Kraftig fall for Ap blant LOs medlemmer

11

I mai 2017 svarte 55,1 prosent av LOs medlemmer at de ville stemme Arbeiderpartiet. I løpet av valgkampen forsvant nesten 17 prosentpoeng. Ved stortingsvalget var det bare 38,4 prosent av medlemmene i LO-forbund som stemte på Arbeiderpartiet, viser en omfattende undersøkelse som ble presentert på møtet i LO-sekretariatet 30.10.2017. Dette skriver Fri Fagbevegelse, som fortsetter:

Begge de to undersøkelsene ble foretatt av Opinion for LO. I mai- undersøkelsen ble 500 LO-medlemmer spurt om hva de ville stemt på hvis det var stortingsvalg i morgen. I den siste målingen gjennomført i slutten av september, var det 1285 LO-organiserte som svarte på problemstillingen hva de stemte på ved valget. …

Begge undersøkelsene viser et solid rødgrønt flertall på henholdsvis 78,1 prosent i mai og 68 prosent ved valget, inkludert Rødt. Men både Høyre og Fremskrittspartiet styrket seg blant LOs medlemmer i løpet av valgkampen.

Jens Arup Seip omtale Arbeiderpartiet som “ørnen blant partiene”. Og med god grunn. Arbeiderpartiet var arkitekten for den formen for kapitalisme vi har i Norge, og det er vanskelig å forstå norsk kapitalisme hvis en ikke forstår den rollen Arbeiderpartiet har spilt. Under ledelse av Jonas Gahr Støre framstår Ap slett ikke som noen ørn.

Arbeiderpartiet var en gang et klasseparti med sterk forankring på arbeidsplassene, og sjøl om lederne førte en borgerlig politikk, så hadde mange av dem ei fortid i fagbevegelsen og som arbeidere. Den tida er forbi for lenge siden.

Høyremannen Jonas Gahr Støre er ikke årsaken til at det er blitt slik, men han er symbolet på overgangen fra klasseparti til eliteparti, eller kanskje heller et konsulentparti. Det var ikke en eneste arbeider på Aps osloliste, men derimot en drøss med konsulenter. Partiet er blitt markedsliberalistisk, og da er det ikke noe rart at det velger en markedsliberalist som leder. I stedet for å bygge landet i fellesskap og samhold, som det het den gangen, har Ap kjørt lagtempo med Høyre for å privatisere bærebjelkene i den sosialdemokratiske “norske modellen”.

På kontinentet er søsterpartiene til Arbeiderpartiet enten allerede rasert, eller de er i så djup krise at det bare er spørsmål om tid før de blir det. De sosialdemokratiske partiene i Hellas, Belgia, Nederland og Tsjekkia ligger nede rundt 5-6% i oppslutning. Sosialistpartiet i Frankrike begikk harakiri ved presidentvalget i vår og er ikke en gang en skygge av seg sjøl.

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen kan ikke skjønne hvorfor Ap gikk tilbake. Arbeiderpartiet hadde jo sagt i valgkampen at arbeid var deres viktigste sak. Men LOs medlemmer vet at det er en sak som er mye viktigere for AP enn arbeid, og det er å holde på medlemskapet i EØS og EUs frie flyt for enhver pris. Og dette raserer norsk fagbevegelse og det organiserte arbeidslivet i Norge. Og da hjelper det ikke at du sier at du prioriterer arbeid. Ap er blitt et nyliberalt parti som de andre og som sine søsterpartier på kontinentet. Og alt tyder på at Ap vil dele deres skjebne.

 

Les:
Arbeiderpartiet fra ørn til kalkun?

KampanjeStøtt oss

11 KOMMENTARER

  1. Foreløpig handler det om tabuer og fryktkultur, lekkasjer, munnkurv og partidisiplin. Utad avviser ledelsen blankt Martin Kolbergs beskrivelse av et sosialdemokrati i krise. Men tunge realiteter er i ferd med å synke inn og utkrystallisere interne prosesser i Arbeiderpartiet. Og det tjener Kolberg til ære at han med sine utspill på en fagforeningskonferanse i Buskerud legitimerer dette.

    Mens Støre klamrer seg til makten, fortsetter Arbeiderpartiet å synke på meningsmålingene.

    Hvis Rødt, SV og Senterpartiet nå utdyper og trapper opp kritikken av EØS-avtalens forbannelser og målstyringshelvete frem mot kommunevalget, blir de nok en gang, i enda større grad, valgets vinnere – og Støre og Arbeiderpartiet blir nok en gang, i enda større grad, den store taperen.

    Hvis Støre skal skiftes ut, må det altså skje før kommunevalget, for etter et nytt valgnederlag ved kommunevalget vil det være for sent å regissere et troverdig skifte av linje og ledelse før neste stortingsvalg. Og da går Kolbergs dystre profetier i oppfyllelse.

    • Martin Kollberg har alltid framstått som litt gammeldags, som et ekko fra Arbeiderpartiets glans-dager. Som parti-sekretær møtte han på landsmøtet i forbundet mitt, tidlig på 2000-tallet. Beskjeden han fikk fra oss, var å samle venstre-siden, og jeg vil si han tok det alvorlig.

      • Kolberg er en dyktig, seriøs og samvittighetsfull klassisk politikertype som vi trenger flere av i Norge. Men i rollen som våpendrager for partieliten er det ikke til å unngå at han roter seg ut på glattisen i blant, og det er et særegent syn.

