EUs militære ambisjoner

0

Av Daniel Ducrocq

Mandag 11 desember 2017 kommer 23 EU land til å ratifisere en avtale som representerer et nytt steg i utvikling av et EU forsvar, skriver den franske avisen Ruptures.

Avtalen som skal ratifiseres har fått navn PESCO (Permanent structured cooperation) og blir den institusjonelle rammen for en felles kommandostruktur for de 23 medlemslandene. I Brussel håper man at utvikling av et felles forsvar vil revitalisere en europeisk union i dyp krise.

Ideen om et felles europeisk forsvar er ikke av nyere dato, skriver Ruptures. Allerede i 1954, tre år før Romatraktaten så dagens lys, forkastet et flertall av gaullister og kommunister i den franske nasjonale forsamlingen planen om å etablere et europeisk felles forsvar (Communauté européenne de défense). Men idéen var ikke død og har gjenoppstått ved flere korsveier. Det er Lisboatraktaten (2007) som la premisser for videre føring av prosjektet som skulle forbli sovende til høsten 2016. I desember samme år uttrykte EU råd et sterkt ønske om ’’nye impulser for et felles europeisk forsvar’’. EU må bli autonom både materielt (våpen og forsvarsutstyr) og operasjonelt (evnen til å intervenere).

Retorikken går ut på å garantere EU borgeres sikkerhet i en tid med internasjonal ustabilitet og økende fare for terrorisme. Polen og de baltiske statene peker på Russland som potensiell trussel, mens det er situasjon i Midt Østen som skaper uro i landene i sør. I Brussel reiser man også tvil om Tyrkias troverdighet som alliert, tross landets medlemskap i NATO.

Bak EUs vilje om å sette fart på utviklingen av et felles forsvar, ligger to store mål. Det første er et ønske om å være ’’en makt som spiller en rolle i verden’’. Dette er i tråd med intensjon i avtalen om den europeiske sikkerhetsstrategien som ble vedtatt i 2003 hvor det står å lese at EU har som oppgave ’’å spre demokrati over hele verden’’.

Det andre målet med utvikling av et felles forsvar er å skaffe kontrakter til de store europeiske våpenleverandørene gjennom EUs forsvarsfond (Fond européen de défense). Fondet som er direkte underlagt EU kommisjonen (og ikke medlemslandene), finansierer teknologisk forskning og utvikling av forsvarsmateriell. Både private aktører og universiteter nyter godt av fondets bevilgninger: 30 millioner euro per år for enkelte prosjekter og 250 millioner euro for prosjekter som kan føre til prototyper. De store våpenleverandørene har mer enn en hånd på rattet. Den belgiske nettstedet Vredesactie beskriver hvordan våpenindustrien er arkitekten bak ’’Planen for et europeisk forsvar’’ som EU kommisjonen har publisert.

Et felles EU forsvar er på ingen måte en konkurrent til NATO, skriver Ruptures. Tvert imot er samarbeidet mellom de to forsterket etter at det ble undertegnet en felles strategi i desember 2016.

Jens Stoltenberg er systematisk invitert til å delta på møte med de 28 medlemslandene når forsvar står på dagsorden. Stoltenberg ønsker den nye avtalen PESCO velkommen og har uttalt at den vil være ’’god for EU og god for NATO’’, blant annet fordi den vil tvinge frem ’’en økning av forsvarsbudsjettene’’ og fordi ’’de europeiske styrkene vil være tilgjengelige for NATO.’’

Motsetningene er allikevel ikke forsvunnet. Mens Tyskland ønsker en bred europeisk forsvarsallianse hvor så mange medlemsland som mulig blir involvert, ønsker Frankrike et europeisk forsvar begrenset til de mest motiverte medlemslandene til bruk for operasjoner utenfor Europa.

Medlemslandene har blitt tvunget til å innskrenke den sosiale velferden for å tilfredsstille EUs budsjettkrav. Med økende kostnader knyttet til utvikling av et felles EU forsvar vil Kommisjonen måtte ’’se gjennom fingrene’’ med potensielle fremtidige budsjettunderskudd. Dette kan bli svært upopulært. Derfor utvikles det felles EU forsvaret med stor diskresjon, konkluderer Ruptures.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no