oss 150 kroner!
Jeg ble født i Kamerun, i Sentral-Afrika. Jeg valgte å bli norsk statsborger fordi jeg trodde Norge sto for frihet, verdighet, demokrati og mot.
Som mange andre rundt om i verden så jeg på Norge som et land av selvstendige mennesker, et folk som verdsatte menneskerettigheter og som ikke var redde for å forsvare dem. Men i dag må jeg si noe som gjør vondt: Jeg er redd for hva Norge er i ferd med å bli. Ikke på grunn av én enkelt lov. Ikke på grunn av ett politisk parti. Men fordi, litt etter litt, regel etter regel, begrensning etter begrensning, blir rettigheter og friheter gradvis normalisert bort, og folk ser ut til å akseptere det uten motstand.
Det som sjokkerer meg mest er ikke engang myndighetene. Det er stillheten! Ja, det er lydigheten. Det er det sosiale presset mot alle som våger å stille spørsmål ved hvor samfunnet er på vei. Jeg sa fra. Jeg uttrykte bekymring. Jeg stilte spørsmål. Det gjorde jeg! Og i stedet for debatt ble jeg bedt om å holde kjeft av mange etniske nordmenn. Som om det å være født et annet sted betyr at jeg ikke har rett til å bry meg om fremtiden til landet jeg bor i. Som om statsborgerskap gir deg plikter, men ikke en stemme. Som om kjærlighet til frihet er forbeholdt enkelte mennesker. Hmmm, men forstår dere at noen ganger trengs det en person utenfra for å se det de på innsiden ikke lenger legger merke til?
Jeg kommer fra et kontinent hvor vi har sett korrupsjon, maktmisbruk, frykt, propaganda og politisk passivitet ødelegge nasjoner. Og fordi jeg har sett disse mønstrene før, kjenner jeg igjen de tidlige tegnene når jeg ser dem igjen. En befolkning som gradvis aksepterer sensur. Et folk som blir redde for å snakke åpent. Borgere som overvåker hverandre mer enn politikerne… Frykt brukt som et verktøy for å rettferdiggjøre stadig mer kontroll. Og en voksende tro på at “sikkerhet” er viktigere enn frihet.
Historien har jo vist oss igjen og igjen at frihet sjelden forsvinner over natten. Den forsvinner gradvis. Ja! Ett kompromiss av gangen. Én stillhet av gangen. Én redd befolkning av gangen. Og jeg forstår ikke hvorfor så mange nordmenn, mennesker født i et av verdens frieste land, virker så uvillige til å forsvare frihetene deres forfedre bygget. Hva skal egentlig til før folk sier: “Nok er nok; dette vil vi ikke mer av”? Hvor mange rettigheter må forsvinne? Hvor mye konformitet må påtvinges? Hvor mye frykt må inn i samfunnet før folk reiser seg og nekter å gå lenger?
Dette er ikke hat mot Norge; tvert imot. Man advarer ikke et land fordi man hater det. Man advarer fordi man bryr seg. Det gjør også! Og kanskje er det nettopp det som gjør mest vondt: å se et land med så mye skjønnhet, intelligens, rikdom og demokratisk tradisjon gradvis normalisere ting som tidligere generasjoner aldri ville akseptert. Eller?
Frihet dør når mennesker blir for komfortable, for redde eller for sosialt betinget til å beskytte den. Og noen ganger er det ikke de som er født inn i systemet som først slår alarm, men de som kjenner igjen faresignalene fra andre steder.
Det er den norske stillheten som skremmer meg mer enn reglene, må jeg innrømme! Heldigvis har Norge fortsatt et valg. Men spørsmålet er: Vil nordmenn våkne før det valget forsvinner? Jeg krysser fingrene… 
———
PS: Jeg skrev dette, ikke av kritikk, men som noen som har opplevd forskjellige systemer og genuint bryr seg om retningen landet hun nå kaller hjem tar. Jeg håper dette innlegget kan åpne en samtale, spesielt fordi det taler ut fra levede erfaringer snarere enn bare ideologi. Fra Kamerun til Norge, jeg vil ikke oppleve helvete en gang til; der har jeg allerede vært. Hvis dere ikke vil havne i en helvete-diktatur må dere høre på folk som meg og jeg sier: «Snu! Selv om dere må kjøre over de politikerne som leder dere der…»
Forresten, jeg skrev en bok om dette, og du kan lese mer her:
Gracefully yours,
Grace
