oss 150 kroner!
Advokater som er ansvarlige for å bygge Norges «kjønnsidentitets»-galehus, belærer oss om allmenn anstendighet, samtidig som de nekter å diskutere lovgivningen de er ansvarlige for.
Den 10. oktober publiserte den norske advokaten Anine Kierulf en artikkel om en artikkel jeg hadde skrevet, og hun passet på å ikke nevne meg ved navn. Hun feilaktig fremstilte argumentet mitt og hevdet at jeg hadde beskrevet «transpersoner» (et begrep jeg aldri bruker), når jeg faktisk hadde løst opp begrepet «trans» ved å presentere evidensbasert informasjon om hvordan folk forholder seg til denne trenden.
Kierulf publiserte artikkelen sin i Dagens Næringsliv, Norges ledende næringslivsavis, delte den på Facebook, og fikk den også publisert på nettsiden til Norges nasjonale menneskerettighetsinstitusjon (NIM), hvor hun er spesialrådgiver og tidligere direktør. Kierulf har verv i, og sitter i styrer i, en rekke institusjoner, stiftelser og organisasjoner, ofte i lederstillinger. Hun er også professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her
I hennes korte kronikk slo hun fast at allmenn anstendighet hadde vært det styrende prinsippet bak beslutningen om å avpublisere en kronikk jeg hadde skrevet tidligere i år, og bak den påfølgende kjennelsen fra Pressens klagenemnd (PFU) om at artikkelen min brøt med presseetikken. I artikkelen min hadde jeg blant annet koblet fenomenet «trans» til fetisjisme, internalisert homofobi og psykiske lidelser. Fremfor alt hadde jeg imidlertid oppfordret politikere og akademikere til å granske begrepet «kjønnsidentitet» og vurdere om det er egnet for bruk i sekulær lov.
I kronikken sin moret Kierulf seg også over at jeg nylig ble nektet svarrett i kulturukebladet Subjekt til samme mann, Karoline Skarstein, som jeg hadde svart tidligere i år. I sin Subjekt-tekst feiret Skarstein det faktum at min tidligere artikkel var blitt trukket tilbake og at teksten min var blitt irettesatt av PFU. Han hevdet også at jeg «pulveriserer all substansiell debatt».
Subjekt nektet å publisere svaret mitt til Skarstein med mindre jeg brukte feil pronomen for ham, hun/henne, eller tydde til omskrivelser for å unngå personlige pronomen helt. Jeg nektet å forlate nøyaktig, naturlig språk som passet til argumentene mine, og publiserte svaret mitt på min egen Facebook-vegg i stedet.
Kierulf delte sin visdom om at både tradisjonelle og «alternative» medier, som Subjekt , trenger presseetikk, og konkluderte: «I henhold til norsk presseetisk kodeks (VVP) forventes det at media presenterer et spekter av synspunkter, streber etter objektivitet, unngår å forhåndsdømme saker, motstår press og faktasjekker informasjon».
Avisen som opprinnelig avpubliserte meg var under mye press fra transaktivister, og faktasjekket ikke informasjonen min, som var objektiv og evidensbasert. «Sunn anstendighet», og sunn fornuft for den saks skyld, er hva enn den kulturelle eliten og overklassen bestemmer at det skal være. Å uttale seg om klisjeer som professor blir en dyd, samtidig som man avstår fra å stille spørsmål ved om det er intellektuelt og etisk forsvarlig å gjøre en magisk diskurs om til lov og en ny språklig virkelighet, tas som bevis på dyp visdom.
I en deilig ironisk vri publiserte Subjekt en artikkel samme dag som Kierulf holdt sitt velvillige foredrag til pøbelen. Overskriften lød: «Barnemorder overført til svensk kvinnefengsel: ‘Går rundt i nattkjole og viser frem penisen sin’».
Norsk krever ikke et refleksivt pronomen i denne konstruksjonen, så overskriften refererer bokstavelig talt til «penisen». Selve artikkelen viste seg imidlertid å være i stor grad kopiert og limt inn fra den svenske avisen Expressen. Den gjenfortalte den grufulle historien om en svensk mann, Paulus Abdelshahed, som myrdet sine to små barn. Etter å ha blitt fengslet, endret han juridisk kjønn og ble overført til et kvinnefengsel under navnet «Lily», hvor han trakasserer og skremmer kvinnelige innsatte og ansatte.
Den opprinnelige artikkelen brukte det riktige pronomenet, «han», for barnemorderen. Det samme gjorde Subjekt i dette tilfellet, den samme avisen som insisterer på å bruke «foretrukne pronomen» og offentlig har tatt avstand fra meg. I kommentarfeltet på Facebook spurte Kamilla Aslaksen, en akademiker og kvinnerettighetsforkjemper, Subjekt hvorfor de hadde fordømt artikkelen min når de i dette tilfellet var villige til å bruke de riktige pronomenene.
Subjekt svarte raskt: «Takk for at du rapporterte dette. Ting gikk litt for fort. Vi har oppdatert artikkelen». I praksis betydde dette å fjerne pronomenet «han» gjennom hele artikkelen og erstatte det med «morderen» der det sto. Dette forvrengte språket i artikkelen som helhet og forsterket prinsippet om at mannlige mordere som sier de er kvinner, ikke må omtales som menn.
Dermed prioriterte kulturukebladet de påståtte følelsene og kravene til en mannlig barnemorder fremfor språklig nøyaktighet, samtidig som det bekreftet sin motstand mot brysomme kvinner som insisterer på å bruke naturlig språk for å beskrive fakta og fortelle sannheten.
Men, som Kierulf foreleser for oss, er disse manøvrene faktisk eksempler på allmenn anstendighet. Hennes manglende vilje, som professor i offentlig og internasjonal rett, til å svare kritikere som meg, som har utfordret henne og hennes akademikerkolleger til å fremlegge bevis for det faktiske grunnlaget for «kjønnsidentitet» og dens antatte evne til å forandre virkeligheten, er antagelig et annet eksempel på «allmenn anstendighet».
Eller kanskje spørsmål om hvordan et udefinerbart konsept kan innlemmes i sekulær lov rett og slett ikke kan formuleres i en tilstrekkelig sivilisert «innestemme», et annet av Kierulfs favorittuttrykk.
Så her er vi, i det norske galehuset for «kjønnsidentitet», i et land som en gang var kjent som en verdensmester i likestilling. Norge har vært altfor ivrige etter å oppfylle de hellige Yogyakarta-prinsippene, og like fiendtlig innstilt til åpen, evidensbasert debatt om hvordan man skal ivareta demokrati og menneskerettigheter når noen hevder at kontrafaktiske oppfatninger er mer sanne enn virkeligheten selv.
Jussprofessorer og redaktører av kulturelle ukeblader demonterer offentlig tillit til våre institusjoner og vår lovbaserte orden. Dette er hva de kaller «allmenn anstendighet». Jeg kaller det uanstendig uansvarlighet, klasseblind arroganse og manglende evne til å utføre sine plikter.
Denne artikkelen ble publisert på engelsk på bloggen til Anne Kalvig.
Tonje Gjevjon vil snakke på Mot Dag-konferansen 17. oktober om De nye kjønnsdogmene.
Hør henne og møt henne der. Kjøp billett her.
