Petersenutvalget hvitvasker en skitten krig

7
Omslaget til Petersenutvalgets rapport

Første kommentar: Hvem vedtok å sende Norge i krig?

Som ventet ble ikke Petersenutvalgets rapport om Norges rolle i Libyakrigen noe oppgjør med de krigsforbrytelsene som Norge deltok i mot folket i Libya. Det ble heller ikke noe oppgjør mot det kuppet som i første rekke Jens Stoltenberg var ansvarlig for da han uten drøfting i regjeringen gikk ut med pressemelding 19. mars og sa at «Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsresolusjon 1973.»

Vi har her gjentatte ganger stilt spørsmålene: Hvem fattet dette vedtaket? Hva er ordlyden i vedtaket? Hva var beslutningsgrunnlaget?

Vår graving har brakt på det rene at krig mot Libya ikke var tema på regjeringskonferansen på slottet 18. mars 2011, enda det kunne ha vært det, og absolutt burde ha vært det. Beslutninga ble fattet av en liten gruppe rundt Jens Stoltenberg bare et par timer etter regjeringsmøtet. Og den gruppa hadde ikke en gang fått noe mandat fra regjeringsmøtet til å behandle Libya-saka. Det går fram av Petersenutvalgets gjennomgang at vi har hatt rett i dette. Det vi vet fra før er at den gruppa besto av Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre, forsvarsminister Grete Faremo, forsvarssjef Harald Sunde og en ikke-identifisert representant for E-tjenesten. Petersenutvalget fyller ut lista ved å nevne at også statssekretær Espen Barth Eide, embetsmenn fra statsministerens kontor, DU og forsvarsdepartementet, samt Generalinspektøren for luftforsvaret deltok. (side 70)

Jan Petersen & co lister seg forsiktig rundt det faktum at denne gruppa ikke hadde med seg noe mandat fra regjeringskonferansen. Og de legger stor vekt på at den formelle godkjenninga av å gå til krig mot Libya ble tatt på regjeringskonferansen 23. mars.

Men det holder ikke. Landets statsminister hadde allerede bundet opp Norge og regjeringa med sin krigserklæring om morgenen 19. mars. Og han hadde presset sine regjeringspartnere til å være med på galeien gjennom sine famøse smser og mobilsamtaler. Resten ble sandpåstrøing.

Det forelå ikke noe mandat og ingen analyse

Derfor er det viktig å slå fast at det ikke forelå noe mandat for det møtet som ble holdt i statsministerboligen. Og nesten like ille: Petersenutvalget har ikke klart å få fram verken noe formelt vedtak eller noen protokoll fra dette møtet eller noe beslutningsgrunnlag.

Dette er som vi har slått fast før: Det krever et større dokumentspor i Norge for å bygge et sykkelskur enn det trengs for å sende landet i krig for å ødelegge et annet land.

Hovedansvaret for krigen ligger hos Jens Stoltenberg som med viten og vilje overkjørte de kravene som Grunnloven stiller til det å gå til krig, og som gjorde det for å stå fram som den flinkeste gutten i klassen på NATO-møtet i Paris 19. mars. Det var derfor det hastet så fryktelig. Det var derfor man ikke hadde tid til analyse eller til å vurdere motforestillingene. Stoltenberg ønsket å kunne ha med seg seks F-16-fly figurlig talt i bagasjen til Paris, slik at han kunne briljere der. Så fikk han da også betalt for dette gjennom at han seinere ble utnevnt til generalsekretær i NATO.

Uvitenhet og kunnskapsløshet kan ikke frita noen

Petersenutvalget har ikke klart å grave fram noen utredninger, noen analyser eller noen risikovurderinger som lå forut for vedtaket om å gå til krig mot Libya. Det er antakelig fordi de ikke finnes.

Utvalget påberoper seg at norske politikere visste lite om situasjonen i Libya, at den ikke hadde noen særlige kunnskaper og så videre. Dette brukes som formildende argumentasjon. Men det er det ikke. Norge bidro i første rekke i en krig som knuste det til da mest vellykte landet i Afrika. Dette er en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. At norske politikere stort sett er uvitende og har lite kunnskaper om de krigene de deltar i, trenger vi ikke Jan Petersen til å fortelle oss. Dette har de vist så mange ganger, slik de også gjør i Syria. Men det å være kunnskapsløs og uvitende er ikke tilstrekkelig til å kunne påberope seg ansvarsfrihet. Stoltenberg & co sendte Norge inn i første rekke i en krig som ødela Libya. Dette skriver også Petersenutvalget. Vi ga luftstøtte til jihadister som har gjort Libya til et fristeder for væpnede bander. Dette framgår også av utvalgsrapporten.

Men norske politikere med statsministeren i første rekke skal kunne gå skyldfrie fordi de ikke hadde peiling på hva de gjorde?

Petersenutvalget skylder på at statsministeren og etter hvert regjeringa stolte på våre alliertes vurderinger. Dette er å si at de opptrådte som bevisstløse lakeier, som om det skulle være formildende.

En sak vi heller ikke får svar på er hva som skjedde med Jonas Gahr Støre. 17. mars var han mot bombing av Libya, og han hadde gode argumenter for det. To dager etter snudde han. Hvorfor? Hvem var det som fikk Støre til å snu? Var det Hillary Clinton? Var det Nicolas Sarkozy? Eller er han bare en vinglepave som ikke klarer å holde fast på en standpunkt mot bombekrig bare han blir litt presset?

 

Vi kommer tilbake med ytterligere analyser av Petersenutvalgets rapport. Den er ikke noen granskning av Libyakrigen eller av Norges rolle. Den er en hvitvaskingsoperasjon. Men den lykkes ikke. Sporene fra Norges og NATOs forbrytelser lar seg ikke vaske vekk.

Inntil videre kan man lese:

Hvem vedtok bombinga av Libya i 2011?

– Libya-krigen var bygd på en løgn

Hvis ikke Stoltenberg stilles for retten, så har loven mistet sin verdi

 

 

 

 

Avspark for høstkampanjen 22. september

Meld deg på.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    Stoltenberg er fortsatt stolt over bombinga - men så var det jo jobbsøknaden hans.

  2. SHO says:

    Norge slapp 588 bomber over Libya. Dette kan fort bety at Norge direkte tok livet av flere hundre libyere. Vurdering av antall drepte ser ut til å være fraværende i rapporten. Antall drepte libyere ser ut til å være helt uvesentlig og betyr ingen ting. Norske myndigheter unnskylder seg altså med kunnskapsmangel og det faktum at FN hadde vedtatt en resolusjon som åpnet for (kun) R2P i Libya. Denne bombing skjedde omtrent samtidig med terrorhandlingene på Utøya og i Oslo. Det siste ble et stort nasjonalt traume, mens antall døde som skyldes norsk bombing i Libya derimot nevnes knapt.

    Russland og Kina avholdt seg fra å stemme i sikkerhetsrådet, dette åpnet for at FNs resolusjon om R2P i Libya kunne misbrukes til å foreta regimeskifte i Libya. En slik tabbe som dette vil nok ikke Russland og Kina gjøre en gang til. Men så ser vi altså i Syria at Norge sender militære styrker inn i krigsområder i Syria og rettferdiggjør dette med en meget tvilsom begrunnelse. Det virker ikke som man har lært noe av katastrofen i Libya.

  3. Lars says:

    Knallbra Steigan. Stå på. Norge trenger slike som deg.

    • Hvordan kan Petersen påstå at det Folkerettslige var på plass for Norges involvement og delaktighet i NATOs angrepskrig mot Libya ?

    Meg bekjent gav FN Sikkerhetsråd resolusjon 1970 No-fly-zone vitterlig ingen mandat å angripe Libya. Og det eksisterte ingen brudd ifra Libyas side mot resolusjon 1970 da USA/Storbritannia/Frankrike/Norge, m.fl. angrep Libya militært.

  4. TerjeM says:

    Jeg skumleser litt i rapporten og finner denne ærlige innrømmelsen av at vår regjering driver med propagandavirksomhet, nå for tiden kjent som strategisk kommunikasjon (s.105), mine uthevinger:

    Norge bidro også i debatten i NATO om strategisk kommunikasjon knyttet til Libya-operasjonen. Her ble NATOs ansvar for å stå for kommunikasjonen utad presisert, og betydningen av samordning av presselinjer mellom NATOs hovedkvarter og operasjonsledelsen, samt samkjøring av budskap blant deltakerlandene, ble understreket. I denne perioden ble det, både i NATO og fra regjeringens side, opplevd som vanskelig å formidle effekten av NATOs operasjoner i Libya, herunder den grundige målutvelgelsen, effektiviteten ved de presisjonsstyrte våpnene og det lave antallet sivile tap. Mediene fokuserte i stor grad på en operasjon som trakk i langdrag, og omfanget av det libyske folks lidelser. Det er utvalgets vurdering at regjeringen undervurderte den offentlige interessen knyttet til Libya-operasjonen, og at tiltak for å styrke informasjonsarbeidet kom for sent i gang.

