Sosialdemokratiets langsomme død

5

Spiegel Online har som en del av European Data Journalism Network undersøkt utviklingen for sosialdemokratiske og sosialistiske partier i 17 europeiske land fra 2000 til 2017, skriver Nettavisen.

Gjennomgangen, som er publisert i EU Observer, viser at i 15 av de 17 landende har sosialdemokratiske og sosialistiske partier opplevde en tilbakegang, og i noen tilfeller en drastisk tilbakegang, siden 2000.

I 2000 hadde sosialdemokratiske og sosialistiske partier regjeringsmakt i ti av de 15 landene som den gang utgjorde EU-medlemslandene, skriver Spiegel Online. Mens i dag er det en drøy håndfull av de 28 medlemslandene hvor sosialdemokratiske eller sosialistiske partier har regjeringsmakt.

Undersøkelsen viser en markant og nærmest unison tilbakegang for sosialdemokratene i hele Europa. Verst står det til for dem i Hellas, Frankrike, Tsjekkia og Nederland der de er redusert til hel marginale partier med 5-7% av stemmene.

Enda så negativ tabellen er for sosialdemokratene, så gir den et lysere bilde enn det som er situasjonen ved inngangen til 2018. Tabellen har svenske S på 31%, mens de nå har 28% i meningsmålingene, og Arbeiderpartiet på 27% mens de nå ligger og vaker over og til dels under, 20%.

PASOK i Hellas mistet all troverdighet i sin håndtering, eller hva man skal kalle det, av gjeldskrisa. I neste omgang blir det vel Syrizas tur til å lide samme skjebne. Det franske sosialistpartiet ble nærmest nedlagt innenfra da eksminister og Rotchíldmann Macron lagde sin løse sentrumsliberale (?) velgerplattform. Det eneste egentlige unntak fra trenden er britiske Labour, som har klart å utnytte misnøyen med Tory-regjeringa.

Arbeiderne forlater sosialdemokratene

EU Observer skriver at de gamle kjernevelgerne til sosialdemokratene, den tradisjonelle arbeiderklassen, forlater dem i store flokker. Og noen av dem går til de høyrepopulistiske partiene.

Det er ikke å undres over, for de «globalistiske» sosialdemokratene som støtter fri flyt på alle områder, har ikke noe å tilby disse arbeiderne, og sosialdemokratene har problemer med å skjule at de forakter dem. Deres ideal er den hippe, urbane, kosmopolitiske middelklassen. Og arbeiderne kan lukte denne arbeiderforakten på lang avstand.
De nye og uorganiserte arbeidergruppene som jobber i den mest frynsete delen av økonomien og under de dårligste arbeidsvilkårene, stemmer vel knapt, og de har ingen grunn til å se sosialdemokratene som noe alternativ.

I storhetsperioden hadde sosialdemokratene levende partigrupper på industriarbeidsplassene og hadde en fingerspissfølelse for hva som rørte seg på gølvet. Det begynner å bli svært lenge siden. Ved siste stortingsvalg hadde ikke Arbeiderpartiet en eneste arbeider på valglista, men derimot to mangemillionærer og en liten hærskare av politiske rådgivere og konsulenter.

Fallet kan blir brått

Undersøkelsen dokumenterer en gradvis og markant nedgang for sosialdemokratiet. Men den viser også eksempler på at fallet kan skje fort og brutalt, slik som i Hellas og Frankrike. Når tilliten først er borte, er det som når det går et jordskred, det som så ut som fast grunn, raser ut fullstendig.

Rosene visner i Europa, skrev Aftenpostens Europa-korrepondent Øystein Kløvstad Lamberg i en kommentar til valget i Nederland. Det samme kunne vært skrevet etter valget i Frankrike der Sosialistpartiet nærmest ble utradert med sine 7,4%. Greske PASOK har 6,3%.

I mai 2017 svarte 55,1 prosent av LOs medlemmer at de ville stemme Arbeiderpartiet. I løpet av valgkampen forsvant nesten 17 prosentpoeng. Ved stortingsvalget var det bare 38,4 prosent av medlemmene i LO-forbund som stemte på Arbeiderpartiet.

