Den «grønne» alliansen som tar oss over stupet

Den grønne alliansen (Norway-EU Green Alliance) er en omfattende politisk avtale mellom Norge og EU som ble signert av statsminister Jonas Gahr Støre og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen i april 2023.

Dette er den mest omfattende formen for bilateralt samarbeid som EU oppretter med land utenfor unionen, og den fungerer som selve overbygningen som synkroniserer norsk industri- og energipolitikk direkte med EUs «masterplan», The European Green Deal.

Formelt sett er ikke Den grønne alliansen folkerettslig bindende (som EØS eller Schengen er).

Det betyr at den ble inngått av regjeringen som en politisk viljeserklæring uten å bli stemt over i Stortinget.

Men i praksis fungerer den som det perfekte, tause transportbåndet for å rulle ut EUs overnasjonale energi- og klimajuss på norsk jord.

Alliansen binder Norge politisk til å levere på følgende vis:

Råvareforsyning og infrastruktur til EUs «Twin Transition»:

Avtalen slår fast at Norge skal samarbeide tett med EU om å sikre kritiske råvarer, hydrogen, batteriproduksjon, karbonfangst og -lagring (CCS), samt massiv utbygging av havvind.

Den legger rammene for at norske ressurser skal rigges for å fôre EUs «grønne» og digitale omstilling.

Gjennom alliansen bekrefter Norge sin absolutte forpliktelse til å nå EUs mål om 55% utslippsreduksjon innen 2030, og full klimanøytralitet innen 2050.

Det er nøyaktig disse målene som tvinger staten inn i paniske reguleringer på hjemmebane (som de beintøffe arealkravene under LULUCF, de særnorske forbrenningsavgiftene og det som setter avgiftsområdet sjakk matt -selv om det formelt ligger utenfor EØS avtalen) for at det overnasjonale regnearket skal gå i null.

Avtalen ble utarbeidet etter tungt innspill fra Norges største eksport- og næringslivsaktører, inkludert Statkraft, Equinor, Hydro, Yara og lobbyorganisasjoner som Fornybar Norge.

For disse kommersielle aktørene er alliansen gull verdt; den sikrer at de kan bruke fellesskapets ressurser til å spekulere i subsidierte, europeiske «grønne» prosjekter, samtidig som de har full ryggdekning av de overnasjonale markedskravene.

Den «grønne» alliansen er det ultimate beviset på det politiske teateret

Ved å signere denne avtalen i 2023, sørget regjeringen for at Norge binder seg til masten på EUs Green Deal.

Når politikere i dag later som om strømpriser, vindturbiner i distriktene, høye drivstoffavgifter eller generell nedleggelse av lokalt handlingsrom er «isolerte enkeltsaker», så regelrett lyver de.

Den «grønne» alliansen er selve veikartet som garanterer at Norge kun skal fungere som en lojal råvarekoloni for Brussel frem mot 2050.

Denne alliansen er det politiske limet som binder energiområdet vårt (2018) og klimapolitikken (Protokoll 31 -2019) sammen med de juridisk bindende Energipakke 4 og 5.

Formelt sett kan Den grønne alliansen avsluttes på dagen fordi den kun er en politisk intensjonsavtale, men her møter en den iskalde EØS-jussen i svingdøra igjen.

Selv om statsministeren i teorien kan sende et nytt brev til EU-kommisjonen og si at vi trekker oss fra alliansen, er den politiske og juridiske virkeligheten en helt annen.

Grunnen til det er at Den grønne alliansen ikke ble skrevet i et vakuum – den ble designet nettopp for å låse Norge fast til de forpliktelsene vi allerede har påtatt oss gjennom de juridisk bindende EØS-lovene.

Slik fungerer fellen som gjør at en oppsigelse av selve alliansen i realiteten blir et slag i luften:

Selv om en opphever den politiske alliansen, er Norge juridisk, traktatfestet bundet til EUs energi- og klimamål.

Det er fordi Stortinget allerede har stemt disse inn i EØS-avtalen:

• Energipakke 3/ACER (2018):

Dette er fundamentet som forvandlet strøm fra å være en nasjonal, samfunnsbyggende infrastruktur til å bli en ren, kommersiell markedsvare underlagt EØS-avtalens regler for fri flyt.

• Protokoll 31 (Oktober 2019):

Her ble vi juridisk underlagt EUs klimarammeverk. Energi og klima smeltet slik sammen og matrialiserer seg i pakke 4 og 5.

• EUs Green Deal (desember 2019).

Dette er EUs altomfattende, planøkonomiske «masterplan» som krever at hele det europeiske kontinentet skal tvinges inn i en total, digital og «grønn» omstilling (Twin Transition)

• Delvis Energipakke 4 (Juli 2025):

Her blir også 70 %-regelen og prinsippet om vindkraft som en «overstyrende allmenninteresse» etterhvert hamret inn i norsk lov.

Våre politikere praktiserer det overnasjonale markedet fullt ut via pakke 3 pr nå, mens de holder pakke 4-forordningene på vent for å unngå bråk.

• CBAM (September 2026):

Karbontollen er nå en integrert del av det juridiske EØS-verket.

Disse lovene er folkerettslig bindende.

Hvis Norge bryter dem, utløser det sanksjoner, søksmål, mottiltak og eksklusjon fra deler av det indre markedet via ESA og EFTA-domstolen.

Den grønne alliansen er altså bare pynten på kaka; det er EØS-avtalen som er selveste kransekaka – jernburet som nå detaljstyrer hverdagen vår.

Det politiske teateret

Alliansen ble brukt til å unngå Stortinget.

Det at avtalen ikke er juridisk bindende, var et helt bevisst sjakktrekk fra regjeringen Støre da de signerte den i april 2023.

Hadde de inngått en ny, bindende traktat som avstod mer suverenitet, ville de ha utløst en voldsom debatt og risikert å utløse Grunnlovens § 115 (som krever 75 % flertall).

Ved å gjøre den til et politisk papir, kunne regjeringen binde Norge til masten på EUs Green Deal over hodet på Stortinget og det norske folk, vel vitende om at de i månedene etterpå kunne bruke EØS-transportbåndet til å rulle ut de faktiske, bindende rettsaktene og pakkene stykkevis og delt.

Konklusjon?

Du må kutte stammen, ikke bare klippe bladene.

Å si opp Den grønne alliansen uten å røre EØS-avtalen er som å skru av varsellampen i bilen uten å fikse motoren.

Det ser fint ut på papiret, og noen partier kunne sikkert foreslått det, for å roe ned sinte velgere på Facebook – nøyaktig slik FrP fant opp ordet «reforhandle» under landsmøtet i mai 2013 for å blidgjøre grasrota.

Men sannheten er at så lenge EØS-avtalens Artikkel 127 (oppsigelsesklausulen med ett års varsel) ikke taes i bruk, vil de overnasjonale juss-tannhjulene fortsette å kverne videre.

Brussel vil fortsette å tvinge oss til å bygge ut vindindustri for å eksportere kraft, private aktører vil fortsette å spekulere i kjernekraft for å tjene penger på de pålagte datasentrene, og strømprisene vil forbli permanent europeiske.

Norge kan altså si opp alliansen på fem minutter, men juss-fellen er uansett låst inntil EØS-avtalen sies opp – akkurat som Parisavtalens mål er låst i EØS.

Dette viser nøyaktig hvordan den politiske alliansen også her fungerer som et røykteppe over den bindende EØS-jussen.