Kartellpartiets Ungdom

16. oktober 2018

kartellpartiet ung — Oppslag i Klassekampen 13. oktober 2018.

Av Pål Steigan

Under «Arendalsuka» skjedde det noe bemerkelsesverdig etter debatten mellom de politiske ungdomspartiene, skriver Lars U. Larsen Vegstein i Klassekampen 13. oktober 2018:

«Idet debattlederen takket for oppmøtet, snudde lederne i AUF og Unge Høyre seg mot hverandre. De smilte litt, tok et skritt fram, og ga hverandre en lang klem. Så, omkring dem, begynte de andre partilederne å legge armene rundt hverandre. Med ett ble scenen forvandlet til en eneste stor kos, der de utvekslet komplimenter om hvor flinke de hadde vært.»

«Ledelsen i dagens ungdomspartier er ikke bare konkurrenter, de utgjør et kollegialt fellesskap på tvers av politiske skillelinjer. Omtrent månedlig reiser de på turer i regi av ulike lobbygrupper. De går i hverandres bursdager, drikker øl sammen og møtes hyppig på møter i regi av tenketankene. FpUs Bjørn-Kristian Svendsrud forteller at han til tider ser mer til de andre lederne enn sitt eget sentralstyre. «Vi er de eneste som forstår hverandre,» sier Mani Husseini.»

Vegsteins lange artikkel i Klassekampen er et godt stykke moderne sosiologi. Han blottlegger et fenomen som vi tidligere har omtalt her på steigan.no, nemlig framveksten av det vi har kalt Det norske Kartellpartiet, og i dette tilfellet Kartellpartiets Ungdom.

Den politiske kasten

I Italia har man lenge hatt begrepet la casta politica, den politiske kasten, som betegnelse på det privilegerte sjiktet med politikere som stort sett er løsrevet fra den folket de angivelig representerer og som lever sine liv løsrevet fra allmuen.

I den siste generasjonen har dette blitt forsterket av at politikken både utformes og vedtas helt andre steder enn i de politiske organene. For Norges vedkommende er det EU som vedtar de fleste av våre lover. De som lager lovene i EU er ikke valgt av noen og de politikerne vi velger bare godtar det de får utlevert fra Brussel. Dermed er politikkens betydning uthult, og med det også de politiske partiene. Partiene blir mer og mer like hverandre, fører mer eller mindre den samme politikken og viser at de egentlig forakter vanlige folk, som de bare trenger som passive velgere.

Vi har tidligere analysert denne utviklinga en flere artikler om Det norske kartellpartiet.

Det norske Kartellpartiet

Det norske kartellpartiets avleggere – de «frivillige» organisasjonene

Eliten hater å bli kalt elite

Begrepet kartellpartiet har vi hentet fra Peter Mair (1951–2011). I boka Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy skrev han:

”Partidemokratiets epoke er over. Sjøl om partiene fortsetter å eksistere, har de blitt så koplet vekk fra samfunnet som helhet og driver en form for konkurranse som er så til de grader uten betydning, at de ikke lenger er i stand til å opprettholde demokratiet i sin nåværende form.”

Boka er en fortsettelse av en vitenskapelig artikkel Mair publiserte i 1995 sammen med Richard S. Katz, med tittelen “The Emergence of a Cartel Party”, framveksten av et kartellparti. Med et kartellparti menes altså det at partiene opptrer som om de skulle være et kartell og ikke klart adskilte partier.

I Maktutredningen fra 2003 kom det fram at:

«Selv om samfunnslederne danner undergrupper med ulike holdninger, formes det ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Ledere i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Denne elitesirkulasjon har økt med “selskapiseringen” – fristilling og markedsretting – av offentlige verk.

Den norske modellen i engasjementspolitikken – nasjonalkorporatismen – er kjennetegnet av utbredt elitesirkulasjon mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner.»

Ungdomsvarianten

Artikkelen i Klassekampen er avslørende, ikke bare på grunn av beskrivelsen av den klamme klemmekulturen mellom de angivelige politiske motstanderne, men også fordi den viser ungdomspartienes rolle som rekrutteringsgrunnlag for den framtidige kartelleliten gjennom tenketanker og PR-byråene.

«1. oktober la PR-byrået Geelmuyden Kiese (GK) ut følgende utlysning på sine nettsider: «Geelmuyden Kiese leter etter politiske talenter som kjenner politiske prosesser, vet hvordan man påvirker holdninger og standpunkt». For tredje året på rad henvender firmaet seg direkte til ungdomspartiene i sitt praktikantprogram.

Programmet lar praktikantene jobbe i ulike avdelinger av byrået gjennom et år. Selskapet lover et stort utbytte «enten ambisjonen er å jobbe i GK, å bli statsministerens veskebærer, statsminister selv eller leder for en organisasjon», slik det heter i utlysningen.»

Ungdomspolitikerne kan også sirkuleres inn og ut av såkalte frivillige organisasjoner, som i dag ikke er annet enn formelle medlemsorganisasjoner som i virkeligheten er statsfinansierte og fungerer som deler av en ytre etat for regjeringa, slik en rekke «hjelpeorganisasjoner» som har vært UDs, og dermed NATOs forlengede armer i krigen mot Syria.

I disse organisasjonene finnes det tusenvis av jobber for unge, ambisiøse politikere. Hvilket ungdomsparti de kommer fra spiller ingen rolle. De formes av norsk bistandsideologi og de norske politiske dogmene. Det er rugekasser for nye broilere.

Det morsomme er at disse unge politikerne har begynt å snakke likt også. De bruker en sosiolekt som stort sett er felles for dem og som til og med inneholder de samme grammatikalske og fonetiske feilene. De sier sånt tullball som «stort og bredt fokus», enda alle som har grunnskolen vet at et fokus, eller brennpunkt, skal være så lite som mulig for å ha noen effekt. De har begynt å praktisere muntlig orddeling av sammensatte ord: «pensjons REFORMEN», sier de. Og manusene deres høres ut som om de er skrevet av samme tekstforfatter. De politiske partiene er stort sett enige om det meste, og det er omtrent de samme markedsførerne som skriver talene til toppolitikerne.

Byråenes rolle

Et byrå som First House er blitt oppsamlingssted for ekspolitikere som selger sitt nettverk og sin politiske kompetanse med sikte på å gi byråets kunder privilegert tilgang til beslutningstakerne.

Elisabeth Skarsbø Moen skrev en artikkel i VG under tittelen Seierherrene. Det hun viste til var at uansett hvilket parti som vinner valg i Norge, så er det rådgivningsselskaper som First House som er de virkelige vinnerne.

På denne måten blir First House et skyggekabinett som har hemmelig kundeliste og påvirker politikken på en måte som er helt ugjennomtrengelig for velgerne. Den eneste internasjonale organisasjonen First House prioriterer er FIPRA. FIPRA har tette forbindelser med Bilderberg-gruppa og de har spesialisert seg på å påvirke politiske beslutningsprosesser over hele verden.