Frigjøring kan ikke basere seg på de militære styrkene til en okkupantmakt

0
US Army som okkupasjonsarmé i Syria - med kurdiske sikkerhetsvakter.

Av Pål Steigan.

Det kurdiske folket har hatt den vanskjebnen at de hver gang det kommer til det harde blir forrådt av dem de trodde var deres allierte. Denne gangen har kurderne i Nordøst-Syria alliert seg med US Army og har blitt okkupantenes infanteri i denne regionen. I en tidligere artikkel her på steigan.no har jeg reist spørsmålet om det er rett å basere et opprør på okkupantmaktas bajonetter. Erling Folkvord, som ganske opplagt er den i Norge som har engasjert seg mest til støtte for det kurdiske folkets sak, gjør en retorisk vri på dette, når han i sitt svar til meg skriver at Ja, nokre gonger er det rett å støtte opprør, også i Midtausten.

Det var altså ikke det vi diskuterte. Det jeg gjorde var å problematisere et tidligere utsagn fra Erling Folkvord der han med et blikk mot et gammelt Mao-sitat skrev at ”det er rett å gjøre opprør”. Mitt poeng handlet ikke om at opprør ikke kan være rettferdige. Det handlet ikke om at det ikke er rett å gjøre opprør i Midtøsten. Min kritikk var rettet mot kurderledernes politikk med å gjøre opprør med militær støtte fra okkupantmakta USA. Det er den kritikken Folkvord, på tross av at han skriver mye og langt, ikke makter å ta stilling til.

USA er angriperen og okkupantmakta

Jeg skal ikke kommentere alle de detaljene Erling Folkvord legger fram, stort sett fordi jeg ikke har noen innvending mot dem, og stort sett fordi de ikke rører ved hovedsaka, nemlig kurderledernes allianse med okkupantmakta USA. Folkvord gjør et forsøk på å relativisere dette ved å skrive:

” USA er i dag størst og har mest erfaring. Men ikkje gløm Frankrike, Russland, England og etter kvart Kina, for berre å nemne nokre.”

Sant nok, men det har svært lite med saken å gjøre. Frankrike og England deltar i USA-koalisjonen og Russland er lovlig til stede i Syria etter invitasjon fra den lovlige regjeringa i landet. Kinas rolle er helt perifer og irrelevant i denne sammenhengen. Det var mange imperialistmakter i verden da Norge ble okkupert 9. april 1940 også, Tyskland, Storbritannia og USA var blant dem. Men Tyskland var okkupanten og den britiske imperialismens støtte til den lovlige norske regjeringa var faktisk legitim.

USA er den fremste av Syrias fiender

Finn hovedmotsigelsen, kamerat, som Erling Folkvord og jeg har sagt på studiesirkler på 1970-tallet. Og sjøl om det er uhyre mange motsigelser i krigen mot Syria, så er det ingen tvil om at USA siden 1990-tallet har hatt en plan om å styrte regjeringa i Syria for å få kontroll over landet, og at den krigen USA sammen med sine allierte i Tyrkia, Europa og oljediktaturene er en angrepskrig mot det syriske folket.

Og mitt spørsmål til Folkvord var ikke om det er rett å gjøre opprør, for der vil vi nok stort sett være enige. Mitt spørsmål var svært konkret om det er rett å gjøre opprør med støtte fra okkupantmakta. Og Folkvord svarer ikke på dette.

Personifiseringa av en stat

Det er også noe i begrepsbruken til Erling Folkvord jeg har innvendinger mot. Han skriver ”Tilsvarande skriv eg stort sett Assad der eg meiner president Assad og den lovlege syriske regjeringa.” Dette har han felles med hovedstrømsmediene i Norge og de fleste vestlige politikere. Dette med å personifisere et land er en skummel språklig manipulasjon. Serbia blir Milosevic, Libya blir Gaddafi, Russland blir Putin og Syria blir Assad. Når man har gjort dette grepet, kan man demonisere lederen, så har man demonisert et helt folk. Erling Folkvord tar ikke det siste skrittet, bare det første. Men en erfaren anti-imperialist som Erling Folkvord burde forstå hva slags  makt som ligger i dette språklige knepet – og hode seg for god til det.

«Assads landsdel»?

I en artikkel i Aftenposten omtaler Erling Folkvord, Johan Petter Andresen og Sara Baban de regjeringskontrollerte områdene i Syria som ”Assads landsdel”. Da har man med et språklig grep opphevet den sjølstendige og internasjonalt anerkjente staten Syria og gjort den om til ”landsdelen” til en person. Der tar de også til orde for direkte norsk statlig støtte til separatistene i Raqqa, noe som ville bety en de facto om ikke en de jure (faktisk om ikke juridisk) norsk anerkjennelse av ”Føderasjonen Nordøst-Syria”. Dermed har de omdefinert folkeretten. I dagens verden er det utrolig farlig, for vi ser hva USA-imperialismen og dens allierte har gjort så snart de har fått sparket folkeretten til side. Igjen er det viktig å ikke miste grepet om hovedmotsigelsen, for gjør man det, vil man lett havne i samarbeid med krefter man helst burde holde seg langt unna.

Opprør er fine greier. Radikalt opprør mot den britiskvennlige aristokraten kong Haakon i juni 1940? Tror ikke det.

Syrias framtid

Avslutningsvis skriver Erling Folkvord:

”Det beste som kan skje, er at PYD og Assad forhandlar seg fram til ei ordning der to samfunnsordningar inn til vidare kan leve side om side innafor eit samla Syria.”

Det er mulig. Jeg har ikke tatt stilling til hvordan folket i Syria skal organisere seg etter at de har frigjort hele landet sitt. Det er strengt tatt deres eget anliggende. Det er jo å håpe at de finner gode kompromisser, slik at de ulike folkegruppene og de etniske og religiøse minoritetene kan leve sammen på en fredelig måte for å gjenoppbygge landet. Men forutsetninga er først at hele landet må frigjøres.

Okkupantene må ut og deres støttespillere må uskadeliggjøres eller avvæpnes. Og for å sikre et samlet Syria må den syriske hæren ta kontroll over hele landet og alle landets grenser. Det må nok PYD og deres støttespillere innse. Og helst først som sist.

 

Les også:

Eva Thomassen:

Kurderne som destabiliseringsvåpen i Midtøsten (1)

Kurderne som destabiliseringsvåpen i Midtøsten (2)

Erling Folkvord:

Ja, nokre gonger er det rett å støtte opprør, også i Midtausten.

«Saka har ikkje to sider. Det er to sider som ser på saka.»

Ove Bengt Berg:

Hvorfor skal Syria avgi land til kurdisk stat?

Pål Steigan:

Er det rett å gjøre opprør når fienden står i landet?

Kurdernes sak misbrukes i kampen for å kontrollere Midtøsten

 

 

Forrige artikkelEr dette sluttspillet om Syria-krigen?
Neste artikkelEn ny USA-provokasjon: F-35 utplasseres bare minutters flytid fra Russland
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).