En krig uten grenser

Den 16. september vedtok Europaparlamentet en resolusjon om «Hybridkrigføring og beskyttelse av EUs territorielle integritet og kritisk sikkerhets- og forsvarsinfrastruktur». Rapportøren (eller saksordføreren) for rapporten var en litauisk EU-parlamentariker ved navn Rasa Juknevičienė.

Substack, 30. oktober, 2026.

Juknevičienė har lenge vært besatt av europeernes sarte sinn. I 2022 sa hun til oss: «Vi må forstå at Kremls løgnmaskiner ikke er media – men et massivt, sinnets våpen, ødeleggelse av hjernen». I 2025 sa hun: «Målet er å ta kontroll over folks sinn og forberede grunnlaget gjennom samarbeidspartnere, gjennom «nyttige idioter».

Er hun bare en galning, spør du kanskje? Noen vi trygt kan ignorere? Kanskje i en annen tid og et annet sted. Men i den vi bor i nå, dessverre ikke. Hun er tidligere litauisk forsvarsminister og medlem av EPP, Europaparlamentets største og mest dominerende politiske gruppe. Og hennes fortelling om «tankekontroll» gjentas i Europaparlamentets resolusjon om «hybridkrigføring», som ble vedtatt med 470 stemmer mot bare 129*, og representerer nesten alle de «vanligste» gruppene i Europaparlamentet. Av de irske medlemmene i EU-parlamentet, stemte Seán Kelly, Barry Andrews, Billy Kelleher og Aodhán Ó Ríordáin alle for. De andre EU-parlamentarikerne i Fianna Fáil- og Fine Gael, gadd ikke møte opp.

Denne resolusjonen hevder at EU er under angrep fra «sofistikerte kognitiv-psykologiske metoder» som inkluderer «refleksiv kontroll, en teknikk forankret i sovjetisk militærteori, som introduserer spesifikk informasjon for å begrense målets oppfattede valg og styre beslutninger mot påvirkningens strategiske mål». Resolusjonen mener at «det har vært en drastisk økning i kognitiv krigføring» blant EUs borgere, og at «suksessen til moderne militære operasjoner og effektiviteten til offentlige institusjoner i økende grad avhenger av kontroll over internett og strategisk bruk av digitale ressurser og informasjonssystemer».

Hvordan havnet vi her? Hvordan kom vi til et punkt hvor 470 EU-parlamentarikere er komfortable med å gå ut og fortelle verden at «kognitiv krigføring» er roten til borgernes misnøye, i stedet for den åpenbare nedgangen i de fleste menneskers levestandard i EU de siste årene? Hvordan har vi kommet til et punkt hvor 470 EU-parlamentarikere er så sikre på seg selv og styrken i sine posisjoner, at de ikke ser ut til å ha hatt et øyeblikks bekymring for å fremstå som fullstendig gale overfor publikum?

Hvis du nå ser deg rundt i ‘informasjonsrommet’ i EU, kan du begynne å forstå deres selvtillit. Aviser og kringkastere brøler om droner på himmelen vår, og det nytter ikke at noen påpeker at disse dronene i virkeligheten var fraktfly eller politihelikoptre – de opprinnelige historiene blir aldri korrigert, og politikere og media fortsetter å snakke om ting som ‘en dronehendelse’ på Brussel flyplass, lenge etter at ‘dronehendelsen’ har vist seg å være et politihelikopter som driver med sitt uanselige politihelikopter-arbeid. Folkene med alle megafonene trenger aldri innrømme at de tok feil, og derfor står de fritt til å finne stadig mer fantastiske forklaringer på hvorfor verden de har bygget og opprettholdt kollapser i kaos rundt dem.

Slike tiltak har en lang historie – fra Roma på 300-tallet, da kristne ble anklaget for å ha ‘forbannet’ byen og i realiteten forårsaket en økonomisk, sosial og politisk krise forårsaket av pest og naturkatastrofer – til Nazi-Tyskland, med mange flere eksempler imellom.

Og slike forsøk ender alltid i omfattende forfølgelse av uskyldige.

Bevisste på hvordan slike forstyrrelser i elitene (enten reell eller utnyttet, spiller ingen rolle) har gitt opphav til monstrøse urettferdigheter gjennom historien, har vi skapt en rekke strukturer for å beskytte samfunnene våre mot slike urettferdigheter – i den liberale tradisjonen er rettsstaten og grunnleggende rettigheter de åpenbare. I løpet av de siste tiårene har vi gratulert oss selv med disse strukturene, i det uendelige. Det var de som skilte ‘hagen’ fra ‘jungelen’, i Joseph Borrells beryktede formulering. For EU er disse strukturene spesielt essensielle for dets institusjonelle identitet. Artikkel 2 i traktaten om Den europeiske union sier at unionen ‘er grunnlagt på verdiene om respekt for … rettsstaten og menneskerettighetene». Disse «verdiene» er sentrale for EUs krav på legitimitet.

Men hva er kriger og nødsituasjoner gode for, om ikke for opphevelse av rettigheter og forpliktelser? I enhver (strukturell) krise finnes det muligheter.

Resolusjonen om «hybridkrig» handler ikke bare om «kognitiv krigføring» og «refleksiv kontroll». Den fastslår også at forsvarsutgifter med hensyn til ‘intern sikkerhet’ er ‘like nødvendige’. I de fleste EU-land er intern sikkerhet vanligvis en sak for politiet, og finansieres gjennom budsjettene til innenriksdepartementer eller justisdepartementer. Å åpne en ny inntektsstrøm for intern sikkerhet har åpenbare fordeler for eliten i en tid med økende økonomisk usikkerhet og den sosiale uroen som følger med, med den ekstra fordelen at slik forsvarsfinansiering kan gjennomføres utenfor EUs (svært restriktive) finanspolitiske rammeverk, med litt kreativitet i utformingen av politikken. En ytterligere fordel ved å bringe intern sikkerhet inn under forsvarsrammen, er selvsagt at det kan tillate reduksjon eller fjerning av sivile mekanismer for tilsyn og ansvarlighet forankret i rettsstaten og grunnleggende rettigheter, og som, om enn sporadisk, gjelder for politiarbeid.

Resolusjonen forteller oss videre at EU befinner seg i en tilstand av ‘fase null’-krigføring, og at ‘eksisterende EU-rammeverk for utenriks- og sikkerhetspolitikk, tilpasset konsensusbasert vurdering, skaper strukturell forsinkelse som motstanderne aktivt utnytter; [og] denne midt i mellom tilstanden krever en grunnleggende revurdering av EUs beslutningsarkitektur innen sikkerhet og forsvar».

«Problemet» som må løses her – eller forpliktelsen som må oppheves, for å si det på en annen måte – er kravet om enstemmighet fra alle EU-medlemsland i utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutninger. EU er ikke en stat, og det er heller ikke en politisk union eller en føderasjon. Individuelle utenriks- og sikkerhetspolitikker er saker for enkeltstående medlemsland – Irlands utenrikspolitikk er ikke Latvias utenrikspolitikk, og inntil nylig ble dette i bred forstand sett på som en nødvendig særegenhet ved EU-strukturene, snarere enn et problem.

Men nå får vi beskjed om at vi er i en nødsituasjon, og vi får høre – i det irriterende, tunge språket i amerikansk sikkerhetsdiskurs – at konsensusbeslutninger skaper ‘strukturell forsinkelse’. Vi må kunne handle raskere, sammen. Akkurat hvem som skal ta raske beslutninger om sikkerhet og forsvar for 500 millioner mennesker er selvsagt ikke spesifisert. Det er antakelig ikke vår sak, og gitt resolusjonens ambisjon om at denne usette beslutningstakeren skal ha ‘kontroll over internett’, er ønsket like mye at vi aldri på pålitelig vis får vite det.

Denne glattheten kjennetegner både denne resolusjonen og hele ordskiftet rundt hybridkrig. Alt kan være en handling av hybridkrigføring – ytringer, migrasjon, protester, ‘religiøse institusjoner og trosnettverk’, kultur: Hva som helst, er en mulig vektor. Dette gir rom for nedslag og undertrykkelse av potensielt ubegrenset omfang; fra den som har makten på et gitt tidspunkt, som har myndighet til å utpeke enhver aktivitet som hybridkrig og straffe den som sådan, uten behov for de vanlige kravene til rettsstaten (etterforskning, tiltale, en rettferdig høring, ankerett, og så videre). Vi kan allerede se dette i praksis – EUs «hybride» sanksjonsregime har ført til at EU-borgere og innbyggere, inkludert minst én journalist som dekket pro-palestinske protester i Tyskland, har blitt dømt til «sivil død», med bankkontoene frosset, muligheten til å jobbe er i realiteten blokkert, og reising utenfor egne land er forbudt.

Disse personene ble verken siktet eller stilt for retten – de fikk først vite om at de var blitt anklaget for å ha spredt ‘russisk desinformasjon’ og blitt funnet skyldige og dømt for dette – i et brev som informerte dem om straffen og at den ble iverksatt umiddelbart. Likeledes kan og blir beslutninger om politikk og budsjettering tatt på grunnlag av «hybride krigføringshandlinger» – som ikke er etterforsket og som det ikke er fremlagt eller formelt avgjort bevis for. Irland kunngjorde en investering på 19 millioner euro i «anti-droneteknologi» i 2025 som svar på en påstått hybrid krigshandling – en «droneobservasjon» under besøket til Ukrainas president Volodymyr Zelensky, som aldri har blitt formelt etterforsket og dokumentert som verken en drone eller en drone med ondsinnet hensikt. Faktisk ser mangel på avgjørende bevis og formelle etterforskningsmekanismer ut til å være essensielle forutsetninger for at en handling eller hendelse skal kunne defineres som hybrid krigføring. Vi kunne like gjerne sagt at vi er under angrep av demoner, eller spøkelser.

Potensialet for strukturer etablert for å bekjempe ‘hybridkrigføring’ – som kan brukes mot vanlig sivil aktivisme og protester, er derfor i praksis ubegrenset. Det ‘primære målet’ med hybridkrigføring, får vi høre, er ‘å destabilisere, splitte og undergrave EU og dets medlemsland’. Kritikk, opposisjon, politisk handling, fagforeningsorganisering, samfunnsorganisering – hele det offentlige og sosiale livet inneholder følgelig trusler som lurer overalt. Og de som styrer oss, utruster seg med et omfattende rammeverk for å disiplinere og straffe. Dette bør være skremmende for alle. Men hvis vi kan ta med oss et lite håp fra alt dette, er det å holde fast ved vissheten om at de ikke ville gjort alt dette hvis de ikke var redde for oss.

*To EU-parlamentarikere fra Venstregruppen korrigerte sine stemmer etterpå, fra ‘for’ til ‘imot’ – Kostas Arvanitis og Gaetano Pedulla.

Denne artikkelen er hentet fra Clare Daly’s Substack:

En krig uten grenser – Clare Daly

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.