Slik ser World Economic Forum på framtida

16
Illustrasjon til Margaret Atwood: Oryx and Crake. Et par av de framtidsvisjonene som utmales av WEF er ikke særlig ulike dette.
Erik Plahte
Erik Plahte

World Economic Forum gjennomførte sitt årlige møte 20.–23 januar, som vanlig i Davos. WEF er en medlemsorganisasjon som omfatter den absolutte makteliten i verden: et tusen medlemmer blant verdens største konsern, globale virksomheter med mer enn 5 milliarder US$ i omsetning. Hvert eneste år siden 2006 har arrangørene av World Economic Forum (WEF) publisert sin Global Risks Report. Den inneholder WEFs syn på de viktigste truslene verden står overfor i de kommende 10 åra, og hvordan WEFs medlemmer kan/bør forholde seg til dem.

Årets rapport, The Global Risks Report 2016, viser at verdens 99.999% ikke har noe å hente fra de knapt 0.001% som var samla i Davos. Det er stor fare for at nesten alle de globale risikoene de vurderer, vil gjøre seg gjeldende. Nesten alle enten skyldes samfunnsmessige forhold eller forverres av de rådende samfunnsforholdene. Likevel tar WEF ikke noe ansvar. Ikke for å ha forårsaka eller forverra risikoene, ikke for å forhindre eller avverge de truende katastrofene. De er utelukkende opptatt av å fremme slike risikotiltak som vil øke deres egen makt, innflytelse og profittmuligheter.
Figur1b
Dette står sjølsagt ikke med reine ord i rapporten. Den er full av vurderinger og forslag som gir inntrykk av at medlemmene er genuint opptatt av å trygge verden og gjøre den til et bedre sted å være. Det er nødvendig å lese mellom linjene. Jeg gjorde det, og her er det jeg kom fram til. Kanskje har jeg lest rapporten som Fanden leser Bibelen. Er du i tvil, så døm selv. Rapporten ligger her.

Årets rapport bygger på de subjektive oppfatningene til et panel sammensatt av 742 eksperter og beslutningstakere fra næringsliv, akademia, organisasjoner og offentlig sektor. Om hver av dem har drevet rein synsing eller basert seg på en seriøs analyse, veit vi ikke. Rapporten gir WEFs vurdering og analyse av ialt 29 globale risikoer. Selve risikovurderingene virker realistiske, selv om noen åpenbare risikoer er utelatt.

De alvorligste risikoene ifølge WEF

I WEFs språkbruk er en global risiko en hendelse eller en situasjon som dersom den skulle inntreffe, vil føre til vesentlige negative følger for flere land eller virksomheter i løpet av de kommende ti åra. Tidsperspektivet er med andre ord temmelig begrensa. Vi får huske på at næringsliv i denne sammenhengen betyr de virkelig store – de aller største bankene, finansinstitusjonene, internasjonale konsernene og deres støttespillere blant politikere og offentlige tjenestemenn. Det er de som er medlemmer av WEF og tas med på råd

Fram til 2010 var de største risikoene – etter begge skalaene – nesten utelukkende økonomiske. Men i 2011 skjedde det et skifte. Fra da av har miljømessige og (i litt mindre grad) sosiale risikoer blitt vurdert som mye mer alvorlige, med klimatrusselen som den alvorligste av dem. De 742 deltakerne ble bedt om å vurdere både hvor sannsynlig de mente det var at hver enkelt risiko ville gjøre seg gjeldende, og hvor alvorlige skadevirkningene i tilfelle ville være, begge på en skala fra 1 (svært lite sannsynlig, eller små skadevirkninger) til 7 (svært sannsynlig, eller store skadevirkninger). Figuren under viser resultatet. Hver av de 29 risikoene er plassert i diagrammet ut fra gjennomsnittene av vurderingene. Jo lenger til høyre en risiko er plassert, desto større fare er det for at den vil inntreffe, og jo høyere opp i diagrammet, desto større vil skadevirkningene være – ifølge deltakerne. Fargene viser hvilken kategori hver risiko tilhører: økonomi, miljø, geopolitikk, samfunn og teknologi. Diagrammet viser dessverre ikke hvor stor spredning det er i vurderingene av hver enkelt risiko.
Figur2b

Her er et utsnitt som viser øvre høyre del av figuren.

Figur3b
Det er ikke vanskelig å være enig med WEF i at alle disse truslene er reelle og alvorlige. Tre risikoer framstår som spesielt truende: Klimatruselen, omfattende flyktning- og migrasjonsproblemer og vannkriser. Merk at alle tre ligger over 5 på begge skalaene. Av den neste klyngen på 11 risikoer er nesten halvparten økonomiske.

Men det er noen trusler som mangler i oversikten. Den økende ulikheten, 1% mot 99%, for ikke å si 0.1% mot 99.9%, er overhodet ikke nevnt. Det er forståelig. Den er neppe et problem for WEFs medlemmer. Faren for en tredje verdenskrig er heller ikke nevnt. Slik «Interstate conflict» er definert, omfatter det bare konflikter, ikke åpen, omfattende krig. Mer alvorlig er at kategorien økonomiske risikoer bare omfatter kriser i «key economies» og «major economies», ikke en krise i hele verdensøkonomien, heller ikke den vedvarende krisa i verdens fattige land. Det minner om risikovurderingene til bankene i USA før boligbobla sprakk i 2008. De vurderte risikoen for at en enkelt låntaker skulle misligholde lånet, men ikke for at dette skulle skje i masseomfang fordi boligprisene slutta å stige. Rapporten nevner heller ikke den enorme ubalansen i det globale økonomiske systemet. U-landene har nå omtrent 80% av industriarbeidsplassene i verden, men det er de industrialiserte landene i Vesten som skummer fløten av blodslitet til de underbetalte industriarbeiderne i u-landene.

Uvanlig – risikoer med både høy sannsynlighet og katastrofale konsekvenser

Her er de 29 risikoene plassert i hele diagrammet fra 1 til 7 på begge aksene. Vanligvis blir alvorsgraden av en risiko vurdert ut fra produktet av sannsynligheten for at den vil inntreffe og omfanget av de skadelige konsekvensene dersom det skjer.
Figur4b
Det er påfallende at alle de 29 risikoene ligger temmelig høyt på begge aksene. Store risikoer ligger vanligvis enten oppe til venstre (ikke særlig sannsynlig, men alvorlige konsekvenser om de skulle inntreffe) eller nede til høyre (ikke så alvorlige konsekvenser, men stor fare for at de vil skje). Men slike risikoer er det ingen av i diagrammet. Det er uvanlig. I slike tilfeller er det dobbelt grunn til å handle raskt og besluttsomt for å avverge faren før ulykka skjer. Praktisk talt alle de 29 risikoene bygger seg opp gradvis. De vil ikke komme brått og uten forvarsel slik som tsunamier og jordskjelv. Det er bare én av dem som ikke skyldes eller forverres av samfunnsmessige forhold. Alle de 28 andre kan avverges eller mildnes om en bare starter i tide og vil mobilisere de midlene som kreves. Tidsramma i WEFs analyse er bare 10 år. Det vil si at tida er ikke på vår side. Det gjelder å handle raskt. Spesielt gjelder dette de tre alvorligste truslene. Så hvordan vil WEF handle?

Eliminere eller redusere risikoer – eller bare forberede seg på å takle dem?

