Kapitalismens krise – og reformismens

8
Figuren viser hvordan amerikanske arbeiderlønninger i den første tida etter annen verdenskrig stort sett fulgte veksten i produktiviteten. Fra begynnelsen av 1970-tallet er denne kontakten brutt.

(Nyutgivelse)

Det er i dag opplagt for enhver at sosialdemokratiet er inne i en eksistensiell krise. Den skyldes ikke personer, men her helt andre – og djupere samfunnsmessige årsaker. Derfor utgir vi på nytt en artikkel om dette fra oktober 2012.


Skribenten Magnus Marsdal hadde en svært interessant artikkel om den økonomiske krisa i Klassekampen 20. september 2012 under tittelen «Kampen om kriseforståelsen». Han går til angrep på krisepolitikken i EU-landa der arbeidsfolks lønninger, pensjoner og sosiale ytelser skjæres ned utfra en påstand om at de ansatte har vært for kravstore og at befolkninga har levd over evne.

Marsdal lykkes godt med å vise at det ikke har vært arbeiderne, men tvert om kapitalistene, som har forsynt seg grådig av fatet. Han skriver: «Helt siden 1970-tallet har lønnsandelen (lønningenes andel av hele økonomien) vært fallende i rike land …. Dette fallet står i kontrast til utviklingen gjennom tiårene etter andre verdenskrig.»

Dette er helt riktig. Kapitalismens glanstid var de første 25 åra etter annen verdenskrig, til dollarkrisa i 1971. I denne perioden vokste arbeidernes reallønn nesten i takt med industriveksten. Marsdal har også helt rett i at det har vært en dramatisk endring av forholdet mellom klassene siden den gangen. I 1965 tjente en amerikansk toppleder 26 ganger mer enn en industriarbeider. I 2004 var forholdet 500:1. De rikeste av de rike har brukt den nåværende krisa til å øke forskjellen enda mer. Når Norge har fulgt en annen utvikling skyldes det først og fremst at Norge omtrent på samme tid som dollarkrisa slo inn, ble en oljenasjon. Det har gitt staten et handlingsrom som våre naboland ikke hadde.

Men hva var grunnlaget for gullalderen?

Marsdal: «Kjartan Fløgstad skriver i Klassekampen 2. juni at «Utan sosialisme i ei eller anna form går kapitalismen under». Han knytter denne påstanden til den dramatiske økonomikrisa i USA og Europa, som han sammenligner med krakket i 1929 og den lange depresjonen som fulgte. Bak Fløgstads spissformulering ligger en forestilling om at fagbevegelsens frammarsj gjennom 1900-tallet, og den økonomiske omfordelingen som fulgte, bidro til å dempe faren for økonomiske kriser og misnøye. Slik bidro arbeiderbevegelsen – paradoksalt nok – til å styrke stabiliteten i kapitalistiske samfunn.»

Fløgstads artikkel dreide seg i hovedsak om anti-marxismen og anti-kommunismen i dagens samfunn og om hvordan massemediene reproduserer kapitalens interesser som upolitisk politikk. Og der gjør han en del svært viktige observasjoner.

Men vi kan vel fort bli enige om at fagbevegelsens framgang opp til 1929 ikke verken dempet eller hindret den største krisa i kapitalismen fram til da, nemlig den store depresjonen på 1930-tallet. I Klassekampen har derimot enkelte ment at påstanden er gyldig fra slutten av trettitallet, ikke minst med New Deal i USA.

Det er godt belagt at det ikke ble skikkelig fart på økonomien før krigsforberedelsene skjøt fart. Aller tydeligst er dette naturligvis i Tyskland, da en planmessig satsing på opprustning og krig fikk hjula i gang og arbeidsløsheten ned. Også i USA er det klart at det var opprustninga og deretter krigen som fikk kapitalismen i sving for alvor. Marxisten Michael Roberts har vist (The Great Depression and the war) at sjøl om det var en svak oppgang i profittraten etter 1933, så var den i 1938 fortsatt bare halvparten av hva den hadde vært i 1929.

I 1938 var fortsatt profittraten i USA under halvparten av hva den hadde vært i 1929, og det var først med krigen at den nådde nye høyder.

