Det er farlig, det er tragisk, det er alvorlig – men det gir også grunn til å juble. Vi tenker på Russia-gate, ”fake news”-hysteriet, Facebook-sensuren og hele pakka. Så alvorlig det er, kan vi ikke la være å se det oppløftende ved hele elendigheten.
Vi er allerede langt inne i en ny kald krig. Verdens største selskaper sensurerer nettet og stempler alt og alle som russiske agenter. Journalistikken i de store mediene er inne i sin største krise noensinne og skal du få vite hva som egentlig skjer i verden – og hvorfor det skjer, må du søke i de små, uavhengige mediene som takket være den nye teknologien kan nå verden rundt på et øyeblikk. Men kjapp deg, før sensuren eller algoritmene tar dem.
Dette er uhyre farlig. For det er bare på denne måten det militær-industrielle komplekset kan få millionmassene til å godta en ny krig. Folkene vil ikke ha krig. Det finnes ikke noe krigshysteri blant folk flest. Derfor må det juges for oss. Derfor må det lages fortellinger som er så sterke at de kan få pasifistiske prester til å kreve bombing. Vi kjenner dem alle sammen: kuvøsene i Kuwait, Saddams masseødeleggelsesvåpen, Gaddafis angivelige plan om å ”drepe sitt eget folk” og naturligvis ”regimets gassangrep på sivile i Syria”.Dette er medienes og fortellerkunstens rolle i krig.
Det er slik mediene jobber for militærindustrien og krigspartiet. Og det virker. Men det blir også fort avslørt. Det siste bekymrer ikke krigspartiet, for de vet at det gjelder å vinne det første døgnet. Det gjelder å få folk til å tro at Putin skjøt ned Malyasia Airline MH17 før likene er kalde. Hva som skjer etterpå, bekymrer dem lite, fordi de vet at hvis en slik fortelling er brent inn i folks hjerner mens den falske nyheten er fersk, er det nesten umulig å viske den ut igjen, nesten uansett hva fakta og undersøkelser vil bringe.
Det er derfor de er så redde for å bli tatt med buksa nede i det kritiske øyeblikket. Det er derfor de har portvoktere i nyhetsredaksjonene som luker ut all kritikk og skepsis. Det er derfor de har skaffet seg talekor som roper ”fake news” så snart herskernes metoder og planer blir avslørt.
Et ferskt eksempel på det siste er reaksjonene på møtet med Julian Assange og John Pilger i Bergen. De to er på hver sin måte modige menn som utfordrer makthaverne og som det uansett er interessant å lytte til. Holbergkomiteen i Bergen hadde invitert til et møte med dem der de både fikk snakke sjøl, der de ble intervjuet og der det var full adgang til å stille kritiske spørsmål fra salen. Kort sagt et interessant møte med en vanlig og demokratisk framgangsmåte.
Derfor er det så uhyre interessant at arrangørene blir angrepet i hovedstrømspressa etterpå og måten de blir angrepet på. Kommentator Eirin Eikefjord skriver i Bergens Tidende:
«Kontrære stemmer fortjener en plass i offentligheten. Men ved å gi ham (Julian Assange, vår kommentar) talerstol og taletid – uten noen korreks, konfrontasjon eller nærmere forklaring – lånte Holberg-debatten ham en troverdighet han ikke fortjener.»
I Dagbladet skrev Inger Merete Hobbelstad:
«Julian Assange fikk snakke uimotsagt i Bergen. Det var uansvarlig
Julian Assange og John Pilger forkynte et konspiratorisk syn på mediene som ligner Donald Trumps. Ingen konfronterte dem med deres egne bekymringsfulle påstander.»
Hobbelstad var på møtet i Bergen. Og da tok hun vel ordet og stilte de to til veggs? Nei da, hun holdt kjeft. Hun turte tydeligvis ikke å komme med denne kritikken i et forum der de to hadde muligheten til å svare på direkten. Motet kom da hun att bak tastaturet og kunne lire av seg en kritikk som verken Assange eller Pilger kunne svare på.
Sigmund Grønmo, som er styreleder i Holbergprisen kommenterer dette i Bergens Tidende:
«Skal ikke kritikerne slippe til? Det er tankevekkende at mediekommentatorer møter mediekritikken ved å gå så langt i retning av å hevde at kritikerne ikke burde slippe til.»
Grønmos framstilling av møtet og debatten er helt annerledes enn den de to kommentatorene kommer med:
«De to kommentatorene gir ikke en dekkende fremstilling av helheten i Holbergdebatten. Temaet var «Propaganda, facts and fake news». Det var tre inviterte innledere, ikke bare Assange og Pilger, men også Jonathan Heawood, som sto i klar kontrast til de to andre. Resultatet ble alt i alt tre kritiske, men likevel nokså forskjellige innledninger. Etter at Assange hadde holdt sitt 20 minutters innlegg, ble han intervjuet av Ole Sandmo i vel 20 minutter, med oppfølgende og kritiske spørsmål. Det var også avsatt tid til spørsmål fra medier og publikum i aulaen, dels etter innledningen fra Assange og intervjuet med ham, dels etter de to andre innledningene, til sammen cirka 45 minutter. Medier og andre var på forhånd oppfordret til å stille utfordrende og kritiske spørsmål, men ingen av dem benyttet seg av det, heller ikke de to svært kritiske mediekommentatorene.»
Det er helt greit å være uenig med Assange og Pilger, men når journalister begynner å argumentere for at de ikke burde ha fått en talerstol, er det kommet langt.
Når pressa angriper John Pilger, en av verdens fremste journalister, for at han får snakke fritt, da snakker vi om moralsk krise i lauget. Når man fra pressehold vil tvinge til taushet en mann som mer enn de fleste har sørget for at vi er kjent med de herskendes forbrytelser mot oss, da har de oppgitt sitt oppdrag. Da snakker vi om medier som alt har tapt og som vet at de har tapt. Og som derfor ser sensur, kriminalisering, stempling og karakterdrap som den eneste muligheten som står igjen for å beholde hegemoniet.
Og det er da det er grunn til å ta fram popcorn eller prosecco eller hva man nå foretrekker. Goliat kan rammes så han raver, og det gjelder å skaffe seg flere slynger.
Norske Faktisk.no oppsto på bakgrunn av Hillary Clintons valgnederlag, i hvert fall hvis vi skal tro daglig leder Egeberg. Og da snakker vi om Russia-gate og russernes angivelige påvirkning av det amerikanske valget. Men det faktisk.no aldri har gjort, og heller aldri kan gjøre er å faktasjekke Russia-gate.
De har nøyd seg med å prøve å begå karakterdrap på Eva Thomassen ved å erklære hennes avsløringer av norske hjelpeorganisasjoners forhold til terroristgrupper i Syria for usanne. Det gikk ikke så veldig bra for dem.
Tidligere kunne pressa ha sluppet unna med sånt som dette, for det er de som tildelte folk spalteplass – eller nektet dem det. Nå er ikke det lenger mulig. Hvis ikke pressa vil ta inn kritikken, går det an å gå rundt dem, for eksempel til steigan.no. OK, vi konkurrerer foreløpig ikke med VGs opplagstall, men vi når da ut til mange tusen mennesker og de igjen kan spre det videre til sine venner på nettet.
De tradisjonelle mediene har mye mindre tillit enn de hadde før, og avisenes opplagstall, også VGs faller. (Avisas opplag ble halvert fra 2012 til 2016.) Sensurpolitikken og kampanjejournalistikken mot annerledes tenkende vil først og fremst ramme dem sjøl.
Men det er ikke på noen måte over med dette. De store mediene i USA eies av de samme kapitalgruppene som eier våpenindustrien. Deres mandat er ikke å drive kritisk journalistikk, men å sørge for mest mulig fortjeneste til sine eiere. Det som gir deres eiere mest profitt er mer krig og undertrykking, og der har mediene en rolle å spille.
Men heller ikke det er nok. Derfor kommer Googles sensur og algortimer for å skjule ubehagelige nettsider. Derfor kommer Facebook-sensuren og alt det andre.
Og det er nettopp derfor vi trenger steigan.no. Vi har en jobb å gjøre. Vi skal fortsette å grave og bringe de ubehagelige sannhetene fram i lyset. Vi skal videreutvikle analysen og kritikken av et kapitalistisk system som styres en en håndfull superrike mennesker – og som styrer menneskeheten mot avgrunnen. Og vi skal avsløre imperialismens forskjellige strategier for å fremme mer krig, undertrykking og kaos. Bli med på laget!