Rapporten gir inntrykk av – eller prøver å gi inntrykk av – at verdens ledende næringslivsledere er opptatt av å skape en tryggere og bedre verden ved å analysere de største truslene og finne de beste mottiltakene. Men det tror jeg ikke de er. En naturlig reaksjon om man ser for seg en alvorlig risiko, er å prøve å eliminere eller forhindre den. Dette fordrer at man forstår hva årsakene til den er og dynamikken i hvordan den virker og vil slå ut. Men Global Risks Report 2016 inneholder ingen ting om dette, ikke engang om å minske de store risikoene. Dette i motsetning til The Sendai Framework for Disaster Risk Reduction 2015–2030, som ble vedtatt på The Third UN World Conference i Sendai, Japan, 18. mars 2015. Der legges det ikke bare vekt på å foreberede verden på å takle risikoer, men også på å minske risikoer og på å forstå dem. Dette dokumentet streker opp en handlingsplan med fire prioriteter: 1) å forstå risikoen for store katastrofer, 2) styrke evnen til å takle slike risikoer, 3) investere i tiltak for å minske risikoer og styrke resiliens, og 4) styrke beredskapen for å møte risikoer om de skulle inntreffe og for å kunne bøte på skadene.

Global Risks Report skriver derimot bare side opp og side ned om resiliens, som er nevnt omtrent 80 ganger i rapporten. Resiliens har blitt et moteord med mer enn 40 millioner treff på Google. Det uttrykker den evnen et system eller samfunn som er utsatt for en truende fare, har til å stå imot trusselen, tilpasse seg og komme seg etter en katastrofe på høvelig og effektivt vis og bevare eller gjenopprette sine grunnleggende strukturer og funksjoner. Sagt på enklere og mer folkelig vis: Resiliens uttrykker evnen til å komme seg etter en trøkk. Men resiliens omfatter ikke tiltak for å forhindre eller avverge katastrofer, og dét står det heller omtrent ingen ting om i rapporten.

Det er påfallende. WEF samler jo den økonomiske og politiske eliten i verden. De hundre strategiske partnerne i WEF tilhører toppene i den vestlige kapitalismen og kapitalen fra oljediktaturene. Medlemmene rår over tusenvis av milliarder dollar og millioner av arbeidsplasser. Om noen har kunnskaper, kapital, menneskelige ressurser, nettverk og organisasjoner til ikke bare å gå løs på svære, globale problemer, men faktisk også løse dem, så må det da være disse. Svært mange av de strategiske partnerne i WEF står på Forbes liste over de 500 største børsnoterte selskapene i verden. Her skorter det ikke på kapital. De 1200 ikke-finansielle konsernene på Standard & Poors liste hadde i 2012 en samla kontantbeholdning på 3200 milliarder dollar (Rune Skarstein i Klassekampen 2. mars 2016). En stor del er salta ned i skatteparadis så selskapene skal slippe å bidra til samfunnet med skattepenger.

Hva WEF kunne ha sagt, men ikke sier

Om medlemmene av WEF hadde tatt et virkelig ansvar for å eliminere eller minske de alvorligste risikoene de nevner og som ville stått i et rimelig forhold til de enorme ressursene de rår over, kunne de for eksempel ha sagt: Klimatrusselen krever at fossilindustrien trapper ned utvinninga av fossile brennstoff nesten til null i løpet av 30 år. Det må investeres X milliarder dollar per år fra nå av til å avvikle fossilindustrien og utvikle og bygge ut fornybar energi. Vi vil støtte en CO2-avgift på alle produkter, f.eks. slik James Hansen har foreslått. Spesielt må vi støtte fattige land som ikke har råd til nødvendige klimatiltak. Vi må sette av Y milliarder per år til tiltak for å forhindre skader som ikke lar seg avverge, for eksempel på grunn av stigende havnivå. Osv. Men de sier ikke noe av dette. De stiller ingen krav til fossilindustrien. De vil gjerne investere i fornybar energi, men ikke før investeringene blir lønnsomme.

De kunne ha sagt: Verden har 200 millioner arbeidsledige som intet heller vil enn å skaffe seg jobb og få seg et utkomme. Vi har tusenvis av milliarder ledig kapital som vi ikke får brukt til noe annet enn finansspekulasjon. Våre banker kan dessuten lage så mange penger de bare vil. La oss kombinere all denne kapitalen med alle disse ledige hendene til å løse noen av de mest presserende problemene. Men det sier de heller ikke.

De kunne ha sagt: For å minske ulikhet, hindre sosial uro og nye finansbobler og bedre infrastrukturen, må vi slutte å gjemme unna overskuddet i skatteparadis, og i stedet være villig til å bidra til fellesskapet, øke det allmenne lønnsnivået, avskrive tyngende gjeld som likevel ikke kan betales, osv.  Men det sier de heller ikke. Sånn kan en gå fra risiko til risiko og liste opp hva de kunne ha villet om de virkelig ville avverge risikoene, men som de ikke sier og ikke vil — eller ikke kan. For de har jo profitten å tenke på.

Noen vil kanskje synes at dette er moralisme eller utopi. Alle veit jo at noe slikt ville være helt utenkelig i en kapitalistisk økonomi der målet for økonomisk virksomhet er profitt. Men dette er ikke utopisk. For det er fullt mulig å tenke seg at dersom kapitalen hadde vært underlagt samfunnsmessig kontroll, ville alt dette ha vært mulig og høyst sannsynlig ville ha skjedd. Og når verden står overfor risikoer (ikke bare dem WEF nevner, dessverre), og de som sitter med midlene til å avverge dem, ikke vil bruke dem, er det ikke moralisme, men politisk kritikk å påpeke at de forsømmer sitt ansvar og hindrer oss i å avverge krisene. For det er de som sitter med kapitalen som verdens flittige hender har skapt.

WEFs «kriseløsninger»

Rapporten streker opp viktige oppgaver for politikere og «policy-makers». For eksempel har regjeringene «muligheten til å gi innbyggerne mer politisk makt, åpne rom for dialog og deltakelse, innsyn og ansvarlighet og trekke innbyggerne med som medarbeidere i offentlige tjenester». Næringslivet har på sin side muligheter til å «vinne tillit» ved å «forplikte seg til innsyn, ansvarlighet og høyere standarder» på slike områder som «rettigheter for arbeiderne og bærekraftig miljø og ved å samarbeide med innbyggerne på nye måter» (s 43).

Alt dette ser jo vakkert ut og gir et bilde av næringslivsledere som tar de store, globale truslene på alvor og har reflekterte og gjennomtenkte anbefalinger til statsledere, politikere og næringslivsledere. Det er nødvendig å fremme «globalt lederskap», er en tanke som går igjen. Ikke bare hos regjeringer og internasjonale organisasjoner, men også i det sivile samfunn og i næringslivssektoren (s. 34). Og de virkelig store næringslivsaktørene må engasjere seg mer i politiske spørsmål, søke makt, dels gjennom offentlig-privat samarbeid, dels ved å bygge overnasjonale maktstrukturer som erstatter dagens system med uavhengige og suverene nasjonalstater. Det betyr i klartekst at selskaper som Goldman Sachs, JPMorgan Chase, BlackRock, Exxon, Apple, Google, General Electric og Chevron skal styre internasjonale relasjoner og internasjonal økonomi.

En ny form for offentlig-privat samarbeid som rapporten trekker fram som et positivt tiltak, er såkalte Social Impact Bonds. Det er ifølge rapporten «en modell for ‘betaling for suksess’ der en privat investor investerer i et offentlig prosjekt, oftest retta mot målbare forbedringer av sosial karakter for risikoutsatte personer, med formål å redusere offentlige utgifter på lang sikt» (s 44). Investoren tar på seg ansvaret for et tidsavgrensa sosialt program som staten har problemer med å finne midler til. Staten betaler bare for de vellykkede tilfellene, så det er investoren som tar risikoen – og får gevinsten. No cure, no pay, med andre ord. Dette er altså et tiltak fra næringslivet for å bidra til å skape stabile og likeverdige sosiale forhold. Lest på en litt annen måte, er det bare en nye og innovativ form for sugerør i statskassa.

