Norge hopper når USA sier Hopp!

4
Nato bombet i Libya med aktiv innsats av norske fly.
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Norge har støtta opprørsmilitsen MaT i Syria militært. Denne militsen får omfattende støtte fra USA. De 60 norske militære skulle ifølge det som ble sagt fra regjeringshold, bare trene og gi råd som en del av kampen mot IS. De siste dagene har Klassekampen avslørt at MaT også har slåss mot syriske regjeringsstyrker. Regjeringas syltynne unnskyldning er at militsen ikke kjempa mot regjeringsstyrkene så lenge de norske soldatene var der. Dette er neppe sant. Øverstkommanderende for MaT hevder også at han hele tida har vært klar på at han kjempa både mot IS og mot regjeringsstyrkene.

Regjeringa har havna i folkerettslig grumsete farvann fordi den som alltid gjorde som USA ba om og stolte på den informasjonen USA gav. Ingen tror vel at dette oppdraget er noe den norske regjeringa har funnet på helt aleine. Initiativet må ha kommet fra USA, og den norske politiske eliten sier ikke nei når amerikanerne ber om noe.

Regjeringa støtta missilangrepet på Syria

Det er ikke mange dagene siden utenriksminister Ine Eriksen Søreide sa at hun hadde forståelse for missilangrepet på Syria etter det påståtte gassangrepet i Douma. – Det er helt nødvendig å reagere på bruken av kjemiske stridsmidler. Det er strengt ulovlig, sa hun til NRK 14. april. Angrepet på Syria var også strengt ulovlig, men det lovbruddet syntes Eriksen Søreide var helt i orden.

Det betydde ingen ting for henne at ingen har lagt fram noe bevis for at det i det hele tatt var et gassangrep i Douma, langt mindre for at det i tilfelle var Assads verk. Missilangrepet til USA, Storbritannia og Frankrike skjedde uten mandat fra Sikkerhetsrådet. FN-pakten forbyr slik selvtekt. Angrepet skjedde i strid med folkeretten og i strid med de retningslinjene som er slått fast i konvensjonen mot kjemiske våpen. Denne konvensjonen har alle land i verden ratifisert, med ett unntak (gjett hvilket). Likevel hadde altså Eriksen Søreide «forståelse» for angrepet, som hun sa. Men samme dag siterte NRK også Natos generalsekretær Jens Stoltenberg på at «alle Natos 29 medlemsland står bak Natos fordømmelse av Syrias gjentatte bruk av kjemiske våpen, og støtter nattens angrep». Norge støtta følgelig også angrepet. Det er ikke helt det samme som å forstå det.

I Skripal-saka var regjeringa like servil

Den fulgte også lojalt opp da Storbritannia, USA og ca 25 andre land utviste russiske diplomater etter at Storbritannia hadde utpekt Russland som ansvarlig for giftangrepet mot Sergei og Julia Skripal i mars i år. Dette trass i at Storbritannia ikke har lagt fram noe bevis for at det virkelig var Russlands verk, og trass i at Boris Johnson løy flatt om at det britiske analyselaboratoriet Porton Down hadde påvist at giften kom fra Russland. Lederen for laboratoriet har uttrykt klart at de ikke kan si noe om hvor giften kommer fra. Men regjeringa stolte likevel på den informasjonen den fikk fra britene.

Lista over norsk unnfallenhet er lang

Disse tre hendingene føyer seg inn i rekka av norsk servilitet og unnfallenhet overfor krav fra USA og Nato. Regjeringa sa ja til USAs ønske om å stasjonere soldater på Værnes, stikk i strid med norsk basepolitikk. Den sa ja til å skifte ut Orion overvåkingsfly med Poseidon, trass i at Orion-flyene nylig har blitt overhalt og oppgradert for milliardbeløp.  Da NATO trengte noen til å bombe Libya i 2011, var ikke Stoltenberg-regjeringa vond å be. Stortinget gikk inn for å anskaffe de rådyre og uegnede F-35 etter en konkurranse der testene åpenbart var rigga for å sikre at F-35 skulle gå seirende ut mot svenske JAS Gripen. Norge har sagt ja til den nye amerikanske spionradaren Globus II i Vardø som høyst sannsynlig er en del av USAs rakettskjold. Slike hendinger er ikke bare av ny dato. Spionflyet U-2 som ble skutt ned over Sovjet 1. mai 1960, skulle etter planen lande i Bodø.

I Afghanistan og i Syria har norske militærstyrker opptrått som leiesoldater for USA. Etter å ha brukt 11,5 milliarder kroner oppnådde Norge bare ett av målene med den militære innsatsen i Afghanistan – å vise støtte til USA og NATO i kampen mot internasjonal terror og vise seg som en god alliert. Noen norsk kritikk av USA eller USAs allierte forekommer knapt, uansett hvor grove handlinger det dreier seg om.

Hva er grunnen til denne vedvarende servile og usjølstendige holdninga?

Det kan være fristende å trekke fram historiske årsaker: USAs forsvar for «den frie verden» under den kalde krigen, at vi trengte USAs støtte for å stå imot de påståtte truslene fra Sovjetunionen, båndene som ble skapt under andre verdenskrig, Marshallhjelpa, mange års samarbeid i Nato. Den offisielle «forklaringa» er at vi må stille opp for USA for å sikre at de stiller opp for oss dersom vi skulle bli utsatt for militær aggresjon. Men det ligger ingen slik forutsetning i Nato-pakten. Og det er vanskelig å tro at norske politikere virkelig er så naive at de tror USA vil prioritere å komme Norge til unnsetning om det ikke ville være i deres egen interesse.

I de siste tiårene har et nytt argument kommet til. Oljefondet, som nå er på ca 8000 milliarder dollar, er en del av dollarsystemet og trenger et sterkt USA som forsvarer verdien av dollaren. Men gir dette et fullgodt svar på spørsmålet. Jeg tror ikke det. Oljefondet kunne ha vært disponert annerledes, på måter som ville gjort oss mindre, ikke mer avhengig av USA.

I sin avskjedstale som president sa George Washington noen kloke ord:

«Om et land knytter seg litenskapelig til et annet, får det en rekke skadelige følger. Sympatien for det foretrukne landet skaper en illusjon av felles interesse i saker der det ikke finnes noen virkelig felles interesse. En gjør det foretrukne landets fiendtlige holdninger til sine egne og lar seg uten rimelig grunn trekke inn i dette landets stridigheter og kriger uten at det kan rettferdiggjøres.»

Forholdet til USA er dynamisk, ikke statisk

For å svare på spørsmålet om hvorfor Norge gjør seg så avhengig må vi stille det på rett måte. Om et hus står i brann og vi lurer på hvorfor det brenner, er det ikke noe godt svar at barna lekte med fyrstikker. Det kan være grunnen til at det begynte å brenne, men forklarer ikke hvorfor det fortsatt brenner. Det kan vi bare forklare ut fra de prosessene som gjør at brannen opprettholder seg sjøl og ikke dør ut. Den holdes ved like av sjølforsterkende prosesser som sørger for at det fortsetter å brenne helt til det ikke er mer brennbart materiale igjen.

På tilsvarende måte må vi se på forholdet mellom USA og Norge som en prossess, ikke som en statisk tilstand. Gjennom lang tid har norske politikere brakt Norge inn i et avhengighetsforhold der USA er den sterke parten og Norge den svake. F-35-flyene er ubrukbare og verdiløse for Norge utafor Nato siden vedlikeholdet forutsetter Nato-medlemskap. Slik bidro dette flykjøpet til å styrke USA. Samtidig gjorde det Norge mindre sjølstendig og mindre i stand til å avvise nye offensive initiativ fra USA.

Det så vi da regjeringa sa ja til de amerikanske soldatene på Værnes. Det var et klart brudd på norsk basepolitikk som måtte bortforklares med at det bare er opplæring av en roterende styrke. Et prinsipp er brutt. Den dagen USA ønsker å utvide styrken eller stasjonere fly i Nordnorge, vil regjeringa ikke lenger ha noen holdbare motargumenter. Det er rimelig å se dette i sammenheng med at stortinget har nedprioritert Hæren. Da kommer amerikanske bakkestyrker godt med. Denne amerikanske basen i Norge gjør USA sterkere og Norge svakere og enda mer avhengig. Slik opprettholdes eller til og med forsterkes avhengighetsforholdet.

Kan avhengigheten brytes?