Med krigsøkonomien fra 1940 økte profittaten derimot voldsomt og nådde i løpet av krigen det dobbelte av hva den hadde vært i 1929. Det var altså verken Roosevelts New Deal eller den organiserte arbeiderklassen som fikk fart på kapitalismen. Det var krigsøkonomien. Med mobiliseringa for krigsinnsatsen kunne arbeiderklassen settes under nærmest militær kommando og det tette samarbeidet mellom den amerikanske staten og rustningsindustrien som Eisenhower seinere kalte «det militær-industrielle kompleks» kunne for alvor styre milliarder av skattedollar over til storkapitalen. Dette er den brutale sannheten om kapitalismens tilpasningsevne, som Civita vil ha oss til å glemme. Kapitalismen trives og blomstrer med krig.

Hva så med tida etter annen verdenskrig? Sosialdemokratiet og deler av den organiserte arbeiderklassen spilte en viktig rolle for å stabilisere kapitalismen etter 1945. Det er helt riktig, men denne epoken fortjener en grundigere analyse. Hva var årsak og hva var virkning?

Michael Roberts har beregnet profittratens utvikling i USA etter annen verdenskrig, og han viser at den falt markant fra 1945 og utover.

På slutten av annen verdenskrig var profittraten skyhøy. Krigen hadde ødelagt så mye kapital, så mange byer var bombet til grus, så mye industri rasert, så mye menneskelig arbeidskraft var likvidert av storkrigen, at kapitalismen fikk en ny vår. Lønningene var lave, konkurrenter var bokstavelig talt knust, så profittene var enorme. Velkommen til kapitalismens gullalder. Disse forutsetningene var naturligvis ikke skapt verken av sosialdemokratiet eller arbeiderbevegelsen. Igjen var det krigen som la grunnlaget. Men med disse profittene og et slikt forhold mellom investert kapital og profitt, altså profittrate, ble det skapt et rom for reformismen og sosialdemokratiet.

Figuren viser hvordan amerikanske arbeiderlønninger i den første tida etter annen verdenskrig stort sett fulgte veksten i produktiviteten. Fra begynnelsen av 1970-tallet er denne kontakten brutt.

Allerede Otto von Bismarck hadde på 1880-tallet skjønt at det kan lønne seg for kapitalen å ha en viss grad av ordnede forhold for arbeiderklassen. Etter å ha konsolidert makta sørget han for å opprette sosialforsikringsordninger, som ble forløpere for den europeiske velferdsstaten. Prinsippene for den moderne velferdsstaten ble seinere utviklet av den britiske økonomen og liberaleren William Beveridge på oppdrag fra Winston Churchill i 1942.

Det var dette tankegodset sosialdemokratene i tok tak i etter krigen og utviklet videre til et vellykket system, som hadde sin glanstid fram til 1973. Reformene var store og viktige; regulert arbeidstid, styrking av arbeidervernet, offentlig skole- og helsevesen, trygde- og pensjonsordninger. Jeg ønsker på ingen måte å frakjenne sosialdemokratiet innsatsen i denne epoken, ikke minst fordi sosialdemokratene nå går i spissen for å avvikle og/eller privatisere velferdsstaten.

Men det blir feil historieskriving å si at det var sosialdemokratiet og den organiserte arbeiderbevegelsen som skapte forutsetningene for denne epoken. Det de gjorde var å utnytte forutsetningene da de først var der.

Det var den høye profittraten som gjorde det økonomisk mulig for kapitalen å lette trykket på arbeiderklassen. Og glem ikke at arbeiderklassens motytelse til kapitalen var å bidra aktivt til rasjonalisering og effektivisering av industrien, og å holde den radikale delen av arbeiderbevegelsen i sjakk. Arbeiderpartiet knuste kommunistpartiets posisjoner i fagbevegelsen og skapte en ro i arbeidslivet som ingen kapitalmakt kunne ha klart aleine. Og det var dessuten politisk nødvendig for kapitalen å godta vekst i velstand og lønninger fordi Europa var splittet i to systemer, det kapitalistiske og det sosialistiske. Med store og velorganiserte kommunistpartier i land som Italia, Hellas og Frankrike, var det viktig å ta fra dem muligheten til økt oppslutning. Velferd kombinert med antikommunisme ble en vellykket oppskrift.

