oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Det var som om USAs president gikk løs på G7 med en rivningsmaskin, skriver Council on Foreign Relations (CFR), på sine nettsider som en kommentar til splittelsen på G7-møtet i Quebec. CFR er, som vi har vist tidligere, det organet som kommer nærmest til å være det virkelige partiet til overklassen i USA. Der samles de mektigste av de mektige på Wall Street og i de offisielle og uoffisielle maktapparatene. CFR har ikke sjelden staket ut den politikken som ulike administrasjoner i USA har fulgt, uavhengig av om det har vært Demokratene eller Republikanerne som har sittet i regjering. CFR er også en vokter av USAs hegemoni og av den vestlige imperialismen under USAs ledelse. Der i gården er man tydeligvis dypt sjokkert.
”I løpet av bare sytten måneder av hans regjeringstid har Trump fullstendig rystet fundamentene i den internasjonale orden. Han har abdisert fra USAs globale ledelse, som han mener blodtapper USA, og han har gått utenom og forbi multilaterale institusjoner som NATO og WTO, som han mener hemmer USAs handlefrihet. G7-møtet gir et inntrykk av at han bare så vidt har begynt. Han ser ut til å være klar for å forlate det transatlantiske forholdet og til og med begrepet ”Vesten”, som bærebjelker i USAs globale engasjement.”
Det er uten tvil riktig at Donald Trump spiller en stor personlig rolle som rivningsentreprenør i det vestlige byggverket. Med sin brutale stil og sine nærmest barnslige twittermeldinger har han måkt hindringer til side og fått USAs gamle allierte til å stå måpende og rystet tilbake. Men likevel blir det å tillegge Trump for stor betydning å si at det er han som gjør dette. Det er mer sånn at historien velger sine menn – og kvinner.
Globalismen sprakk i 2016
USAs hegemoni var basert på økonomisk og teknologisk overlegenhet. Det er ikke slik at det var ideologien som skapte USAs hegemoni. Ideologien om ”Vesten” og ”de vestlige demokratienes fellesskap” og så videre ble modellert for å befeste økonomiske og militære realiteter, og for å befeste og forsterke dem.
Men det er sytti år siden det økonomiske, teknologiske og militære grunnlaget for dette systemet ble skapt, og virkeligheten i dag er dramatisk forskjellig. Gullalderen for det USA-dominerte verdenssystemet varte fra 1945 til 1971. Det var da Nixon var nødt til å la dollaren forlate gullstandarden. Siden da har USA ført en endeløs rekke kriger for å bevare hegemoniet sitt. Med Sovjetunionens sammenbrudd så det ut som om det nye amerikanske århundret var garantert. ”Historien var slutt,” som Fukuyama sa. Siden da har USA ført en lang rekke kriger og drept og lemlestet millioner av mennesker for å overta kontrollen over det enorme geopolitiske vakuumet som lå igjen etter oppløsninga av Sovjetunionen og Warszawa-pakten, og disse krigene pågår fortsatt.
Jeg skrev her på steigan.no i november 2016:
«Historiske vendepunkter er ofte vanskelige å oppfatte når de skjer. Som oftest ser man dem best i ettertid. Likevel våger jeg meg på å hevde at 2016 ble det året da globalismen sprakk.»
De økonomiske realitetene som gjorde USA til verdenshersker er ikke der lenger. På tjue år har Kina gått fra å være en perifer utfordrer til å bli en stormakt på høyde med USA. På mange områder er Kina allerede forbi, og med de nåværende trendene vil Kina kunne ha det dobbelte av USAs økonomiske styrke innen 2040.
Samtidig har det skjedd en vekst i Asia som stort sett går under radaren for vestlige kommentatorer. Kina har gått fram i det stille og fulgt Deng Xiaopings instruks om å ”ikke bli lagt merke til”. Men den som ikke legger merke til Xi Jinpings Bro og belteinitiativ eller hans Made in China 2025, står overfor det som vil bli en brutal oppvåkning.
I det stille har Kina sammen med Russland bygd opp Shanghai Cooperation Organisation, som til dels har samlet gamle rivaler på det asiatiske kontinentet. Dette har latt seg gjøre fordi SCO ikke er et NATO eller et Komintern. Det er ikke noe forsøk på å skape en sentralistisk organisasjon under ett kommandosenter, men et slags minste felles multiplum for store og små land med til dels svært forskjellig dagsorden. Og så har USA med sine sanksjoner og sine militære trusler gjort Kina og Russland den store tjenesten at de har vært nødt til å legge gammelt agg til side og samarbeide i en mye tettere allianse enn de noensinne har hatt. Sjøl Mao og Stalin var aldri i stand til å samarbeide så tett som det Xi og Putin gjør nå. Og det kan de til dels takke Obama-administrasjonen for.
Vesten er slutt
Det er mulig at det vil bli gjort forsøk på å holde G7 i live ved kunstig åndedrett. Men det blir som en Walking Dead. Trump rev dette byggverket ned i løpet av en formiddag i Canada. Det som står igjen er uten bærebjelke. Og ”G6” eller hva man skal kalle det, har allerede en mindre økonomi tilsammen enn det Kina har alene målt i kjøpekraftsvektet BNP. For ikke å snakke om at de ikke har noe av den dynamikken og vekstkraften som Kina har. Og måler man dem mot SCO, så er sjøl G7 med USA på laget allerede forbigått.
Om det ikke har gått opp for dem tidligere, de liksomlederne som satt igjen med granatsjokk etter at Trump hadde reist, så bør de ha skjønt det nå: Tida for å stole på USAs garantier er slutt. De må lære seg å svømme uten badering. Hvis de hadde vært i stand til å lese statistikk uten ideologiske briller, så skulle de ha sett dette for lenge siden.
Dette skjer samtidig med at EU, dette stolte byggverket av ikke-valgte allmektige byråkrater, også har gått på skjæret. Like lite som det finnes noen transatlantisk enhet, finnes det noen transalpinsk enhet eller noen alleuropeisk enhet. Om det ikke var klart tidligere, bør det være klart etter valget i Italia. Roma våger å tale Berlin midt i mot.
Det er for tidlig å si hva dette vil føre til, men vi lever nå midt under et verdensomspennende geopolitisk jordskjelv der mange gamle strukturer vil rase sammen og nye vil oppstå. Det skal bli svært interessant å følge fortsettelsen.
Les også:
