Hvis ikke Stoltenberg stilles for retten, så har loven mistet sin verdi

0
Jens Stoltenberg var pådriveren for Norges krig mot Libya. Han og Jonas Gahr Støre bære et tungt personlig ansvar. Men de blir ikke konfrontert med det.

I mars 2011 gikk Norge til krig mot Libya. Under falske påskudd om at det handlet om å hindre folkemord og uten støtte i internasjonal rett gikk Norge til angrep på en av Afrikas mest velfungerende nasjoner og ødela den. Krigen var en forbrytelse mot menneskeheten, og Jens Stoltenberg og hans rødgrønne regjering burde stilles for en internasjonal domstol. Men Stoltenberg bør også stilles for retten i Norge for brudd mot grunnloven og andre norske lover. Dersom det ikke skjer, har loven mistet sin verdi.

Det fantes ikke noe gyldig vedtak om å gå til krig

19. mars 2011 sendte statsministerens kontor (SMK) ut ei kort pressemelding. Den lyder sånn:

«Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsresolusjon 1973, sier statsminister Jens Stoltenberg.»

Dette betydde at Norge de facto gikk inn i krigen mot Libya. Men det står ingenting om hvem som fattet dette vedtaket, eller hva som er hjemmelen. I februar 2012 stilte jeg spørsmål om dette til tre foskjellige personer på SMK og til kontorets postmottak uten å få svar. Mine spørsmål var svært enkle:

  • Hvem fattet dette vedtaket?
  • Når ble det fattet?
  • Og hva er ordlyden, teksten på vedtaket?

Man skulle tro at dette er spørsmål som statsforvaltningen kan svare på på et blunk. Men jeg har aldri fått svar. SMK har vært stum som en østers.

Det var ikke regjeringa som vedtok å gå til krig

Det som synes åpenbart er at det ikke var regjeringa som vedtok å sende Norge i krig. Vi står overfor et av de viktigste vedtaka i Norges historie, nemlig krig mot et av FNs medlemsland, og det er ikke regjeringa som har fattet vedtaket.

Hvordan kan jeg påstå dette? Regjeringa hadde møte på slottet bare noen få timer før det ble vedtatt å gå til krig. Der ble ikke krigen behandlet i det hele tatt. Referatet finnes her.

Det ble ikke en gang vedtatt å nedsette et utvalg som skulle drøfte forholdet til Libya. Det finnes ikke noe mandat. Men Jens Stoltenberg nedsatte et utvalg. Jonas Gahr Støres uoffisielle biograf, Ståle Wig, skrev i en kronikk i Aftenposten 1.10.2015.

Der hevder han å ha dekning for at det ble holdt et møte i statsministerboligen om ettermiddagen 18. mars 2011, altså bare noen få timer etter statsråd på slottet. Der deltok Det var statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre, forsvarsminister Grete Faremo, forsvarssjef Harald Sunde og en ikke-identifisert representant for E-tjenesten. Disse fem vedtok å sende Norge i krig, hvis vi skal tro Ståle Wig. (Og det bør vi, siden ingen har gjort noe forsøk på å dementere denne påstanden, ei heller Støre sjøl, som deltok i debatten i Aftenposten.)

Dette møtet hadde ikke noe mandat fra statsråd. I det minste har ikke SMK klart å legge fram noe sånt mandat og det finnes heller ikke noe i regjeringsprotokollen som tilsier at det ble vedtatt noe mandat.

Hvilken status hadde så dette møtet? Det var åpenbart innkalt av statsminister Stoltenberg personlig, og dette er et av de spørsmålene som må avklares i en domstol. Statsministeren kan ikke uten videre oppnevne ei gruppe uten mandat for så å sende Norge i krig. Dette er brudd mot grunnloven og norsk rettstradisjon. Stoltenberg er en av ildsjelene for plan og målstyring i Norge. Der skal alt dokumenteres så mye at det er til å bli kvalm av, men ett er sikkert: Det kreves et vesentlig større dokumentspor for å sette opp et sykkelskur i Norge enn det som finnes bak vedtaket om å sende Norge i krig.

Ikke fantes det noe mandat og ikke finnes det noe vedtak. For hva vedtok disse menneskene i Uranienborgveien om ettermiddagen 18. mars 2011? Det har vi ikke fått vite noe om? Forelå det noen utredning, noen analyse, noen risikovurdering, noen folkerettslig betenkning? Heller ikke det har vi fått vite noe om.

Det vi vet er at etter dette møtet ringte Stoltenberg rundt til partilederne i Stortinget og i egen regjering og ba om støtte. De han ikke fikk tak i på mobil sendte han sms til. Krigsvedtaket ble altså forankret like folkeretttslig solid som når ungdom inviterer til fest.

I daværende SV-leder Kristin Halvorsens sjølbiografi står det:

«Torsdag 17. mars 2011, sent på kvelden, vedtok FNs sikkerhetsråd overraskende en resolusjon som åpnet for militær intervensjon. Dagen før hadde utenriksminister Jonas Gahr Støre i Stortinget uttrykt så mye motstand mot en flyforbudssone at opposisjonen mente han var feig.

Resolusjonen snudde opp ned på alt. Fredag 18. mars ca. kl. 17 ringte Støre til Halvorsen, som hadde tatt helgefri på hytta. Det hastet å melde inn norske styrkebidrag, blant annet fordi statsministeren skulle på et toppmøte i Paris dagen etter. Jens Stoltenberg ville ha noe å legge på bordet. Fredag kveld gikk det mange telefoner mellom Støre, Stoltenberg, Halvorsen og Sp-leder Liv Signe Navarsete, som var på Sp-landsmøte i Nord-Trøndelag.

Tidlig lørdag morgen, før Stoltenberg gikk på flyet til Paris, ringte han på ny til Halvorsen og Navarsete. Han ville ha en avklaring. Han opplyste samtidig at Norge kunne stille med seks F16-fly.»

Denne framstillinga sannsynliggjør også at det ikke fantes noe mandat fra regjeringskonferansen, for da hadde det ikke vært nødvendig med dette telefonsirkuset. Halvorsens referat viser også at det ikke kan ha vært noe langt møte i statsministerboligen, siden Stoltenberg var på telefonen alt kl 17.

de gode bombene

Støre anmeldt for krigsforbrytelser

13. mars 2013 leverte jusprofessor em. Edvard Vogt en politianmeldelse mot utenriksminister Gahr Støre og forsvarssjef generalløytnant  Helge Sunde for krigsforbrytelser og andre brudd på FN-pakten og  andre krigsretts-relevante  traktater som forplikter Norge – samt mot de bestemmelser i norsk lov  som regulerer norsk krigsdeltakelse. Vogt skriver:

Uten  juridisk dekning  i Grunnloven og i vår regjeringsordning  og uten dekning i vedtak i FN  har  Gahr Støre uten regjerings-behandling  beordret krigshandlinger mot Libya  hvor norske militære deretter slapp tilsammen  567 bomber for å fjerne landets legitime statsoverhode og regime.  Bombingen ble ikke ledet av den internasjonale ledelse som FN hadde gitt I oppdrag å  kontrollere  Libyas regjerings flyvirksomhet. Bombingen ble   ledet av norske offiserer under forsvarssjefens kommando og av flyverne selv, med det forutsigelige resultat  at sivile boligområder ble bombet med tap av sivile liv, deriblant barn.

Som jeg har vist over hadde Vogt rett i at det ikke forelå noen regjeringsbehandling. Han har også rett i at dette er brudd på grunnloven og internasjonal lov. Men han burde ha utvidet anmeldelsen til også å gjelde Jens Stoltenberg. For vi vet nå at Stoltenberg var hovedmannen bak krigsvedtaket. (Det var jo også derfor han ble belønnet med jobben som generalsekretær i NATO.) For som oberstløytnant Tormod Heier sa til Klassekampen har krigsdeltakelsen «bidratt til at Norge nå har rykket opp en divisjon i Nato.»