        Kolberg våger imidlertid å være åpent kritisk til hele strukturpolitikken, og har ved flere anledninger slått fast at kommunereformen først og fremst handler om markedstilpasning i strid med sosialdemokratiske idealer. Med EØS som tankelammende tabu i bakhodet, er det selvfølgelig begrenset hva vi kan vente oss fra den kanten. Men det er gledelig at nettopp Kolberg med alder og modning nå fremstår som en av svært få selvstendige tenkende stemmer i Arbeiderpartiet.

  2. Det går for tregt å demontere Ap. Partiene Sp, SV og Rødt skulle ha fått mye større oppslutning i det siste valget.

    ACER-saken om tilslutning til EUs energibyrå ACER, kan komme opp til avstemming i denne stortingsperioden. Og det er mulig at saken vil få flertall i Stortinget pga Ap. Nei-partiene krever at saken må ha 3/4 flertall for å bli vedtatt, men trolig vil Ap og Høyre klare å overstyre dette krav (og i Norge har vi heller ingen forfatningsdomstol som kan vurdere slike spørsmål). ACER kan føre til dyrere strøm i Norge, hvilket er en alvorlig trussel mot norsk industri og spesielt nå som næringsvirksomheten skal omstilles til tiden etter oljen. Utkant-landet Norge trenger all den drahjelp man kan klare å mobilsere for et næringsliv som er utsatt for nådeløs internasjonal konkurranse.

    Det trengs å få gjort noe med den valgkamp som bla NRK driver, alt for mange viktige spørsmål blir ikke diskutert. Nå blir dette enda vanskeligere nå som SSB reformeres. Det ser ut som det er uvitenhet som skal være den nye normen.

  3. I dag betaler de sosialdemokratiske partiene i Norge og Europa for øvrig prisen for lojaliteten USA kjøpte seg gjennom «Marshall-hjelpen» etter siste verdenskrig. Det er vel liten tvil om at vesteuropeerne har trukke veksler på ordningen i ettertid, sammenlignet med verden for øvrig. Dette har de sosialdemokratiske partiene trukket veksler av i form av oppslutning i flere tiår. Sett i det perspektivet er det nok uforståelig for mange partiveteraner, først og fremst «kraftsosialistene», det som nå skjer.

    De personene som inngikk denne «dealen» er for lengst borte. Befolkningen er fornyet og blir bedre opplyst, bl.a gjennom media som Steigan.no/Mot Dag. Folk stiller spørsmål rundt dealen og ser daglig resultatet av USAs imperialistiske legning, med pågående konflikter i alle verdenshjørner. De ser også at sosialdemokratiene i Europa er en del av dette, enten frivillig eller «tvunget». Mange ønsker ikke å være identifisert til dette og søker tilhørighet i andre politiske retninger, både til høyre og venstre, mens andre fortsatt holder på det kjente, de etablerte liberalistiske politiske partiene.

    På mange måter ligner det politiske Europa på mellomkrigstiden. Spørsmålet blir om vi får den samme utvikling nærmere 100 år senere. De sosialdemokratiske partiene har vokst seg for lik de tradisjonelle høyrepartiene i Europa, og personer som normalt skulle ha stemt på et etablert venstreparti, vil vi like gjerne finne på ytterste høyre eller ytterste venstre i «morgen».

  4. Kan hende noen av våre kunnskapsløse hyklere av noen politikere burde ha vært i jobb? Jeg ser Nygaard skryter av Kolberg lenger oppe her. Det ville jeg aldri ha gjort selv om jeg har stor respekt for Nygaard i motsetning til FRp-kodens far. Det å lete etter denne koden sammenligner jeg med neocons leting etter russiske valkollaboratører. Lykke til!

    • Et eksempel på stupiditeten blandt våre folkevalgte; Arbeidsministeren sier dette om ranet av dagpengene: – Dette er per definisjon friske, arbeidsføre folk. Dersom de ikke oppfyller kravene til dagpenger, eller synes de får for lite, kan de påvirke det ved å jobbe, sier Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) til Dagens Næringsliv.

      Så det er bare å jobbe? Min kone har prøvd å få seg jobb i nesten tolv år nå. Hva kan ministeren si til henne? Hun får bare deltidsstillinger og det er ikkeno å leve av. Kansje alle disse også burde vært fratatt støtten og jaget ut for å finne jobb?
      https://www.abcnyheter.no/penger/privatokonomi/2017/05/30/195305955/en-av-fem-lever-pa-penger-fra-nav

      • Når de ikke kan ta inn over seg hvordan ståa er i kommune Norge blir det sånn. Ta f eks bygda Ballangen , som er nevnt i den forrige linken med 39% folk i arbeidsfør alder på ytelser fra NAV og var det seks private arbeidsplasser på en kro. Hvordan stiller disse innbyggerne seg til Arbeidaministerens utsagn? Og hvordan stiller de seg til at Erna, nå snart reiser ned og fjesker for sin gode venninne i Tyskland. Det ender ofte med at hun henter opp enda flere kvoterte luxusflyktninger med all inclusive? kansje eksempelvis denne bygda har bruk for noen av dem?- Men til hva?

        https://www.nrk.no/dokumentar/uforebygda-ballangen-1.12526689

        Da er det bare at lokalpolitikerne klarer å knipe igjen når kappa skal snues. Det klarte ikke Fru Sandberg

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.