Fløgstad skriver i artikkelen 2. juni: «Den vestlege sosialdemokratiske velferdsstaten var utenkeleg utan sin «revolusjonære tvilling» i aust. Slik var det også militært. Paradoksalt kviler vår fridom og liberale verdiar på at Stalins Raude Armé vann krigen mot Hitler-Tyskland.»

Dette var ikke bare kapitalismens gullalder, men også reformismens. Den sluttet med dollarkrisa i 1971 og oljekrisa i 1973. Fra da av har reallønnsutviklinga i land etter land stagnert og velferdsstaten blitt gradvis nedbygd. Det landet som for alvor introduserte velferdsstaten, nemlig Storbritannia, avviklet den under Margaret Thatcher på 1980-tallet. Den mektige og stolte britiske arbeiderbevegelsen ble knust, hånt og marginalisert i samme periode.

De høye profittatene som la grunnlaget for gullalderen var ikke der lenger på starten av 1970-tallet. Kapitalen hadde ikke lenger noe handlingsrom å tilby reformistene. Nå handlet det om en hensynsløs kamp for profitten. Mens perioden 1945–71 hadde redusert klasseforskjellene mellom fattig og rik i USA er nå klasseforskjellene omtrent som de var på begynnelsen av 1900-tallet.

Fra 1973 har kapitalismen vaklet fra krise til krise, men det overordnede perspektivet for kapitalistene har hele tida vært å redusere arbeidskraftas direkte og indirekte kostnader. Indirekte kostnader er sånt som velferdsordninger, helsevesen, skole, pensjoner og trygder, som fra kapitalistenes synspunkt representere forbruk av profitt. Profittraten har økt, men det har vært stadig vanskeligere for kapitalen å finne investeringsmuligheter som kunne gi tilstrekkelig profittmargin. Derfor har industrien blitt nedlagt og flyttet til lavkostland, ikke minst Kina. Og derfor har man vendt seg til finansmarkedet for å hente ut mest mulig profitt fra uproduktiv virksomhet. Det første tiåret av 2000-tallet har vært epoken med sammenbrudd for denne stategien.

Dette ha ført til en klassekrig fra kapitalens side mot abeiderklassen som ingen i min generasjon har sett maken til. Som multimilliadæren Warren Buffett sier: «Det pågår en klassekrig der ute, og det er min klasse, de superrike, som vinner.» Land etter land begynt å tømme statsbudsjettene sine for i alt tusenvis av milliarder dollar over i bankenes og finanskapitalen velfylte konti. Alt som er igjen av velferdssamfunnet er klart for hogst. Og på tross av at de rikeste selskapene flyter over av kapital, så investerer de ikke. De har gått til investeringstreik fordi de ikke får høy nok profitt på investeringene sine. Krisa har nå pågått i fem år. Mange land er nede i knestående. Massearbeidsløsheten og fattigdommen er tilbake. Spania har seks millioner arbeidsløse, like mange som Tyskland hadde i 1933. Og likevel ser det ut til at mye mer kapital må ødelegges før hjula kommer i gang igjen for alvor.

Fløgstads (og Marsdals) konklusjon er: «’Kva skjer, når ein sterk og velorganisert arbeidarklasse ikkje lenger klarer å redda kapitalismen frå seg sjølv,’ spør Fløgstad. Han svarer selv: ‘Då oppstår ein akutt fare for sivilisasjonssamanbrot, slik vi såg i Tyskland i mellomkrigstida. Det er skildra i ein overveldande rik og skremmande litteratur.’»

Faren for et sivilisasjonssammenbrudd er større enn noen gang i Fløgstads og min levetid. Fascismen stikker fram hodet over hele Europa. Men er det virkelig noe alternativ at en organisert arbeiderklasse redder kapitalismen,? Er ikke lenger sosialismen et alternativ? Hvordan skal man mobilisere en stadig mer plyndret abeiderklasse til kamp for å «redde kapitalismen»? Klassekampen har i flere artikler reist spørsmålet om hvorfor venstresida ikke kommer på offensiven. Men er det i det hele tatt mulig å skape ei troverdig venstreside hvis den ikke distanserer seg tydelig fra dem som vil redde kapitalismen og gir arbeiderklassen tilbake troen på at det går an å avskaffe kapitalismen?

