Russia Gate del 2 – historien om hacking slo raskt sprekker

0

Dette er andre del i en serie på 7 artikler om Russia Gate. Artiklene vil komme hver uka framover og bli merket med emneknaggen @RussiaGate. – Red.


Av Th. Olsen.

Den såkalte hackingen er på mange måter startskuddet for Russia Gate-historien. Før jeg skal gå gjennom de forskjellige elementene i den kompliserte saken skal jeg si noen ord om to forutsetninger jeg mener er helt avgjørende for at du skal forstå hele Russia Gate, og egentlig verden generelt. Det første er om Wikipedia. Wikipedia har svært varierende kvalitet på informasjonen, men de kan ha svært lange, detaljerte og ganske gode artikler om enkelte temaer. Men Wikipedia kan redigeres av hvem som helst, også av etterretningsbyråer o.l som har som jobb å lure deg trill rundt. Det vil si at når det gjelder de store kontroversielle temaene, og spesielt hvis de er pågående i sanntid (eksempelvis geopolitikk, krig osv) kan lange Wikipedia-artikler nærmest være fri for en eneste sannferdig setning. Og dette gjelder faktisk enda om Russia Gate-historien.

Det andre du må forstå er at det er helt nødvendig at du tvinger deg selv ut av høyre vs. venstreaksen, eller demokratene vs. republikanerne-tvangstrøyen hvis du skal ha mulighet til å forstå denne saken. Komplekset rundt Hillary Clinton (og Joe Biden) og det demokratiske partiet generelt ser i dag ut som et av de største åpne forbryterkartellene i USA. Det samme gjelder naturligvis også i stor grad republikanerne, og selv om det kan være noen små forskjeller i omfanget av forbryterskhet og korrupsjon mellom disse to kartellene spiller det liten rolle i det store bildet. Det vil si at du må slutte å «heie” på enten Clinton (eller Biden) eller Trump, og slutte å vurdere tingene utfra denne «supporter-tilværelsen». Måten du bør vurdere det hele på er å anse denne historien som et massivt angrep på deg selv. Og måten du må forsvare deg selv på er i første omgang ganske enkelt å gjennomskue løgnene og ikke godta dem.

Disclaimer: jeg er ingen fan av Donald Trump. Denne artikkelen er således ikke skrevet for å forsvare Donald Trump. Den er skrevet for å forsvare meg selv, forsvare meg selv mot rabiat løgn-kampanjer.

Så, over til hackingen. Narrativet om den «russiske hackingen» er nok den viktigste enkeltpilaren i narrativet om Russia Gate. Om det i det hele tatt fant sted noe hacking av serveren til DNC (Democratic National Committeé) er faktisk ikke en gang sikkert, som jeg skal komme tilbake til. Men enten det fant sted hacking, eller om det var lekkasje fra en «insider» i det demokratiske partiet, kommer vi ikke utenom et aldeles absurd faktum:

FBI gjorde ikke tekniske undersøkelser av de angivelig hackede serverne til DNC!

Også dette skal jeg komme tilbake til, i del 3.

Det som derimot er sikkert er at det ble publisert/lekket en rekke kompromitterende bevis som viste forbrytelser av sentrale personer i og rundt Det Demokratiske parti, som Podesta og Hillary selv m.fl. Grove forbrytelser som man skulle tro både folk og presse ville forfølge, men siden pressens jobb var å beskytte Clinton-kartellet forsvant på en måte disse avsløringene i løse luften. Man satt altså igjen med en historie om at Russland hadde hacket serveren og hentet ut informasjon, men samtidig med den vinklingen at det russerne angivelig hadde hentet ut av informasjon samtidig ikke eksisterte.

The Intercept gjorde et forsøk på en nøktern vurdering av det hele i desember 2016:

Det er mange bevis fra angrepet på bordet, for det meste som beskriver hvordan hacket ble utført, og muligens språket til gjerningsmennene. Det er absolutt plausibelt at russere hacket DNC, og fortsatt mulig at Russland selv beordret det. Men refrenget om russisk påvirkning har blitt gjentatt så regelmessig og så ettertrykkelig at det er blitt lett å glemme at ingen noen gang har bevist påstanden. Det er sterke bevis som indikerer at demokratiske e-postkontoer ble brutt via phishing-meldinger, og at spesifikk skadelig programvare ble spredt over DNC-datamaskiner. Det er til og med bevis på at angriperne er den samme gruppen som har blitt sett angripe andre mål tidligere. Men igjen: Ingen har faktisk bevist at gruppen er den russiske regjeringen (eller jobber for den). Dette er fortsatt det enorme induktive spranget som man ikke har regnet med, og amerikanere fortjener bedre. (min utheving).