WEFs vurdering av klimaproblemet og Paris-avtalen

Rapporten prøver ikke på noen måte å bagatellisere klimatrusselen. «Forskerne advarer om at 2 graders oppvarming innebærer en høy risiko for en katastrofal klimaendring som kan skade vår velferd på i global målestokk», står det for eksempel. «Om klimaendringene og vannkrisene ikke blir satt på dagsorden, vil flere bli tvunget til å flykte. IPCC advarer om at tørke og flom i kystområdene kan lede til ‘demografiske følger i stor skala, for eksempel migrasjon'», skriver de også, og peker på at i 2014 var det 60 millioner flyktninger i verden, 50% flere enn ved slutten av andre verdenskrig (s 13-15).

Men det er en skjærende kontrast mellom tyngden i denne risikovurderinga og de tiltakene rapporten går inn for. For den nevner egentlig ingen tiltak. Her snakkes det i passiv, uten aktører: «Nå som retninga er utpekt, vil de første kommende skrittene være fokusert på politiske rammeverk og insentiver som vil levere varene, og dessuten å konsolidere og trappe opp det helt nødvendige offentlig-private samarbeidet.» (s 14) WEF venter at som en følge av Paris-avtalen vil de mange tusen milliarder dollar som trengs for å føre verden over i et klimavennlig spor, bli investert på klimavennlige måter. Tida er inne for å dreie vekk fra «business-as-usual», skriver de, og konkluderer (s 14):

For næringslivet er ikke Paris-avtalen bare en invitasjon til å legge om til klimavennlig virksomhet, men også til å utvikle neste generasjon løsninger. For framsynte bedrifter og regjeringer er kampen om å trekke fordel av disse nye forretningsmulighetene alt i gang.

Noe ansvar for at klimaproblemene har oppstått, tar WEF ikke. De erkjenner ikke at det faktisk er dem og deres like som med sin hemningsløse utbygging av fossil energi har ført verden ut i den prekære situasjonen vi har havna i. De tar heller ikke noe ansvar for å avverge en klimakrise. De vil bare sitte og vente på at det skal bli lønnsomt for den internasjonale storkapitalen som WEF representerer, å investere i klimatiltak. Ledende krefter blant dem (oljeselskapene) har visst i årevis at utslipp av klimagasser er årsaka til temperaturstigninga, uten å gjøre noe med det. Se for eksempel her når det gjelder Exxon. Ikke bare det. Sammen med de styrtrike brødrene Koch har Exxon har vært en hovedsponsor for klimafornekterne i de siste tiårene. Men dette sier sjølsagt ikke Global Risks Report noe om, trass i at det ikke rimer helt med å bygge resiliens eller minske klimatrusselen. Derimot står det masse prat om å skaffe bedre mål for risikoen ved klimavennlige investeringer, utvikle markeder for energieffektivitet og mekanismer for å fremme klimavennlige investeringer, osv, finne nye former for offentlig-privat samarbeid på klimatiltak, osv. Helt uforpliktende, men nyttig analyse for dem som vil tjene penger på klimatiltak.

Matvaresikkerhet og klima

Rapporten inneholder mye om hvordan klimaendringene truer matvaresikkerheten i verden. Økende vannmangel, tørkeområdene som brer seg nord- og sørover fra de tropiske strøkene, kortere vekstsesong og mindre avlinger på grunn av høyere temperaturer, mer ekstremvær med flom og tørke, nye nedbørsmønstre, det mangler ikke på skremmende perspektiver. I verste fall kan landbruket bryte sammen i store områder fordi næringsgrunnlaget eller inntektsmulighetene til bøndene raseres. Sosiale endringer kan også føre til at infrastruktur svekkes slik at maten ikke kommer fram til byene i tilstrekkelig mengde. Av spesiell interesse for oss burde det være at WEF påpeker at høyst sannsynlig kommer matvaremarkedene til å krympe og prisene til å øke.

Mot dette dystre bakteppet – hva ser WEF for seg av tiltak? Rapporten trekker fram tre områder: bruke «big data» for å kunne gi mer effektiv og målretta informasjon om klimatrusler, utvikle bedre forsikringsordninger som reduserer risikoen for småbønder, og lage ordninger som fremmer lav-karbon og klima-resiliente investeringer. Sikkert vel og bra, men er dette alt denne gruppa av verdens mektigste menn (og kvinner) klarer å komme opp med? Er det noen som tror at disse beskjedne tiltakene vil løse verdens matvareproblem?

Risikoer for «doing business»

Det er dette som virkelig opptar medlemmene av WEF. Hvert år siden 1979 har de gitt ut rapporten The Global Competitiveness Report. Her er mye interessant stoff som det fører for langt å komme inn på her. Årets rapport er på 400 sider, og inneholder en detaljert analyse av konkurransevilkårene for næringslivet i hvert enkelt av 140 land. Den er bygd på vurderinger til ledende næringslivsledere i hvert av landene, altså en mye snevrere gruppe enn de 742 respondentene i Global Risks Report 2016.  Global Risks Report 2016 inneholder noen oppsummeringer, blant annet om regionale forskjeller:

Et slående funn er at næringslivslederne i hvert enkelt av landene ikke rangerer miljørelaterte risikoer og i det hele tatt, langsiktige risikoer blant de mest alvorlige. For eksempel, ingen av dem ser på manglende klimatiltak og klimatilpasning som den største risikoen for å drive forretningsvirksomhet i  sitt eget land (s 69).

Forskjellen på vurderingene i USA og Europa er påfallende. Blant europeiske ledere er alle de fem største risikoene for  «doing business» av økonomisk karakter: pengeøkonomiske kriser, massearbeidsløshet, sammenbrudd i økonomiske ordninger eller institusjoner, prishopp på energi (opp eller ned) og finansbobler. I USA derimot er det dataangrep som blir vurdert som den største trusselen. Andre ikke-økonomiske risikoer som blir rangert høyt, er sviktende infrastruktur, klimatrusselen, terroristangrep og datakriminalitet.

Den risikoen for «doing business» som næringslivslederne vurderer som den største, er arbeidsledigheten og undersysselsetting (vurdert som største risiko i 41 av landene).
Figur5b

Kartet viser ikke graden av arbeidsledighet, men i hvilke land arbeidsledighet og undersysselsetting blir vurdert som en stor risiko for «doing business» (mørk farge = stor risiko, s 73). Legg merke til hvordan EU og Afrika skiller seg ut.

Totalt i verden er det ifølge ILO over 200 millioner arbeidsledige. Hvis dette er en så alvorlig risiko for «doing business», så kunne man vente at WEF ville gå inn for offensive og omfattende planer og tiltak for å skape flere arbeidsplasser, særlig siden strukturell arbeidsledighet har økt i alle store økonomier etter 2007. At det er nødvendig, nevner de faktisk også, og viser til en hyppig sitert artikkel fra 2013 av C. B. Frey and M. A. Osborne, to forskere ved University of Oxford (pdf her). De anslår at ca 47% av alle arbeidsplasser i USA er trua av automatisering og robotisering. Særlig gjelder dette dårlig betalte jobber for folk uten fagutdanning.

De som mister jobben, må søke seg til jobber som ikke er trua, dvs «jobber som krever kreativ og sosial intelligens», skriver WEF. Men det krever sjølsagt at de oppsagte skaffer seg slike ferdigheter. Så hva foreslår WEF for å bøte på den globale arbeidsledigheten, som bare truer med å øke? Tre reformer av utdanningssystemet. Det er alt. Hvem som skal betale studieplassene til flere hundre millioner elever og studenter, hvordan det kan skaffes like mange arbeidsplasser i en global økonomi der synkende vekstrate er et hovedproblem, og hva et så stort antall ansatte med «kreativ og sosial intelligens» skal studere og jobbe med, sier de ingen ting om. Det hele er jo bare fullstendig urealistisk.