Så lenge de politiske forholdene i verden er som de er, vil det være umulig for norske politikere å bryte avhengigheten av USA. Hva må til for å gjøre dette mulig? Det kan skje hvis Kina og Russland blir så sterke at USA ikke lenger klarer å opprettholde målet om å dominere verden aleine, eller som følge av et internt økonomisk eller sosialt sammenbrudd. Eller det kan vokse fram en ny politisk kraft i Norge basert på en brei og sterk folkelig motstand mot å delta i USA krigerske politikk. Eller kraftige omveltninger i det globale politiske og økonomiske systemet kan svekke USA og endre styrkeforholdet i vår favør. Men uten slike dyptgripende politiske eller økonomiske endringer, vil avhengighetsforholdet med nødvendighet bare fortsette.

Vi må ikke glemme at USA er like låst i dette maktforholdet som Norge er. USA har bortimot halvparten av verdens militærbudsjett. Militærbudsjettet i USA er større enn summen for de neste åtte landenes militærbudsjett målt etter størrelse.

Militærbudsjettet i USA sammenlikna med de åtte neste landene rangert etter størrelsen på budsjettet (Peter G. Peterson Foundation).

Siden 2001 har USAs kriger i Afghanistan, Irak, Pakistan og Syria kosta 5 600 milliarder USD, melder The Wall Street Journal. Penger brukes ikke, de sirkulerer. Noen har fått disse inntektene. De har all interesse av at pengebruken fortsetter.

Rustningsindustrien i USA er enorm. De ti største våpenprodusentene i USA hadde i 2013 en samla sysselsetting på nærmere 1 million, ca 8,5% av sysselsettinga i USAs produksjonsindustri. Samla profitt i 2013 hos disse ti var nesten 5 mrd USD (Wikipedia). I 2016 eksporterte USA rustningsmateriell for 33,6 milliarder USD, 13 milliarder mindre enn i rekordåret 2015 (Defence News). Denne industrien lever av krigsforberedelser og krig. Helst krig, det er mest lønnsomt.

Åpenbart har våpenindustrien stor innflytelse i Washington. Selv om Trump ville trappe den ned, ville det by på enorme problemer. Økende ledighet, masse kapital ville gå tapt, store eksportinntekter ville forsvinne, og industrien selv ville selvsagt yte kraftig motstand.

USA er nødt til å fortsette krigspolitikken

Viktigere er at uten denne militærmakta ville USA ikke kunne opprettholde sitt verdensherredømme i en unipolar verden. Og dette herredømmet må USA bare opprettholde, koste hva det koste vil. For om det glipper, ville dollaren miste sin rolle som verdensvaluta, noe som ville få verdien av den til å rase, med katastrofale følger for USAs kapitalkrefter, økonomi og næringsliv.

Nå utfordres dette systemet av Kina og Russland, og alt tyder på at USA synker i kne og snart ligger nede for telling (se her og her og her). Men det er utenkelig at USA skulle trekke seg tilbake frivillig. De har ikke annet valg enn å stå løpet ut «to the bitter end».

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    USA har sine metoder for land som ikke vil underkaste seg USA, metoder slik som sanksjoner, blokader og regimeskifte. Det var et forsøk på statskupp i Tyrkia for en stund tilbake. Man kan lure på om ikke USA direkte eller i all stillhet støttet kuppforsøket til tross for at Tyrkia er et demokrati og et NATO-land.

    Henry Kissinger sa at USA har ingen venner, USA har bare interesser.

  2. baluba says:

    Og vi binder oss til masta på det, som for alle som vil åpne øynene, er det synkende skipet.

  3. USA er styrt av Anglo Zionister. Det samme er Norge.
    Konsekvensen av det, er at våre politikere, presse, embedsverk og akademia lydig gjør, det de blir bedt om.
    Terrorangrepet 22/7-2011 er eksempel på det som skjer, dersom noen forsøker å gå egne veier.
    Etter det stilnet kritikken av Israels håndtering av Palestina. Norges tilbaketrekking fra Afghanistan og Libya ble snudd til militær intervensjon i Syria og støtte til kuppet i Ukraina.
    Rammeavtalen om utvikling av Russiske Stockmanfeltet ble avviklet.

    Veien videre til et uavhengig Norge går, etter min mening, gjennom å kreve en uavhengig etterforskning av det som skjedde 22/7, som vil avdekke omfattende kriminelle handlinger hos politikere, presse, politi og domstoler.
    Så kan vi ta det derfra, dersom vi rekker, før Norge blir trukket inn i neste konflikt, som synes være like rundt hjørnet.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere