Det norske Kartellpartiet

0

Over hele den vestlige verden pågår det en uthuling av det tradisjonelle demokratiet. Partiene blir mer og mer like hverandre, fører mer eller mindre den samme politikken og viser at de egentlig forakter vanlige folk, som de bare trenger som passive velgere. Norge er ikke noe unntak.

Uthulingen

I boka Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy, skrev Peter Mair (1951–2011):

 ”Partidemokratiets epoke er over. Sjøl om partiene fortsetter å eksistere, har de blitt så koplet vekk fra samfunnet som helhet og driver en form for konkurranse som er så til de grader uten betydning, at de ikke lenger er i stand til å opprettholde demokratiet i sin nåværende form.”

 Boka er en fortsettelse av en vitenskapelig artikkel Mair publiserte i 1995 sammen med Richard S. Katz, med tittelen “The Emergence of a Cartel Party”, framveksten av et kartellparti. Med et kartellparti menes altså det at partiene opptrer som om de skulle være et kartell og ikke klart adskilte partier.

Mair viser til hvordan det er en tendens over hele Europa at medlemstallet og deltakelsen i de politiske partiene faller drastisk. Det britiske Tory-partiet hadde på femtitallet 3 millioner medlemmer, og har i dag knapt 100.000, en nedgang på 97%. Det samme ser vi i hele Europa.

Den samme tendensen har vi sett i Norge. Medlemstallet i de politiske partiene faller, og faller raskt.

29 prosent av medlemmene i de politiske partiene her til lands har forlatt organisasjonen siden 1980. Norske studier har vist at Høyre har mistet hele 80 prosent av medlemmene sine siden 1990. Også for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går det lukt nedover: De har halvparten så mange medlemmer i dag som for 20 år siden.

Bare 5% av velgerne i Norge er medlemmer av et politisk parti, og samtidig har medlemmenes betydning i partienes beslutningsprosesser blitt redusert til bare å klappe for ledernes ferdigproduserte vedtak.

Arbeiderpartiet var en gang et stort parti der medlemmer og grunnorganisasjoner spilte en stor rolle. Debattene innad i partiet hadde stor innvirkning på store sosiale reformer som innføring av Folketrygden og utforming av Arbeidsmiljøloven. Typisk nok har ikke medlemmene hatt noe de skulle ha sagt om norsk deltakelse i NATOs kriger, norsk tilslutning til EØS, den gradvise privatiseringa og omdannelsen av statsbedrifter til imperialistiske konserner. Alt dette er politikk som er utformet av eliten og seinere tredd ned over hodene på motvillige partimedlemmer.

Det finnes et interessant norsk forskningsprosjekt som studerer utviklinga av det norske partisystemet der professor Elin Haugsgjerd Allern er sentral. Forskerne refererer til arbeidene til Peter Mair. Det gjenstår å se om de våger å trekke like skarpe konklusjoner som det han gjør.

EU- byråkratiet erstatter nasjonal politikk

Mair peker på at den politiske eliten har løst sitt eget problem når det gjelder å gjennomføre mange upopulære tiltak, og det er ved å overføre makt og myndighet til EU-kommisjonen. Kommisjonen er ikke valgt av noen og opptrer som en junta som trer tusentalls av politiske beslutinger ned over medlemslandas velgere, uten at det foregår noen form for politisk debatt eller vedtak. Beslutninger som får stor virkning på folks liv tas av et ansiktsløst byråkrati, som ikke kan motsies og ikke stilles til ansvar. Det gjør at de nasjonale politiske elitene kan late som om de ikke har noe ansvar for dette og vise til direktivene som en form for naturlover man bare har å forholde seg til. Det kan gjelde innvandring, anbudsregler, regler for trailertransport eller privatisering av nasjonale ressurser.

Norge er som kjent underlagt dette systemet gjennom EØS. EØS var Gro Harlem Brundtlands hevn mot det norske folk, fordi folket var så nesevist at det stemte nei til EU. Gjennom EØS sørget hun for at vi ble påtvunget alle beslutninger i EU-kommisjonen, uten at norske velgere har hatt noe de skal ha sagt.