Illustrasjon til Margaret Atwood: Oryx and Crake
Illustrasjon til Margaret Atwood: Oryx and Crake

Tre scenarioer – tre dystopier

Hva slags framtid er det WEF kan by på? Rapporten skisserer tre scenarioer for verden i 2030. Den forsikrer oss at scenarioene ikke er prediksjoner, men kan danne grunnlag for hva slags tiltak for å skape en trygge verden som kan være aktuelle.

Scenario 1 – Befestede byer
Jeg leser beskrivelsen som et nyliberalt helvete omtrent som i Margaret Atwoods bok Oryx og Crake (Aschehoug, 2004), med ekstrem ulikhet, alle felles goder og offentlige tjenester privatisert og tilgjengelig bare for dem som har penger og som bor i festningsaktige byer for å holde de undertrykte og mer eller mindre rettsløse hordene ute. I resten av verden finnes alle de fattige og arbeidsløse, flyktninger, væpnede bander, mafia og kriminelle, borgerkriger og humanitære kriser som militariserte sikkerhetsstyrker ikke klarer å kontrollere. Verden vil minne om middelalderen, skriver WEF, men i mine øyne er denne framtida mye verre.

Scenario 2 – Sterke regioner
I dette scenarioet ser WEF for seg en stabil kapitalistisk verden av sterke, fascistiske stater eller regioner som er seg sjøl nok, og uten imperialisme og uten globale institusjoner.

Som i 1930-åra overtaler lederne innbyggerne til å «flykte fra friheten». Disse lederne fører streng kontroll over grensene, bruker vold for å hindre folk i å flytte ut eller inn, satser mer på politi og militærvesen, og overtaler folk til å akseptere at masseovervåking er den eneste beskyttelsen mot dødelige trusler.

1984, med andre ord. Statene eller regionene aksepterer hverandre og respekterer hverandres grenser og interesser. Den fjerde teknologiske revolusjonen (automatisering og robotisering) minsker behovet for internasjonal handel og å flytte produksjonen til lavkostland.

Scenario 3 – Krig og fred
En tredje verdenskrig mellom to ledende imperialistmakter (gjett hvilke?) bryter ut, men tar slutt uten noen klar vinner, og uten at hele verden tilintetgjøres av et kjernefysisk ragnarokk. Krigen fører til en nyoppdeling og omorganisering av det globale systemet. Forholdet mellom statene vil bli regulert av sivilsamfunnet og næringslivsledere som vil ta på seg å styre internasjonale forhold. Liberale ideer som frihet, likhet, demokrati og rettsikkerhet blir kasta på historias skraphaug. Merkelig nok fører denne tredje verdenskrigen også til en verden uten imperialisme. Heller ikke i dette scenarioet blir det noen framgang i saker som klimaendringene eller andre globale problemer. Globale løsninger blir blokkert av stater som heller er seg sjøl nok. Da kan man jo tenke seg fortsettelsen.

WEF skriver sjøl at scenarioene er en tanke dystopiske. De tar sannelig ikke munnen for full. Det er påfallende at klimaproblemet hverken står på dagsorden eller blir løst i noen av dem. Det blir bare nevnt i forbifarten i Scenario 2 at målet om å redde hele menneskeheten fra katastrofale klimaendringer blir oppgitt. I stedet vil hvert enkelt land og region konsentrere seg om å beskytte sine egne innbyggere. I det hele tatt blir ikke de store, globale problemene løst i noen av scenarioene. Demokrati, fred og økt velstand kan ikke WEFs medlemmer by på i framtida.

Men i WEFs scenarioer er det økonomiske systemet likevel stabilisert – med vold, makt og undertrykking. Kapitalens ekspansjonstrang har på merkelig vis forsvunnet. Hvordan det skulle kunne skje, gis det ingen forklaring på.

Hva må gjøres? – WEFs versjon

Hvordan kommenterer rapporten disse tre dystopiene? Verden trenger naturligvis ikke bli slik, kan vi lese. Vi har uendelig muligheter til å skape en tryggere verden, men det kreves «sterk ledelse og at de rette avgjørelser blir tatt på internasjonalt nivå». Dette gjelder ikke bare regjeringer og internasjonale organisasjoner, men også «civil society» – det sivile samfunn, dvs alt folkelig engasjement og demokratiske organisasjoner utenom offentlige institusjoner og næringsliv. Spesielt viktig er det at privat sektor, dvs næringslivet, dvs de store internasjonale konsernene, i økende grad tar et medansvar for internasjonal sikkerhet.

Alle tre scenarioene preges av at individuelle interesser har større tyngde enn menneskelige verdier. Dette krever nytenking. Flere må derfor engasjere seg i å utvikle en ny felles oppfatning av global sikkerhet og nye løsninger. «Flere», det vil si private konsern. Hvordan? Lederne må sette internasjonal sikkerhet høyt på dagsorden. Offentlig-privat samarbeid må få større tyngde. Næringslivets kunnskap, ressurser og organisasjoner må tas i bruk for å bidra til økt global sikkerhet.

Om vi skjærer gjennom alt det uforpliktende, liksom-ansvarlige og tilsynelatende nøytrale språket i rapporten, sitter vi igjen med at den presenterer et program for at private konsern (1) skal engasjere seg mer i internasjonale saker (dvs søke mer makt på den internasjonale arenaen), (2) få regjeringer og internasjonale organisasjoner til å etablere mer offentlig-privat samarbeid (dvs at private konsern skal skaffe seg mer inflytelse over disse organisasjonene), (3) være mer «på hugget» i å få samfunnet til å utnytte private ressurser i større grad for å skape større sikkerhet (s 34-35).

Hele denne delen av rapporten understreker på nytt det som er WEFs mål med risikoanalysen. Det er å skape en framtid som er så stabil at normal næringsvirksomhet er mulig. Det vil si, en såpass forutsigbar framtid at det blir trygt å investere og at profitten fortsatt vil strømme inn. Måten å oppnå dette på er å styrke næringslivets makt og kontroll over økonomi, politikk og samfunn på bekostning av nasjonalstatenes demokratiske institusjoner, både nasjonale og internasjonale.

Her er det ikke noe opplegg for «sjokkdoktrine» slik Naomi Klein beskriver i boka si (Sjokkdoktrinen, Oktober forlag, 2007). WEF vil ikke gjøre noen innsats for å avverke risikoene, heller ikke bare vente til krisene inntreffer. De vil ligge i forkant og arbeide for at de store, globale konsernene skal øke sin politiske makt og innflytelse gjennom det arbeidet samfunnet gjør for å forberede seg på krisene. De tre punktene i forrige avsnitt er ifølge WEF det som skal til for å unngå de tre dystopiene.

Det er vanskelig å skjønne konklusjonen. For hvem skal avverge eller eliminere de risikoene som leder til dystopiene? Det har WEF-rapporten ikke noe svar på. Dessuten foreslår den bare å erstatte disse dystopiene med en fjerde – en verden der nasjonalstatene og det etablerte systemet av internasjonale organisasjoner svekkes til fordel for de globale kapitalkreftene og storkonsernene. For det er jo noe som mangler her. Hvor har det blitt av de demokratiske institusjonene, parlamentene, nasjonalstatene, masseorganisasjoner, fagbevegelsen og hele det svære apparatet av internasjonale institusjoner som nasjonalstatene og sivilsamfunnet har bygd opp? De har en beskjeden plass i WEFs framtidsperspektiv, som er en utopi for dem selv, men som en dystopi for alle oss andre.