Dagens kapitalisme har kjørt seg helt ut mot kanten av stupet. Den klarer snaut nok å opprettholde et sivilisert samfunn. En hel generasjon ungdom overlates til arbeidsløshet og fattigdom. Er det ikke da på tide å mobilisere for å fjerne et system som utplyndrer både mennesker og natur til det ytterste?

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Den nordiske velferdsmodellen er det beste vår sivilisasjon har kommet opp med, men den forfaller. Byråkratiet har antatt sovjetiske dimensjoner og er i stadig større grad til for seg selv, og fungerer mer og mer som ryggdekning og skjold for maktmennesker og særinteresser. Kontroll over nasjonens ressurser og interesser utflagges til overnasjonale interesser og instanser i et akselererende tempo. Medbestemmelse over egen arbeidsplass skrumper inn. Det mest frustrerende er allikevel at hele nasjonen er giret mot profittmotivet, en absurditet i en verden hvor miljøkrisene tårner seg opp.

    “En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida.” – Terje Bongard

    At stadig flere ikke orker å jobbe er høyst forståelig. Når man samtidig ser at det er hybrismonstre og sløsere som stikker av med eierskapet over produksjonsmidlene, slik at de kan velte seg i forbruk og miljøødeleggelse, for slik gi fingeren til oss asketer, samtidig som flertallet drømmer om å bli som dem, kjenner man at motløsheten tar overhånd.

    Det er på høy tid med en velferdsstat 2.0, eller heller hva man kan kalle en velferdsallmenning 2.0, basert på kommunisme 5.0. Den nordiske velferdsmodellen har allerede løpt ut i sanden, i tillegg ble den konstruert før miljøkrisenes tid. Skal vi kunne ta fatt på miljøkrisene og føle mening med vårt arbeide, må vi få på plass InnGruppe-Demokratiet (IGD).

    Samtidig må tabuet om «mistankens hermeneutikk» knuses!

    “Vi er stinne av vikarierende motiver, og de er i virksomhet hele tida. Mange av dem er vi ikke klar over sjøl, fortrengning er en del av vår mentale bagasje. Og vi har diverse strategier for å hindre at de blir avdekka. En viktig strategi er å bli blodig fornærma. En annen er å bli «djupt såra». Og det finnes mange flere.” – Trond Andresen

    Det er 100 år siden revolusjonen, men vi kan i ettertid slå fast at den nordiske velferdsmodellen var en større suksess. Formelen den bygget på er imidlertid ikke lenger gyldig: kapitalisme+vekst=demokrati

    Allikevel har vi i Norden et spesielt ansvar for verden for å ta velferdsmodellen opp til neste nivå. Med vår fortid vil vi bli tatt på alvor. Revolusjon 2.0 må starte her, før det er for seint. Og den må begynne med at vi tar demokratisk kontroll over arbeidsplassene, da produksjonen er eksistensgrunnlaget vårt!

    “Vi må få kontroll over det gigantiske produksjonsapparatet. Det er det som truer eksistensen vår.” – Terje Bongard

    I tilfelle noen enda ikke skulle ha hørt evangeliet!

    – Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

  2. Har hatt en diskusjon om borgerlønn med Kjell Magne Fagerbakke her: https://www.facebook.com/groups/111326778900813/permalink/1814346445265496/

    Tar med et par av egne kommentarer:

    «Ja, det er vel kun jeg som har definert borgerlønn som noe som må bestemmes demokratisk av borgerne selv, og ikke av politikerne eller andre. Men jeg står fast på at min definisjon av borgerlønn er den beste. Videre legger jeg til grunn at borgerlønn skal utfase profittmotivet og erstatte penger med inngruppa som limet i samfunnet. Hvis ikke blir det bare smøring i det kapitalistiske maskineriet, og det er dette vi må til livs.»