De mener riktignok at det er plausibelt at russere hacket serveren, og de holder det for mulig at Russlands myndigheter beordret det, men de er også tydelige på at det ikke er bevist, selv om alle snakker om saken som om det er bevist.

Var det i det hele tatt noe hacking?

Det ble tidlig mer og mer stemmer som påstod at det var noe galt med historien, stemmer som også begynte å hevde at det ikke var et datainnbrudd (hacking), men heller en lekkasje fra noen på innsiden. Det ble også klart etter hvert at Craig Murray, en tidligere britisk ambassadør satt på informasjon. Dette ble veldig lite omtalt i hovedstrømsmedia, men blant annet et lite unntak i The Guardian:

Craig Murray, Storbritannias tidligere ambassadør i Usbekistan, som er en nær medarbeider av Assange, kalte CIA-påstandene «bullshit», og la til: «De finner det absolutt på.»

«Jeg vet hvem som lekket dem,» sa Murray. «Jeg har møtt personen som lekket dem, og de er absolutt ikke russiske, og det er en insider. Det er en lekkasje, ikke et hack; de to er forskjellige ting.

I tillegg hadde Daily Mail et mer omfattende oppslag om dette:

Den påståtte motivasjonen for en slik lekkasje er egentlig svært logisk. Det er utrolig mange i USA, også demokrater, som vet at kartellet til eller rundt Hillary er et enormt forbryterkartell rent generelt. I tillegg kjenner også mange “demokrater” rent konkret til at det i lekkasjene ble avslørt at Clinton-kartellet også hadde rigget primærvalget til fordel for Hillary og til disfavør for Bernie Sanders. Motivasjonen for lekkasjen var dermed rett og slett sinne fra et medlem av det demokratiske partiet over forbrytelsene og korrupsjonen til Hillary o/co:

(Faksimile fra Dailymail.com.uk)

Heller ikke de lekkede epostene tilhørende John Podesta var hacking, og stammet heller ikke fra Russland:

Men Murray insisterte på at e-postene fra DNC og Podesta publisert av Wikileaks ikke kom fra russerne, og ble gitt til varslingsgruppen av amerikanere som hadde autorisert tilgang til informasjonen.

«Ingen av [lekkasjene] kom fra russerne,» sa Murray. «Kilden hadde lovlig tilgang til informasjonen. Dokumentene kom fra lekkasjer, ikke hacks.’

Bakteppet og konteksten

Før vi ser mer på bevisene, og det tekniske, kan det være på sin plass å si noen ord om konteksten og bakteppet sagaen om Russia Gate startet i. Når jeg har spurt amerikanere som verken er Trump- eller Hillary-supportere, men betrakter begge som representanter for elite-kartellene som styrer USA (Big Corp, Big Pharma, militær-industrielle komplekset osv.), får jeg ganske lik forklaring. Den er at det er velkjent i begge politiske fløyer at Hillary Clinton gjennomførte en elendig valg-kampanje. Hun og hennes team tok seieren nærmest for gitt. Hennes rådgivere og pressen gjentok gjennom hele kampanjen at hun kom til å vinne, og hun ledet klart på meningsmålingene (disse var trolig også manipulert).

Dermed tok Hillary det “med ro”, og hadde lav aktivitet med taler, reiser og valg-møter rundt om i USA. Donald Trump derimot, var særdeles aktiv i sin kampanje og reiste rundt nesten uten stans i alle stater. Alle var overbevist om at Hillary kom til å vinne, og sjokket var derfor stort når Trump vant. I tillegg hadde de publiserte epostene vist at Hillary Clintons og hennes team hadde svindlet Bernie Sanders i internvalget. I tillegg viste eller indikerte den lekkede informasjonen enda verre forbrytelser, som jeg ikke skal gå særlig inn på i denne artikkelserien. Med andre ord var det ganske voldsom desperasjon i Hillarys kampanje da valgnederlaget var klart, blant annet fordi en Trump-regjering kunne bli farlig for Hillary personlig, og en del av hennes støttespillere. Sist men ikke minst var en forfalsket Russia Gate-historie utrolig nok praktisk sett mulig å gjennomføre pga den massive korrupsjonen i amerikansk og vestlig presse, samt hos de offentlige myndighetene i USA.

Hvis vi ser kort på Hillarys kupp av DNC i primærvalget og måten de svindlet Bernie Sanders på kom dette frem ganske klart via Donna Brazile, som kan anses som en varsler. Brazile er en beinhard etablissement-kvinne høyt opp i det demokratiske partiet gjennom flere tiår, og hun satt som leder for partiets nasjonal-komité i siste halvdel av 2016 da hun oppdaget Clinton-kampanjens ugjerninger, blant annet via de lekkede epostene. Dette ble omtalt blant annet i Politico den 02.11.17 hvor Donna Brazile skrev at:

Jeg hadde lovet Bernie da jeg overtok roret i Den demokratiske nasjonale komiteen etter konvensjonen at jeg skulle komme til bunns i om Hillary Clintons team hadde rigget nominasjonsprosessen, slik en ladning med e-poster stjålet av russiske hackere og lagt ut på nettet hadde antydet.

Hun kjøpte naturligvis historien om at det var Russland som stod bak, men det kan vi la ligge for et øyeblikk. De lekkede epostene indikerte at Hillary hadde kuppet DNC og nominasjonsprosessen. Hun ringte Gary Genser, finansiell leder CFO for Hillary-kampanjen, hvor hun av ham fikk vite at:

Han beskrev partiet som fullstendig under kontroll av Hillarys kampanje, noe som så ut til å bekrefte mistankene til Bernie-leiren. Kampanjen hadde DNC på livsstøtte, og ga den penger hver måned for å dekke de grunnleggende utgiftene, mens kampanjen brukte partiet som et oppgjørssentral for pengeinnsamling. I henhold til FEC-loven kan en person bidra med maksimalt $2700 direkte til en presidentkampanje. Men grensene er mye høyere for bidrag til statspartier og et partis nasjonale komité.

Videre at:

Rett rundt tidspunktet for konvensjonen avslørte de lekkede e-postene at Hillarys kampanje hentet penger fra delstatspartiene til sine egne formål, og etterlot dem med svært lite å støtte lokale kampanjer.

Bernie Sanders-kampanjen hadde oppdaget og klaget på dette, men Donna Brazile hadde først ikke villet tro på dette:

Jeg ville tro på Hillary, som gjorde kampanjefinansieringsreformen til en del av plattformen hennes, men jeg hadde gitt dette løftet til Bernie og ønsket ikke å skuffe ham. Jeg spurte stadig partiets advokater og DNC-ansatte om å vise meg avtalene som partiet hadde inngått for deling av pengene de samlet inn, men det ble mye stokking av føtter og så en annen vei.

Brazile fant til slutt kontrakten mellom tidligere DNC CEO Amy Dacey og kampanjeleder Robby Mook:

Avtalen – signert av Amy Dacey, den tidligere administrerende direktøren i DNC, og Robby Mook med en kopi til Marc Elias – spesifiserte at i bytte mot å skaffe penger og investere i DNC, ville Hillary kontrollere partiets økonomi, strategi og alle penger samlet inn. Kampanjen hennes hadde rett til å nekte hvem som skulle være partiets kommunikasjonsdirektør, og den ville ta endelige avgjørelser på alle de andre ansatte. DNC ble også pålagt å rådføre seg med kampanjen om all annen bemanning, budsjettering, data, analyser og utsendelser.

Jeg hadde lurt på hvorfor det var at jeg ikke kunne skrive en pressemelding uten å sende den forbi Brooklyn. Vel, her var svaret.

Bemerkning: Brooklyn referer til at det var i Brooklyn basen til Hillarys kampanje var plassert rent fysisk.

Sanders-kampanjen valgte for øvrig å saksøke Hillary Clinton og hennes kampanje, men advokatene i DNC erklærte den 22.09.16 at hele saken fra Sanders-kampanjen skulle avvises.

Det er ganske godt sannsynliggjort at det var Hillarys topp-rådgiver John Podesta som skal ha lansert planen som ble til Russia Gate-fortellingen som forklaring på at Hillary tapte valget. I tillegg lanserte John Podesta også «russisk hackling» i Politico den 07. oktober 2016:

(Faksimile fra Politico.no)

Angående de lekkede Podesta-epostene skjedde ting ganske fort. Craig Murray hevdet å ha møtt en insider fra det demokratiske partiet den 24. september 2016 hvor Murray fikk overlevert filer. Wikileaks publiserte en dump med filer med Podestas eposter den 07. oktober, hvor Politico samme dag både publiserte ovennevnte uttalelse fra Podesta, samt en artikkel som gikk igjennom noe av innholdet i epostene. Artikkelen om innholdet er naturligvis en såkalt «limited hangout» (begrenset avsløring), dvs. at det bare er de «små og uskyldige» tingene som avsløres og omtales. En klassisk metode når omstendighetene gjør at hovedstrømsmedia dessverre må publisere en avsløring, men hvor de skal prøve å avsløre så lite som mulig.

Det er mange detaljer i hele denne saken man kan stusse over og som oversees. Blant annet er det omtalt her hvor to lekkasjer/”hacks” omtales om hverandre uten at man er så nøye med å være presis med detaljer og bevis; det holder å si ordet «Russland»:

Informasjonen fra selve DNC hadde imidlertid blitt publisert mye tidligere, den 22. juli, så dette kan ikke ha kommet fra 24. september-lekkasjen. Om det kom fra samme person, eller gjennom samme kurer (dvs. Murray), er ennå ikke kjent. Obama-administrasjonen har ikke gjort noen forskjell mellom disse to datadumpene, men anklager at alle lekkasjer fra Obama-Clinton-DNC-konspirasjonen – både anti-Sanders-kampanjen under primærvalgene og anti-Trump-kampanjen under general- valgkonkurranse — kom fra ‘russisk hacking’.

De tekniske bevisene

Etter at narrativet om russisk hacking hadde befestet seg i 2016 begynte det ganske fort å slå sprekker, spesielt fra 2017 av. Den kompakte majoritet av folk på venstre siden var i religiøs blodrus og merket ikke, eller hadde ikke noe ønske om å merke sprekkene, og har den dag i dag utrolig nok enda ikke merket noe til sprekkene. Christ Hedges har for øvrig en god gjennomgang av hele Russia Gate i mai 2023, hvor han også påpeker at de fleste i befolkningen aldri kommer til å oppdage «sprekkene» i denne historien:

Myter er ugjennomtrengelige for fakta. De oppfyller en følelsesmessig lengsel. De er en kortslutning fra virkeligheten, til en verden av barnslig enkelhet. Harde og smertefulle spørsmål unngås. Tankeavsluttende klisjeer spyttes ut for å omfavne en villet uvitenhet (min oversettelse).

Det var mest på høyresiden og blant de mer partipolitisk nøytrale som begynte å se hullene i historien og snakket imot bløffen. Blant annet her i august 2017 i ConsortiumNews:

Det var ikke noen hacking av den demokratiske nasjonale komiteens system den 5. juli i fjor – ikke av russerne, ikke av noen andre. Hard vitenskap viser nå at det var en lekkasje – en nedlasting utført lokalt med en minnenøkkel eller en lignende bærbar datalagringsenhet. Kort sagt, det var en innsidejobb av noen med tilgang til DNCs system. Dette sår alvorlig tvil om det innledende «hakket», som påstått, som førte til at en stor butikk med dokumenter ble publisert på WikiLeaks i fjor sommer.

Og videre om de forskjellige hackene:

Alt dette ble satt i gang da DNCs e-postserver første gang ble krenket våren 2016 og ved etterfølgende påstander om at russere sto bak det «hakket» og en annen slik operasjon, også beskrevet som et russisk hack, 5. juli. grunnsteinene til bygningen som nettopp er skissert.

Det kan da være på sin plass å introdusere flere personer, nemlig tidligere teknisk sjef i NSA William Binney og hans team, og aliaset/karakteren og angivelig hackeren «Guccifer 2.0.» William Binney er en ekstremt relevant og adekvat fagperson med tanke på sin bakgrunn fra NSA, hvorfra han både har kjennskap til etterretningstjenesters virksomhet generelt, og teknisk høy kompetanse. Han var en tidligere teknisk direktør i NSA’s avdeling for geopolitisk og militær analyse. Med seg i teamet som jobbet med Russia Gate-bløffen hadde han Kirk Wiebe (tidligere senioranalytiker hos NSA’s SIGNINT Automation Research Center), Edward Loomis (tidligere tenkisk direktør i NSA’s kontor for signal-prosessering) og Ray McGoern (etterretningsanalytiker i nesten 30 år og tidligere sjef for et av CIA’s Sovjet-kontorer). Disse dannet en gruppe som begynte å undersøke påstandene som dundret ut i hovedstrømsmediene og blant Clintons støttespillere (aka hovedstrømsmediene m. fl.).

Når det gjelder Guccifer 2.0 er dette et internett-alias og som aldri helt har blitt identifisert. Guccifer 2.0 ble fort betraktet og omtalt som hackeren som jobbet for Putin og GRU og som var den som hakket DNC.

Etter hvert ble det klart at ovennevnte gruppe fant flere og flere sprekker i historien, etter sine lengre tids tekniske etterforskning. Gruppen fikk publisert tre lange rapporter i Consortium News, her er den tredje og siste av dem. Etter hvert kom Bill Binney ut med følgende uttalelse, her referert av journalisten Eric Zuesse:

Jeg har i grunnen alltid sagt at alt dette russiske hacket aldri skjedde, men vi har noen flere bevis som har kommet ut nylig. Vi har ikke publisert det ennå, men det vi har sett er at det er minst fem gjenstander vi har funnet som ble produsert av Guccifer 2.0 den 15. juni, hvor de hadde de russiske fingeravtrykkene, noe som tyder på at russerne laget hacket. Vel, vi fant de samme fem elementene publisert av Wikileaks i Podesta-e-postene. Disse elementene har ikke de russiske fingeravtrykkene, noe som direkte antyder at Guccifer 2.0 satte disse inn i filene for å få det til å se ut som russerne gjorde dette hacket.

Kort forklart forfalsket altså Guccifer 2.0 de såkalte «russiske fingeravtrykkene». Kort tid etter at påstandene om russisk hacking ble lansert i media, publiserte karakteren Guccifer 2.0 noen dokumenter fra den angivelige hackingen (Podestad eposter). Men da Guccifer 2.0 publiserte dem var det altså lagt til noen digitale spor, eller såkalte digitale «russiske fingeravtrykk». Videre sa Binney:

Tar det i betraktning med alle de andre bevisene vi har; som at nedlastingshastighetene fra Guccifer 2.0 var for høye, og at de ikke kunne administreres av nettet. Og at filene han satt sammen og sa at han faktisk hacket, de to filene han sa han hadde var egentlig én fil, og han lekte med dataene; flytte den til to forskjellige filer for å kreve to hacks. Når det tas i betraktning med fremstillingen av de russiske fingeravtrykkene, fører det oss tilbake til å konkludere med at marmorrammeverket ut av Vault 7-kompromisset med CIA-hackingrutiner var en mulig bruker i dette tilfellet. Med andre ord så det ut som om CIA gjorde dette, og at det handlet om at CIA fikk det til å se ut som russerne gjorde hacket.

Dette beskriver altså ytterligere hvordan Guccifer 2.0 har «trikset» med bevisene, samt at det ble mer og mer klart at det ikke kunne være en såkalt hacking, men en lekkasje fra innsiden. Hvis du skulle protestere på at det er mulig å sette inn falske «digitale fingeravtrykk» bør du lese om cyber-verktøyet Marble fra Vault 7, som omtales slik:

Bemerkes i denne forbindelse: Listen over CIAs cyberverktøy WikiLeaks begynte å bli utgitt i mars og merket Vault 7 inkluderer en kalt Marble som er i stand til å tilsløre opprinnelsen til dokumenter i falskt flagg-operasjoner og etterlate markeringer som peker på hva som helst vil CIA peke på. (Verktøyet kan også «de-obfuskere» det det har tilsløret.) Det er ikke kjent om dette verktøyet ble utplassert i Guccifer-saken, men det er der for en slik bruk.

Det har ikke stått mye i Norge om Wikileaks-lekkasjen om Vault 7, men Terje Alnes skrev om det her på Steigan.no i februar 2020. Videre sa Binney:

Så når du ser på det og også ser på DNC-e-postene som ble publisert av Wikileaks som har dette phat-filformatet i seg, har alle 35 813 av disse e-postene rundet av tider til nærmeste sekund. Det er en egenskap for phat-filformat; som hevder at disse filene faktisk ble lastet ned til en minnepinne eller CD-rom og fysisk transportert før Wikileaks la dem ut. Som igjen hevder at det ikke var et hack. Så alle bevisene vi finner er tydelige bevis på at russerne faktisk ikke hacket; det var nok vårt eget folk.

Det begynte altså å bli klart at det antakeligvis var amerikanere selv eller noen “på innsiden” som stod bak.

For øvrig kan bevisene for at historien om Russia Gate var en løgn epistemologisk gjerne deles inn i tre hovedgrupper. En slik analyse kan gjøres allerede her, når det gjelder hackingen, men gjelder like fult på slutten av hele historien med Russia Gate:

  1. Det første er at det som omtales som positive bevis, altså de konkrete «funnene» som peker mot Russland (og Trump m.fl.) er falske (som allerede vist),
  2. For det andre er den reelle mangelen på ekte bevis aldeles slående, noe vi kommer tilbake til i siste del angående sluttfasen og Mueller-rapporten,
  3. Og til slutt er mengden reelle og positive bevis og indikasjoner som peker på dem som faktisk stod bak ganske enorm.

Vi ser altså at Bill Binney og hans team finner ut at gruppe 1 av bevisene, er falske eller ikke-reelle. Når det gjelder gruppe nr 2 (mangelen på bevis) omtaler artikkelen i Consortium News dette ganske presist, referert til de tekniske ekspertenes henvendelse til myndighetene januar 2017:

I et brev til Barack Obama datert 17. januar, tre dager før han forlot vervet, forklarte gruppen at NSAs kjente programmer er fullt i stand til å fange opp alle elektroniske overføringer av data. «Vi foreslår sterkt at du ber NSA om alle bevis den kan ha som indikerer at resultatene av russisk hacking ble gitt til WikiLeaks,» heter det i brevet. «Hvis NSA ikke kan produsere slike bevis – og raskt – vil dette sannsynligvis bety at de ikke har noen.

Budskapet fra de tekniske (cyber-)ekspertene var enkelt og greit at hvis Russland stod bak hackingen ville NSA rett og slett besitte en eller annen form for bevis for det. Og hvis de ikke klarer å legge frem slikt, betyr det at bevisene ikke finnes. Dette brevet fra ekspertene ble også lagt ut som åpent brev:

Dagen etter at Parry publiserte dette brevet, holdt Obama sin siste pressekonferanse som president, der han leverte en av de store perlene blant de offisielle uttalelsene om DNC-e-postspørsmålet. «Konklusjonene til etterretningsmiljøet med hensyn til russisk hacking,» sa den arvsinnstilte Obama, «var ikke avgjørende.»

Plutselig har pipen altså fått en annen lyd hos Obama, nå var det plutselig ikke lenger sikre bevis. Gruppen med eksperter var som nevnt lenge oppmerksom på at det aldri kom noe konkrete bevis frem for russisk hacking, helt til de falske «russiske» digitale fingeravtrykkene ble avslørt. I tillegg var det dette med filoverføringshastigheten som etter hvert ble stadfestet og som var slående, som gruppen til Binney hadde analystert:

Metadataene etablerte flere fakta i denne forbindelse med granulær presisjon: Om kvelden 5. juli 2016 ble 1 976 megabyte med data lastet ned fra DNCs server. Operasjonen tok 87 sekunder. Dette gir en overføringshastighet på 22,7 megabyte per sekund. Videre måles lokale kopieringshastigheter, noe som viser at 23 MB/s er en typisk overføringshastighet ved bruk av en USB–2-flashenhet (minnepinne)

Kort oppsummert var overføringshastigheten slik at den var fysisk umulig ved en datainntregning (hacking) og nedlasting fra avstand. I tillegg var overføringshastigheten, på ca 23 MB/sek. nøyaktig det som er typisk for minnepinne/USB-stick o.l.

Den påståtte russiske (GRU-) hackeren Guccifer 2.0 skulle angivelig ha jobbet fra avstand, faktisk fra Romania, men tidsstempelet i metadataene viste at dette ikke kunne stemme:

Tidsstempler i metadataene gir ytterligere bevis på hva som skjedde 5. juli. Stemplene som registrerer nedlastingen indikerer at den skjedde i Eastern Daylight Time Zone ca. kl. 18:45. Dette bekrefter at personen som gikk inn i DNC-systemet jobbet et sted på østkysten av USA. I teorien kunne operasjonen ha blitt utført fra Bangor eller Miami eller hvor som helst i mellom – men ikke Russland, Romania eller noe annet sted utenfor EDT-sonen.

Altså var ikke bare «bevisene» som pekte mot russisk hacking svekket, men nå ble teorien om at noen på innsiden, med lovlig tilgang til systemene til DNC, og som hadde tappet filene direkte over på en minnepinne styrket betraktelig.

Den “felles” etterretningsrapporten

I januar 2017 kom det en midlertidig rapport som ble fremstilt som om hele etterretnings-komplekset i USA (de 17 byråene) var enige om at det var funnet russisk innblanding. Her er hele rapporten. Narrativet om rapporten er derimot ganske komisk, og det er også faktisk selve rapporten rent faglig. For det første var det ikke de 17 byråene, men bare de store kjente FBI, CIA og NSA som stod bak dette. For det var disse, spesielt FBI og CIA, som hadde regelrette korrupte forbrytere som øverste ledere og som muligens jobbet direkte på oppdrag fra Hillary (CIAs John Brennan og FBIs James Comey). Når det gjelder NSA var det vittige at de ikke en gang hadde tro på konklusjonen i rapporten, og slang halvhjertet på klassifiseringen «moderat tro» på at rapportens konklusjon var riktig:

(Faksimile fra side 7 i rapporten).

Jeg skal oversette for deg hva dette trolig betyr i realiteten; dette betyr at NSA ikke hadde særlig tro på det denne håndplukkede etterretningsgruppen hadde kokt i hop, men de kunne ikke akkurat bli med på rapporten og samtidig stemple den med «low confidence» heller. Dermed kom dette intetsigende «moderate confidence» opp som den gylne middelvei.

Men hvis vi skulle tro for eks NRK var budskapet klart. Allerede i desember 2016, da analysene fra “suppekokerne” i CIA og FBI begynte å lekke ut, kunne vi lese at:

(Faksimile fra Nrk.no)

Mesteparten av den senere omtalen av denne etterretningsrapporten gir inntrykk av hele det såkalte «intelligence comunity» i USA, altså alle de 17 etterretningsbyråene var enige og hadde solide funn for russisk innblanding, for eks. her i NATO-propaganda-publikasjonen Aldrimer.no:

I januar 2017 konkluderte etterretningsorganisasjonene med at russere hadde engasjert seg i cyber-spionasje og distribuert meldinger gjennom russisk-kontrollerte propagandaplattformer. Det skal ha blitt gjort for å undergrave den offentlige tilliten til en demokratisk prosess, for å skade Clinton og å hjelpe Trump, som til slutt ble president.

Som et propaganda-produkt duger etterretningsrapporten. Som et fagprodukt er det søppel, noe som Ray McGovern, med 30 år i CIA på baken her beskriver det i Consortium News:

Ut fra et balansert regnestykke er den offisielle saken som påstår å tildele Russland en systematisk hacking-innsats, og hendelsene i midten av juni og 5. juli i fjor var grunnlaget for denne saken, så dårlig at skattebetalerne burde be om pengene sine tilbake. The Intelligence Community Assessment, den antatt definitive rapporten med «high confidence»-dodge, ble hilst som farse tynt da den ble utgitt 6. januar. Ray McGovern kaller det en skam for etterretningsprofesjonen. Det er skinnende fritt for bevis, foran til bak, knyttet til hendelser der Russland er involvert.

Som nevnt var det ikke 17 byråer bak dette, men noen håndplukkede analytikere fra tre (egentlig to) mest korrupte byråene, noe som også ble innrømmet til slutt av Obamas etterretningsdirektør James Clapper:

James Clapper, the former director of national intelligence, admitted in May that “hand-picked” analysts from three agencies (not the 17 previously reported) drafted the ICA.

Man må vel egentlig spørre seg om denne definisjonen av «hand picked» egentlig må bety kjøpt og betalt i en eller annen form.

Guccifer og Guccifer 2.0

Når det gjelder den såkalte hackeren Guccifer er det viktig å presisere at det ikke er helt lett å vite hva som er den nøyaktige sannheten. Det som derimot er lett å vite er at det som defineres som sannheten om dette er fundert på nesten luft. I tillegg rotes det mellom «figurene» Guccifer og Guccifer 2.0, men i en verden hvor fakta og sannhet spiller null rolle for den kompakte majoritet av samfunnet er dette flisespikkeri og ikke så nøye; myten og fortellingen er jo allerede på plass

Dette er Wikipedia om Guccifer 2.0

Dette er Wikipedia om Guccifer.

Themarketswork.com har flere gode gjennomganger av Russia Gate. Om Guccifer kan vi blant annet lese at:

Guccifer 2.0 er ikke det samme som Guccifer. Guccifer, aka Marcel Lehel, var en rumensk hacker som først avslørte Hillary Clintons private e-postadresse og hacket flere politiske eliter. Lehel ble utlevert til USA i mars 2016 og senere dømt til fire års fengsel. Guccifer 2.0 hevder å ha både hacket og spredt DNC-dokumentene. DNC hevder at GRU (Main Intelligence Directorate – Russlands største utenlandske etterretningsbyrå) hacket DNC-serverne og Guccifer 2.0 distribuerte dem på vegne av Russian Intelligence. 22. mars 2018 rapporterte Daily Beast at Guccifer 2.0 var en russisk etterretningsagent: Guccifer [2.0] klarte ikke å aktivere VPN-klienten før pålogging. Som et resultat la han en ekte, Moskva-basert Internett-protokolladresse i serverloggene til et amerikansk sosialt medieselskap, ifølge en kilde kjent med regjeringens Guccifer-undersøkelse. Andre har indikert at Guccifer 2.0 var en «feilveiledning»-agent som skulle få folk til å tro at han var en hacker knyttet til den russiske regjeringen. Det har vært flere påstander om at DNC-hacket var en intern jobb. Mer her, her og her. Guccifer 2.0s faktiske identitet er fortsatt ukjent.

More herehere and here. Guccifer 2.0’s actual identity remains unknown.

Den allerede nevnte artikkelen hos ConsortiumNews har også gjennomgått Guccifer-karakteren:  

Ingen Internett-leverandører, slik som en hacker ville ha måttet bruke i midten av 2016, var i stand til å laste ned data med denne hastigheten. For å forsterke denne motsetningen, hevdet Guccifer å ha kjørt hacket sitt fra Romania, som av mange grunner teknisk kalt leveringskostnader, ville redusere hastigheten til et hack enda mer fra maksimalt oppnåelige hastigheter.

Videre:

Rettsmedisinske undersøkelser av dokumenter som ble offentliggjort to uker før lekkasjen 5. juli av personen eller enheten kjent som Guccifer 2.0, viser at de var uredelige: Før Guccifer la dem ut ble de forfalsket ved å klippe og lime dem inn i en blank mal som hadde russisk som sin standardspråk. Guccifer tok ansvar 15. juni for en inntrenging som DNC rapporterte 14. juni og bekjente seg til å være en WikiLeaks-kilde – påstander som er avgjørende for den offisielle fortellingen som impliserer Russland i det som snart ble omtalt som en omfattende hackeroperasjon. For å si det enkelt, rettsmedisinsk vitenskap ødelegger nå denne fortellingen.

Oppsummering del 2

Vi ser altså at det som historien om den russiske hackingen baserer seg på er enten falskt, eller svært tvilsomt. Det er ikke endelig bevist at Guccifer 2.0 ikke var en russisk agent, men hele historien rundt ham er høyst tvilsom. Vi ser også at en del av de tekniske sporene som skulle bevise russisk innblanding er forfalsket. For det tredje ser vi en skrikende mangel på reelle og håndfaste bevis, som vi kan være nesten sikker på at ville vært der hvis historien var sann.

Russia Gate del 1 – En absurd historie starter

steigan.no har fulgt denne historien fra begynnelsen, se: Russia Gate.

Forrige artikkelVil det russisk-kinesiske partnerskapet lykkes i å slukke flammene i Midtøsten?
Neste artikkelDet rakner i EU – hva betyr valgseieren til Geert Wilders?
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.