Mer om World Economic Forum:

Monopolkapitalens verdenskongress

Massemigrasjon som forretningsmodell

Hvorfor er milliardærene så opptatte av kjønn og legning?

 

KampanjeStøtt oss

16 KOMMENTARER

  1. Som vanlig glimrende est mellom linjene. Men jeg er uenig i dette:
    «Hadde menneskeheten hatt tilgang til disse formuene, så kunne man meget enkelt
    ha utryddet fattigdommen
    gitt alle barn og unge skolegang
    utryddet analfabetismen
    gitt alle tilgang på reint drikkevann og gode sanitærforhold
    sørget for grunnleggende helsevesen for alle
    »
    Om disse formuene hadde blitt brukt til ovennevnte tiltak, ville det ført til en befolkningseksplosjon vi ikke kjenner konsekvensene av. Dessverre er det nok slik.

    • Som vanlig er Erik Plahte grundig med gode analyser. En av mine favorittbloggere på steigan.no. Men, som Stene mener jeg det mangler et moment, menneskeheten (de rikeste 10%) har invadert store deler av kloden og utplyndrer den på en måte som Plahte tidligere har vist ville kreve svært mange kloder hvis det skal funke på sikt.
      Befolkningsbegrensning er et ikke-tema, de få røster som ytrer seg om slikt blir raskt og effektivt ikke besvart. Og som Treje Bongard har vist, menneskers grådighet vinner. Og deler en oppfatning som mange har ytret her, det blir stygt når det blir knapt med mat og vann. Er redd det blir den sterkestes rett. Homo sapiens har blitt så tallrike at det er hinsides enhver fornuft. Når skal ettbarnspolitikk bli stuerent?

  2. Takk for kommentaren. Sitatet (hvis det er et sitat) er ikke fra meg, men at mye kunne vært gjort på disse feltene, har du sjølsagt rett i. Men «meget enkelt» ville det kanskje ikke vært. Derimot er konklusjonen din tvilsom. Det er ikke i de rike landene i Vesten at folketallet øker raskest. Det er heller et inverst forhold mellom brutto nasjonalprodukt i et land og fruktbarhetsraten (antall barn pr kvinne). Se https://en.wikipedia.org/wiki/Income_and_fertility.

  3. «De kunne ha sagt: Verden har 200 millioner arbeidsledige som intet heller vil enn å skaffe seg jobb og få seg et utkomme. Vi har tusenvis av milliarder ledig kapital som vi ikke får brukt til noe annet enn finansspekulasjon. Våre banker kan dessuten lage så mange penger de bare vil. La oss kombinere all denne kapitalen med alle disse ledige hendene til å løse noen av de mest presserende problemene. Men det sier de heller ikke.»

    Denne kapitalen er gjeld og kan ikke benyttes til annet enn finansspekulasjon. Verden er endelig og dette er en av fordelene ved å øse nye penger (QU, gjeld etc) over enkeltindivider, da dette ikke kan omsettes i praktisk arbeid.

    Eneste måten å løse arbeidsledigheten på er ei veldig flat borgerlønn for alle, hvor vi i Norge vil måtte bli mye, mye fattigere og oppgi de suburbane McMansionene våre og privatbilen, den suburbane hytta på fjellet/ved sjøen, spaniaturen etc. Borgerlønna må reflektere verdens virkelige ressurser.

    «De kunne ha sagt: For å minske ulikhet, hindre sosial uro og nye finansbobler og bedre infrastrukturen, må vi slutte å gjemme unna overskuddet i skatteparadis, og i stedet være villig til å bidra til fellesskapet, øke det allmenne lønnsnivået, avskrive tyngende gjeld som likevel ikke kan betales, osv. Men det sier de heller ikke. Sånn kan en gå fra risiko til risiko og liste opp hva de kunne ha villet om de virkelig ville avverge risikoene, men som de ikke sier og ikke vil — eller ikke kan. For de har jo profitten å tenke på.»

    Det allmenne lønnsnivået må for vår del reduseres kraftig. All gjeld er tyngende, og våre banker, forsikringsselskaper, pensjonsordninger etc er alt bygd opp av tyngende gjeld som aldri kan tilbakebetales. Vi kan late som om vi tilbakebetaler, men i virkeligheten øker gjeldsnivået i verden konstant. Bare i årets to første måneder har Kina økt gjelden med 1 billion dollar!

    – China Unleashes A Debt Tsunami: Creates $1 Trillion In Debt In First Two Months Of 2016: http://www.zerohedge.com/news/2016-02-18/china-unleashes-debt-tsunami-creates-1-trillion-debt-first-two-months-2016

    «Noen vil kanskje synes at dette er moralisme eller utopi. Alle veit jo at noe slikt ville være helt utenkelig i en kapitalistisk økonomi der målet for økonomisk virksomhet er profitt. Men dette er ikke utopisk. For det er fullt mulig å tenke seg at dersom kapitalen hadde vært underlagt samfunnsmessig kontroll, ville alt dette ha vært mulig og høyst sannsynlig ville ha skjedd. Og når verden står overfor risikoer (ikke bare dem WEF nevner, dessverre), og de som sitter med midlene til å avverge dem, ikke vil bruke dem, er det ikke moralisme, men politisk kritikk å påpeke at de forsømmer sitt ansvar og hindrer oss i å avverge krisene. For det er de som sitter med kapitalen som verdens flittige hender har skapt.»

    Uten utjevnende energi ville det ikke blitt skapt mye kapital, som jo egentlig er gjeld fordelt i et finmasket nett utover verden. Dessverre forsvinner all denne kapitalen straks veksten stopper opp. Veksten stopper opp straks effektiviteten synker, eller hver hånd produserer mindre. Derfor er man avhengig av robotisering/globalisering, som dessverre senker lønningene slik at det ikke blir nok kjøpekraft til å opprettholde veksten. Økonomisk vekst er derfor ei likning som ikke går opp, og den alvorligste krisa er derfor «affordability»-veggen. Når vi treffer denne blir alle andre kriser irrelevant. Men dette ser verken Plahte eller WEF, fordi de ikke leser Gail Tverberg. De ser heller ikke at kapitalen eller pengene må erstattes med inngruppa som limet som holder samfunnet sammen, skal vi løse verdens mange kriser og styre unna «affordability»-veggen.

    Jeg har stor glede av Plahtes analyser og store oversikt, som er av de beste som er å oppdrive. Steigan og Plahte er begge av landets beste analytikere, når jeg tenker etter kommer jeg faktisk ikke på noen bedre her til lands. Men igjen må jeg konstatere at jeg er den eneste her i verden som har en helhetlig forståelse av verdenssituasjonen, fordi jeg er den eneste som leser både Gail Tverberg og Terje Bongard og setter disse to tenkerne i sammenheng. Men jeg gledes over at tom. Gail Tverberg indirekte innrømmer at sivilisasjonen kan reddes hvis vi får til et veldig flatt lønnsnivå som ligger veldig lavt. Dette tror hun ikke er mulig, men jeg vet bedre fordi jeg leser Bongard:

    «Reply
    Gail Tverberg says:
    March 4, 2016 at 6:14 pm
    I think there are two questions that can be asked:

    1. Can we really fix our inequality problems using Universal Basic Income, as part of the solution?

    2. Can we perhaps prevent the roof from collapsing for a short time by “printing some money” and mailing it to consumers as a sort of Universal Basic Income to supplement to the income they otherwise earn?

    The answer to the second question is, “Perhaps yes – It might be worth trying for a short time.”

    The answer to the first question is, “No.” Our basic problem is an economic system that won’t work any more. Workers are no longer earning enough income to afford the goods and services the economy produces. Their inability to buy enough cars, homes, and other goods is causing commodity prices to fall too low, relative to the cost of production. At best, we can temporally trick the system into operating as if there is enough to go around–my second question.

    In order to provide a Universal Basic Income without running a huge deficit, it would be necessary for wages to be very flat. It is hard to make such a system work. If people don’t need to work to earn an income, many of them won’t. There have been many experiments with collectivizing economies, including China’s “Great Leap Forward” in 1958 to 1961. The results have not been good. Even Cuba, which has tried giving people a basic income as long as anyone, is now introducing elements of capitalism. Cuba is finding that the overall output of the system is too low, without people needing to work for what they earn.»

    «Reply
    Øyvind Holmstad says:
    March 4, 2016 at 6:41 pm
    “Thanks Øyvind, but still do not have these important critics cracked the code with monetary sense, or seen that the only thing Elinor Ostrom is missing, is understanding the ingroups greater importance to political control ….” – Terje Bongard

    (Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. – Terje Bongard)

    Neither have you, because these things are still not explained in English language. It can only be figured out by people reading Norwegian. Luckily Terje Bongard is now translating his book “The biological Human Being – individuals and societies in light of evolution” into English language all by himself.

    Either Mao or Castro understood the slightest bit of human behavioral ecology. Once implemented the RID-model will become extremely stable, making it possible with very flat wages.»

    • Hei Øyvind
      Jeg leser jevnlig Steigan sin blogg og har også lest Bongard. Og jeg har sett at du ofte agiterer for Gail Tverberg. Jeg regner meg selv for å være noenlunde oppgående, men jeg har problemer med å forstå hva du mener med sitatene av Gail Tverberg. Tror hun mener at det skal bli en slags kollaps pga en svært oppblåst gjeldsmengde i verden. Men altså, hvis du har sett lyset og forstår verdenssituasjonen så anser jeg at det mangler litt på formidlingsevnen din. Det er ikke så lett å begripe for en halvgammal dame.

      • Gail Tverberg er også ei «halvgammel» dame, men formidlingsevnen hennes er uovertruffen. Du må lese henne! Slik jeg forstår hovedpoenget hennes går ikke den kapitalistiske likninga opp lenger i en endelig verden. Kapitalismen er avhengig av profitt og å vokse, ellers faller hele kortspillet sammen. Men denne veksten kan kun opprettholdes gjennom en stadig økende kjøpekraft ved at lavstatusarbeidere får sin del av en stadig økende BNP, men dette skjer ikke lenger, og lavstatusarbeidere får hvert år en prosentvis lavere andel av BNP, slik denne grafen i Tverbergs siste post viser: https://gailtheactuary.files.wordpress.com/2016/02/us-ratio-of-wages-and-salaries-to-gdp.png

        Når ikke lavstatusarbeidere opprettholder sin kjøpekraft faller profittgrunnlaget for produksjon av forbruksvarer bort, og etter Tverbergs syn er det produksjonen av forbruksvarer som bærer økonomien. For å si det litt flåsete kan man si det slik at det er ikke nok om den rikeste prosenten av verdens befolkning kjøper gullbelagt dopapir, så lenge de 99 prosent fattigste ikke lenger har råd til å kjøpe dopapir og må gå tilbake til å bruke vensterhånda.

        Etter finanskrisa i 2008 har man løst dette problemet med kvantitative lettelser, som slik jeg forstår det er digital pengetrykking som pushes på de rikeste og fordeler seg utover i «the world wide web of debt». Men dette kamuflerer kun grunnproblemet, nemlig arbeiderklassens stadig lavere andel av globalt BNP.

        På tross av robotisering og globalisering finner Tverberg at vi stadig blir mindre produktive per konsumert energienhet, fordi energien hele tida blir dyrere å hente ut, det samme gjelder for mineraler og vann og matvarer. Ikke siden 90-tallet har vi greid å bli mer effektive per energienhet sett ifht. hva denne koster å utvinne. Derfor skulle egentlig globalt BNP ha sunket siden 90-tallet, men denne minskende effektiviteten har vi kamuflert med gjeld. Det kommer imidlertid en tid da vi ikke lenger klarer å håndtere dette gjeldsberget. Mister vi kontroll over gjelden og vi ikke lenger klarer å håndtere denne, blir det som å skjære over hovedpulsåra, da finansstrømmene i realiteten består av gjeld. Da forsvinner bankene, forsikringsselskapene og pensjonsplanene. Uten banker ingen internasjonal handel, og dermed forsvinner industrien. Økonomien er tettere sammenvevd enn noensinne, derfor nytter det ikke for enkeltland å trekke seg inn i seg selv. At WEF tror dette er mulig viser bare hvor lite de forstår av det systemet de kontrollerer. Hadde de villet sitt eget beste ville industriarbeideren og dennes kjøpekraft relatert til BNP, vært hovedfokus. Robotisering og globalisering hjelper dem ikke ei fille, så lenge det er lavstatusarbeiderens kjøpekraft av forbruksvarer som holder systemet oppe. De styrer kanskje skuta, men de holder den ikke flytende, og nå har de full steem rett mot et gigantisk isfjell av gjeld!

        • «We can have more than one problem. For a while we were able to hide too-high population with growing energy supplies and debt from China and other developing countries. Once the globalization benefit goes away, we are back to many of the problems we had before.» – Gail Tverberg

          https://ourfiniteworld.com/2016/03/01/why-globalization-reaches-limits/comment-page-10/#comment-83461

          Med dette mener altså Tverberg at vi faller tilbake til situasjonen på 1990-tallet, da vi begynte å kamuflere den fallende effektivitetsveksten sett ifht. konsumert energi. Som i stigespillet faller vi tilbake til start. Men nå har vi kanskje ikke Kina til å hjelpe oss videre. Som det står i artikkelen jeg lenket til fra:

          «The downside to the surge in lending is that while it could support economic growth as the government undertakes much-needed structural reforms, it is also increasing the country’s already high debt burden. Credit is still growing much faster than even nominal GDP, which means China is getting far less economic bang for every yuan of lending.

          Finally, recall that according to a Rabobank analyst, China’s debt/GDP is already at 350%. At this rate, it will surpass Japan’s 400% debt/GDP within the year, making China the most indebted nation in the world.

          Most importantly, however, is that while the threat of NPLs coming to the fore has been a major concern for many China watchers, the indiscriminate surge in Chinese debt issuance means that the trillions in bad loans will be promptly masked by all the new loan issuance. It also means that China’s day of reckoning has likley been pushed back by at least 1 or 2 quarters.»

          Hvordan skal Kina hjelpe skuta videre med en gjeldsrate på over 400 prosent av BNP? Hvordan skal vi håndtere all denne gjelda? Kinas gjeldsproblem er like mye vårt.

          Vi må nok innse at det heller ikke er mulig å øke lavstatusarbeidernes andel av BNP, da veksten i BNP siden 90-tallet egentlig kun er gjeld som kamuflerer et minskende ressursgrunnlag.

          Eneste løsning er et universalt borgerlønnsystem som ligger veldig lavt og flatt, og som deltakerne på WEF er en del av. Dette etter grundig kartlegging av verdens ressurser og økosystemtjenester. Kanskje kan vi da tilby ei universal borgerlønn på la oss si 100.000 N.Kr. Da må vi tilpasse vår livsførsel med bakgrunn i dette, og det må selvsagt alle deltakerne på WEF også, inklusive Soros og Gates!

        • Grafen til Tverberg viser helt klart at det ikke er lønninger som har drevet BNP oppover. Da må det være gjeld som driver BNP. Klarer vi ikke å øke BNP faller det kapitalistiske systemet sammen. Vi er på grensen av hvor mye gjeld vi kan håndtere. Eneste alternativ da er å øke lønningene til lavstatusarbeidere kraftig, uten å oppta mer gjeld. Men ettersom vi stadig blir mindre effektive grunnet utarmingen av ressursene og økosystemtjenestene, er dette neppe mulig og i alle fall ikke i tilstrekkelig grad til å drive det kapitalistiske systemet videre.