    «Nei, jeg er ikke ironisk, og for meg er Terje Bongard den store guru på borgerlønn. Borgerlønn skal ikke finansieres, tilgjengelige økosystemtjenester skal kartlegges, deretter skal vi demokratisk fordele økosystemtjenestene vha. symbolet «penger». Borgerlønna blir slik under demokratisk kontroll vha. RID-modellen. Akkurat slik det er beskrevet i kapittel 6. Skattelette blir ikke et tema med RID-modellen, da den eliminerer skatt, på samme vis som profitt.»

    Det er således tre store forbannelser vi blir kvitt med RID-modellen:

    A: Profittmotivet

    B: Skatt

    C: Fornedrelsesmaskinen NAV

  3. gar says:

    Steigan skriv:

    “Og likevel ser det ut til at mye mer kapital må ødelegges før hjula kommer i gang igjen for alvor.”

    Det heilt nøyaktige tidspunktet for når “hjula kommer i gang igjen for alvor” er: Aldri!

    Framtidig avkastning er grunnlaget for at kapitalismen skal fungere.

    Framtidig avkastning har som forutsetning at det i framtida vil finnast meir av innsatsmidla som må inngå i framtidig produksjon: Meir metall, meir betong, meir av absolutt alt, ikkje minst meir av nøkkelressursen som gjer det mogleg å knuse og smelte malm til metall, produsere betong, flytte rundt på ein (eksponentielt!) veksande straum av varer: Energi!

    Ei omfordeling frå kapital til arbeid er reformismen sitt svar på kapitalismens problem med manglande kjøpekraft og dermed etterspurnad etter varer og tenester.

    Men tida der kapitalismens problem kan løysast med reformar er over.

    Framtida vil ikkje innehalde meir av alt, men mindre.
    “Limits to Growth” har blitt feilaktig framstilt som om vi vil “gå tom” for olje, kol osv. osv.
    Men det er den minkande utbytteauken som vil knekke kapitalismen sitt krav om (eksponentiell!) vekst: Vi må springe stadig fortare for å stå i ro.
    Til slutt er heller ikkje det nok, og vi vil begynne å gå baklengs.

    Den minkande utbytteauken, dei stadig større anstrengingane som må til for å hente ut råvarer og omdanne desse til produkt vil møte oss uansett samfunnsform .

    Dette er det tungt å svelge, for ikkje å seie selge…

    Å argumentere for at “hjula må komme i gang igjen for alvor” er ei fristande, men heilt feilaktig, og vil berre kompromittere dei som prøver å “selge” ei slik løysing.

    Difor er den reformistiske delen av “ventresida” bankerott.

    Det er eit opent spørsmål om vi nokon gong vil klare å etablere ei anna samfunnsform som vil skape eit materielt grunnlag for det vi kan kalle ein “høgkultur” med kjenneteikn som almenn alfabetisme, helsevesen mm.

    Vi er i djup “overshoot” i høve til det som vil krevast for å klare det, og er på veg mot ein befolkningsmesig flaskehals heilt uavhengig av kva som blir gjort.

  4. Takk til Garob for en supplerende analyse!

    Vil minne om at Sven Røgeberg, som i likhet med Steigan har bosatt seg i Italia, deler din analyse om minskende profittrater: http://www.kulturverk.com/2017/09/05/valget-2017-langsom-eller-rask-dod /

    Røgeberg er en av svært få som har sluttet seg til Terje Bongard og hans modell for å erstatte penger med inngruppa som limet i samfunnet. Trolig fordi han ser problematikken med minskende profittrater og som du påpeker at kapitalismen derfor ikke kan reformeres, kun avskaffes.

    Vi er en svært liten klikk som har forstått problematikken med minskende profittrater og mener svaret ligger i RID-modellen, og så langt jeg kan se er jeg foreløpig den eneste fra arbeiderklassen som tilhører denne gruppa.

    Ble kastet ned fra borgerklassen til arbeiderklassen etter en skitur for snaut ett år siden. Slik forsvant min sosioøkonomiske plattform for mitt virke, forbannet være Fyrsten!

    Fyrsten er imidlertid koko, og forstår ikke at hvis vår sivilisasjon overlever, noe den kun kan gjøre gjennom RID-modellen, har han skrevet seg inn i historien sammen med Josefs brødre, Judas etc. Jeg gjorde alt i min makt for å forhindre ham fra å skrive seg selv inn i skammens bok, men ingenting nyttet, alt prellet av. Ingen klarte å hindre ham!

    Oppfordrer til å støtte opp under RID-modellen. Et stort ønske er imidlertid at “Det biologiske mennesket” kan komme i oppdatert utgave i en eksklusiv versjon med hardcover, da dette er min bibel og fortjener en praktutgave.

  5. SHO says:

    Jeg mener at det var Stiglitz som uttalte at krisen på 1930 tallet i USA skyldtes at USA ikke klarte å omstille seg fra jordbruksøkonomi til industriøkonomi (altså en realøkonomisk årsak). Finanskrisen kan kanskje beskrives som å være en krise i USA hvor landet ikke klarte å omstille seg fra å være storforbruker av (billig) fossil energi til å innføre et helt nytt energi-regime (altså oljepris sjokk som årsak til krise).

    Profittmengde: Det ser ut som selskapene kan klare å opprettholde sin store profitt så lenge som det er mulig med storstilt lånefinansiert konsum i verdensøkonomien. Altså så lenge store deler av denne store profitt i mangel av tilstrekkelige investeringsmuligheter i realøkonomien, likevel går til konsum/forbruk ved at vanlig mennesker og stater tar opp stadig mer gjeld. Sluttpunktet inntreffer imidlertid når verden drukner i gjeld (som er nå?). Hvis profittraten (totalt sett) må reduseres pga manglende investeringsmuligheter, så betyr det at prisene (utsalgsprisene) må settes ned eller at prisene rett og slett blir presset ned (pga overakkumulasjon i systemet). Fordi profittraten varierer fra bedrift til bedrift vil en slik reduksjon av prisene føre til at en del bedrifter som kanskje har gått ok i 30 år plutselig går konkurs pga manglende lønnsomhet når utsalgsprisene presses ned. Og det kan også være domino effekter på gang her, når bedrift A går konkurs kan den trekke med seg bedrift B i fallet. Skikkelig gufne greier.

    Profittoverheng: Skattlegging av overskudd/profitt er viktig og det er viktig med progressiv skattlegging (stor profitt skattelgges med ekstra høy skatteprosent, mens liten profitt skattlegges med lav skatteprosent). En utfordring er dagens store profittoverheng. Fordi drift av barnehager, sykehjem etc har blitt satt bort til privat drift og som altså skaper profitt, så fører det til at den totale profittmengde i verdensøkonomien blir unødvendig stor eller direkte uhåndterbar stor. Vi havner opp med en verden som drukner både i profitt og gjeld.

    Globalisering: Det at olje prises i dollar skaper et ekstra stort problem for USA. Pga fracking i USA er nok dette problem blitt mindre for USA nå. USA har ikke bensinavgift slik som i Norge og Europa (med fast øre-avgift). Når oljeprisen stiger så endrer vekslingskursen seg, men altså ikke i USA da olje prises i dollar. Eksempel: Fra 2003 til 2008 økte besinprisen (pumpeprisen) i USA med 170% som altså nesten er en tredobling av prisen. I samme periode økte bensinprisen i Europa derimot med bare 50%. Dette illustrerer hvilket uføre USA er havnet i med aktivitet basert på utstrakt bruk av billig olje. Men det er kanskje riktigere å si at dette er et utslag av å være sentrum i et (dollar-) imperium. Dette fører til at oljekriser slår mye hardere inn i USA enn bla i Europa. Økt profitt fra oljesalg havner ikke i USA og må resirkuleres tilbake til USA vhja gjeld. Og hvor lenge er det mulig å fortsatt øke denne gjeld?

  6. Ja, det er det store spørsmålet. Det neste spørsmålet må bli, hva skjer når dette ikke lenger er mulig? Når proppen går ut av ballongen. Vil alt implodere? Vil denne implosjonen gå så fort at vi knapt rekker å reagere. Som når man har blåst opp en ballong alt man klarer, og plutselig mister taket.

  7. “there’s something very different about the era of financialization that began in the 1980s. Previous financial expansions could all count on imperialism to extend profit-making opportunities into significant new frontiers of cheap nature. … Today, those frontiers are smaller than ever before, and the volume of capital looking for new investment is greater than ever before.”

    - The Unbearable Cheapness of Capitalism

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere