Da Kinas president Xi Jinping lanserte Kinas strategi om Silkeveien økonomiske belte var det ikke opplagt at Russland ville være udelt begeistret. Historisk har forholdet mellom Kina og Russland vært noe problematisk, og spesielt når det gjaldt økonomisk samarbeid i Sentral-Asia. Selv under «det evige vennskapet» mellom de to landene i Maos og Stalins tid var det markante underliggende motsetninger. Men de vestlige sanksjonene og truslene mot Russland som fulgte i kjølvannet av statskuppet i Ukraina i 2014 har fått Russland til å omfavne planen.
Les: Kinas frammarsj: Den uimotståelige krafta i de store tall
Russland måtte se østover
Russland hadde sett på Ukraina som en potensiell alliert i å utvikle Den eurasiske økonomiske unionen. Ukraina var også en viktig handelspartner for Russland og en viktig avtaker av russisk gass. Krigen i Donbass og de vestlige sanksjonene tvang Russland til å ta mange skritt nærmere Kina. Etter å ha nølt litt, både når det gjaldt Silkeveibeltet og Den asiatiske investerings- og utviklingsbanken AIIB, valgte Vladimir Putin å ta skrittet fullt ut og slutte seg til den kinesiske strategien.
Geopolitisk har altså USA lyktes i det mesterstykket å få to gamle rivaler til å slå seg sammen i en politisk-økonomisk allianse. Stort dårligere kan det ikke gjøres.
Russland sluttet seg til AIIB og enda viktigere, Vladimir Putin og Xi JinPing ble enige om å koordinere Silkeveibeltet med Den eurasiske unionen, slik at de to strategiene nå de facto er blitt én. Putin var æresgjest på Kinas Belt and Road Forum i 2017.
Der annonserte Xi ytterligere investeringer på 124 milliarder dollar i OBOR-initiativet, inkludert lån, garantier og bistand til deltakerlandene. Kinesisk presse a at det til da var investert over 1000 milliarder dollar i Silkeveibeltet. OBOR omfatter 68 land og står for opp mot 40% av verdens BNP, skriver CNN.
På forumet holdt Putin en tale der han omfavnet Silkeveibeltet og så det i en større eurasisk strategi med ASEAN i den ene enden og til og med EU i den andre:
«Jeg tror at gjennom å forene alle disse formatene, som Den eurasiske unionen, OBOR, SCO og ASEAN kan vi bygge et større eurasisk partnerskap. Dette er den tilnærmingsmåten vi mener bør føyes til det forsaget som blir lagt fram her av Folkerepublikken Kina.»
Russland utdyper strategien
Russland har vært ivrig etter å inkludere de to Korea-statene i dette eurasiske prosjektet. På et møte i Eastern Economic Forum i Vladivostok la Putin og Sør-Koreas president Moon Jae-in fram en plan for å opprette ikke mindre enn «ni samarbeids-broer» mellom de to Korea-statene og Eurasia: Ni broer vil bety «broer» for gass, jernbaner, den nordlige sjøruten, skipsbygging, å skape arbeidsgrupper, landbruk og andre typer samarbeid. Sentralt i dette prosjektet står et jernbaneprosjekt som skal forbinde hele Korea med Kina, Russland og det transasiatiske jernbanenettet.
Så det er ikke slik at Russland underordner seg det kinesiske OBOR-prosjektet. Russland integrerer sine eurasiske planer med Kinas, slik at de utgjør et hele. Men Russland har fortsatt sine egne prioriteringer og vinklinger på dette samarbeidet, noe som til nå ser ut til å styrke det, slik at det blir så gjensidig som kineserne sier i festtalene.
Vidtrekkende
Her må man også huske på at dette prosjektet også omfatter viktige stater i Midtøsten som Iran og snart Syria, at Tyrkia ser ut til å bli med og at Afrikas to største stater, Egypt og Nigeria, er med i den afrikanske forlengelsen av OBOR. Og en skal ikke se bort fra at Den afrikanske union som sådan slutter seg til.
Kan Silkeveibeltet stoppes av krig?
Vi skrev innledningsvis at bare en storkrig kan hindre Kina i å lykkes med å passere USA, og mye tyder på at det er slik. Det finnes andre ting sm kan få prosjektet til å gå av skinnene, eller i det minste å få problemer, og det er særlig islamistisk terror og stedfortrederkrig i Sentral-Asia. Kina frykter med rette at kampternte uighur-jihadister skal komme tilbake til Kina for å føre sin jihad videre der. USA har jo lange erfaringer med å bruke dette virkemiddelet, og med Afghanistan som et sentralt land i prosjektet, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan også mindre kriger kan skape store problemer.
Men slike kriger kan ikke hindre Kina i å parkere USA. Det er bare en ødeleggelse av Kina som kan gjøre det, og en ødeleggende krig er noe Kina ønsker å hindre, bokstavlig talt med alle midler.
Kina ruster voldsomt opp, og er nå det landet som bruker mest på sine militære styrker, nest etter USA. Kina har også utviklet en rekke våpen som er beregnet på å ta fra USA landets strategiske overtak, og det gjelder særlig våpen som kan nøytralisere, eller til og med knuse USAs hangarskipsgrupper. I en rapport fra RAND Corp som vi har sitert tidligere går det fram at USAs militære rådgivere mener at USAs mulighet til å vinne militært over Kina vil bli raskt mindre etter 2025.
USAs elite skønner hvilken vei det går
Deutsche Wirtschafts Nachrichten skrev i 2015:
I den amerikanske eliten virker det som om en erkjennelse er i ferd med å melde seg: USAs tidligere finansminister Lawrence Summers er den første høytstående politikeren og finansmannen som sier det i klare ord: Det amerikanske overherredømmet i verden er slutt. Bakgrunnen er USAs mislykte forsøk på å hindre sine allierte i å slutte seg til den Kina-ledede asiatiske utviklingabanken AIIB.
Summers skrev på sin blogg 5. april 2015:
Den siste måneden kan bli husket som det øyeblikket da USA mistet sin rolle som kontrollør av det globale økonomiske systemet. … jeg kan ikke tenke meg noen annen begivenhet siden Bretton Woods som er sammenliknbar med kombinasjonen av Kinas forsøk på å etablere en stor ny institusjon og USAs fiasko i å overtale sine tradisjonelle allierte, og Storbritannia først av alle, fra å holde seg utenfor.
Men Kina har den fordelen blant mange at Kina ikke trenger en strategi for å vinne militært over USA. Den eneste militære strategien Kina trenger er å sørge for at det er umulig for USA å vinne militært over Kina. Og så vil Kina la sin økonomi, sin handel og sin stadig mer avanserte teknologi gjøre resten.