Støre var imot krig, hvorfor snudde han?

Kristin Halvorsen skrev at utenriksminister Jonas Gahr Støre var imot å gå til krig, så mye imot det at opposisjonen kalte ham feig så seint som 16. mars 2011. Tre dager etter var han krigsaktivist. Hva skjedde i mellomtida? Hva fikk Støre til å snu?

Ståle Wig skriver om dette:

Støre skriver kryptisk at «det kan stilles spørsmål ved mangfoldet av drivkrefter i beslutningsprosessen i blant annet Paris og London.» Hva betyr det? Ble Norge presset av franske og britiske myndigheter?

Og han fortsetter:

En diplomat i UD, som får være anonym, sier det slik: «Krigen kom fra et annet hold.»

Hvem fikk Støre til å snu? Var det London, var det Paris, eller var det utenriksminister Hillary Clinton i Washington. Vi vet at Støre hadde (og antakelig har) et godt forhold til Clinton, slik som da han på en telefon fra henne øste norske skattepenger inn i den mer enn tvilsomme Clinton Foundation.

Og vi vet at Støre har tradisjon for å være ekstra servil overfor USAs utenriksministre, som da han i 2006 sendte et jovialt brev til utenriksminister Condoleezza Rice med overskriften Dear Condi.

(Samme Condoleezza Rice var som kjent medskyldig i Bush-administrasjonens krigsforbrytelser i Irak.

En telefon fra «dear Hillary» ville helt opplagt ha snudd Støre, alt tyder på det. Men om det var London, Paris eller Washington spiller ingen rolle. Norge gikk i krigen fordi «noen» i NATO krevde det og fordi Jens Stoltenberg ville vise Washington at han var den flinkeste gutten i klassen.

bombe libia for aa trene

Hvis de får slippe unna med dette, har loven ingen verdi

Denne lille gruppa med folk som uten dekning i norsk lov eller i folkevalgte organer sendte Norge i krig og dermed gikk i spissen for å ødelegge Libya, burde naturligvis stilles til ansvar for sine forbrytelser, både for en internasjonal domstol, men også for en norsk domstol. Hvis man kan slippe unna med så grove brudd på loven, har nemlig loven ikke lenger noen verdi.

Disse forbrytelsene har ingen foreldelsesfrist. En framtidig regjering i Libya kan om ett år eller om 20 år krevde at de ansvarlige for forbrytelsene stilles for en internasjonal straffedomstol og dessuten saksøke Norge med krav om store milliardbeløp i erstatning. På samme måte kan også et framtidig storting innlede straffeforfølgelse mot de samme personene.

Mediene vet dette, men holder kjeft

Norske medier, NRK, Aftenposten, Klassekampen og andre, vet utmerket godt at Stoltenberg og hans indre krets brøt norsk og internasjonal lov. De vet at det ikke fantes noe regjeringsvedtak bak krigserklæringa fra SMK 19. mars 2011. De er ikke dummere enn at de vet hvor alvorlig dette er, men likevel holder de kjeft. Hvorfor?

I en av sir Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes finnes følgende replikkveksling:

Gregory (Scotland Yard detective): “Is there any other point to which you would wish to draw my attention?”

Holmes: “To the curious incident of the dog in the night-time.”

Gregory: “The dog did nothing in the night-time.”

Holmes: “That was the curious incident.”

Norsk presse, som i festtalene roser seg av å være den fjerde statsmakt, eller ei vaktbikkje, forholder seg altså like musestille som bikkja i Conan Doyles historie. That is the curious incident.

I Vær varsom-plakaten heter det:

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

At mediene har sviktet denne plikten kan det ikke være tvil om. Dette setter søkelyset på et korrupt forhold mellom medier og makthavere som det norske folket ikke burde godta.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.