oss 100 kroner!
Scheerpost: 21. mai 2023.
Den siste etterforskningen av anklagene om at Donald Trumps kampanje jobbet i samspill med den russiske regjeringen, avslører et kynisk samarbeid mellom Trump-motstandere og FBI.
Det er ingen rapport, etterforskning eller ny avsløring, inkludert den nylige utgivelsen av spesialråd John Durhams «Rapport om saker relatert til etterretningsaktiviteter og etterforskninger som oppstår fra presidentkampanjene i 2016», som vil implodere myten om at Russland var ansvarlig for valget av Donald Trump. Myter er ugjennomtrengelige for fakta. De oppfyller en følelsesmessig lengsel. De er en kortslutning fra virkeligheten, til en verden av barnslig enkelhet. Harde og smertefulle spørsmål unngås. Tankeavsluttende klisjeer spyttes ut for å omfavne en villet uvitenhet.
Den kyniske svindelen Det demokratiske partiet og FBI gjennomførte for falskt å fremstille Donald Trump som en marionett for Kreml, fungerte, og fortsetter å fungere, fordi det er det de som avskyr Trump ønsker å tro.
Hvis Russland får skylden for valget av Trump, unngår vi den ubehagelige virkeligheten i våre mislykkede demokratiske institusjoner og forfalne imperium. Vi unngår å møte den uunngåelige fremveksten av en kristnet fascisme igangsatt av utbredt utarming, raseri, fortvilelse og opplevelsen av å bli forlatt. Vi unngår å erkjenne Det demokratiske partiets medskyldighet i orkestreringen av den største sosiale ulikheten i vår nasjons historie, opphevingen av våre grunnleggende borgerrettigheter, endeløse kriger og et valgsystem finansiert av milliardærklassen, som er legalisert bestikkelse. Myten tillater oss å tro at demokratiske politikere og etablissementets republikanere som har sluttet seg til dem, er garantistene for et demokrati de ødela.
Vår virkelighet er dyster og skremmende, spesielt gitt de styrende oligarkenes ynkelige nekting av å håndtere klimakrisen seriøst. Vi går en usikker fremtid i møte. Den monumentale oppgaven med å gjenopprette demokrati utenfor rammene av et ødelagt valgsystem og institusjoner bundet opp til konsernene, er skremmende og ikke garantert. Vi står på randen av tyranni. Å gi Vladimir Putin skylden for fremveksten av en amerikansk demagog, demagoger blir alltid spydd opp fra dysfunksjonelle politiske systemer, får på magisk vis det eksistensielle dilemmaet til å forsvinne.
De liberale mediene under Trump-Russland-sagaen, deriblant The New York Times og Washington Post, som delte en Pulitzer-pris i 2018, for rapportering om påstått russisk innflytelse under 2016-valget, leverte tusenvis av historier og rapporter som falskt malte Trump-administrasjonen som et redskap for Russland. Leserne deres, som seerne til CNN og MSNBC, ble matet med en trøstende myte. Når du fôrer et folk med trøstende myter, den mest absurde er at Amerika er en god og dydig nasjon, er det ingen ansvarlighet. Myter får oss til å føle oss bra. Myter demoniserer de som får skylden for våre selvskapte fiaskoer. Myter hyller oss som folk og nasjon. Men det er som å gi heroin til narkomane.
Knus mytene, selv om fakta er uomtvistelige, og du blir en utstøtt. Jeg fant ut dette da jeg og en håndfull andre, inkludert Robert Scheer, Phil Donahue og Michael Moore, fordømte oppfordringer om å invadere Irak. Det spilte ingen rolle at jeg hadde vært byråsjef for Midtøsten i The New York Times, snakket arabisk og hadde brukt syv år på å rapportere i regionen, inkludert i Irak. Jeg ble sensurert, drevet fra The New York Times og angrepet av George W. Bushs nyttige idioter i mediene, og Det demokratiske partiet, som en forsvarer av Saddam Hussein.
Den samme stygge mottakelsen møtte de av oss som stilte spørsmål ved «bevisene» som ble brukt for å argumentere for at Trump var et redskap for Russland. Vi ble stemplet som marionetter av Moskva- og forsvarere av Trump. Vi ble igjen utestengt fra debatten. Glenn Greenwald i The Intercept, Matt Taibbi i Rolling Stone og Aaron Mate i The Nation, befant seg under sterkt press for å stille spørsmål ved historien om Trump-Russland samarbeid. Alle jobber nå som uavhengige journalister. Du kan se mitt intervju med Taibbi her. Jeff Gerth er en Pulitzer-prisvinnende undersøkende reporter som jobbet i The New York Times fra 1976 til 2005. Han brukte to år på å undersøke Trump-Russland-historien og skrev en serie i fire deler publisert i Columbia Journalism Review. Også han ble gjenstand for voldsomt hat. David Corn i Mother Jones, en av de mest produktive talsmenn for Trump-Russland-konspirasjonen, skrev en spalte etter Gerths uttømmende serie på 24.000 ord kalt «Trump-Russia Denialists Still Can’t Handle the Truth». Gerth kalte Corns angrep «en form for McCarthyisme». Du kan se mitt intervju med Gerth her.
Alle undersøkelsene av Trumps bånd til Russland er utvetydige. Det var ingen sammensvergelse. Steele-dossieret, først finansiert av republikanske motstandere av Trump og senere av Hillary Clintons kampanje, og utarbeidet av den tidligere britiske etterretningsoffiseren fra MI6, Christopher Steele, var en forfalskning. Anklagene i dossieret, som inkluderte rapporter om at Trump mottok en «golden shower» fra prostituerte kvinner på et hotellrom i Moskva og påstander om at Trump og Kreml hadde bånd som gikk tilbake fem år i tid, ble diskreditert av FBI. Kilder, inkludert den som hevdet at Trump hadde langvarige bånd til Kreml, viste seg å være fabrikkerte. Spesialrådgiver Robert S. Mueller konkluderte med at hans etterforskning «ikke fastslo at medlemmer av Trump-kampanjen konspirerte eller koordinerte med den russiske regjeringen i dens innblandingsaktiviteter i valget». Mueller verken tiltalte eller anklaget noen for kriminell sammensvergelse med Russland.
Durhams 306-siders rapport, sendt til Kongressen av justisminister Merrick Garland tidligere denne uken, er enda mer utdypende. Den konkluderer med at FBI engasjerte seg i en heksejakt, med kodenavn Crossfire Hurricane, orkestrert av Hillary Clintons kampanje som ble hjulpet og støttet av høytstående FBI-tjenestemenn som avskydde Trump.
Clinton-kampanjen ga falsk informasjon til FBI om bånd mellom Trump og Russland, inkludert en anklage fra Michael Sussmann og Marc Elias, juridisk direktør for Clinton-kampanjen, om at det var en hemmelig kanal mellom Trump-organisasjonen og den russiske Alfa Bank. Slibrige påstander som denne ville bli sendt av Clinton-kampanjen til FBI og deretter lekket til pressen, som ville rapportere om FBI-undersøkelsene, noe som ga fabrikasjonene troverdighet.
For eksempel postet Clinton-kampanjen en tweet gjennom Clintons Twitter-konto den 31. oktober 2016 som lød: «Dataeksperter har tilsynelatende avdekket en skjult server som knytter Trump-organisasjonen til en russisk-basert bank.»
Durhams rapport bemerker at tweeten «inkluderte en uttalelse fra Clintons kampanjerådgiver Jake Sullivan, som refererte til mediedekningen av artikkelen og uttalte, relevant i henhold til loven, at påstandene i artiklene ‘kunne være den hittil mest direkte koblingen mellom Donald Trump og Moskva [,] at ‘hans hemmelige hotline kan være nøkkelen til å låse opp mysteriet om Trumps bånd til Russland [, ]’ og at ‘vi bare kan anta at føderale myndigheter nå vil undersøke denne direkte forbindelsen mellom Trump og Russland, som en del av deres eksisterende granskning av Russlands innblanding i våre valg.’»
FBI fastslo senere at det ikke var noen bånd mellom Trump-organisasjonen og Alfa Bank.
«Uansett om Clinton-planens etterretning var basert på pålitelig eller upålitelig informasjon, eller i siste instans var sann eller falsk, burde den ha fått FBI-personell til umiddelbart å foreta en analyse av informasjonen og å handle med langt større omtanke og forsiktighet når de mottar, analyserer og stoler på materiale av partisk opprinnelse, som Steele-rapportene og Alfa Bank-påstandene.», står det i rapporten.
FBI har en lang og skitten historie med ulovlig spionasje, infiltrering av organisasjoner, utpressing, forfølgelse, fengsling på falskt grunnlag og til og med drap på amerikanske dissidenter, som Fred Hampton og kanskje Malcolm X, men det bør fortsatt bekymre oss når det opererer som tankepoliti på vegne av et regjerende politisk parti.
Durham-rapporten konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig verifisert og pålitelig bevis for å rettferdiggjøre å åpne en full etterforskning. De som ledet etterforskningen, FBI-direktør James Comey, hans stedfortreder Andrew McCabe, agent Peter Strzok og advokat Lisa Page, ble imidlertid forent av en dyp fiendskap mot Trump. Rapporten lyder:
Strzok og visedirektør McCabes spesialassistent hadde uttalt fiendtlige følelser mot Trump. Som forklart senere i denne rapporten, i tekstmeldinger før og etter åpningen av Crossfire Hurricane, hadde de to referert til ham som «avskyelig», «en idiot», en som burde tape for Clinton med «100.000.000 – 0», og en person som Strzok skrev «[w]e’ll stop» fra å bli president. Faktisk, dagen før den australske informasjonen [om kommentarer angivelig gitt i et vertshus av George Papadopoulos, en ubetalt utenrikspolitisk rådgiver for Trump-kampanjen] ble mottatt i FBI-hovedkvarteret, sendte Page en tekstmelding til Strzok der han sa: «Har vi åpnet mot ham nå? [sint emoji]» og refererte til en artikkel med tittelen Trump og Putin. Ja, det er virkelig en sak.
Rapporten viser at FBI autoriserte en etterforskning «ved mottak av ikke-evaluert etterretning» og «uten å ha snakket med personene som ga informasjonen». FBI gjorde ingen «betydelig gjennomgang av sine egne etterretningsdatabaser», samlet ikke inn og undersøkte «relevant etterretning fra andre amerikanske etterretningsenheter» og intervjuet ikke «vitner for å forstå den rå informasjonen de hadde mottatt». Ingen av verktøyene for «standard analyse som FBI anvender for å evaluere rå etterretning» ble brukt.
Hvis FBI hadde fulgt sine etablerte prosedyrer, ville de «ha lært at deres egne erfarne Russland-analytikere ikke hadde noen informasjon om at Trump var involvert med russiske lederskapsrepresentanter, og heller ikke var andre i sensitive stillinger i CIA, NSA og utenriksdepartementet klar over slike bevis». FBI hadde «ingen informasjon i sine beholdninger som indikerte at noen i Trump-kampanjen på noe tidspunkt under kampanjen hadde vært i kontakt med noen russiske etterretningsrepresentanter».
Etterforskningen ble lansert utelukkende basert på de «ukontrollerte og ubekreftede Steele-rapportene». Steele-dossieret ble brukt til å støtte skjellig grunn til mistanke i FBIs FISA-søknader [Foreign Intelligence Surveillance Court] om å overvåke Carter Page, en utenrikspolitisk rådgiver for Trump, sammen med forfalskede bevis presentert for FISA-domstolen av advokat Kevin Clinesmith. Dagen etter Trumps valg som president, uttalte Clinesmith «til andre FBI-personell, blant annet: ‘viva le resistance’, en åpenbar referanse til de individene som er imot Trump».
«Hastigheten og måten FBI åpnet og etterforsket Crossfire Hurricane i tiden for presidentvalgkampen basert på rå, uanalysert og ubekreftet etterretning, reflekterte også et merkbart avvik fra hvordan de tilnærmet seg tidligere saker som involverte mulige forsøk på utenlandske planer for innblanding i valget rettet mot Clinton-kampanjen,» konkluderer rapporten.
Rapporten dokumenterer systematisk maktmisbruk fra høytstående medlemmer av FBI for å fremme Hillary Clintons kampanje. FBI-tjenestemenn var klar over at det ikke var noen grunn, annet enn et institusjonelt hat mot Trump, til å åpne etterforskningen. FBI «avviste eller ignorerte forsettlig, vesentlig informasjon som ikke støttet narrativet om et samordnet forhold mellom Trump og Russland», står det i rapporten. FBI-representanter «ignorerte betydelig frifinnende informasjon» og anvendte «etterforskningsspor, besørget eller finansiert (direkte eller indirekte) av Trumps politiske motstandere» for å forlenge etterforskningen, fôre vanviddet i media og få ransakingsordre.
Hofftjenerne i de liberale mediene, som henvender seg til en anti-Trump del i befolkningen og som brukte år på å gi troverdighet til rykter, sladder og løgner om Trump og Russland, har forutsigbart nok minimert eller avvist rapportens funn.
«Etter år med politisk hype klarte ikke Durham-granskningen å levere,» lyder en New York Times-overskrift den 17. mai.
Myten om russisk innblanding i presidentvalget i 2016 gir en beleilig fluktvei fra den politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske forråtnelsen som plager USA. Den liberale klassen er, ved å klamre seg til denne konspirasjonsteorien, like frakoblet fra virkeligheten som QAnon-teoretikerne og valgfornekterne som støtter Trump. Tilbaketrekningen av store deler av befolkningen til trossystemer som ikke er basert på virkeligheten, etterlater en polarisert nasjon som er ute av stand til å kommunisere. Ingen av sidene snakker et språk som er forankret i verifiserbare fakta. Denne todelingen, en jeg var vitne til i konflikten i det tidligere Jugoslavia, gir næring til mistilliten og hatet mellom fiendtlig innstilte grupper i befolkningen. Den akselererer politisk oppløsning og dysfunksjon. Den brukes til å rettferdiggjøre, slik tilfellet var med FBI-etterforskningen av Trump, grovt maktmisbruk. Hvis de du er imot er onde, og retorisk er vi nær ved å omfavne en slik dommedagsretorikk, er alt tillatt for å hindre fienden i å oppnå makt. Dette er lærdommen fra Durham-rapporten. Det er en illevarslende advarsel.
Denne artikkelen ble først publisert av Scheerpost:
Chris Hedges: Why the Conspiracy Theory About Trump and Russia Won’t Go Away
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