          Derfor må vi avskaffe det kapitalistiske systemet. De som tror på fortsatt vekst i en endelig verden er utopister og dagdrømmere. Vi må få på plass et system som kan fungere uten gjeld og vekst, da disse verktøyene har utspilt sin rolle. Det nye styringsverktøyet vi trenger er RID-modellen med inngruppa!

        • Ja, kapitalismens vekstbehov er uforenlig med en jordklode som ikke vokser, det er påpekt av mange. Pål Steigan er ikke den første som skriver om det, men han gjør det lettfattelig og fengende. Denne bloggen har åpnet mine øyne: http://steigan.no/2012/04/12/om-dommedagsprofeter-og-den-lille-gangetabellen/

          Men jeg sliter med å lese Tverberg, og det går tungt og synes ikke at det treffer. Kritikken din av Erik Plahte overbeviser heller ikke, tvert om, Plahte står trygt med gode budskaper. Jeg sliter med å skrive, som så mange andre damer syns jeg det jeg skriver blir langtekkelig og kjedelig. Derfor nøyer jeg meg med å trekke fram det andre har skrevet om økonomi her i ‘avisa’ (steigan.no). Er ikke spesielt interessert i økonomi men syns denne scenario er minst like troverdig som Tverbergs gjeldskollaps:

          http://steigan.no/2015/06/30/den-nye-teknologien-vil-vekke-vare-individuelle-evner/ av Johan Nygård, punkt 2.
          «2- Finanskriser er et resultat av overakkumulering av finanskapital – ikke produksjonskapital, slik Marx hevdet – og et påfølgende sammenbrudd i forholdet mellom finanssfæren og realøkonomien. Men dette er ikke en slik ordinær finanskrise.. Dagens gjeldskrise vil bli fulgt av en global handelskrig som vil utløse en valutakrig som ligger latent i kortene, og som i sin tur vil eksponere den latente underliggende krigen om råderetten over selve pengesystemet – med alle de muligheter for kontroll, overvåking og sanksjoner som et elektronisk pengesystem innebærer.

          Vestmaktenes politiske overbygninger identifiserer seg tradisjonelt med sine valutaer, men hverken britiske pund, euroen eller US dallar eies av de statlige overbygningene – slik folket og den norske staten eier NOK. Det er markedets skjønnsmessige vurdering av et valutaområdets latente naturressurser, og innbyggernes aktuelle sosiale evner til å bearbeide og omsette disse ressursene i fruktbare handelsrelasjoner med omgivelsene, som gir en valuta verdi. Men når «ingen eier – men noen styrer» valutaen – hvem eier da det som gir valutaen verdi? US dollar og britiske pund er teknisk sett lite verd i dag, men opprettholder sin verdi i markedet pga. av den amerikanske og britiske statens militære styrke, og Wall Street og City’s tradisjonelle roller som globale finanssentre.

          Kineserne kan alene tilte dollaren, men det vil selvfølgelig koste dem selv og deres egen valuta dyrt. Utfallet blir i såfall en åpen krig om selve pengesystemet og antakeligvis en restrukturert vestlig valuta basert på militær styrke.

          Forseringen av EU som en en fiskal union vil i første omgang antakeligvis ekskludere Hellas, så kanskje britene, og forsterke den indre ubalansen i eurosonen. TTP, TTIP og Tisa vil også legge Vestens egne realøkonomier åpne for kynisk og brutal utbytting av den stedsuavhengige og nasjonsløse finanskapitalismen. Forståelsen av dette forholdet vokser eksponentielt både i Europa og USA. Vestmaktenes strategi har hele veien vært å eskalere konflikten med Russland for å kappe land i konkurranse med BRICS og tvinge igjennom TTP, TTIP og Tisa i de nasjonale parlamentene med sikkerhetspolitiske argumenter i en sikkerhetspolitisk opphetet situasjon. Nyliberalistisk politikk og frihandelsekstremisme kan bare innføres med sjokk og overgrep mot det liberale demokratiet.

          Pengesystemets idé er å forbinde behov med ideer til hvordan behovene kan imøtekommes, og kapitalen og arbeidet som skal til for å realisere ideene som imøtekommer behovene. Når finanskapitalismens ide reduseres til å øke sin nominelle verdi, preges finanskapitalismen av frykt for å tape pengene, og uvitenhet om hvordan pengene best kan fylle sin funksjon i samsvar med pengesystemets ide. Denne frykten og uvitenheten konstituerer en latent underliggende paranoid psykose. På de maniske oppturene søker den «selvbesmittende» finanskapitalen enda raskere selvtilfredsstillelse ved å investere i seg selv fremfor den langsommere og mer kunnskapskrevende realøkonomien. På de depressive nedturene bedriver finanskapitalismen ren utpressing av realøkonomien. Det er en slik pervertert og degenerert finanskapitalisme som herjer med realøkonomien og de statlige overbygningene i dag. En slik finanskapitalisme faller på sin egen urimelighet, og vil utarme sitt eget fundament – med ubegripelige menneskelige lidelser underveis.

          Selvfølgelig har vi i dag tilgjengelig innen rekkevidde den kunnskapen og teknologien som skal til for å konstruere et finansspill som sørger for at pengesystemet oppfyller sin ide, når vi først omsider stiller oss dette som en oppgave og et mål.»

        • Ja, kapitalismens vekstbehov er uforenlig med en jordklode som ikke vokser, det er påpekt av mange. Pål Steigan er ikke den første som skriver om det, men han gjør det lettfattelig og fengende. Denne bloggen har åpnet mine øyne: http://steigan.no/2012/04/12/om-dommedagsprofeter-og-den-lille-gangetabellen/

          Men jeg sliter med å lese Tverberg, og det går tungt og synes ikke at det treffer. Kritikken din av Erik Plahte overbeviser heller ikke, tvert om, Plahte står trygt med gode budskaper. Jeg sliter med å skrive, som så mange andre damer syns jeg det jeg skriver blir langtekkelig og kjedelig. Derfor nøyer jeg meg med å trekke fram det andre har skrevet om økonomi her i ‘avisa’ (steigan.no). Er ikke spesielt interessert i økonomi men syns denne beskrivelsen er minst like troverdig som gjeldskollaps:

          http://steigan.no/2015/06/30/den-nye-teknologien-vil-vekke-vare-individuelle-evner/ av Johan Nygård, punkt 2.
          Sitat «2- Finanskriser er et resultat av overakkumulering av finanskapital – ikke produksjonskapital, slik Marx hevdet – og et påfølgende sammenbrudd i forholdet mellom finanssfæren og realøkonomien. Men dette er ikke en slik ordinær finanskrise.. Dagens gjeldskrise vil bli fulgt av en global handelskrig som vil utløse en valutakrig som ligger latent i kortene, og som i sin tur vil eksponere den latente underliggende krigen om råderetten over selve pengesystemet – med alle de muligheter for kontroll, overvåking og sanksjoner som et elektronisk pengesystem innebærer.

          Vestmaktenes politiske overbygninger identifiserer seg tradisjonelt med sine valutaer, men hverken britiske pund, euroen eller US dallar eies av de statlige overbygningene – slik folket og den norske staten eier NOK. Det er markedets skjønnsmessige vurdering av et valutaområdets latente naturressurser, og innbyggernes aktuelle sosiale evner til å bearbeide og omsette disse ressursene i fruktbare handelsrelasjoner med omgivelsene, som gir en valuta verdi. Men når «ingen eier – men noen styrer» valutaen – hvem eier da det som gir valutaen verdi? US dollar og britiske pund er teknisk sett lite verd i dag, men opprettholder sin verdi i markedet pga. av den amerikanske og britiske statens militære styrke, og Wall Street og City’s tradisjonelle roller som globale finanssentre.

          Kineserne kan alene tilte dollaren, men det vil selvfølgelig koste dem selv og deres egen valuta dyrt. Utfallet blir i såfall en åpen krig om selve pengesystemet og antakeligvis en restrukturert vestlig valuta basert på militær styrke.

          Forseringen av EU som en en fiskal union vil i første omgang antakeligvis ekskludere Hellas, så kanskje britene, og forsterke den indre ubalansen i eurosonen. TTP, TTIP og Tisa vil også legge Vestens egne realøkonomier åpne for kynisk og brutal utbytting av den stedsuavhengige og nasjonsløse finanskapitalismen. Forståelsen av dette forholdet vokser eksponentielt både i Europa og USA. Vestmaktenes strategi har hele veien vært å eskalere konflikten med Russland for å kappe land i konkurranse med BRICS og tvinge igjennom TTP, TTIP og Tisa i de nasjonale parlamentene med sikkerhetspolitiske argumenter i en sikkerhetspolitisk opphetet situasjon. Nyliberalistisk politikk og frihandelsekstremisme kan bare innføres med sjokk og overgrep mot det liberale demokratiet.

          Pengesystemets idé er å forbinde behov med ideer til hvordan behovene kan imøtekommes, og kapitalen og arbeidet som skal til for å realisere ideene som imøtekommer behovene. Når finanskapitalismens ide reduseres til å øke sin nominelle verdi, preges finanskapitalismen av frykt for å tape pengene, og uvitenhet om hvordan pengene best kan fylle sin funksjon i samsvar med pengesystemets ide. Denne frykten og uvitenheten konstituerer en latent underliggende paranoid psykose. På de maniske oppturene søker den «selvbesmittende» finanskapitalen enda raskere selvtilfredsstillelse ved å investere i seg selv fremfor den langsommere og mer kunnskapskrevende realøkonomien. På de depressive nedturene bedriver finanskapitalismen ren utpressing av realøkonomien. Det er en slik pervertert og degenerert finanskapitalisme som herjer med realøkonomien og de statlige overbygningene i dag. En slik finanskapitalisme faller på sin egen urimelighet, og vil utarme sitt eget fundament – med ubegripelige menneskelige lidelser underveis.

          Selvfølgelig har vi i dag tilgjengelig innen rekkevidde den kunnskapen og teknologien som skal til for å konstruere et finansspill som sørger for at pengesystemet oppfyller sin ide, når vi først omsider stiller oss dette som en oppgave og et mål.» Sitat slutt

          • Ja, kapitalismens vekstbehov er uforenlig med en jordklode som ikke vokser, det er påpekt av mange. Pål Steigan er ikke den første som skriver om det, men han gjør det lettfattelig og fengende. Denne bloggen har åpnet mine øyne: http://steigan.no/2012/04/12/om-dommedagsprofeter-og-den-lille-gangetabellen/

            Men jeg sliter med å lese Tverberg, og det går tungt og synes ikke at det treffer. Kritikken din av Erik Plahte overbeviser heller ikke, tvert om, Plahte står trygt med gode budskaper. Jeg sliter med å skrive, som så mange andre damer syns jeg det jeg skriver blir langtekkelig og kjedelig. Derfor nøyer jeg meg med å trekke fram det andre har skrevet om økonomi her i ‘avisa’ (steigan.no). Er ikke spesielt interessert i økonomi men syns denne beskrivelsen er minst like troverdig som gjeldskollaps:

            http://steigan.no/2015/06/30/den-nye-teknologien-vil-vekke-vare-individuelle-evner/ av Johan Nygård, punkt 2.
            Sitat:» 2- Finanskriser er et resultat av overakkumulering av finanskapital – ikke produksjonskapital, slik Marx hevdet – og et påfølgende sammenbrudd i forholdet mellom finanssfæren og realøkonomien. Men dette er ikke en slik ordinær finanskrise.. Dagens gjeldskrise vil bli fulgt av en global handelskrig som vil utløse en valutakrig som ligger latent i kortene, og som i sin tur vil eksponere den latente underliggende krigen om råderetten over selve pengesystemet – med alle de muligheter for kontroll, overvåking og sanksjoner som et elektronisk pengesystem innebærer.

            Vestmaktenes politiske overbygninger identifiserer seg tradisjonelt med sine valutaer, men hverken britiske pund, euroen eller US dallar eies av de statlige overbygningene – slik folket og den norske staten eier NOK. Det er markedets skjønnsmessige vurdering av et valutaområdets latente naturressurser, og innbyggernes aktuelle sosiale evner til å bearbeide og omsette disse ressursene i fruktbare handelsrelasjoner med omgivelsene, som gir en valuta verdi. Men når «ingen eier – men noen styrer» valutaen – hvem eier da det som gir valutaen verdi? US dollar og britiske pund er teknisk sett lite verd i dag, men opprettholder sin verdi i markedet pga. av den amerikanske og britiske statens militære styrke, og Wall Street og City’s tradisjonelle roller som globale finanssentre.

            Kineserne kan alene tilte dollaren, men det vil selvfølgelig koste dem selv og deres egen valuta dyrt. Utfallet blir i såfall en åpen krig om selve pengesystemet og antakeligvis en restrukturert vestlig valuta basert på militær styrke.

            Forseringen av EU som en en fiskal union vil i første omgang antakeligvis ekskludere Hellas, så kanskje britene, og forsterke den indre ubalansen i eurosonen. TTP, TTIP og Tisa vil også legge Vestens egne realøkonomier åpne for kynisk og brutal utbytting av den stedsuavhengige og nasjonsløse finanskapitalismen. Forståelsen av dette forholdet vokser eksponentielt både i Europa og USA. Vestmaktenes strategi har hele veien vært å eskalere konflikten med Russland for å kappe land i konkurranse med BRICS og tvinge igjennom TTP, TTIP og Tisa i de nasjonale parlamentene med sikkerhetspolitiske argumenter i en sikkerhetspolitisk opphetet situasjon. Nyliberalistisk politikk og frihandelsekstremisme kan bare innføres med sjokk og overgrep mot det liberale demokratiet.

            Pengesystemets idé er å forbinde behov med ideer til hvordan behovene kan imøtekommes, og kapitalen og arbeidet som skal til for å realisere ideene som imøtekommer behovene. Når finanskapitalismens ide reduseres til å øke sin nominelle verdi, preges finanskapitalismen av frykt for å tape pengene, og uvitenhet om hvordan pengene best kan fylle sin funksjon i samsvar med pengesystemets ide. Denne frykten og uvitenheten konstituerer en latent underliggende paranoid psykose. På de maniske oppturene søker den «selvbesmittende» finanskapitalen enda raskere selvtilfredsstillelse ved å investere i seg selv fremfor den langsommere og mer kunnskapskrevende realøkonomien. På de depressive nedturene bedriver finanskapitalismen ren utpressing av realøkonomien. Det er en slik pervertert og degenerert finanskapitalisme som herjer med realøkonomien og de statlige overbygningene i dag. En slik finanskapitalisme faller på sin egen urimelighet, og vil utarme sitt eget fundament – med ubegripelige menneskelige lidelser underveis.

            Selvfølgelig har vi i dag tilgjengelig innen rekkevidde den kunnskapen og teknologien som skal til for å konstruere et finansspill som sørger for at pengesystemet oppfyller sin ide, når vi først omsider stiller oss dette som en oppgave og et mål.» Sitat slutt

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.