oss 150 kroner!
Den 10. oktober publiserte den norske advokaten Anine Kierulf en kommentar om et leseinnlegg Anne Kalvig hadde skrevet, og hun passet på å ikke nevne henne ved navn.
Advokater som er ansvarlige for å bygge Norges «kjønnsidentitets»-galehus, belærer oss om allmenn anstendighet, samtidig som de nekter å diskutere lovgivningen de er ansvarlige for.
Anne Kalvig.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDen 10. oktober publiserte den norske advokaten Anine Kierulf en kommentartekst om et leserinnlegg jeg hadde skrevet, og hun passet på å ikke nevne meg ved navn. Hun fremstilte argumentet mitt feilaktig og hevdet at jeg hadde beskrevet «transpersoner» (et begrep jeg aldri bruker), når jeg faktisk hadde beskrevet forestillingen «trans» gjennom evidensbasert informasjon om hvordan folk forholder seg til denne trenden.
Kierulf publiserte teksten sin i Dagens Næringsliv, Norges ledende næringslivsavis, delte den på Facebook, og fikk den også publisert på nettsiden til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), hvor hun er spesialrådgiver og tidligere direktør. Kierulf har roller og styreverv i en rekke institusjoner, stiftelser og organisasjoner, ofte i lederstillinger. Hun er også professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.
I den korte kommentarteksten slo hun fast at folkeskikk var det styrende prinsippet bak beslutningen om å avpublisere et leserinnlegg jeg hadde skrevet tidligere i år, og bak den påfølgende kjennelsen fra Pressens faglige utvalg (PFU) om at innlegget mitt brøt med presseetikken. I teksten min hadde jeg blant annet koblet fenomenet «trans» til fetisjisme, internalisert homofobi og psykiske lidelser. Fremfor alt hadde jeg imidlertid oppfordret politikere og akademikere til å granske begrepet «kjønnsidentitet» og vurdere om det er egnet for bruk i sekulær lov.
I kommentaren moret Kierulf seg også over at jeg nylig ble nektet tilsvar i kulturavisen Subjekt til samme mann, Karoline Skarstein, som jeg hadde svart tidligere i år. I sin Subjekt-tekst feiret Skarsteinat mitt tidligere leserinnlegg var blitt avpublisert og at teksten min var blitt felt av PFU. Han hevdet også at jeg «pulveriserer alt rom for saklig debatt».
Subjekt nektet å publisere svaret mitt til Skarstein med mindre jeg brukte feil pronomen for ham, hun/henne, eller tydde til omskrivninger for å unngå personlige pronomen helt. Jeg nektet å gi opp det nøyaktige og naturlige språket forrargumentene mine, og publiserte svaret mitt på min egen Facebook-vegg i stedet.
Kierulf formidlet i sin klokskap at både tradisjonelle og «alternative» medier, som Subjekt , trenger presseetikk, og konkluderte: «I henhold til Vær varsom-plakaten (VVP) forventes det at media presenterer et spekter av synspunkter, streber etter objektivitet, unngår å forhåndsdømme saker, motstår press og faktasjekker informasjon».
Avisen som opprinnelig avpubliserte meg var under mye press fra transaktivister, og faktasjekket ikke informasjonen min, som var objektiv og evidensbasert. «Folkeskikk», og sunn fornuft for den saks skyld, er hva enn den kulturelle eliten og overklassen bestemmer at det skal være. Å servere plattheter som professor blir en dyd, samtidig som man avstår fra å stille spørsmål ved om det er intellektuelt og etisk forsvarlig å gjøre en magisk diskurs om til lov, og der en ny språklig virkelighet blir bevis på dyp visdom.
Som en herlig ironi publiserte Subjekt en artikkel samme dag som Kierulf holdt sitt velvillige foredrag til pøbelen. Overskriften lød: «Barnemorder overført til svensk kvinnefengsel: ‘Går rundt i nattkjole og viser frem penisen’».
Norsk krever ikke et refleksivt pronomen i denne konstruksjonen, så overskriften refererer bokstavelig talt til «penisen». Selve artikkelen viste seg imidlertid å i stor grad være kopiert og limt inn fra den svenske avisen Expressen. Den gjenfortalte den grufulle historien om en svensk mann, Paulus Abdelshahed, som myrdet sine to små barn. Etter å ha blitt fengslet, endret han juridisk kjønn og ble overført til et kvinnefengsel under navnet «Lily», hvor han trakasserer og skremmer kvinnelige innsatte og ansatte.
Den opprinnelige artikkelen brukte det riktige pronomenet, «han», om barnemorderen. Så gjorde også Subjekt i dette tilfellet, den samme avisen som insisterer på å bruke «foretrukne pronomen» og offentlig har tatt avstand fra meg. I kommentarfeltet på Facebook spurte akademiker og kvinnesakskvinne Kamilla Aslaksen. Subjekt hvorfor de hadde nektet å trykke artikkelen min når de i dette tilfellet var villige til å bruke de riktige pronomenene.
Subjekt svarte raskt: «Takk for at du reagerer. Det gikk litt fort i svingene. Vi har oppdatert saken».I praksis betydde dette å fjerne pronomenet «han» gjennom hele artikkelen og erstatte det med «morderen». Dette forvrengte og forvansket språket i artikkelen som helhet og understreket prinsippet om at mannlige mordere som sier de er kvinner, ikke må omtales som menn.
Dermed prioriterte kulturavisen de påståtte følelsene og kravene til en mannlig barnemorder fremfor språklig nøyaktighet, samtidig som den bekreftet sin motstand mot brysomme kvinner som insisterer på å bruke naturlig språk for å beskrive fakta og fortelle sannheten.
Men, som Kierulf doserer til oss, er disse manøvrene faktisk eksempler på folkeskikk. Hennes motvilje, som professor i offentlig og internasjonal rett, mot å svare kritikere som meg, som lenge har utfordret henne og hennes akademikerkolleger til å fremlegge bevis for det faktiske grunnlaget for «kjønnsidentitet» og dens antatte evne til å forandre virkeligheten, er tilsynelatende et annet eksempel på «folkeskikk».
Eller kanskje spørsmål om hvordan et udefinerbart begrep kan innlemmes i sekulær lov rett og slett ikke kan uttrykkes i en tilstrekkelig dannet «innestemme», et annet av Kierulfs favorittuttrykk.
Så her er vi, i det norske «kjønnsidentitet»-galehuset, i et land som en gang var kjent som en verdensmester i likestilling. Norge har vært altfor ivrige etter å oppfylle de hellige Yogyakarta-prinsippene, og tilsvarende fiendtlig innstilt til åpen, evidensbasert debatt om hvordan man skal ivareta demokrati og menneskerettigheter når noen hevder at kontrafaktiske trosoppfatninger er mer sanne enn virkeligheten selv.
Jussprofessorer og redaktører av kulturaviser ødelegger vår tillit til offentlige institusjoner og den rettsbaserte samfunnsorden. Dette er hva de kaller «folkeskikk». Jeg kaller det skamløs uansvarlighet, klasseblind arroganse og manglende evne til å utføre sine plikter.
Denne artikkelen ble publisert på engelsk på bloggen til Anne Kalvig.
Tonje Gjevjon vil snakke på Mot Dag-konferansen 17. oktober om De nye kjønnsdogmene.
Hør henne og møt henne der. Kjøp billett her.