  5. Brunders says:

    Stoltenberg viste dengang, som han viser nå, at han ikke er i stand til å se noen forskjell mellom symbol og virkelighet:
    Det er en akseptert praksis i FN at væpnede oppdrag som er initiert av FN ikke kalles krig, men aksjon. Det er like akseptert i FN, at forskjellen ikke finnes annet enn på symbol-nivå, og at soldater i aksjoner er like utsatt for å bli drept som i “vanlig” krig.
    Stoltenberg blånektet og blånekter fortsatt for at Norge deltok i en krig i Libya, og på symbolnivå har han kanskje rett, uten at det gjør noen praktisk forskjell (- som han ikke kan se).
    Verre blir det når den samme Stoltenberg sier at jagerflygerne som utkjempet det norske bidraget “var utenfor fare” fordi de ikke var legitime mål i konflikten. Jeg skulle gjerne ha sett den libyeren som kom innenfor skuddhold på et norsk jagerfly, eller en nedskutt norsk pilot, som ville akseptert at den uskadeliggjorte fienden “ikke er et legitimt mål”.
    Stoltenberg nekter fortsatt at Gaddaffi var et legitimt mål, selv om han kunne ha sett, om han åpnet øynene, at amerikanerne gjorde hva de kunne for å bombe sønder og sammen både Gaddaffis hovedkvarter og hjem, og mannen selv. “Krigen” ble vel avsluttet ganske kort tid etter Gaddaffis død, men kanskje jeg husker feil.
    Stoltenberg gjør en god figur i NATO som den flinkeste gutten i NATO, og en glimrende sjef for denne delen av USAs militarisme.

  6. Takk for den gode innsatsen din Steigan!

  7. sharkamov says:

    På de bloggene jeg følger, blir symptomene - eller ‘’utslettene’’, d.v.s. alt av politisk vanstyre, rapportert, dissekert og debbatert. Det jeg egentlig savner ut ifra dette, er tanker og evt. ‘forslag’ som går på logiske løsninger for om mulig få bukt med galskapen.
    Det jeg i hovedsak sikter til, er at der vi som enkeltindivider kan bevirke til at de ting vi har sett- og ser skje rundt oss, i første rekke nasjonalt, men også internasjonalt – får konsekvenser!
    Vi er alle klar over, at de forskjellige politiske utspillene som er uttenkt og implementert av våre egne folkevalgte får følger, både for oss selv som innbyggere i dette landet, men i mange sammenhenger får det også alvorlige, sogar dødelige konsekvenser for mennesker i andre land, langt fra oss.

    Med våre folkevalgtes velsignelse selges eks.vis at norskproduserte - ekstremt effektive høyteknologiske våpen og utstyr - kun utviklet for å drepe mennesker – til stater og regimer som på ingen måte viser tegn til samme grad av empati og medmenneskelighet som det majoriteten av det norske folk [forhåpentligvis] er utstyrt med…
    Likeledes er vi alle klar over, at med våre folkevalgtes velsignelse - er norske militære mannskaper og noe av det mest effektive utstyr vi som nasjon rår over - blitt brukt til krigføring og drap av uskyldige sivile, samt ødeleggelse av hele samfunn i andre land, land vi ikke har noe ‘utestående’ med.

    På de bloggene jeg følger, er det utvilsomt mange intelligente og godt orienterte personer som er opptatt av det som skjer rundt oss. Det jeg etterlyser, er enkle - lettfattelige og logiske forslag til hvordan vi som ‘velgere’ mest effektivt kan påvirke utviklingen – i forhold til å debbatere konsekvensene av den.

    Her er det i høyeste grad nok å ta av! – Jeg vil bare nevne noen opplagte saker [samtlige initierte av våre s.k. ‘folkevalgte’],:

    Det offentliges behandling av f.eks. den tidligere diplomaten Synnøve Taftø Fjellbakk, - den kontinuerlige erosjonen som pågår i f.t. norsk suverenitet, - den ‘tilslutningen’ vi til stadighet får tredd ned over hodene våre av et globalistisk EU-system (besatt med ‘karrierepolitikere’ vi ikke har valgt), - krigføringen i Libya, - overføringen av enorme summer fra vår felleskasse til et gjennomkorrupt ‘’Clinton Foundation’’, det samme i f.m. europeiske Soros-stiftelser, o.s.v., o.s.v., o.s.v. . . . .

    Det må ganske enkelt la seg gjøre å få stilt alle involverte i disse sakene til ansvar for de beslutninger disse står bak. Det finnes sammenheng og forklaringer på alt av dette, - og som nasjon er vi i vår fulle rett til å stille krav om åpenhet rundt disse sakene.

    Og her ligger kjernen; I enhver sammenheng der det foreligger klart udemokratiske, eller til og med
    kriminelle, straffbare forhold - så dette få konsekvenser.

    • Både du og jeg er klar over ‘konsekvensene’ ved f.eks. fartsoverskridelser, det kan svi på pungen (i verste fall kvalifisere til frihetsberøvelse eller fengselsstraff!), - mens det å være ansvarlig for krigshandlinger med tap av uskyldige menneskeliv som resultat - skal altså ikke få konsekvenser, men ‘’forbigås i stillhet’’???

    • Om så er tilfelle, har vi kun oss selv å takke . . . . . . .

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere