oss 100 kroner!
En gang i tiden, ved Don-elven, i de sørlige steppene i det som i dag fortsatt er kjent som «Ukraina», mottok den store kongen av Persia, den mektige Darius, som ledet den mektigste hæren som noen gang er samlet på jorden, en forvirrende melding fra en fiende han forfulgte: nomadeherskeren Idanthyrsus, skyternes konge.
En skytisk utsending ankom den persiske leiren med en fugl, en mus, en frosk og fem piler. Og så dro han sin vei i all hast. Den uforsiktige Darius tolket budskapet som at skyterne var klare til å underkaste seg perserne.
Ikke så fort. Det var opp til Darius’ fremste utenrikspolitiske rådgiver, Gobryas, som tilfeldigvis også var hans svoger, å bryte koden:
«Med mindre dere persere blir til fugler og flyr opp i luften eller til mus og graver ned i bakken eller til frosker og hopper ut i innsjøer, vil dere aldri komme hjem igjen, men bli her i landet, bare for å bli skutt av skytiske piler.”
Vel, tilsynelatende beviser denne historien fra dypet av pre-silkeveiene det strategiske marerittet det er å føre krig mot unnvikende nomadehestebueskyttere på de eurasiske steppene.
Men det kan også være en fortelling om å føre krig mot usynlige urbane geriljaer i sandaler og RPGer gjemt i ruinene i Gaza, som i kjappe minigrupper dukker opp fra tunneler for å treffe og brenne Merkava-tanks før de forsvinner under jorden.
Det landfaste hangarskipet
Alle som er kjent med Vest-Asia – fra amerikanske generaler til kjøpmenn i den arabiske gata – vet at Israel er et landfast hangarskip som har som oppgave å holde Vest-Asia i sjakk på vegne av Hegemonen.
Selvfølgelig i et geopolitisk miljø der en hund spiser en hund, er det lett å misforstå alle logrende hunder. Det som er sikkert er at for hegemoniske kretser i den amerikanske dypstaten, og absolutt for Det hvite hus og Pentagon, er det som betyr noe i det nåværende eksplosive tidspunktet den uber-ekstreme folkemorderiske Likud-ledede Netanyahu-regjeringen i Israel, ikke «Israel» pr. se.
Det projiserer Netanyahu som det eksakte speilbildet av den beleirede svette t-skjorte-skuespilleren i Kiev. Sannelig en geopolitisk gave når det gjelder å avlede skylden fra Hegemonen for et folkemord som blir formidlet live på alle smarttelefoner på planeten.
Og alt som ble utført under et skinn av lovlighet – som i Det hvite hus og utenriksdepartementet som «gir råd til» Tel Aviv om å opptre med måtehold; ja, du kan bombe sykehus, skoler, medisinske arbeidere, journalister, tusenvis av kvinner, tusenvis av barn, men vær vennlig.
I mellomtiden har Hegemonen utplassert en armada til det østlige Middelhavet, komplett med to svært dyre jernbadekar, beklager hangarskipsgrupper, pluss en atomubåt nær Persiabukta. Det er ikke akkurat for å kartlegge geriljaer i underjordiske tunneler og for å «beskytte» Israel.
De ultimate neocon og Zio-con-målene er selvfølgelig Hizbollah, Syria, Hashd al-Shaabi i Irak og Iran: hele motstandsaksen.
Iran-Russland-Kina, den nye neocon-definerte «ondskapens akse», som tilfeldigvis er de tre fremste aktørene i Eurasia-integreringen, har for alle praktiske formål tolket folkemordet i Gaza som en israelsk-amerikansk operasjon. Og de har klart identifisert nøkkelvektoren: energi.
Den uvurderlige Michael Hudson har bemerket hvordan «vi virkelig ser noe som ligner på korstogene her. Det er en skikkelig kamp om hvem som skal kontrollere energi, for igjen, nøkkelen, hvis du kan kontrollere verdens energiflyt, kan du gjøre mot hele verden det USA gjorde mot Tyskland i fjor ved å sprenge Nord Stream-rørledningene.
BRICS 10 på farten
Og det bringer oss til det fascinerende tilfellet av OIC/Arab World-delegasjonen av utenriksministre som nå er på tur til utvalgte hovedsteder for å fremme planen deres for en fullstendig våpenhvile i Gaza pluss forhandlinger om en uavhengig palestinsk stat. Delegasjonen, kalt Gaza-kontaktgruppen, inkluderer Saudi-Arabia, Egypt, Jordan, Tyrkia, Indonesia, Nigeria og Palestina.
Deres første stopp var Beijing, der de møtte Wang Yi, og det andre stoppet Moskva, der de møtte Sergei Lavrov. Det forteller oss alt vi trenger å vite om BRICS 11 i aksjon – selv før faktum.
Vel, det er faktisk BRICS 10, for etter valget av pro-Hegemon-sionisten Javier “Chainsaw Massacre” Milei til president, er Argentina nå ute av bildet, og muligens forkastet innen 1. januar 2024, da BRICS tidligere 11 starter under det russiske presidentskap.
OIC/Arab Leagues spesialkonferanse om Palestina i Saudi-Arabia hadde avgitt en saktmodig slutterklæring som skuffet praktisk talt hele den globale sør/globale majoriteten. Men så begynte noe å røre på seg.
Utenriksministrene begynte å koordinere tett. Først Egypt med Kina, etter tidligere koordinering med Iran og Tyrkia. Det kan høres kontraintuitivt ut – men det er alt på grunn av situasjonens alvor. Det forklarer hvorfor den iranske utenriksministeren ikke er en del av den nåværende omreisende delegasjonen – som i praksis ledes av Saudi-Arabia og Egypt.
Møtet med Lavrov falt sammen med et ekstraordinært BRICS-møte på nett om Palestina, innkalt av det nåværende sørafrikanske presidentskapet. Avgjørende poeng: flaggene til de nye medlemmene Iran, Egypt og Etiopia kan identifiseres bak høyttalerne.
Irans president Raisi la ikke fingrene i mellom, men ba BRICS-medlemsstatene bruke alle politiske og økonomiske verktøy som er tilgjengelige for å presse Israel. Xi Jinping ba nok en gang om en tostatsløsning og posisjonerte Kina som den foretrukne mekleren.
For første gang sa Xi med sine egne ord det hele:
«Det kan ikke være noen sikkerhet i Midtøsten uten en rettferdig løsning på spørsmålet om Palestina. Jeg har ved mange anledninger understreket at den eneste levedyktige måten å bryte sirkelen av palestinsk-israelsk konflikt ligger i en tostatsløsning, i gjenopprettingen av de legitime nasjonale rettighetene til Palestina, og i etableringen av en uavhengig stat – Palestina.»
Og det hele bør starte via en internasjonal konferanse.
Alt det ovennevnte innebærer en samordnet BRICS 10 posisjon, i løpet av de neste dagene, med maksimalt press på Tel Aviv/Washington for en våpenhvile, fullt støttet av praktisk talt hele den globale majoriteten. Selvfølgelig er det ingen garantier for at Hegemonen vil tillate det å lykkes.
Hemmelige forhandlinger som involverer Tyrkia, for eksempel, har sviktet. Tanken var å få Ankara til å kutte tilførselen av olje til Israel som kommer fra BTC-rørledningen fra Baku til Ceyhan: Oljen blir deretter lastet på tankskip til Ashkelon i Israel. Det er minst 40 % av oljen som driver Israels militærmaskin.
Ankara, fortsatt et NATO-medlem, sviktet – skremt av den uunngåelig hardcore amerikanske responsen.
Riyadh kan i det lange løp bli enda mer dristig: ikke mer oljeeksport før det er en definitiv løsning på Palestina i henhold til det arabiske fredsinitiativet fra 2002. Men MbS vil ikke gjøre det – fordi saudisk rikdom er investert i New York og London. Det er fortsatt en lang, svingete, humpete vei til petroyuan.
I mellomtiden påpeker realpolitiske utøvere som John Mearsheimer helt riktig at en forhandlingsløsning for Israel-Palestina er umulig. Et raskt blikk på det gjeldende kartet viser hvordan tostatsløsningen – forfektet av alle fra Kina og Russland til den arabiske verden – er død. En palestinsk stat, som Mearsheimer bemerket, «kommer til å bli som et indianerreservat» i USA, «kuttet fra hverandre og isolert, ikke egentlig en stat.»
Ingen sikring når det kommer til folkemord
Så hva skal Russland gjøre? Her er et veldig godt informert hint.
«Putin i labyrinten» betyr at Moskva er aktivt involvert, på en BRICS 10-måte, for å få til et fredelig Vest-Asia, samtidig som den opprettholder intern stabilitet i Russland under den stadig utviklende Hegemon-hybridkrigen: det hele henger sammen.
Russland-Kinas strategiske partnerskap og dets tilnærming til et Vest-Asia satt i brann av de vanlige mistenkte handler om strategisk timing og tålmodighet – som Kreml og Zhongnanhai viser i bøttevis.
Ingen vet egentlig hva som foregår i bakgrunnen – det dype skyggespillet bak tåken til de sammenflettede krigene. Spesielt når det kommer til Vest-Asia, alltid innhyllet i en serie luftspeilinger som oppstår fra ørkensanden.
Vi kan i det minste prøve å skjelne luftspeilinger rundt monarkiene i Persiabukta, GCC (Gulf Cooperation Council) – og spesielt hva MbS (Mohammed bin Salman, Saudi-Arabia) og hans mentor MbZ (Mohamed bin Zayed Al Nahyan, Emiratene) egentlig spiller på. Dette er det helt avgjørende faktum: både Den arabiske liga og OIC er kontrollert av GCC.
Og likevel, ettersom både Riyadh og Abu Dhabi blir medlemmer av BRICS 10, ser de absolutt at Hegemonens nye satsing er å sette tilbake fremskrittene til Belt and Road Initiative (BRI) i Vest-Asia ved å sette regionen i brann.
Ja, dette er krigen mot Kina som går fra hybrid til varmt, side om side med den endelige løsningen for det «palestinske problemet».
Og som en bonus, fra Hegemonens perspektiv, burde dette bringe denne gjengen med ørkenbeduiner fast om bord på den nye D.O.A. gambit, IMEC (India-Middle East Corridor), som faktisk er Europa-Israel-Emirates-Saudi Arabia-India handelskorridoren, i teorien en konkurrent til BRI.
Et hovedtema i alle kriker og kroker av den arabiske gata er hvordan det å knekke den palestinske motstanden er en enda mer lidenskapelig sak for de kjøpte GCC-elitene enn å konfrontere sionismen.
Det forklarer, i det minste delvis, GCCs ikke-reaksjonsreaksjon på det pågående folkemordet (de prøver nå å gjøre det godt igjen). Og det er parallelt med deres ikke-reaksjonsreaksjon på Hegemonens metodiske, saktegående folkemord, voldtekt og plyndring over tid av irakere, syrere, afghanere, libyere, jemenitter, sudanere og somaliere.
Det er helt umulig – og umenneskelig – å sikre seg når det kommer til folkemord. Dommen kan fortsatt ikke felles over om GCC har valgt side, og dermed har vendt seg fullstendig åndelig og geopolitisk fra den bredere arabiske gata.
Dette folkemordet kan være det avgjørende øyeblikket i det unge 21. århundre – å omstille hele det globale sør/globale flertallet og klargjøre hvem som er på rett side av historien. Uansett hva Hegemonen gjør videre, virker den skjebnebestemt til å miste hele Vest-Asia, hjertelandet, Eurasia og det globale sør/globale flertallet.
Tilbakeslag fungerer på mystiske måter: Ettersom «hangarskipet» i Vest-Asia ble helt vanvittig, ga det bare et turboladet strategisk partnerskap mellom Russland og Kina som kan forme historien videre nedover veien til Det eurasiske århundret.
Denne artikkelen ble blant annet publisert her.
