oss 100 kroner!
Nå innrømmer også New York Times på lederplass det vi i steigan.no og andre kritikere av de drakoniske koronatiltakene har visst fra 2020: Skolestengningene har påført elever og studenter enorme skader.
Dette behandles altså på lederplass i avisa: The Startling Evidence on Learning Loss Is In.
Dette er oppsiktsvekkende innrømmelser fra USAs største mainstreamavis. Vi tillater oss derfor et lengre utdrag:
(Sitat)
Midt i Covid-19-pandemien sendte kongressen 190 milliarder dollar i bistand til skoler, og fastslo at 20 prosent av midlene måtte brukes til å reversere læringstilbakeslag. På den tiden visste lærere at innvirkningen på hvordan barn lærer ville være betydelig, men omfanget var ennå ikke kjent.
Bevisene er nå på bordet, og det er oppsiktsvekkende. Skolestengningene som tok 50 millioner barn ut av klasserommene ved starten av pandemien kan vise seg å være den mest skadelige forstyrrelsen i amerikansk utdanningshistorie. Det satte også elevenes fremgang i matematikk og lesing tilbake med to tiår og utvidet prestasjonsgapet som skiller fattige og velstående barn.
Disse læringstapene vil forbli uadressert når det går tomt for de føderale pengene i 2024. Økonomer spår at denne generasjonen, med et så betydelig utdanningsgap, vil oppleve redusert livstidsinntekt og bli en betydelig belastning for økonomien. Men utdanningsadministratorer og folkevalgte som burde mobilisere landet mot denne trusselen er det ikke.
Det vil ta en tverrfaglig tilnærming, og på dette tidspunktet kan ikke alle løsningene som vil være nødvendige på lang sikt bli kjent, arbeidet med å få barna tilbake på solid grunn er så vidt i gang. Men det betyr ikke at det ikke bør være umiddelbar handling.
Som et første skritt vil folkevalgte på alle nivåer – føderale, statlige og lokale – trenge å bruke betydelige ressurser for å erstatte den føderale bistanden som er satt til å utløpe og må begynne å ta igjen tapt terreng. Dette er et tverrpolitisk spørsmål, og foreldre, lærere og ledere i utdanning har også en rolle å spille, for å sørge for at det å ta tak i læringstap og andre vedvarende utfordringer som barn står overfor får umiddelbar oppmerksomhet.
Utfordringene har blitt forsterket av en epidemi av fravær, ettersom elever som ble vant til å gå glipp av skolen under pandemien, fortsetter å gjøre det etter gjenopptakelsen av de personlige timene. Millioner av unge mennesker har sluttet seg til de kronisk fraværende – de som går glipp av 10 prosent eller flere av dagene i skoleåret – og for hvem fravær vil føre til hull i læringen.
I de tidlige klassetrinnene har disse savnede barna større risiko for aldri å mestre de forståelsesferdighetene som gjør utdanning mulig. Jo mer fravær disse elevene akkumulerer, jo mer går de glipp av sosialiseringsprosessen der unge lærer å leve og jobbe med andre. Jo mer de halter faglig, jo større er sannsynligheten for at de faller fra.
Denne høsten illustrerte The Associated Press hvordan skoledeltakelse har klappet sammen over hele USA, ved å bruke data samlet i samarbeid med utdanningsprofessoren ved Stanford University Thomas Dee. Mer enn en fjerdedel av elevene var kronisk fraværende i skoleåret 2021-22, opp fra 15 prosent før pandemien. Det betyr at ytterligere 6,5 millioner studenter sluttet seg til rekken av kronisk fraværende.
Problemet er uttalt i fattigere distrikter som Oakland, California, hvor det kroniske fraværet oversteg 61 prosent. Men som politikkanalytikeren Tim Daly skrev nylig, er fravær utbredt i velstående skoler også. Se på New Trier Township High School i Illinois, en aktet og svært konkurransedyktig skole som betjener noen av landets mest velstående samfunn. I fjor vår rapporterte The Chicago Tribune at New Triers frekvens av kronisk fravær ble verre for hvert klassetrinn, og nådde nesten 38 prosent blant de eldste elevene eller studentene.