Gullalderen er slutt for lenge siden

Fra 1945 til 1973 var det en slags gullalder for sosialdemokratiet. Den hang sammen med en økonomisk vekst der arbeidernes lønninger stort sett fulgt produktivitetsveksten på vei oppover. Det tok brått slutt omkring 1971-73. Før det var det høye profittrater og rom for at kapitalen kunne innrømme arbeiderne visse reformer. Det spillerommet har ikke eksistert siden. Det økonomiske grunnlaget for sosialdemokratiets hegemoni var borte, og partiene sjøl omstilte seg til den nye økonomien og gikk fra å være sosialdemokratiske reformpartier til å bli mer og mer nyliberale som sine politiske konkurrenter. Og da begynte arbeiderne gradvis å miste tilliten. Men det store fallet i oppslutning har først kommet etter 2000, og lite tyder på noen ny vår.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Arbeiderklassen snur ryggen til arbeiderpartiene, forstålig, når de ikke lenger representerer arbeiderklassen. Lisboa-traktaten av 2009 fastslår at markedsliberalisme skal danne basis for EUs forfatning, og Europas arbeiderpartier vil inn i EU, som vårt AP. Den globale finanskapitalen har vært dyktig til å få sine folk inn i de store arbeiderpartiene i Europa, som vi ser med AP etter Odvar Nordli.

    Nå vender en del fra arbeiderklassen seg til populistiske høyrepartier, som til vårt Frp, som har invitert representanter for Tea Party bevegelsen til valgkampen i 2013. Tea Party bevegelsen står til høyre for republikanerne i USA. Å stemme Frp for en fra arbeiderklassen eller svake grupper blir som å gå fra asken til ilden, men stor forskjell fra AP blir det på sikt faktisk ikke.

    Skal en holde global storkapital unna, må et land ha landegrenser, og full suverenitet og råderett over egne ressurser innen egen territorialgrense, for arbeiderklassen og svake grupper må stemmen heller gå til partier som vil ut av EØS og holde Norge vekk fra EU og andre påfunn som TISA og TTIP som den globale storkapitalen har for å få europeiske land til å åpne sine økonomier for dem.

    For arbeiderklassen og svake grupper blir det da best forutsetninger for å få regjeringer som vil fordele velstand fra inntekter fra egne ressurser, enn at de I EU/TISA skal gå til private selskaper som betaler minimale skatter og avgifter, bestemt av Brussel, og diktert av global storkapital.

  2. AnneBrit says:

    La oss håpe det går raskere enn med Venstre. De har jo vært levende døde lenge, uten at det forhindrer dem i å sitte i regjering. Skal vi bli kvitt dem, må vi begrave dem med det som gir dem kraft - parlamentarismen.

  3. Er det ikke sant at AP/LO her hjemme, stort sett kopierte det meste av hva som kom fra de svenske sosialdemokratene?

    Er det ikke sant at et samlet Riksdag (svenskenes Storting) i 1973 stemte få å gå vekk fra velferd suksessen ‘‘Folkhemet’’ og i stedet satse på det vi dag kalle nyliberalismen (les: globalismen)?
    Og ingen brydde seg?

    Er det ikke sant at Gro og AP/LO ikke brydde seg å gå veien om Stortinget, men trumfet igjennom i 1979 det samme som svenskene gjorde i 1973?
    Og ingen fikk vite det?

  4. Frimann says:

    Og hva skjedde i disse årene, som igangsatte sosialdemokratiets død? Overgangen fra gullstandard til petro-dollar? Etableringen av Trilateral Commission? Begynnelsen på utflagging av bedrifter mot Asia? Innvandringen fra muslimske land, i Norge fra Pakistan? Europas begynnelse i deltakelser i diverse kriger for USA og Staten Israel? Den første utvidelsen av EF (EU)? Det er sikkert mange flere ting som skjedde i disse årene, og det kan gjerne være en kombi av mange elementer som har medført sosialdemokratiets fall.

  5. Svein says:

    Ikke sant? Men så er det slik da at dagens partisystem visstnok skal vare herfra og til evigheten. Alle systemer varer som kjent evig…

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere