SSB vil ha mer blod, svette og tårer

0
Skjermdump fra Nettavisens videointervju

Flyprisene må opp, sier SSB-forsker Cathrine Hagem. Og det stopper ikke der.

Statistisk sentralbyrå (SSB) retter et kritisk blikk på norsk klimapolitikk i siste «Utsynet».

«Jeg har ingenting annet å tilby enn blod, slit, tårer og svette».

Dette skriver Nettavisen og fortsetter:

Disse berømte ordene falt fra Winston Churchills munn en maidag i 1941 og ble nå vekket til live av SSB-forsker Cathrine Hagem. VI tar tak i den tråden:

– Du sier du savner mer «blod, svette og tårer» i norsk klimapolitikk. Hva sikter du til?

– Av og til så fremstilles det grønne skifte som om det bare er positivt, med flere arbeidsplasser og at «alt skal gå så bra». Men det er en kostnad forbundet med dette som man må ta innover seg, sier Hagem til Nettavisen.

– Det blir stadig dyrere å slippe ut CO₂, et system som er ganske velfungerende i dag. Men dette har en kostnad: Det vil bli dyrere å fly, det skal bli dyrere å fly hvis vi skal nå målene som er satt i Parisavtalen. Det skal også bli dyrere å kjøre bensinbil, sier hun.

Kommentar: Når ble stillingsinstruksen endret fra forsker til svovelpredikant?

I likhet med Kjerstin Braathen i DNB etterlyser SSB-forsker Cathrine Hagem mer smerte. For massene, vel å merke. Milliardærklassen rammes ikke av noe av dette. Det er vanlige folk som skal ofre blod, slit og svette og som skal få gråte sine modige tårer over et velferdssamfunn som fikk en brå slutt og den brutale virkelighetene i dagens reelt eksisterende kapitalisme.

Det «grønne skiftet» er argumentet og virkemiddelet. Fattigdom for folkemassene og ekstrem rikdom for de ultrarike er resultatet.

Da trenger man «forskere» som skifter beite og går inn i rollen som refsere og svovelpredikanter.

I rettferdighetens navn må det innrømmes at denne svovelpredikanten også har et par poenger.

Hun mener at elektrifisering av Melkøya og plattformene er sløsing med samfunnets ressurser.

– Problemet er at vi gjør en del tiltak som er for dyre for samfunnet, vi kunne ha oppfylt våre forpliktelser til lavere kostnader. Så ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, burde man ikke gitt grønt lys til elektrifisering av Melkøya.

Men man kan være sikker på at hennes oppdragsgivere ikke vil høre på det øret.

De er derimot svært lydhøre for alle «vitenskapelige» argumenter for at massene må få det verre.

Forrige artikkelØvelsen Nordic Response gjorde skade for mange millioner
Neste artikkelDon Quijote rir igjen