Alexis de Tocqueville, som regnes til en av de store teoretikerne for moderne demokrati, sa at det aristokratiet i det før-revolusjonære Frankrike mistet folkets tillit fordi de ikke lenger kunne utøve de funksjonene de bygde sine privilegier på. Mair mener at den europeiske politiske klassen er i samme situsjonen som det franske aristokratiet i siste halvdel av søttenhundretallet.

dokketeater_edited-1
Indonesisk dokketeater

Det norske Kartellpartiet

Anført av Jens Stoltenberg og videreført av Erna Solberg har den politiske eliten i Norge gjort akkurat det samme som det Mair beskriver. En del av de aller største politiske sakene er overført til EU-byråkratiet uten at partienes medlemmer eller velgere kan påvirke så mye som et komma. Resten av de vesentlige sakene er utformet som såkalte nasjonale forlik. Stoltenberg og Solberg har dratt kartellpartiet tettere sammen gjennom å få de ulike lederne til å forplikte seg på en hel rekke saker. Det gjelder pensjonsforliket, handlingsregelen, flykjøpet, EØS og NATOs krigspolitikk, for å nevne noen av de viktigste.

Det gjør at Det norske Kartellpartiet nå har et felles program, som ikke noe landsmøte kan rokke ved. Hva det har å si har SV fått merke. I regjering var SV for alt dette, det var prisen for å få sitte ved kongens bord og få fete ministerposter. Men SVs medlemmer er ikke spurt om dette.

Som Hans Ebbing har pekt på, var det Erik Solheim og Kristin Halvorsen som omdannet SV fra et parti basert på medlemsdemokrati til et parti der medlemmenes oppgave var å klappe for partiledernes utspill. En parodisk illustrasjon på dette var da SV skulle oppsummere sitt største valgnederlag noensinne. En skulle tro at dette hadde vært en sak for medlemmene, men det ble satt bort til en ”havarikommisjon” av ansatte byråkrater som mekket sammen en rapport i all hast.

Byråkratenes inntog

SVs havarikommisjon illusterer et annet trekk ved utviklinga av Det norske Kartellpartiet, nemlig byråkratenes inntog. For et par tiår siden var det én ansatt per 10 folkevalgte i Stortinget. I dag er forholdet en til en. Dessuten er det vokst fram et apparat av politiske rådgivere og medierådgivere. De brukes til dels av alle partiene i kartellet. Deres oppgave er å trimme skuespillerne, æh politikerne, slik at de framstår bra i media og framfører meninger som kan sikre gjenvalg.

Og dette er gjort mulig gjennom partistøtten, som nå løper opp i en halv milliard i året. Så Kartellpartiet er på statsbudsjettet, og kan kanskje oppfattes som en ytre etat?

For oss som ikke har makt, men bare betrakter dette sirkuset utenfra, er det morsomt å oppleve hvordan politikerne har begynt å snakke likt. De gjør til og med de samme språklige blemmene. Stort og bredt fokus, sier de, for å gi inntrykk av at de mener noe veldig sterkt. Dette gjør de antakelig fordi rådgiverne ikke har peiling på realfag og ikke aner at fokus betyr brennpunkt, og at et punkt ikke har noen utstrekning i det hele tatt, verken stort eller bredt. Og det som er gøy er at de sier det alle sammen! Og nå har de begynt å uttale sammensatte ord som om de var delt. Pensjons REFORMEN, sier de, og vi skal skjønne at her er det jenta si/ gutten sin som kan sine saker.

Og når de er ferdige i politikken, går mange av politikerne over i denne rådgivingsbransjen, i First House eller hva de måtte kalle seg. First House rekrutterer politikere som har gått ut av partipolitikken, slik som Bjarne Håkon Hanssen (Ap) og Tor Mikkel Wara (FRP), til å påvirke storting og regjering til å fatte vedtak som tjener deres kunders interesser. De kapitaliserer sine kunnskaper om de indre mekanismene i det politiske systemet og ikke minst sine forbindelser og personkunnskaper og selger denne kompetansen til kapitalsterke kunder. Slik kan for eksempel et privat helseforetak kjøpe Bjarne Håkon Hansen (tidligere helseminister) og hans kompetanse for 5500 kroner timen for å påvirke vedtak om helsepolitikken her til lands.

Elisabeth Skarsbø Moen skriver i VG 24.08.2013:

«First House er store på helse. Tre av selskapets rådgivere har vært byråkrater i helse- og omsorgsdepartementet, Bjarne Håkon Hanssen har vært helseminister og Ketil Lindseth var statssekretæren hans. Det er store penger i helsesektoren og mange private aktører som ønsker en del av kaka. Det politikerne lover i helsepolitikken i denne valgkampen, kan bli mindre viktig når First House setter inn trøkket etter valget.»

