oss 100 kroner!
Mange betrakter det som myndige statsborgeres ansvar i et demokrati å være informert. Så de leser avisen, ser på nyhetene og legger seg om kvelden med god samvittighet, fordi de tror de har en oversikt over hendelsene i sitt eget land og i verden. Det er farlig.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Rubikon. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Massemedia er i stand til å styre våre tanker. Dette gjøres ved å kombinere tekster, ord og bilder på en måte som leder vår tenkning i en bestemt retning. [..]
Spesielt disse tre teknikkene brukes om og om igjen: informasjonsflom, fragmentering og at ting tas ut av sammenheng. For våkne mennesker, lønner det seg å kjenne til disse teknikkene.
Informasjonsflom
Å oversvømme borgerne med en flom av ofte ubrukelig informasjon gir dem en illusjon av å være informerte. Slik føler de at de har fått vite om alt som er viktig og kan «rolig gå til sengs om kvelden».
Hvis det ikke kom noen informasjon, ville innbyggerne bli rastløse og be om informasjon eller til og med lete etter det selv. Men det skjer sjelden. Fordi vi hele tiden overøses med så mye informasjon at ingen kan ta det hele inn over seg, enn si huske det: reklame, sport, vær, trafikknyheter, innlegg på sosiale medier fra venner og bekjente; i tillegg utvalgt informasjon om næringsliv og politikk. Vi har ikke for lite informasjon, men for mye.
Folk som leser avisen til frokost, tar en titt i nettavisene om ettermiddagen og ser på kveldsnyhetene, er så selvtilfredse i følelsen av å være omfattende informert at de ikke engang gjenkjenner sykdommen de lider av. (Mausfeld)
Sykdommen mange lider av, er illusjonen av å være informert. Den er skapt av et kontinuerlig og ukritisk medieforbruk, hvor de tror på fortellingen som presenteres.
Dermed hater vi folk vi ikke kjenner og er for kriger vi ikke forstår.
Men denne sykdommen kan helbredes. Alle kan selv avgjøre om han/hun enten skal konsumere mindre medier eller prøve å være veldig bevisst og våken i sitt konsum av medier og selv sammenligne ulike historier og synspunkter.
Fragmentering
En annen teknikk for å kontrollere innbyggernes tenkning er fragmentering av informasjon. Når fakta fragmenteres, rives de faktiske forholdene i små biter (fragmenter), slik at det ikke lenger skapes en meningsfylt sammenheng for observatøren. Hvis sammenhengen ikke er tilstede, er det vanskelig eller overhodet ikke mulig å merke seg enkelthetene. Dette gjør det mulig å oppløse fakta eller gjøre dem usynlige. (Mausfeld)
Som historiker, observerer jeg samtidshistorie med stor interesse. Jeg la merke til bruken av teknikken fragmentering, for eksempel under kuppet i Ukraina. Den valgte regjeringen til president Janukovitsj ble styrtet etter at snikskyttere den 20. februar 2014 Kiev skjøt på både demonstranter og politi og skapte kaos. Selv om denne masseskytingen ble nevnt her og der, forble bakmennene i mørket. Så det oppstod ikke et klart bilde, ingen åpen fortelling. Den ble liggende igjen som fragmenter, bruddstykker. Den som ønsket å sette sammen disse fragmentene, måtte selv gjøre undersøkelser.
Mange tyskspråklige massemedier ignorerte snikskytterne og kuppet, og avledet mediekonsumentenes blikk til Moskva og klandret Putin for krisen i Ukraina. «Putin sørget for at krig igjen er tenkbar i vår del av verden. Han er ikke lenger en partner, han er en motstander,» fortalte Rolf Dieter Krause den 5. september 2014 i kveldsnyhetene på ARD tysk fjernsyn.
Det samme leste mange medieforbrukere i avisene. Deretter igjen i andre aviser. Og hørte det på radioen. Igjen og igjen samme tanke, som fester seg i hjernen ved hjelp av gjentagelse. Eller ikke. Avhengig av hvor våkne vi er. Snikskytterhistorien ble glemt av mange. Det ble slettet fra minnet av en slik fragmentering.
Ting tas ut av sammenheng
I tillegg til informasjonsflommen og fragmentering, betrakter Mausfeld å ta ting ut av sin sammenheng som en avgjørende teknikk som massemediene styrer vår tenkning med. Her løsrives informasjon fra sin betydningssammenheng (kontekst), for eksempel ved å skjule hva som tidligere skjedde.
Igjen tenker jeg på Ukraina. Etter kuppet stemte befolkningen på Krim 16. mars 2014 for å forlate Ukraina og slutte seg til Russland. Umiddelbart ble dette betegnet som en anneksjon i vestlige media, selv om det faktisk var en secesjon. I tillegg manglet sammenhengen: ingen snakket om kuppet som hadde skjedd kort tid før. Denne konteksten eksisterte ikke lenger. Den ble slettet.
Det var lignende under Cubakrisen i 1962. På den tiden hadde Sovjetunionen under Khrustsjov stasjonert atommissiler på Cuba. Det var farlig og økte spenningene mellom Washington og Moskva. «Hvorfor plasserte han (Khrustsjov) egentlig disse (missilene) der?» spurte president Kennedy sint sine rådgivere. «Det er akkurat som om vi plutselig skulle begynne å stasjonere et større antall mellomdistanseraketter i Tyrkia. Jeg antar at det ville være jævlig farlig.» Hans rådgiver for nasjonal sikkerhet George McBundy måtte da opplyse Kennedy: «Vel, det var det vi gjorde, herr president».
Denne sammenhengen, at USA først hadde stasjonert atomvåpen-bestykkede raketter i Tyrkia, og at russerne bare deretter stasjonerte atomraketter på Cuba, gikk ikke bare presidenten hus forbi, men også nesten alle avislesere i Europa.
Å ta ting ut av sin rette sammenheng kan også observeres på lekeplassen. En gutt klager til sin mor og sier at en jente slo spaden hennes i hodet hans. Moren spør da klokt: Og hva skjedde før det? Så forteller gutten at han hadde kastet sand i øynene på jenta, fordi han ikke ville at hun skulle leke i samme sandkasse. Bare gjennom denne viktige tilleggsinformasjonen blir sammenhengen tydelig.
Ofrene for amerikansk imperialisme er usynlige
Med uten å nevne denne sammenhengen kan det konstrueres nye omgivelser rundt hver hendelse. Så massemedier kan hevde at den ene krigen eller den andre var nødvendig for å fremme demokrati eller menneskerettigheter. En slik fortelling har spesielt det amerikanske imperiet brukt flere ganger siden 1945, og massemedia har alltid gjengitt den.[..]
«Samlet er USA, ifølge offisielle tall eller anslag fra menneskerettighetsorganisasjoner, ansvarlig for drapet på 20 til 30 millioner mennesker med angrep på andre land siden andre verdenskrig .» (Mausfeld)
Men disse faktaene er knapt kjent, og gjort usynlige av massemedias fragmentering og de-kontekstualisering.
«I medias framstilling av disse forbrytelsene skjer det en betydelig fragmentering og en radikal re-kontekstualisering som en ‘kamp for demokrati og menneskerettigheter», slik at forbrytelser av denne størrelsesorden og deres historiske kontinuitet nesten er usynlige for offentligheten. Selv om alt dette er dokumentert, er disse forbrytelsene så godt som ikke er til stede i den offentlige bevisstheten» (Mausfeld)
Med velvillig tillatelse fra Rubikon. Artikkelen er forkortet og litt tilrettelagt. Daniele Ganser er en sveitisk historiker og leder av SIPER (Sveitsisk institutt for fred- og energiforskning). Det ble opprettet i 2011 som et uavhengig institutt i Basel. Under ledelse av Daniele Ganser undersøker SIPER fra et geopolitisk perspektiv den globale kampen om olje, samt potensialet for fornybar energi. SIPER forsvarer visjonen om en verden der konflikt løses gjennom forhandling og respekt – uten vold, tortur, terrorisme og krig.
Les også:
