Et lite sveip gjennom nyere russisk historie

Det er mye nostalgi i de tidligere sovjetrepublikkene. At alt var så mye bedre før, er sikkert ikke riktig. Likevel har nostalgikerne noen gode poenger. I Russland beskrives 1990-tallet som fornedrelsens tiår. Økonomien var noe av det verste. Hurtig overgang til markedsøkonomi var oppskriften. Det medførte kaos og krise.

Det var arbeiderklassen og pensjonistene som ble rammet. Pensjoner og lønninger kunne noen ganger bare utebli helt. Industri og matproduksjon sank med 50%. Levealderen sank med seks år. I sovjettiden hadde folk penger, men det var lite varer i butikkene. Plutselig ble det motsatt. Rubelen kollapset i 1998. Med en inflasjon på 2600% ble alle sparepenger verdiløse. Noen ble veldig rike, og mange møtte fattigdom og sult. Det skjedde veldig fort.

Russland fikk en bølge av politiske drap. En svak stat og massiv korrupsjon er noe av forklaringen. Det var også regionale konflikter. De som avslørte korrupsjon og kriminalitet, var spesielt utsatt for drap. En oligark er en som kombinerer rikdom med politisk innflytelse. Russland fikk mange oligarker på 90-tallet. Noen er dømt, og andre har flyttet utenlands. Det er fortsatt mange av dem, og de har  tilpasset seg nye politiske realiteter. Eliten av de som kalte seg kommunister på 1980-tallet, ble til ren mafia på 1990-tallet. Etter tusenårsskiftet ble de til forretningsfolk.

Den lille kofferten med den røde atomknappen ble overført fra Sovjets president Gorbatsjov til Russlands president Jeltsin den 25/12 1991. Budapestmemorandumet ryddet opp i formalitetene og i det praktiske, tre år senere. Samtidig ble det utvekslet noen sikkerhetsløfter som det har vist seg å være umulige å overholde. Atomvåpen hjelper ikke mot alt. Ukraina mistet sin uavhengighet, nøytralitet og sitt demokrati i et statskupp. Russland har ikke bare mange atomvåpen. Landet har også mange naturressurser og rikelig med plass. Ellers er det mye Russland ikke har. USA støttet Gorbatsjov så lenge det varte. Deretter ble Jeltsin deres mann.

En åpenbar fare var at den Russiske føderasjonen skulle gå i oppløsning. Det er bakgrunnen for den første Tsjetsjeniakrigen 1994 til -96. Føderasjonen holdt, men Russland framsto likevel som en taper. Problemet ble ikke løst. Løsrivelse og islamistisk terror var fortsatt en trussel.

Etter Berlinmurens fall, oppløsningen av Warszawa-pakten, og nedleggelse av Sovjetunionen, så var det naturlig å vurdere en ny sikkerhetsarkitektur for Europa. Oppsto det et vakuum? Hva skulle det nye Europa bli etter den kalde krigen?

På det katastrofale 90-tallet var dialogen mellom Russland og vestmaktene fortsatt god. President Jeltsin åpnet ild mot parlamentet i 1993, med vestlig støtte. Ved hjelp av massiv innblanding og mye penger sikret IMF og USA at Jeltsin ble gjenvalgt i 1996.

NATO–Russland: Grunnakten av 1997, la et rammeverk for politisk partnerskap. NATO – Russland-rådet skulle være en felles møteplass, og kanskje et alternativ til Russisk medlemskap i NATO. Partene forpliktet seg på FN-charteret, OSSE- prinsipper, demokrati og gjensidig sikkerhet. NATO erklærte at den militære balansen i Europa ikke skulle endres. Grunnakten er ikke en traktat, men en politisk uttalelse. NATO-Russland-rådet eksisterer fortsatt i prinsippet, men er ikke særlig aktuelt nå for tida.

NATOs første store utvidelse mot øst kom våren 1999. Polen, Tsjekkia og Ungarn ble medlemmer. Russland protesterte kraftig. Til ingen nytte. Jeltsin ble framstilt som en komisk figur. NATO mente at utvidelsen lå innafor rammen av det som var avtalt.

Krigen mot Jugoslavia var den andre katastrofen i Jeltsins siste regjeringsår. Beograd ble bomba fra mars til juni av NATO. Krigen hadde ikke FN-mandat, og var derfor i strid med folkeretten. NATO erobret den serbiske provinsen Kosovo. Russland var sjokkert. Etter dette så kan grensene i Europa forandres ved hjelp av krig.

Putin var statsminister før han overtok som president etter Jeltsin. Partiet som støtter ham, heter Forent Russland. Han var konservativ, kristen og nærmest avholdsmann. Derfor noe ulik sin forgjenger. Fornedrelsens tiår var over. En av de første jobbene til Putin, var oppgjøret om Tsjetsjenia og islamistisk terror. Det ble langvarig og blodig, men styrket Putins posisjon. Muslimene er i dag en stor og voksende minoritet i Russland. Minoriteten er rimelig godt integrert. Det bygges moskeer og utdannes imamer. Praktisering av egen religion er en rettighet for alle, men staten har kontroll på virksomheten.

Takket være høy oljepris og mer statlig kontroll, ble russisk økonomi bedre på 2000-tallet. Snart kom levestandarden opp på gammelt sovjetisk nivå. Putin satset på sentralisering, oppgjør med oligarkene, og rydding i økonomien.  Å fortsette som på 90-tallet, var ikke et alternativ. TV-kanalen NTV ble overtatt av Gasprom. Guvernørvalgene ble avskaffet. Sterkere, sentralisert styring og økonomisk vekst, ble en suksess.

Utenrikspolitisk så støttet Russland krigen mot terror som USA startet etter terrorangrepet 11/9 2001. Den russiske entusiasmen for vesten var ikke gjensidig. Baksmellen kom i form av historiens største utvidelse av NATO i 2004. De baltiske landene, Estland, Latvia og Litauen, tre tidligere sovjetrepublikker, ble medlemmer. Det ble også Romania, Bulgaria og Slovakia. Disse landene var tidligere med i Warszawapakten. I tillegg kom også Slovenia med, en tidligere del av Jugoslavia.

7 nye medlemmer på en gang. Putin holdt en tale på sikkerhetskonferansen i Munchen i februar 2007. Det var første gangen en russisk president deltok. Talen ble oppfattet som et brudd med vesten. Putin kritiserte USA for å dominere internasjonal politikk, og å bruke militær makt med sikte på verdensherredømme. Han sa at en unipolar verdensorden, med bare en supermakt, vil være ustabil og i strid med folkeretten. NATOs utvidelser mot øst, var i strid med det som var avtalt, og ville svekke sikkerheten for alle. På NATOs toppmøte året etter, ble det vedtatt som et mål, at Ukraina og Georgia skulle bli medlemmer av alliansen. Sett med russiske øyne, var dette en provokasjon som danner et bakteppe for det som senere skjedde.

De baltiske landene var blant de siste som ble republikker i Sovjetunionen. Det skjedde først i 1940. Noe helt annet var det med Ukraina. Her snakker vi om gamle russiske områder som var med fra starten av. Russisk språk og kultur står sterkt i landet. Et russiskfiendtlig Ukraina, med medlemskap i NATO var fullstendig uakseptabelt for Russland. Dette har vært godt kjent over lengre tid.

Det russiskfiendtlige statskuppet i Ukraina i 2014 var støttet av vesten, og krysset den røde linjen. Russland støttet raskt kuppmotstanderne både i Donbas og på Krim. Det ble en væpnet konflikt. Prorussiske demonstranter ble brent levende i Odessa. Den maritime basen i Sevastopol på Krim var av eksistensiell betydning med tanke på russisk sikkerhet. Tungindustrien i Donbas har alltid vært integrert i den russiske økonomien. Likevel var russerne forsiktige, og ville ha en fredelig løsning. Det er mulig at Russland forhindret at styrker fra Donbas beseiret kuppmakerne i Kiev.

Våpenhvilen og fredsavtalen ble kalt Minsk I og II. Russland forsto ikke at dette ble gjort for å trekke ut tiden, slik at vestmaktene kunne ruste opp det nye regimet i Ukraina. Tiden gikk, og Minskavtalene ble ikke implementert. Med 14.000 drepte i Donbas, og fare for å tape Krim, så invaderte Russland Ukraina i februar 2022.

Vi kan sammenligne Russland med USA. Den totale økonomien i USA er 12 ganger så stor som i Russland. Den militære kapasiteten til USA er 6 ganger så stor som Russlands. Levestandarden er 4 ganger så høy i USA, for å nevne noe. Det er altså ingen balanse i forholdet mellom Russland og USA.

Ved tsarens hoff ble det i sin tid snakket fransk i salongene. Etter at Sovjetunionen brøt sammen, var russernes plan A å bli en respektert nabo og regional stormakt. En integrert del av Europa i fred, samarbeid og med økonomisk vekst. Det Russland trengte, var en stabil industriell partner. Den mest opplagte kandidaten var Tyskland. Fryktet USA en akse Moskva – Berlin? Var det dette NATO-utvidelsene skulle forhindre? Det militærindustrielle komplekset trengte uansett en ny fiende.

På grunn av krigen i Ukraina mangler nå Russland arbeidskraft, har høye renter, høy inflasjon, og lav økonomisk vekst. Den største faren ligger i at krigen forsetter å eskalere. Konflikten kan være veien til ny verdenskrig. Da de vestlige landene vendte ryggen til Russland, så måtte russerne finne en plan B. Det naturlige var å vende seg mot øst. Kina kom russerne i møte og vi fikk BRICS som er et internasjonalt samarbeidsforum og en organisasjon for voksende økonomier i det globale sør.

Den russiske planen er å avskaffe det unipolare verdenshegemoniet som ble etablert etter den kalde krigen. En multipolar verden er målet. Prosjektet har virket interessant, mange land har vist sin interesse. Kanskje er det slik at vesten står mot resten, og her spiller Russland en nøkkelrolle, sammen med Kina og andre.