På denne måten blir First House et skyggekabinett som har hemmelig kundeliste og påvirker politikken på en måte som er helt ugjennomtrengelig for velgerne.

I andre land kaller man sånt korrupsjon.

I Italia kaller man denne politiske eliten for La Casta Politica, den politiske kasten. I en meningsmåling som gjøres hvert år i Italia om hva italienerne har tillit til i samfunnet var det i 2013 7,1% som hadde tillit til parlamentet og 5,1% som hadde tillit til partiene. (Ordensmakta hadde 70% tillit og kirken, med den nye paven, 54%.)

Kartellpartiet og internasjonal storfinans

Gro Harlem Brundtland, Tormod Hermansen og Jens Stoltenberg er de tre personene i Norge som har gjort mest for å omdanne de statlige nøkkelbedriftene i Norge til multinasjonale imperialistiske selskaper. Arbeiderpartiet skapte også Oljefondet og har dermed stilt den norske oljeformuen til disposisjon for den aller mektigste finanskapitalen i verden.

Det er Arbeiderpartiet vi har å takke for at Statoil er i Aserbajdsjan, Algerie og Angola og for at Yara (tidligere Norsk Hydros divisjon for kunstgjødsel) har drevet og driver sine omfattende utenlandseventyr. Med denne internasjonaliseringa følger lønninger og privilegier på et eventyrlig nivå, titalls av millioner i året for de enkelte lederne.

Rune Bjerke, konserndirektør i DNB og medlem av Arbeiderpartiet, er typisk for dette sjiktet med sin lønn på 7,2 millioner og makt over Norges største finanskonsern. Mindre kjent, men like typisk er den gruppa av statssubsidierte oljemillionærer som bygges opp i tilknytning til oljeleting og utvinning. De får 78% statstilskudd for leteaktivitet, og lykkes de, går de på børs eller selger seg til et utenlandsk konsern og kan sope inn hundretalls millioner.

Mediene slutter opp

Mediene bygger opp om Kartellpartiet. De konsentrerer seg om spillet og går nesten aldri til de realitetene som ligger under. (Behøver jeg å nevne medienes uverdige rolle i forbindelse med ikke-saka Navarsete?) Og de har hermet amerikanske medier med deres pundits, politiske kommentatorer, som er den moderne politikkens hoppdommere. De gir stilkarakterer, analyse holder de seg langt unna.

Høyre og venstre liten mening

Nå har vi fått ei blå-blå regjering, og den gjør naturligvis en del ting annerledes. Men når den privatiserer Posten, NSB og Entra, så vit at alt dette er forberedt og tilrettelagt av Stoltenberg. Og like lite som SV fikk lov til å stå for sitt program, får FRP stå for de mer ytterliggående sakene i sitt program. Handlingsregelen, EØS osv. ligger fast. Det vi har fått er den blå versjonen av Kartellpartiet.

Men denne tilsynelatende forskjellen mellom blå og rødgrønn må være der, ellers mister velgerne det lille de måtte ha igjen av interesse for spillet. Nordmenn går ikke på skøyteløp hvis norske løpere aldri vinner. Ingen gidder å stemme hvis politikerne sa som sant var, at de egentlig står for 97% den samme politikken. Derfor må mediene si at vi står overfor ”skjebnevalg” og hva det måtte være, slik at velgerne bevarer illusjonen om at de har noe de skulle ha sagt.

Det finnes et folkelig raseri mot dette byråkratveldet, Rage Against the Machine, mot korrupsjonen og mot elitens helt åpenbare forakt for folket. Men det kommer til uttrykk som uartikulerte utbrudd i nettavisenes kommentarfelter, og brukes av eliten som bevis på hvor dumme og primitive folket er.

Det finnes ikke noe rom for noen egentlig opposisjon innenfor Kartellpartiet. Å bli Kartellpartiets ytre venstre er totalt uten mening. Det store spørsmålet er egentlig ikke høyre eller venstre, men innenfor eller utenfor. Framtidas opposisjon må bygges utenfor Kartellpartiet i kamp mot det systemet det står for. Da ville man være omtrent like radikal som eidsvoldsmennene var i 1814.

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.