Er det rett å gjøre opprør når fienden står i landet?

0
Det kan ikke herske tvil om at US Army er garantisten for den såkalte "Føderasjonen Nord-Syria". Er det virkelig mulig å skape kvinnefrigjøring og demokrati på bajonettene til verdens mest aggressive militærmakt?

Av Pål Steigan.

Erling Folkvords engasjement for kurdernes sak er det ingenting å si på. Han er vel den i Norge som lengst og grundigst har fulgt med på og solidarisert seg med kurdernes sak. Men det hender at kjærlighet gjør blind, og dessverre later det til at Folkvord så til de grader har tatt parti for kurderne at han er villig til å kaste andre prinsipper overbord.

Likestilling av USA og Russland i Syria

I sitt svar til artikkelen Kurdernes sak misbrukes i kampen for å kontrollere Midtøsten skriver Folkvord ganske riktig at han tror vår viktigste uenighet går på synet på stormaktsinnblanding og imperialisme. Det er mulig. Han peker på at det har vært stormaktsinnblanding i regionen fra 1916 til i dag. Det er jeg naturligvis helt enig i og jeg har skrevet om det flere ganger. Men som alltid ligger djevelen i detaljene. I en bildetekst (der bildet dessverre var falt ut) skriver Folkvord:

«Presidentane i Russland, USA og Tyrkia og fører krig på syrisk jord. Dei slåst for sine eigne interesser, ikkje for befolkninga i Syria.»

Sett fra folkerettens synspunkt og rent konkret i dagens situasjon er dette en usann beskrivelse. Den likestiller angriper og forsvarer og den feier under teppet det faktum at USA og Tyrkia er angripende og okkuperende makter, mens Russland står i Syria etter invitasjon fra den sjølstendige staten Syria. Det er i henhold til folkeretten, det kan det ikke herske tvil om.

Russland er en imperialistisk makt, ja, men det er direkte usant som Erling Folkvord sier, at landet ikke kjemper for Syrias interesser. Det er tvert i mot slik at dersom ikke Russland hadde intervenert, så er det aller mest sannsynlig at jihadistene og deres bakmenn hadde klart å knuse Syria og at al-Qaida eller liknende hadde stått i Damaskus i dag.

At en erfaren politiker som Erling Folkvord ikke ser dette, er mildt sagt svært overraskende.

Er det anti-imperialisme å forene seg med okkupanten?

USA har stått bak krigen mot Syria hele tida. Det har vært en allianse mellom USA, Storbritannia og andre vestmakter, inkludert Norge, samt Tyrkia, Israel og oljediktaturene. Hvis man ikke ser dette og støtter kampen mot denne intervensjonskrigen, kan man knapt kalle seg anti-imperialist. Dette er en krig som kan sammenliknes med krigen mot Irak i 2003 og mot Libya i 2011, bortsett fra at den er mye mer langvarig og at anda flere imperialistmakter har deltatt på angripernes side.

Folkvord spør om det er riktig å være «mot all imperialisme eller berre den største?» Han siterer også kurderlederen Riza Altun, som sier: «Å bare være anti-amerikansk er å legitimere andre kolonialistiske og imperialistiske krefter.» Dette er et røykteppe som skal dekke over at YPG har alliert seg med den største imperialisten, som samtidig er okkupant.

For det er ingen tvil om at kurderne i det Folkvord kaller «Føderasjonen Nord-Syria» har alliert seg med okkupantstaten USA, som siden 2011 har gjort sitt ytterste for å ødelegge Syria.

Folkvord har skrevet mye om at det er riktig å gjøre opprør. Det høres jo revolusjonært og korrekt ut. Men er det alltid riktig å gjøre opprør? Og er alle opprør riktige? Opprør mot regjeringa Nygaardsvold sommeren 1940? Vi vet alle hvem det ville ha tjent og hvor vi ville ha plassert et slikt opprør. Når fienden står i landet, endrer hovedmotsigelsen seg, som Erling Folkvord og jeg pleide å si på studiesirkler på 1970-tallet. Dette var sant da, det var sant i 1940 og det er sant i dag.

Opprøret på Maidan-plassen i Kiev ble framtilt som et folkelig opprør mot korrupsjon, men det var styrt av CIA og annen vestlig etterretning og det førte nazistiske krefter fram til viktige maktposisjoner.

Det er heller ikke slik at alle opprør er progressive eller anti-imperialistiske. Francos krig mot den spanske republikken var også formelt sett et opprør, men ingen av oss vil sjølsagt se dette opprøret som progressivt. US State Department og CIA har etter Sovjetunionens fall utviklet den taktikken som kalles «fargerevolusjoner» der de på en svært dyktig måte har infiltrert land etter land og gjennomført statskupp bak opprørsfaner fra grupper de sjøl har trent, finansiert og styrt propagandaen for. Det holder å nevne Maidan-kuppet i Ukraina, som framstilte seg som progressivt og folkelig, så til de grader at også folk langt ute på venstresida både støttet det og sympatiserte med det. Men det var styrt av CIA og andre vestlige etterretningstjenester, og det førte nazister inn i maktposisjoner. Det såkalte opprøret mot Gaddafi i Benghazi i 2011 var av samme ulla. Det var forberedt av CIA, MI6 og fransk etterretningstjeneste og ble gjennomført med jihadister som fremste militære kraft.

Kort sagt: Skal man være anti-imperialist i dag, holder det ikke bare å snakke generelt om at man er for opprør. Man må evne å gjennomskue en etter hvert mer og mer finslepen imperialistisk taktikk og evne å se kreftene som ligger bak i tilfeller som dette.

Sjøl om man støtter kurdernes rettmessige krav er det mulig å si at den kurdiske ledelsens politikk med å alliere seg med okkupanten og være en politisk garantist for USAs plan om å dele opp Syria er en katastrofal feil fra deres side.

USAs oppdaterte delingsplan for Syria utarbeidet av RAND Corporation for US Army.

 

Forholdet til Israel

Erling Folkvord har tatt meg i en feil. Jeg hadde ikke sett publiseringsdatoen for det intervjuet jeg siterte fra Israel Defense. Det var altså fra 2015 og ikke fra 2018, slik jeg trodde. Mea culpa. Folkvord har moro med dette og skriver «når gammal fisk blir ferskvare». Det får jeg tåle når jeg ikke ser riktig publiseringsdato. Men Folkvord tar ikke stilling til innholdet. Intervjuet var et svar på at Benjamin Netanyahu like før hadde sagt at Israel støtter opprettelsen av et uavhengig Kurdistan.

«Vi bør støtte kurdernes ønske om uavhengighet,» sa Netanyahu og fortsatte med å rose kurderne som «en nasjon av krigere som har vist en politisk hengivenhet og gjort seg fortjent til uavhengighet.»

Det kan ikke herske tvil om at Israel ser seg tjent med at det skapes et uavhengig Kurdistan.

For Israel ville opprettelsen av et uavhengig Kurdistan være gunstig, mener Netanyahu, som riktignok har distansert seg fra PKK. Det gjorde derimot ikke den tidligere nestkommanderende i IDF, general Yair Golan, som under et foredrag i USA sa:

«Fra mitt personlige synspunkt er ikke PKK en terroristorganisasjon. Når du ser på Iran i øst, når du ser på ustabiliteten i regionen, så ville et forent og stabilt Kurdistan midt oppe i denne myra, ikke være noen dårlig idé.»

Det Erling Folkvord hopper bukk over, noe han kan gjøre fordi jeg har datert et intervju feil, er innholdet i intervjuet, nemlig et forslag fra en av toppene i YPG om en allianse til gjensidig fordel mellom kurderne i Syria og Israel.

Ødeleggelsen av Raqqa og forholdet til IS

Erling Folkvord har vært i Raqqa, og det kunne han være fordi okkupasjonsmakta USA har bombet byen flat. Folkvord mener at sammenlikninga med Dresden ikke er god, men det blir flisespikkeri. USA gjennomførte en massiv og udiskriminerende bombing av sivile områder i Raqqa der det også ble brukt hvitt fosfor, noe som er ulovlig etter internasjonal rett.

USAs bruk av hvitt fosfor under bombinga av Raqqa i Syria kan være en krigsforbrytelse, skriver organisasjonen Amnesty International. Amnesty mener også at USA førte en utslettelseskrig i Raqqa.

USA sier at dette var krig mot IS, og Folkvord sier det samme. Men var det det? Fører USA krig mot IS eller er IS et påskudd for at USA kan føre krig i Syria? Vi vet fra mange kilder, deriblant USAs daværende utenriksminister John Kerry at IS ble skapt av oljediktaturene og at CIA var godt informert om og tilfreds med planene om å opprette et kalifat i Syria.

Dermed blir det også en vesensforskjell på når USA gir IS fritt leide i Raqqa og den syriske hæren gir jihadistene som overgir seg i Ghouta fritt leide. USA gir IS mulighet til å omgruppere seg hvor som helst, i Syria, eller Sentral-Asia. Mens Syria sender dem alle til den jihadistkontrollerte enklaven Idlib, der de indre motsetningene mellom jihadistene koker over. For USA er IS-kadrene en ressurs til framtidig bruk. For Syria er det salamitaktikk for å prøve å løse ett problem av gangen.

Framtida for Syria

«Hovudsaka no er korleis vi vurderer den imperialistiske omfordelingskrigen som sia 2011 har øydelagt Syria.» Det er liten uenighet om det. Men når Folkvord ikke evner å plassere USA som den viktigste drivkrafta i denne omfordelingskrigen, så blir analysen lite brukbar.

USA har ulovlig okkupert deler av Syria og støtter snart den ene, snart den andre av de jihadistgruppene som er sponset av oljediktaturene og Tyrkia. Og USA benytter seg av YPG og SDF i det nordøstlige Syria for å kunne sikre seg kontroll over Syrias viktigste oljefelter, for å ha kontroll over den strategiske forbindelsen mellom Iran, Irak og Tyrkia og for å kunne ha en plattform i en eventuell krig mot Iran. Det er ytterst uheldig og skadelig at de kurdiske lederne har gått inn i denne alliansen. Det er bare med på å støtte USA-imperialismens posisjoner i området.

USAs utenriksminister Rex Tillerson la i januar 2018 fram Trump-administrasjonens plan for sin framtidige rolle i Syria, og i den planen inngår en de facto uavhengig kurdisk-kontrollert område i Nordøst-Syria.

Kurderne i Syria burde komme seg ut av alliansen med USA og i stedet søke en allianse med regjeringa i Syria og så får det bli opp til det samlede syriske folket hvordan de ulike nasjonale og etniske rettighetene skal løses i framtida. Hvis de fortsetter å satse på allianse med USA vil de bare forlenge lidelsene og til slutt vil de bli forrådt.

 

Les også:

USA fortsetter med store våpenleveranser til kurdiske YPG i Syria

Forrige artikkelEr striden mellom Hellas og republikken Makedonia løst? (1)
Neste artikkelNy israelsk lov vil forby all rapportering vedrørende soldatenes operasjoner på Vestbredden.
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).