forsøk på å plassere den historisk og økonomisk der den hører hjemme. Avtalen handler ikke om å støtte Afrikas eller araberstatenes kamp for frigjøring fra kolonisystemet, men tvert imot om å gjøre dette systemet permanent. Den økonomiske «fordelen» disse landene loves i tekstene er «remittance», altså penger som migrantene sender hjem til opprinnelseslandet. Det er ingen mekanisme for uavhengighet, men tvert om en mekanisme for varig underordning og utbytting. Det går også tydelig fram av avtalen at den handler om å skaffe kapitalen arbeidskraft gjennom migrasjon. I forbindelse med utdelinga av fredsprisen kom det fram i uttalelsene til fredsprisvinner Denis Mukwege hvordan imperialismen plyndrer Afrika, og da i dette tilfellet Kongo.

Denne plyndringa av råvarer skal fortsette og gjennom migrasjonsavtalen skal også Afrika plyndres for sin viktigste ressurs, den menneskelige arbeidskrafta, de menneskene som kunne ha bidratt til å skape et fritt Afrika.

EU, og ikke minst Frankrike, har i en årrekke arbeidet for å integrere Nord-Afrika og de tidligere franske koloniene med EU i noe som nå heter Union for the Mediterranean. De samarbeider med International Crisis Group og Mediterranenan Growth Initiative om å skape at felles arbeidsmarked rundt Middelhavet.

De har lovet landene i Nord-Afrika og Midt-Østen vekst og utvikling hvis de lar seg integrere med EU. I dette ligger også at det skal bli lettere å migrere til EU der nordafrikanerne forespeiles arbeid og velstand. For regjeringene i disse landene betyr det tilskudd, privilegier for overklassen – og en mulighet til å kvitte seg med en arbedsløs befolkning som kunne blitt brysom.

Redselen for det aldrende Europa

Ved siden av å gjøre kolonisystemet permanent og sørge for fri flyt av arbeidskraft på kapitalens premisser er det også et annet problem som har ridd den europeiske eliten: demografi; Europa eldes og europeerne blir færre.

Derfor begynte eliten i Europa i samarbeid med FN å gjøre prognoser om hvordan migrasjonen kan løse dette problemet. Det ble gjort en serie med framskrivinger og beregninger i FN-regi. Dette har det i liten grad vært offentlighet om, men det har ikke vært hemmelig. Dokumentene ligger der og kan leses av dem som vil. Og dette er ikke planer, men teoretiske modeller. Beregningene må ha sjokkert eliten også. Tankegangen er formulert i begrepet Replacement Migration, altså erstatningsmigrasjon. Eller migrasjon som skal erstatte det tapet som nedgangen i folketallet betyr. Det ble opereret med seks scenarier, og i det mest ytterliggående scenariet skulle Tyskland ha tatt imot 3,4 millioner migranter i året, noe som ville gitt en befolkning i Tyskland i 2050 på 299 millioner (mot 82 nå), hvorav 80 prosent ville være nye immigranter. (s. 42)

FN-komiteen sier sjøl at dette er helt uaktuelt, men det sier noe om den herretenkninga de domineres av; mennesker er brikker som flyttes omkring på kloden slik det måtte passe dem. Sjøl om de ekstreme variantene er forkastet ligger tankegangen der fortsatt. Det går fram av denne rapporten som er utformet av Ramboll Management Consulting and Eurasylum Limited på oppdrag fra EU-kommisjonen (2009).

Med samme suverene forakt for folkestyret jobber de der med å lage kvoter for såkalt «relokalisering» av migranter og asylsøkere. Man lager da et kvotesystem basert på tre kriterier i mottakerlandene, BNP per innbygger, areal og befolkninsgtetthet, og på grunnlag av disse kvotene skal landene automatisk tildeles et antall mennesker for å «relokalisere» dem.

Europa er i djup økonomisk og politisk krise

Disse vidløftige planene drøftes samtidig som europeiske land forfaller og forvitrer med stor permanent arbeidsløshet og økende fattigdom. Og folkene, som herskerne behandler som kveg som kan dyttes dit det passer de maktige, har fått denne arrogansen og nyføydale oppførselen så til de grader på tvers i halsen at det slår ut i opprør, slik som nå i Frankrike.

Denne krisa kan ikke løses av noen migrasjonspakt, den vil tvert om forsterkes av den, fordi pakten mangler legitimtet og vil støte på massive problemer. Og den løses heller ikke av å skyve millioner av folk rundt som brikker på et brett. Den kan bare løses gjennom å avskaffe en kapitalisme som til de grader har gått ut på dato med et system som er basert på folkestyre og folkelig kontroll over produktivkreftene, både i Afrika og i Europa.

Nesten ingen debatt i Norge

Til tross for at migrasjonspakten angivelig er historisk og sannsynligvis svært problematisk har det knapt nok vært noen debatt i Norge. Redaktørforeningen reagerte på passusene om at regjeringen skal styre opinionen, noe som førte til en norsk protokollmerknad. Men det har ikke vært noen debatt i partiene. Partier som SV og Rødt er antakelig for avtalen, men det har vært umulig å få dem til å vise kortene både i offentligheten og overfor egne medlemmer.


FNs nye migrasjonstraktat er en skandale

Massemigrasjon og profitt

Moral, migrasjon, flyktninger og imperialisme









KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. INK says:

    Så hva skal man stemme på hvis man ikke ønsker denne utviklingen som vil skade både Afrika og Europa? Et mikroparti? Står valgene ellers bare mellom pest og kolera?

  2. Hvis dere vil ha det litt artig, prøv å nevn noen av tingene Steigan nevner her for de fleste på venstresiden. Glem noen saklig form for debatt. Folk er så livredde for å stemples som rasister at man ikke kan føre en samtale om disse temaene. Samme med de unge remainiacsene og EU i England (selv om de er svært kunnskapsløse om EU selvsagt), mange hissige følelser, umulig å snakke med.
    De som styrer disse tingene vet naturligvis at dette vil føre flere over til høyrepopulistene, men her kommer det interessante: Det er greit for dem! Den liberale fløyen og den høyrepoplustiske fløyen er to sider av samme sak. Du ser Frp-tilhengerne i Norge ikke engang bryr seg om at de bryter alle løftene sine, det holder at de sier tingene de vil høre. Vi har nå to ulike avdelinger av høyresiden, det er alt vi har, begge fører en nyliberal økonomisk politikk. Imens deltar befolkningen i meningsløse debatter om symbolske ting, stadig mer hissig og uforsonlig.

  3. INK says:

    Slik jeg ser det lar folk med høyere utdannelse seg assimilere ganske greit, uansett om de kommer herfra eller derfra. Men det er ikke bra for MENA-land om det blir stor hjerneflukt til Europa, og det er dyrt på mange måter for et land å utdanne folk som etterpå forsvinner til utlandet med kompetansen. Det er på ingen måte “snilt” å tilrettelegge for dette. I tillegg frykter jeg at avtalen i realiteten i tillegg tilrettelegger for at også sårbare grupper skal lures hit for å leve i utnyttelse og elendighet, selv om den postulerer at det skal jobbes mot dette.

    For oss her nord er noe av hovedproblemet, slik jeg ser det, at stadig økt befolkningsvekst ikke er bærekraftig. Vi har ikke nok jobber til det (og verre vil det bli, noe som lett vil bidra til konflikter mellom grupper, og som vil kunne undergrave opparbeidede rettigheter og velferdsstat), det er ikke miljømessig bærekraftig og vi er allerede svært langt fra sjølberget når det gjelder matproduksjon.

    I tillegg kommer problemer med integrering av de som mangler kompetansen til å klare seg i det norske samfunnet (i alle fall dersom det ikke eksisterer et godt system for integrering). I utgangspunktet tror jeg det er mer snakk om kompetanse - og om det finnes tilstrekkelig med arbeidsplasser folk er kvalifisert for - enn hvor man kommer fra.

  4. aford says:

    Valget står forsåvidt mellom hest og koala, ja.

    Men INK, jeg synes virkelig ikke du skal gjøre vondt verre ved å gå og stemme. En sjeldent dårlig og uansvarlig idé. De påvirkningsmuligheter og verktøy vårt system tilbyr folket under demokratiets fane har forlengst vist seg å være impotente verktøy. Å få til radikale endringer som utfordrer nåværende maktkonglomerats agendaer er ikke mulig innenfor rammene av det demokratiske, konvensjonelle, lovlige og 100% sosialt aksepterte. Og derfor heller ikke uten relativt mye friksjon og turbulens, sannsynligvis ikke uten åpne konflikter, drama og dessverre menneskelig lidelse av typer vi nødig tenker hardt og lenge på før vi ligger der selv.

    Det man kan prøve, er å bygge opp alternativer parallelt og i samarbeid med mer eller mindre likesinnede, og bare undergrave det eksisterende på alle måter ved enhver anledning.

    felix%20the%20anarchist%20at%20work

    Om dette mot formodning virkelig lykkes bedre, og en bærekraftig og selvhjulpen trend skulle bre om seg som i sum tegner et bedre samfunn enn det vi har eller nyss hadde, finnes det selvfølgelig ingen som helst garanti for. Men det er den veien som gjelder for den som vil gjøre noe for radikal endring, og ikke tar mål av seg til å gjennomføre et ekte statskupp, noe som virker fullstendig i det blå av mange grunner. Hvordan samarbeid på tvers av landegrenser om forholdet til økologiske og andre ekte, naturgitte rammebetingelser skal foregå uten staten vetta fåglarna. Men dårligere enn akkurat den biten går nå for tida kan det jo neppe gå uansett.

  5. aford says:

    Det er ikke alltid så enkelt å være menneske på en valgdag. Ikke alltid ellers heller selvfølgelig, men som tidligere slått fast: Det er neimen ikke bare-bare å la være heller. Her er faksimile av fjorårets plan, slik jeg fremla den for vår venn med geitene i et kommentarfelt nær deg:


    Men, som også rapportert i nevnte kommentarfelt umiddelbart etter at det var blitt for sent å rette opp skaden: På valgdagen, kun kort tid før det skulle blåses i fløyta for ferdig kamp, ble jeg overfalt og halvt svimeslått av en marxistisk demon som dro meg opp til valglokalet og sørget for at mine kraftløse, påholdne fingre fikk fomlet en stemme på Rødt ned i urnen før jeg kom til meg selv. Dette kan selvfølgelig aldri fullt ut tilgis, vi snakker hakke gærne kommunister og innvandringsromantikere her, og jeg kan bare si at jeg angrer som vanlig som en hund, og lover at det aldri skal gjenta seg. Våre tanker går til de nærmeste.

    Men en ting: Jeg fikk bekreftet at demokratiautomaten virker her i kommunen! Who’d thought. Jeg la 1 - én - stemme på Rødt (brrrh …) i urnen, og fikk 1 - én - representant (representanten Moxnes) inn på tinget. Hadde den demonen visst at det var så enkelt, hadde den nok sørget for at jeg hadde slengt oppi litt mer enn bare én sånn seddel når vi nå først hadde tatt turen.

  6. paal says:

    Kan se ut som Pål Steigan og Erik Plahte oppfatter FN’s Agenda 21/2030 og Global Redesign Initiativ som to forskjellige konkurrerende aktørers vei mot verdensherredømme.

    Jeg oppfatter disse to som to sider av samme mynt, de er startet av og utvikles av de samme folkene med den samme grunnleggende ideologi og inngruppeinteresser, det samme felles endemål, bare med hver sine “markedsføringsavdelinger” for å lokke med seg de ulike målgrupper. Og det er de samme folkene som ser seg selv som herskere i den endelige kollektivistiske teknokratiske planetære diktaturstat.

    Jeg har flikket litt på vedlagte stjelte grafikk (lagt på tekst) for å illustrere dette.

  7. K11 says:

    Opp gjennom årene har jeg hatt et vekslende syn på fremtiden og på de langsiktige utviklingstrendene i samfunnet. Jeg har vekslet mellom en utopisk tro på transhumanisme som skal løfte verdens folk ut av fattigdom og skape paradis på jorda, og en dystopisk tro på plutselige extinction level events som får «The Road» til å virke som et glansbilde. Grunnen til min – og mange andres(?) – tro på slike dystopier, er kanskje at vi har forestilt oss at de vil medføre både action, spenning og ikke minst at de vil la oss spille en viktig rolle: Vi har forestilt oss at vi selv endelig skal bli helter i en postapokalyptisk verden, hvor vi kan være med på oppbyggingen av en ny type samfunn, en ny verdensorden som skal reise seg som en fugl fønix fra asken av den gamle. Slike utbredte dommedagsfantasier er altså først og fremst motivert av grandiose vrangforestillinger om egen storhet. Man innbiller seg at man faktisk betyr noe i den store sammenhengen, og at man, i større eller mindre grad, kan være en slags Mad Max eller «The Chosen One» i et lovløst wasteland.

    Etterhvert som jeg er blitt eldre har jeg fått et mer nøkternt syn på verden, og jeg har beveget meg mer og mer innover mot en gyllen middelvei: Fremtiden blir hverken plutselig dystopi eller plutselig utopi; den blir et meget langsomt forfall. I sakte film kommer infrastrukturen til å forfalle. Arbeiderklassens kjøpekraft kommer til å eroderes bort, i takt med at de rikeste blir stadig rikere og i stadig større grad avsondrer seg fra resten av samfunnet. De kommer til å gjerde seg inne i enklaver, bevoktet av droner og privateide vaktselskaper. Byråkratiet kommer til å vokse ukontrollert som metastaserende kreft. Samtidig kommer migrantstrømmer til å ta knekken på Vestens velferdsstater, mens mediene (inkludert de «sosiale») blir sensurert, slik at alle negative sider ved massemigrasjonen blir dysset ned eller skjønnmalt. Protestbevegelser blir radbrukket og vingestekket, så revolusjonen uteblir. Mediene kommer til å snakke mer og mer om at «Elon Musk snart sender mennesker til Mars» o.l., slik at ungdommen kan klamre seg til overtroen på en Star Trek-aktig fremtid, hvor fattigdom er eliminert og hvor livet er en endeløs dans på roser.

