Hvorfor tenkeevnen vår stagnerer – og hvordan vi kan komme i gang igjen

Å ha lærerike samtaler om sport, politikk eller om livet ellers, er nesten umulig. Årsaken er at de fleste av oss ikke evner å forstå systemiske sammenhenger. Ikke fordi folk er uvitende eller uintelligente, men tenkeevnen har stagnert til enkle fortellinger. 

Systemtenkning er veien ut av dette uføret. Alle kan bli bedre tenkere, men det må øves. For de av oss  som kjempe mot det imperialistiske krigssystemet er det fundamentalt.

Hvorfor stagnerer vi?

Forskningen bak Washington University Sentence Completion Test (SCT) – kjent som Loevingers ego-utviklingstest – viser et annet mønster. De fleste av oss vokser mentalt og moralsk gjennom ungdom og tidlig voksenliv, før utviklingen gradvis stagnerer.

Jane Loevinger (1918–2008) bygget sin teori på ideen om at egoet ikke er et fast trekk, men et utviklingssystem. Vi beveger oss gjennom ulike stadier av forståelse – fra impulsiv og selvbeskyttende tenkning når vi er barn (det er min leke!), til mer samvittighetsstyrte, selvreflekterte former for modenhet. Disse stadiene kan på mange måter sammenlignes med ringer i et tre: hvert stadium omfavner det forrige, men legger til ny kompleksitet og bevissthet.

Ta eksempel med ballspill. Når vi var barn, forsto vi hvordan ballen sparkes eller kastes og spretter fra person til person. Etter hvert som vi ble eldre, forsto vi bedre samspillet, angrep, midtbane og forsvar. Vi begynner etter hvert å ane strategi og taktikk.  Forskning gjennom femti år viser at vi vanligvis stopper ved det hun kalte «samvittighetsnivået» – der ansvar og plikt styrer, men hvor refleksjon og systemforståelse ennå ikke har fått utvikle seg.

I eksemplet med ballspill stopper vi opp ved å forstå hendelser og situasjoner. Kun noen få fortsetter å forstå ballspill som system og hvordan de ulike delsystemene virker (eller ikke virker) sammen. For eksempel, består ballspill av delsystemer som rekruttering og spillutvikling, systematisk trening, baneutvikling, økonomi og markedsplanlegging, kampanalyser og kampplanlegging, skadeforebygging og medisinsk behandling.

Når Egil «Drillo» Olsen analyserte dette statistisk og systemisk, kom det nærmest som et sjokk i fotballmiljøet og blant journalister. Rundt 1990 kom dermed et lite blaff av systemforståelse, men nå er vi tilbake til normalen: – Hvilke trenere får sparken i Engelsk fotball?  Dypere forståelse for utvikling av delsystemene stanser ved hendelser, situasjoner og tabeller. Og massemediene danser denne hendelses-dansen.

Forskningen viser at dette har lite med intelligens eller utdanning å gjøre. Den peker på at omgivelsene i våre liv belønner stabilitet fremfor vekst. Arbeidslivet, skolene og de sosiale normene rundt oss er skapt for kontroll, ikke for utvikling av dypere tenkning – systemtenkning. Når livet blir for komfortabelt – eller for travelt – mister vi de utfordringene som driver videre utvikling. Vi går inn i en fase av tankemessig stagnasjon.

Langtidsstudier (Vaillant 1986, Cook-Greuter 1999) viser at bare et mindretall når de høyeste nivåene, hvor man ser helheter, paradokser og seg selv som del av et større system. Disse menneskene er ofte de mest kreative lederne, lærerne og samfunnsbyggerne – fordi de tåler kompleksitet.

Hva kan vi gjøre?

Nyere forskning fra Drs. Derek og Laura Cabrera ved Cornell University, peker på en mulig vei videre. Gjennom DSRP-modellen (Distinctions, Systems, Relationships, Perspectives) har de vist at systemtenkning kan trenes som en kognitiv ferdighet – på samme måte som man trener muskler eller språk. DSRP er Dr. Derek Cabreras oppdagelse av de kognitive ferdighetene vi bruker for å behandle informasjon. Ved å øve disse funksjonene lærer vi å skille mellom elementer (D), se del og helheter (zoom inn, zoom ut, S), utforske relasjoner (R) og se ideer eller ting fra ulike perspektiver (P). Da kan vi på kort tid utvikle en mer fleksibel og kompleks forståelse av virkelig verden. Kombinasjonen av å øve disse tenkeferdighetene og det å visualisere informasjonen, bl.a. ved Obeya, det visuelle lærings og styringsrommet,  er metoder alle kan bruke for å utvikle bedre tenkning.

Der Dr. Loevinger beskrev trinnene i egoets naturlige modning, viser Drs. Cabreras hvordan vi faktisk kan akselerere denne prosessen. Når vi bevisst trener vår evne til å se sammenhenger og motsetninger, øker refleksjonsnivået – og vi bryter stagnasjonen. Forskning på DSRP i barnehage og grunnskole viser at alle raskt kan utvikle bedre tenkeevne.

Systemtenkning er ikke et talent – det er en trenbar ferdighet. Og kanskje nettopp her ligger nøkkelen til å begynne å vokse igjen: å lære å se verden, og oss selv, som levende systemer i stadig utvikling.

Formelen I x O = K

Vi har aldri hatt mer tilgang på informasjon (I). Vi lesses over av informasjon samtidig som den pakkes inn – eller organiseres i en bestemt narrativ – en bestemt forklaring. La oss kalle dette organisering av kunnskap (O). Derfor er hvordan vi organiserer informasjon avgjørende for kunnskap (K). Informasjon kan organiseres gjennom DSRP. Skille hva ting er (distinksjon), zoome inn, zoome ut (system), studere relasjoner (aksjon-reaksjon) og se ulike perspektiver (P)

Nylig fikk vi et lite glimt av den bittelille men ekstremt mektige Epstein-eliten som mingler seg rundt de største finansinstitusjonene, som fremmer Davos-agendaen og det krigs-industrielle kompleks agenda. Denne eliten (hvor sentrale norske politikere inngår) ser seg godt tjent med at folk flest ikke er systemtenkere og bygger kunnskap. De ønsker seg «kunder», «forbrukere» og «ansvarlige velgere» som sikrer «stabil styring»

Derfor er utvikling av folks tenkeevne en del av kampen for folkestyre og en rettferdig verden.

På steigan.no og i andre kanaler vil jeg dele artikler om systemtenkning og systemledelse. La oss utvikle millioner av framtidsforberedte systemtenkere!