The Times rapporterte fredag at foreløpige data for 2022-23 viste en liten forbedring i oppmøte. Imidlertid, i noen stater, som California og New Mexico, «var frekvensen av kronisk fravær fortsatt det dobbelte av hva det var før pandemien.» Løsningene er ikke enkle. Det er omfattende bevis på at straffetiltak ikke virker, så lærere kan trenge en kombinasjon av insentiver og tiltak for å løse de økonomiske og familiemessige problemene som kan holde barn borte fra skolen.
Forskere har lenge visst at amerikanske elever blir mer fremmedgjorte fra skolen jo lenger tid de går – og at de ofte faller utfor skolens «engasjementklippe«, og da bryr de seg ikke lenger. Denne følelsen av frakobling stammer fra en følelse blant elever på videregående skole at ingen på skolen bryr seg om dem og at kursene de studerer ikke har noe forhold til utfordringene de møter i den virkelige verden.
Disse unge menneskene er også sårbare for psykiske vansker som forverret seg under pandemien. Basert på undersøkelsesdata samlet inn i 2021, rapporterte Centers for Disease Control and Prevention i år at mer enn 40 prosent av elever på videregående skole hadde vedvarende følelser av tristhet og håpløshet. 22 prosent hadde alvorlig vurdert selvmord. 10 prosent rapporterte at de hadde forsøkt selvmord.
(Sitat slutt)
Kommentar: En grov forbrytelse mot en generasjon unge, særlig arbeiderklassens barn
For å gni det inn:
Skolestengningene som tok 50 millioner barn ut av klasserommene ved starten av pandemien kan vise seg å være den mest skadelige forstyrrelsen i amerikansk utdanningshistorie. Det satte også elevenes fremgang i matematikk og lesing tilbake med to tiår og utvidet prestasjonsgapet som skiller fattige og velstående barn.
Skolestengningene vil ødelegge millioner av unges liv. Skadene fra denne katastrofale politikken vil følge dem hele livet. De vil få dårligere livsstandard, dårligere økonomi, dårligere psykisk helse – og vi frykter; kortere forventet levealder. Etter noen år vil vi antakelig kunne slå fast at skolestengningene har tatt mange liv.
Det helsebyråkrater og politikere gjorde i sin arroganse og egenrådighet var ikke noe mindre enn en gigantisk forbrytelse mot en hel generasjon.
Og de kan ikke dekke seg bak at de ikke visste.
Før mars 2020 var holdninga i verdens helseorganisasjoner at skolestenginger ikke virker mot denne typen virus, og det viste seg så tidlig som i mai 2020 at de unge ikke var i faresonen i det hele tatt.
Det både New York Times og alle andre hovedstrømsmedier gjorde, også her hjemme, var å undertrykke, kneble og latterliggjøre enhver som kritiserte den vanvittige politikken deres. Her hjemme gjaldt dette fra Erna Solberg til Raymond Johansen og Bjørnar Moxnes. De sto skulder ved skulder og fordømte enhver kritikk av skolestengninger, lockdown og maskepåbud.
Og de tok feil. Alle sammen.
Men vil de noen gang bli stilt til ansvar for sine forbrytelser? Dette er mye verre enn inhabilitet og butikktjuveri. Dette er overgrep mot en hel generasjon unge, og ikke minst mot arbeiderklassens barn.
Og hva med våre ærede kolleger i de «redaktørstyrte mediene»? Føler dere ikke et behov for å gå i dere sjøl og beklage hva dere var medansvarlige for? Dere i Aftenposten, VG, NRK og Klassekampen for eksempel?
Les noe av det vi tidligere har skrevet om skolestengning (ca. 70 artikler).