    Å si noe konkret om hva 2020-årene vil by på, er vanskelig, men jeg skal likevel prøve meg på noen mer eller mindre vage forutsigelser: Jeg tror det blir mange misligholdte boliglån. Jeg tror de største bankene vil få svært store statlige redningspakker for å betjene sine utestående fordringer, men disse redningspakkene blir i liten grad omtalt av media. Jeg tror politistatene kommer til å slå hardt ned på protestbevegelsene som oppstår rundt om i Vesten. Noen av disse bevegelsene blir vesentlig større enn «de gule vestene», men de kommer til å glimre med sitt fravær i nyhetsbildet. En stor del av befolkningen kommer til å leve nomadisk og fra hånd til munn. Mange kommer til å være hjemløse, mens andre kommer til å bo i telt, provisoriske gapahuker eller «trailer parks» (campingvogner o.l.). De ulovlige dronekrigene, konvensjonelle krigene og proxykrigene som allerede pågår rundt om i verden, kommer til å øke i omfang. Skjønnmalingen av «moderate opprørere» og andre «frihetskjempere» i den tredje verden, kommer til å bli intensivert, samtidig som Vestens støtte til disse øker. Svartmalingen av Russland kommer til å øke eksponentielt.

    Boligprisene kommer til å fyke i været. Strømprisene likeså. I perioder blir det strømrasjonering. Meget kalde vintre (pga Maunder Minimum) kommer til å ta knekken på en del folk; mange kommer ganske enkelt til å fryse ihjel. Verdens arbeidere kommer til å flokke seg om fascistiske milliardærer (som Trump) som kanaliserer skattepenger direkte til Israel o.l. imperialistiske apartheidstater. På denne måten kommer arbeiderne til å grave sin egen grav, og de kommer til å gjøre det med glede, i lykkelig uvitenhet om hva de egentlig driver med.

    Dette er de kjedelige, grå realitetene, slik jeg ser dem nå. Jeg skulle gjerne forestilt meg en fremtid preget av egalitet og allestedsnærværende molekylære assemblere. En fremtid fri for rasisme, problemer og konflikter. En fremtid uten krig, hvor verdens folk lever sammen i harmoni. Men det jeg ærlig talt ser er altså en fremtid preget av infrastrukturelt forfall, hvor de rikeste kommer til å grabbe til seg mer makt og mer penger, og hvor de fattigste settes opp mot hverandre. Den hvite arbeiderklassen kommer altså til å rette sitt raseri mot migrantene og flyktningene; ikke mot banksjefene eller resten av eliten. Sentralbanksjefer og politikere kommer til å gå fri; de kommer til å beskyttes av private militser og livvakter og sikkerhetsselskaper. Siden arbeiderklassen er splittet, er den ikke sterk nok til å kjempe tilbake mot de voksende politistatene. De rikeste er kløktige og kyniske; de bruker MSM og «alternativmedier» for å skape en kløft mellom etniske europeere og fremmedkulturelle migranter, en voksende kløft som gjør at folkelige opprør aldri vokser seg store nok til å utfordre de rikestes makt. Medieskapte, populistiske agitatorer som Trump nører oppunder hat og fremmedfrykt, slik at vanlige arbeidere aldri legger merke til sentralbanksjefenes destruktive pengepolitikk, eller banksjefenes grandiose bonusordninger og redningspakker.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

56 flere kommentarer

Deltakere

Historisk kommentararkiv

69 KOMMENTARER

  1. […] Men også politikerne er bare redskaper i denne sammenhengen. Dette handler om klasse. Det er kapitalen, og da i første rekke de store korporasjonene, som ønsker størst mulig tilgang på billig arbeidskraft og dermed mest mulig migrasjon. Og dette gjør de rike ingen hemmelighet av. World Economic Forum, som er interesseorganisasjonen for de 1000 rikeste selskapene i verden har gang på gang slått fast at de ønsker massemigrasjon. De ønsker tilgang på billig arbeidskraft og de ønsker hjerneflukt fra fattige land til rike land. Det er også dette som er den egentlige motivasjonen bak FNs nykoloniale migrasjonspakt. […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.